Pappa's diett.

Jeg har alltid visst at familien min var over gjennomsnittet interessert i fysisk aktivitet. Jeg har gjennom oppveksten forstått at det ikke er normalt at moren og faren din logger flere treningstimer enn en gjennomsnitlig junioraspirant til det norske skilandslaget. De har likevel akseptert, dog tok det tid, at jeg ikke følger etter på resultatlistene innenfor de mange grenene de har diplomer fra. Jeg har jo bevist i en årrekke at jeg verken har talent eller lyst til å bestige fjelltopper, løpe lange lykteturer i høstmørket, sykle milevis eller stake meg over snøkledd landskap på langrennski.

Likevel hender det, til tross for at de egentlig vet bedre, at de øyner et håp om at jeg plutselig innser hvilken glede og tilfredstillelse disse aktivitene gir. Kanskje tror de at det er de adjektivrike beskrivelsene av lyset over Sjusjøvannet, lukten av granbar og lyden av den knirkende snøen under skiene, som endelig har fristet meg? 

Det mangler uansett ikke på oppmuntring og støtte hjemmefra. Nysmurte ski, finjusterte sykler, alt ligger til rette så fort jeg ymter frempå at jeg kanskje skal gjøre en innsats for at den metabolske alderen min skal bli yngre enn min mors.
Ole har jo gitt meg opp for årevis siden. Det kan være at jeg slaktet forslaget hans om at jeg skulle gå ned til 58 kilo såpass hardt, at han forsto det var nyttesløst. Eller at han innså nederlaget når selv ikke en 5 måneders premietabell ga videre lyst til sykling.
Men nå virker det imidlertid som også pappa har forstått at toget har gått, og at eneste måte å unngå at datteren hans knekker flere møbler, er å sette hardt mot hardt.

Det er 2. juledag og siden matbutikken har vært stengt et par dager har vi rett og slett gått tomme for sjokolade. Du må ikke tro det var kjøpt inn for lite for romjulen. Å nei! Her har det vært nok potetgull, sjokolade, marsipan og riskrem til å holde en afrikansk landsby gående til langt uti april.
Men det var altså tomt. Så ser jeg pappa tygge på en sjokoladebit. Gal av sukkerabstinenser, trygler jeg om en bit fra det hemmelige lageret hans!
Han henter en pakke med Walters mandler (de deilige melkesjokoladebitene fylt med karamelliserte, salte mandler!)
Så spør han:

"Hvor mange runder har du gått rundt myra i dag da?"

Myra er en liten runde på 5 km, som jeg faktisk må gå over et helt fjell for å komme rundt!!!
Jeg har naturligvis kun gått én runde rundt myra i dag. Sammen med Oskar.
Så hva gjør pappa? Jo, han begynner å lese på næringstabellen til sjokoladepakken for å regne ut hvor mange biter jeg har fortjent! Som alle vet er jo ikke næringstabellen til søtsaker noe man blir glad av, og det ble heller ikke pappaen min. En halv rute tilbød han meg.

Takk gud for at butikken åpner igjen i morgen, så slipper jeg å være avhengig av pappas hemmelige lager, for å kunne legge på meg de tradisjonelle 5-6 julekiloene!
Fortsatt god romjul ønskes alle! :-)

Èn halv bit altså.

Drømmehuset.

Jeg og Ole har kjøpt hus. Fire vegger, tak, hageflekk, et helt hus. For de av dere som har lest Gammel, så skjønner dere at dette er stort for meg. Selvsagt er det stort å kjøpe et hus, det er det for alle.
Men dette er stort på en litt annen måte. For meg er det stort fordi jeg har kommet over en av mine største redsler: Forpliktelser. Det høres kanskje ironisk ut når det kommer fra ei som har hatt samme kjæreste fra hun var 20, men jeg er livredd for forpliktelser. Alt som binder meg fast til et sted, en arbeidsplass, avtaler, enkeltpersoner. Livredd. Så fort noen kommer med forslag som gjør at jeg ikke kan gjøre hva jeg vil, får jeg en indre følelse av å bli kvalt. At noen andre skal bestemme hva jeg skal gjøre og hvor jeg skal befinne meg, er for meg en grusom tanke.
I 6 år har stakkars Ole fått høre jevnlig at han ikke må finne på å fri, for da sier jeg nei. De pessimistiske av dere antar nå at jeg egentlig ikke liker'n, men det har ingenting med saken å gjøre. Jeg venter ikke på noen bedre, jeg tror faktisk ikke det finnes noen bedre, men å sitte fast på den måten virker skrekkelig skummelt.

Når jeg startet på sykepleien hadde jeg aldri som mål å fullføre. Det var altfor vanskelig å tenke 3 år frem i tid. Jeg sa til meg selv at jeg skulle gå første semester frem til jul, og så kanskje finne på noe annet. Når jeg kom til jul bestemte jeg meg for å gå ferdig det første året, mest for studiepoengene sin skyld. Det neste halvåret tok jeg for å teste ut sykehuspraksis og psykiatri, og når jeg endelig var halvveis hadde tiden gått så fort at jeg like gjerne kunne fullføre så jeg hadde en utdannelse.
Herregud, jeg har ikke engang et mobilabonnement! Men nå har jeg altså et hus.

Det medfører endel indre kaos for undertegnede. På den ene siden er jeg hoppende glad, strålende fornøyd, og jeg kan faktisk nesten ikke vente med å få et soverom jeg ikke ser fra både kjøkkenet og stua. Jeg gleder meg vilt til å kunne invitere venninnene mine på en middag vi ikke må spise i sofaen! Det blir fantastisk å faktisk føle at jeg og Ole bor sammen, bare vi to, og ikke med foreldrene våre også.

Samtidig, på den andre siden, har jeg skikkelig hetta. Jeg har hetta for at jeg nå åker rett inn på voksen-samlebåndet, og at jeg PLUTSELIG, uten at jeg egentlig har merket det engang, sitter skikkelig gravd fast, langt ned i jorda på Skedsmokorset, med nevnte hus, en fryktelig praktisk bil og 3 små barn som opptar så mye tid, at den eneste alenetiden jeg noen gang får er når jeg sitter i kø på vei hjem fra jobb.

Og derfor drømmer jeg. Det gjør jeg hver gang noe lignende stort skjer. Når jeg flyttet med Ole til Lillehammer hadde jeg ville, opprivende mareritt i en måned. Mer enn en gang vekket Ole meg fordi jeg hulkegråt i søvne. En gang drømte jeg at alle tennene mine falt ut av munnen min mens jeg pratet. Det var grusomt!
For et par uker siden startet det igjen. Jeg drømte at Ole og mammaen hans Grethe bandt meg fast til en stolpe, banket meg opp og skulle skyte meg. Pappa'n min reddet meg og vi måtte flykte avgårde! Når jeg våknet lå jo morderen ved siden av meg, og det tok ganske mye selvovertalelse og guts før jeg turte å krype inn i armkroken hans for trøst. Og bare så det er sagt, jeg har et utmerket forhold til svigermor.
En annen natt drømte jeg at en av legene på jobb kidnappet meg og brukte meg som forsøkskanin for nye medisiner. Når jeg endelig klarte å stikke av, neddopet og omtåket, overbeviste legen alle om at jeg var en psykiatrisk pasient på rømmen som måtte tvangsinnlegges. Dette stikker dypt altså!

Og som om ikke det var nok forpliktelser med hus, har jeg akkurat startet i 100% stilling, fast ansatt som sykepleier på Ahus. Jeg holdt på å besvime når jeg så de hadde hengt opp ferielister for sommeren 2014! Jeg må bestemme meg nå for hva jeg skal i august neste år, og når jeg har bestemt meg kan jeg ikke ombestemme meg.
Dette er vanskelig, jeg kvier meg jo for å gå gjennom skyvedørene på Gardermoen som skiller innland og utland, fordi det står med stor gul skrift på døra:

NO RETURN BEYOND THIS POINT.

Når det er sagt er jeg faktisk veldig stolt over å endelig være fullverdig medlem av en fantastisk arbeidsplass.

Jeg er jo egentlig kjempeheldig, ny jobb og eget hus. Det er akkurat det millionvis av mennesker drømmer om. Og det er jo muligens, egentlig, akkurat det jeg drømmer om også…? Kanskje er det derfor jeg får hetta?

Eller kanskje det er fordi dette, per dags dato, er badet mitt:

Dette er soverommet mitt: 

Og dette er peisen min: 

Let's pretend this never happened.

Jeg elsker bøker. En skikkelig bra bok danker ut en hvilken som helst film, uten at jeg av den grunn ville vært foruten gode kinoopplevelser. Ole har aldri forstått leselysten min, og det er nok en av de mest alvorlige defektene i forholdet vårt. Han mener jeg blir tullete i hodet av dem og at jeg får skrullete ideer om hvordan både han og resten av verden egentlig burde være.
Noe av det han skjønner aller minst av er hvordan jeg klarer å leve meg inn i dem. Det er mest fordi han er totalt blottet for fantasi og innlevelsesevne, men kanskje også fordi jeg virkelig lever meg inn i bøkene jeg leser. Den ene uka drømmer jeg om å være gifteklar 16-åring på 1800-tallet i England, den neste uka skal jeg ut i verden for å finne min indre, sterke kvinne som klarer seg utmerket godt uten noe mannebein. 

Det er ikke bare det at Ole ikke forstår, men han blir faktisk provosert og irritert når han ser jeg leser. Han sier det er fordi han syns det er trist at jeg kaster bort tiden min på historier som ikke engang er sanne, men egentlig er det nok fordi han ikke unner meg å være lykkelig og rett og slett er SJALU på at jeg kan falle inn i min helt egne verden når jeg vil. Så da prøver han å ødelegge. 
Han blir som et barn som ikke får nok oppmerksomhet av foreldrene sine. Han napper boka ut av hendene min og kaster den på gulvet. Han slokker lyset så jeg ikke ser noen ting. Han synger høyt så jeg ikke skal klare å konsentrere meg, og roper at det bare er nerder som liker bøker.
Med årene har jeg klart å ignorere han såpass godt at han til slutt gir opp, men den første tiden vi var sammen var det ikke lett.
For eksempel kommer jeg aldri til å komme over at han ØDELA avslutningen på den syvende og siste Harry Potter-boka. Vi hadde akkurat flyttet sammen (og akkurat blitt kjærester for den saks skyld) og jeg hadde brukt dagesvis på å begrave nesa og hjernen i usynlighetskapper, dødstalismaner, Voldemort og husnisser. Mot slutten av boka blir jeg både rørt og trist og begynner å gråte. Ikke buhuu-hikste-hulkende gråt (jeg er jo ikke gæren), men snufsende tåredryppende gråt. 
Da tipper det helt for Ole og han gapskratter, peker og ler av meg som er så teit at jeg føler noe som helst når jeg leser en BARNEBOK OM TROLLMENN!!! Han begynner å danse rundt i stua og roper ut SIMSALABIM i øst og vest med pekefingeren sin som liksomtryllestav, hele tiden mens han ler seg halvt i hjel. Hadde han bare visst at det faktisk kun er Olivander som kan lage tryllestaver. 
Jeg, som tross alt var midt i et følelsesladet farvel med elskede karakterer jeg hadde fulgt gjennom flere år, ble rasende og låste meg inn på badet med boka. Der prøvde jeg fortvilet å stenge lyden av Ole ute ved å presse frottehåndklær mot ørene, men det var jaggu ikke lett i og med at han hadde flyttet oppvisningen etter meg og nå i tilegg hamret på døra, i takt med simsalabimmene sine. 
Som faktisk ikke er en trylleformel engang.

Det mest irriterende Ole vet er når jeg leser morsomme bøker. Hver gang jeg bryter ut i et latterbrøl himler han med øynene og spør hvordan jeg vet at det er morsomt når jeg ikke engang kan se hva som skjer. Når jeg svarer at jeg ser det inni hodet mitt himler han med øynene igjen og mumler noe om at jeg burde legges inn.
Så dere kan jo tenke dere at jeg faktisk forsto hvor ektefølt unnskyldningen hans var, da den kom sammen med EN BOK jeg hadde sagt jeg ville lese. Det skulle faen meg bare mangle egentlig, for grunnen til at han måtte unnskylde i utgangspunktet var at han hadde ødelagt en betydningsfull julemiddag og sånt gjør man bare ikke. Skam deg Ole!!! Men jeg var uansett regelrett sjokkert over at han i det tatt hadde hørt etter når jeg hadde snakket om en bok. Når jeg tenker meg om tror jeg faktisk det var da jeg skjønte at han virkelig elsker meg. En time tidligere hadde jeg riktignok konkludert med at han faktisk måtte hate meg når han ødela julen min på den måten. Men der ser du Ole, en bok kan løse alle slags problemer!

Nå kommer jeg aldeles straks til hvorfor jeg skriver dette blogginnlegget, for det var egentlig ikke meningen at det skulle gå såpass hardt utover Ole denne gangen, men det må nesten bare bli sånn når jeg skriver om min kjærlighet til bøker. Jeg tipper det er litt som når barnet ditt hater den nye kjæresten din og omvendt, du elsker begge og drømmer om at de en gang kommer til å gå overens, men vet at det egentlig er en utopi som aldri blir virkelig. (Forresten: Grunnen til at jeg vet hva ordet "utopi" betyr er takket være Ariel som synger "En utopi, som kunne bli, mer enn en drøøøøøm". Ariel har igrunn lært meg mye).

Men her er saken: Yndlingsbokhandelen min er den på Gardermoen, rett etter sikkerhetskontrollen. Mest fordi at når jeg kjøper bøkene mine der, vet jeg at jeg er på vei ut på tur og kommer til å ha goood tid til å lese dem, uten at jeg trenger å få dårlig samvittighet for at jeg leser når gårsdagens oppvask (ok, forigårsdagens oppvask også) står på benken med størknede middagsrester på.
Så når jeg skulle til Tyrkia kjøpte jeg en bok. Jeg trodde jeg kjøpte en roman, men den var på engelsk, og jeg er åpenbart ikke spesielt god i engelsk, for det viste seg at det var memoarene til en amerikansk blogger. Nå kaster jeg stein i glasshus, men jeg ville aldri kjøpt boken hadde jeg skjønt at det som sto i den kom til å være sant og hvertfall ikke hvis jeg hadde skjønt at den var skrevet av en blogger. 
Ja, jeg vet, glasshus. Men hvem er det som tenker "jøss, du må være en smart, sympatisk person med gode verdier og mange talenter" hvis du forteller dem at du har en blogg???
Det er derfor jeg ikke tør å si at jeg blogger før etter en stund, så folk skal ha sjans til å danne seg et bilde av meg før de hører ordet "blogg".
Med mindre jeg har drukket alkohol. Da sier jeg det med en gang og vil helst at du skal logge deg inn via iphonen umiddelbart, og lese alle innleggene mine i kronologisk rekkefølge. Herregud, det er enda godt jeg og rumpa mi allerede har en kjæreste.
Men for et lykketreff at jeg ikke ikke kan engelsk, for dette må være noe av det morsomste rælet jeg noensinne har lest! Ordet "latterkrampe" har fått en ny definisjon og jeg må fra nå av helt klart slutte å skrive selv, for ingenting av det jeg skriver kommer noen gang til å være i nærheten av så gøyalt som det Jenny Lawson skriver, og ifølge Ole er det ingen vits i å gjøre noe som andre klarer bedre enn deg.

Poenget mitt er selvsagt at du FOR GUDS SKYLD må lese denne boka, gjør du det ikke kommer du aldri til å forstå hvor vondt det er mulig å få i magen av å le, og unnværelsen av den oppdagelsen unner jeg ingen.
Jenny Lawson: "Let's pretend this never happened"

Alt er egentlig sant, men hun lovet å gi familie og venner muligheten til å hevde at boken er fiksjon:

Når boken starter med dette kapittelet må det jo bli gøy:

Raumerrittet 2013

Dette blogginnlegget må nå kunne kalles en tradisjon. Det er tredje gangen jeg skriver rapport fra dette rittet, men faktisk fjerde gang jeg deltar. Likevel må jeg nesten skrive om det nå igjen (mest fordi det er den mest spennende hendelsen i livet mitt de to siste månedene og jeg begynner å bli lei, dog svært smigret, over stadige klager på at jeg har "sluttet" å blogge, men også fordi det å sykle ritt for meg er en så big deal at jeg faktisk trenger de-briefing!!!).

Vil dere følge årenes utvikling kan dere starte med å lese Raumerrittet 2011 og Raumerrittet 2012 først. 

Uansett, lørdag sto jeg nok en gang i en litt-trangere-enn-i-fjor sykkeltrøye på Hellerudsletta, stressa fordi jeg hadde glemt å trene igjen. Jeg har en vag erindring om at Ole mumlet noe om "kun 4 uker igjen til Raumerrittet, kanskje du skal ta frem sykkelen?", men det er ikke sikkert det stemmer altså. 

I fjor syklet jeg sammen med 7 andre, men på grunn av eksamner, jobbing og knekte bein var vi redusert til 3 stykker i år. Når jeg nå ser det svart på hvitt virker unnskyldningene noe mistenkelige, men jeg velger å la tvilen komme jentene til gode. 

Vi meldte oss derfor på Olavs Døtre Individuell 39 km, en super distanse for oss som glemmer å trene, og i tillegg er det kun jenter på startstreken. Stemningen kan beskrives som noe mildere uten alt testosteronet rundt oss, og det var goood plass helt fremme ved startstreken. 

Som belønning for at vi holdt ut tidenes regnskur for et år siden, fikk vi på lørdag sykle i deilig solskinn og det var verken nødvendig med lange armer eller bein, ørevarmere eller regnjakker. 

Draktene fra Kalas er like lilla i år:

Det var altså Christina, Marte og jeg som våget oss ut på tur igjen. Marte har litt bedre hukommelse enn oss to andre og har til tider kjørt to økter om dagen!!! Hvilket galemanns-gen kusinen min har fått vet jeg ikke, men det har i hvertfall unngått de fleste andre Blix-damene i familien. 

Alt gikk flott, fint og rolig for seg til vi hadde kjørt halvannen mil. 10 måneder i garasjen hadde nok utsatt dekkene til Christina for verre ting enn selve syklingen, for hun klarte jaggu å punktere. 

I løpet av vår nå fire år lange sykkelkarriere har dette aldri skjedd før, så du kan tro vår forbauselse når dekket plutselig var helt flatt. 

"Hva gjør vi nå a?" utbrøt Christina. 

Spesielt løsningsorientert er min andre kusine altså ikke, men spørsmålet var igrunn berettiget, for hun hadde verken med seg slange eller luft. Takket være Ole som pakket de for meg, og Eirik som minnet meg på at jeg faktisk måtte ta de med meg, hadde jeg både slange og luftpatroner. Eirik forsøkte også å lære meg hvordan jeg skulle bruke patronene, og jeg angret på at jeg ikke hørte bedre etter når vi sto der i skogen og ikke visste opp ned på utstyret. Men problemet var heller at jeg tuter rundt på en sykkel med 29 tommer store hjul. Christina har 26 tommer. Flaks igjen, Marte hadde slange til 26"!

Så endelig skulle jeg få bruk for den teoretiske kunnskapen min om å skifte slange! Den praktiske kunnskapen viste seg imidlertid å være heller dårlig, men søte jenter med fletter og brune bein i trange shorts klarer selvsagt å huke tak i litt mannehjelp, selv midt i et hektisk sykkelritt. 

Mannehjelpen vi fikk tak i var ikke like kapabel som min Ole (han kan skifte slange på et par minutter!!) , men han skal ha TUSEN TAKK for stor innsatsvilje! Tida tikket, og 25 minutter senere oppdaget vi dessverre at Marte og Christina hadde forskjellige ventiler. Slangen passet ikke. 

Stor nedtur for både oss og Christina, som måtte ringe og bli hentet, mens vi to andre fortsatte ferden tilbake til Hellerudsletta. 

Så da så det slik ut: 

Marte 20 meter foran, med meg pesende bak

 Vi hadde egen heiagjeng. Neste år sitter Marie på sykkelen igjen

Veldig glad.

Marte imponerte STORT ned terrengpartiet i Ringdalen, og vi satt begge to på sykkelen fra topp til bånn, nesten uten å ha beina ned. Det var fryktelig skummelt, men desto morsommere når manneflokken som ropte og hoiet tjue meter bak oss faktisk ikke tok oss igjen før vi var nede på grusen. 

Så i mål kom vi begge to, Marte kunne sikkert syklet en halvtime raskere uten meg hengende bak, men hun lo bare når jeg foreslo at hun kanskje bare skulle sykle ifra. 

"Hahaha, det er jo ikke noe morsomt å sykle alene, vi må jo sykle sammen i mål!" 

Selv om hun har fått trenings-genet, har altså konkurranseinstinktet hoppet over henne også. 

Tida ble utrolig nok 12 minutter raskere enn i fjor, til tross for punktering og mindre trening. Men hardt var det. Jeg skal prøve å huske å trene neste år, kanskje klarer jeg å henge med Marte oppover og kanskje kan vi prøve oss på en enda lengre distanse??? 

En ting er hvertfall sikkert, være med skal jeg også neste år, jeg glemmer nemlig ikke å melde meg på. 

Dagen ble enda bedre når Anders, Eirik og Ola (lagkameratene til Ole) kjørte inn til førsteplass, andreplass og tredjeplass. Hvis noen lurte på hvem hun som hoppet, skrek og danset rundt seg selv alene midt på plassen når de gikk i mål en etter en, var det altså undertegnede. 

Håper du også hadde en fin opplevelse på årets Raumerritt, og var du ikke med i år utfordrer jeg deg herved til å stille neste gang. Challenge accepted????

Stockholm.

Tro mot bloggens tittel var jeg for to uker siden på tur. Ikke hvilken som helst form for tur. Jentetur. Å sette merkelappen "jentetur" på en tur, setter også visse krav. Blant annet inkluderer det en viss dekadent stil med stetteglass, glossy, firkantede handleposer, ubehagelige sko og lange øyevipper.
Slik ble ikke akkurat jenteturen vår.
Tidlig en torsdag morning presset vi tre jenter, tre digre kofferter og en trøtt kjæreste-sjåfør inn i en liten Toyota. Stemningen mot Gardermoen var munter og god, ispedd nervøse spørsmål som "har alle gyldig reiseforsikring?" og "trenger vi pass?".
Avslappede som vi var tok vi det med stoisk ro når flyet ble annonsert en halvtime forsinket. Roen beholdt vi også de neste 5 gangene den samme beskjeden kom. 3 timer senere enn planlagt landet Ida, Tina og Catrine i Stockholm, vårt lekereir de neste tre dagene.

Så kom dagens første pulsøkning.
Flydørene var åpnet og passasjerene strømmet nedover midtgangen for å slippe ut. Jeg satt forstatt og samlet sammen sakene mine. I det jeg løfter opp skjerfet mitt klirrer det i noe blankt. Ned i fanget mitt faller to diamantringer i hvitt gull.
Ved avgang bød Catrine på håndkrem og for å skåne mine dyrebare skatter tok jeg av ringene mine. Jeg glemte bare å ta dem på igjen. Du syns vel nå at jeg hadde flaks som fikk dem rett i fanget når jeg skulle til å gå av flyet? Joda, det syns jo jeg også, hvis ikke hadde de ligget igjen i sete 14 A. Det var bare det at jeg manglet én. Min prinsesseslepne diamantring, en gave fra mamma'n og pappa'n min, var søkk borte.
Jeg finkjemte skjerfet på nytt, kammet gjennom håret mitt, sjekket genseren, bh'en, bukselommene, flysetet, gulvet, setelommen, overalt. Ingen ring. Jeg må ha sett litt desperat ut, for en flyvertinne kom bort og spurte hva som hadde skjedd. Deretter fulgte tidenes leteaksjon med flyvertinner, meg, Tina og Catrine krabbende på gulvet gjennom alle seteradene (du aner ikke hva som skjuler seg i kriker og kroker på gulvet, hvem var det mennesket som hadde klippet tåneglene på flytur??? ÆSJ!!!!), men ingen ring dukket opp.
Med tårer i øynene fylte jeg så ut all kontaktinformasjonen min og presiserte igjen hvilken personlig verdi den hadde (jeg turte jo ikke si hva den var verdt i penger!).
Så kom et eureka-hyl fra Catrine: "IDA! JEG FANT DEN!!!!!" Nederst i et sammenklemt hjørne i setelommen lå ringen min. Herregud, så glad jeg ble.

Fordi vi var så sene ut av flyet sto koffertene våre ved siden av bagasjebåndet og ventet på oss. Vel, to av dem hvertfall. Tina sin var ingen steder å se. Ny leteaksjon ble satt igang, vi trålet hvert eneste bånd og hver eneste krok, men ingen blomstrete koffert var å finne.
Servicehjørnet ble oppsøkt og nødvendige papirer ble fylt ut. Mannen bak disken hadde ingen anelse på verken hvor kofferten kunne befinne seg (var den feilmerket kunne den jo ha havnet i AFRIKA!!!) eller når man kunne regne med å få den tilbake (Kanskje idag, kanskje neste uke og kanskje ALDRI!!!!) Stakkars Tina trasket ut av flyplassen med en liten håndveske dinglende på armen.

Hotellet vi kom til ble heldigvis dagens første hyggelige overraskelse. Nytt, rent, pent og stilig, stort bad, kjøkkenkrok og god plass til både sofa og senger. Biz Apartments anbefales varmt!
Etter noen strabasiøse timer var vi klare for en hyggelig lunsj, så vi henvendte oss til resepsjonisten for å få tips om hvor vi kunne få en fersk kyllingsalat i koselige omgivelser.
Joda, gikk vi gjennom parkeringshuset og ut på gaten skulle vi finne det vi lette etter. Det vi fant var Mekonomen.
Inne på Mekonomen var det riktignok en liten kafé, men hvis jeg skal sammenligne med noe må det være "restaruanten" til Ikea. Men som sagt var vi sultne, så kantina til Mekonomen måtte bare duge. På dette tidspunktet var vi ikke spesielt imponerte over hverken resepsjonistens kafé-preferanser eller Stockholm generelt, men latteren satt heldigvis løst.

Etter lunsj var vi klare for shopping, spesielt Tina som gjerne ville ha en ekstra truse eller to i tilfelle kofferten faktisk aldri dukket opp. Vi forsøkte først å ta bussen, men der slapp vi ikke på uten billett (og å kjøpe billett fikk vi heller ikke lov til), så først måtte vi til innkjøp av 3-dagers pass på togstasjonen et stykke unna. På veien fikk vi se trusene til to rusa tyskere, selv om vi er nokså sikre på at vi ikke ga uttrykk for at det var noe vi ønsket, men det minnet oss hvertfall på målet med dagens shopping.

Vi ble stadig anbefalt NK kjøpesenter, men der viste det seg faktisk at TRUSENE KOSTET 360 KRONER STYKKET og det kunne vi bare ikke gå med på. Heldigvis fant vi Gallerian, og der kostet trusene det samme som hjemme, noe vi kunne godta. Flaks for Gjensidige at det var Tina som mistet kofferten, for hun hadde så snill samvittighet at hun kun kjøpte det aller, aller nødvendigste og nådde ikke engang halvveis til toppsummen forsikringen hennes egentlig utbetalte ved tapt bagasje. 

Men det viste seg raskt at det ikke var bare bare å kjøpe undertøy til Tina, så jeg og Catrine fortet oss å finne et Systembolag. På veien dit kom vi forbi en plukk og miks-disk med nøtter. Det passet oss utmerket, og vi begynte straks å fylle opp en diger pose.

"Oi Ida!" ropte Catrine plutselig, "Prøvesmaking er tillatt står det på skiltet"

Så vi smakte på hver eneste sort vi puttet opp i posen, mandler trukket i belgisk sjokolade, yoghurt-kuler og salte macademianøtter. 

"MMMM! Denne var kjempegod! Prøv den!" sa den ene til den andre hver gang vi kom over noe spennede. Så, like plutselig, knekker Catrine sammen, ned på huk, med hodet mellom knærne mens hun hikster av latter. Jeg forstår nada, for alt hun klarer å få frem er "Det står ej! HAHAHAH! Det står ej!" 

Det viste seg at svensken til Catrine ikke var spesielt stødig, eller så var det kanskje øynene hennes det var noe galt med. Kanskje leste hun rett og slett det hun ønsket at det skulle stå, men skiltet var egentlig ikke mulig å misforstå: 

Vi skammet oss fryktelig og fortet oss tilbake til undertøysbutikken og røsket Tina ut av blondene. Vi innså at dagen hadde vart lenge nok og ble enige om å kjøpe take-away kinamat og ta bussen tilbake til hotellet. Som sagt som gjort. Vi fant busstoppet for riktig bussnummer (du aner ikke hvor mange alternativer vi hadde!) og pustet lettet ut når vi endelig dumpet ned i setet. Det eneste vi glemte å tenke på var hvilken retning bussen gikk i, men en vennlig med-passasjer kunne fortelle oss at vi nå var på vei ut på motsatt siden av byen. Vi skulle egentlig tatt bussen fra andre siden av gaten. Vi hoppet av bussen midt uti ingenting og da gav jeg helt opp. Det var igrunn bare en ting å gjøre:

De neste dagene lærte vi at det egentlig var ganske fint i Stockholm (vi har alle lyst til å bo i Gamlebyen), bortsett fra at de har verdens mest snobbete kultur på utestedene. Forresten var hele Stockholm nokså snobbete, jeg tror jeg aldri har sett så mange unge menn med sleik, fintrimmet skjegg og kashmir-skjerf. Den ene dagen vi traff en ung fyr med caps og jeans huket vi tak i han for å spørre hvor vi kunne ta oss en øl uten å bli sett ned på av champagne-jentene. Det morsomste vi oppdaget var et hotellet vårt faktisk hadde eget bowling-utested og en knallbra restaurant. Tidenes beste vors!
All-over endte Stockholm egentlig høyt på lista over steder vi vil besøke igjen, og byen anbefales absolutt som kulisse for jentetur. Enten du ønsker deg jentetur med shopping og champagne, eller jentetur ala Ida, Tina og Catrine.

Rumpa mi.

Her en dag skjedde det noe som aldri har skjedd før. Ikke så lenge jeg kan huske faktisk har jeg gjort noe slikt. Det var veldig spesielt, og jeg lurer litt på hvordan jeg fikk det til. Det var en helt vanlig dag, jeg skulle på kveldsvakt og hadde altså fri på formiddagen. Jeg hadde egentlig planlagt det, men jeg hadde jo aldri tenkt at jeg kom til å GJENNOMFØRE det! Så overraskelsen var stor hos meg selv når jeg plutselig befant meg HELT ALENE på et TRENINGSENTER.
Ingen avtaler med noen, bare meg. Helt alene. Ingen å snakke med eller gjemme meg bak, bare meg selv.

Dere som har lest denne bloggen før skjønner nå ingenting. "Hva har skjedd?" tenker dere sikkert, samtidig som dere er helt sikre på at det var et engangstilfelle.
Men noe har altså skjedd.

For en måneds tid siden kom kusinen min Christina hjem fra et lengre opphold i Milano. Fire uker skulle hun ha hjemme før hun skulle tilbringe fire uker på en strand i Thailand. Noe måtte gjøres, pasta, pizza og vin hadde satt sine spor! Med på antifett-ferden rev hun med seg undertegnende inn på Avancia, et sted jeg ikke hadde sett innsiden av på over et år. Når jeg meldte meg inn fikk jeg tilbud om en veiledningstime. Jeg tror dette tilbys til alle, men jeg klandrer ikke resepsjonisten dersom hun vurderte det som om jeg var et særs vanskelig tilfelle. I hvertfall booket jeg en time.
Fredag for et par uker siden møtte jeg så opp, både nervøs og spent, til innveiing og veiledning.
I skranken sto det en velbygd kar med kort hanekam, skjegg, tatoveringer på leggene og et stort smil. En kort introdusjon senere viste det seg at han var styrkeløfter. Ikke akkurat en aktivitet jeg kan identifisere meg med der altså.
Opp på bodyscanneren bar det og etter en grundig gjennomgang av intracellulært væskenivå og andre ting jeg knapt visste jeg bar omkring i kroppen, kunne vi konkludere med at jeg var nokså gjennomsnittlig, dog med for mye fett og for lite muskler. Ingen overraskelser der altså. Jeg blir deretter bedt om å hoppe, snurre rundt og bøye meg ned. Styrkeløfteren spør om jeg kanskje har trøbbel med hofter og knær?
Ser jeg så gammel ut? At de største leddene mine er i ferd med å ryke???
Etter benektelsen min klyper, prikker og trykker han rundt på korsryggen og hoftene mine. Responsen min er høylydte smertehyl hvorpå han skvetter til og spør igjen
"Er du SIKKER PÅ at du ikke har trøbbel med hoftene????"

Så sier han: "Kan jeg være ærlig?"
Og her må jeg bare si at ALLE burde spørre om det mye oftere. Kan vi ikke generelt bli litt ærligere folkens? Jeg setter så umåtelig pris på å få direkte, konstruktive tilbakemeldinger, enten det gjelder meg personlig eller andre ting som angår meg. Slutt å gå rundt grøten! Slutt med sugar-coating! FÅ DET UT OG FREM!!!!
Så, jeg ba innstendig om at han ikke måtte legge så mye som et salatblad i mellom.

"Rumpa di" sier han og peker på bakdelen min, "skulle egentlig startet her oppe".
Nå peker han på den delen jeg kaller korsrygg. KORSRYGGEN!

"Jøss, det var jeg faktisk ikke klar over at var mulig" svarer jeg, lettere forvirret.

"Se her" sier han og tar tak i begge rumpeballene mine og løfter de opp. "Hadde du hatt LITT muskler baki her hadde denne hengt her oppe i stedet for der nede".

"Jøss!" er alt jeg får frem igjen.

"Se så mye lengre beina dine blir også!" utbryter han entusiastisk. "Rumpa di stjæler jo beina dine!"

Og jeg kan jo ikke nekte for det. Beina mine ser plutselig ikke så verst ut, når som rumpa mi er løftet opp dit den visstnok skulle hengt av seg selv.

"Er det derfor jeg alltid fryser på baken når jeg går på ski? Ullboksershorts, ullbukse og skibukse er nemlig aldri nok" spør jeg.

"Hvordan i alle dager skal rumpa di bli varm på skitur når den ikke har noe musklatur som varmer den opp?"

...

Så bar det ut i det skumle rommet. Rommet med alle vektene i. Rommet hvor alle de veltrente kroppene svinger på armer og bein med digre vektskiver på som om det faktisk var gøy! Rommet jeg ALDRI har turt å gå inn i alene. Rommet med slike plakater:

Styrkeløfteren setter meg ned i en maskin og sier jeg skal ta beinpress.
På stangen henger 50 kilo. Her fniser jeg faktisk og tror han tuller. 50 kilo???
Han ber meg spenne beina ut, fjerner sikkerhetslåsen og stirrer vantro idet knærne mine kollapser oppunder haken min.
"Du må jo presse imot!"
"Jeg gjør jo det!" stønner jeg, samtidig som jeg priser meg lykkelig for at jeg forsatt er myk etter danseårene.
Etter en liten tale om hvor mye beinpress enkelte småjenter tar forstår jeg at jeg faktisk må både skamme meg og TA MEG SAMMEN, for dette går faktisk ikke an.
Videre finner han frem en diger, blå medisinball. Han kaller øvelsen foldekniven og jeg må ligge på ryggen med armene strekt ut bak hodet, og strake bein som festes rundt ballen. Ballen må jeg løfte opp med strake bein for så å ta i mot med armene. Og dette får jeg faktisk til!

"Hva er det du gjør?" spør han med sjokkert. "Du jukser!"

Poenget er at jeg skal løfte overkroppen for å møte ballen, noe jeg slettes ikke trenger takket være fleksibiliteten fra dansen. Så det viser seg at jeg ikke får det til likevel. Beina mine rister som en blandingsmaskin for maling og kollapser i bakken så ballen spretter avgårde.
250 gram får jeg opplyst at ballen veier. Igjen forstår jeg at jeg ikke kan gjøre annet enn å både skamme meg og TA MEG SAMMEN.

Så dette er årsaken til at jeg plutselig befant meg helt alene på treningssenteret. Jeg har nemlig lovet styrkeløfteren at rumpa mi skal flytte seg 10 centimeter imot tyngdekraften.

Og her er rumpa som altså ikke bare henger for lavt, men som heller ikke inneholder muskler:

Personlig må jeg si jeg er LANGT MER bekymret for hva som foregår med magen:

Denne lappen prøver jeg å bli venn med:

Kan du tro det? De lager faktisk ikke mindre!!!

Blir det lettere etter hvert? 

Ole er voksen.

Ole er irriterende komfortabel med å bli eldre. Mens jeg blir sint hver gang det nevnes at jeg er nærmere neste tiår enn forrige, er han like glad til og mener det kun finnes positive sider ved å bli eldre.
"Jo flere år du har i sekken, jo mer hører folk etter når du sier noe. Selv om det er aldri så dumt" sier Ole. Det er kanskje sant, men jeg klarer ikke å dele hans positive innstilling.

Så er det jo også enda godt at det faktisk er Ole som er eldst. Og enda eldre blir han i dag. Han blir voksen. "Mann i trettiårene" ville beskrivelsen vært dersom avisene skulle beskrive Ole anonymt idag. Tretti. Tretti! Det er nesten så jeg må le, så sprøtt syns jeg det er å tenke på!
Heldigvis er ikke Ole voksen i virkeligheten. På papiret står det kanskje 30 fra i dag, men det er ingen andre aspekter ved Ole som tilsier at han er voksen.

Klesstilen for eksempel...

Ikke kan han svømme...

Han leker fortsatt med maten...

Han kan sove hvor som helst...

Og er alltid trøtt om morningen...

 Leker skal lekes med...

Han er fortsatt skikkelig mammadalt...

Han klarer ikke kjøpe sitt eget undertøy, uten å bomme stygt...

Han liker å kle seg ut...

Og jobben hans er å sykle!

Så jeg puster lettet ut. Alder er virklelig bare et tall, og det beviser du hele tiden. Fortsett med det, vær så snill. Bare husk på én viktig ting, 30 eller ei, denna truten elsker deg! Gratulerer med dagen. 

Dyrenes fantastiske verden.

Ole's skarpe tunge smeller oftere enn normalt når vi er på Gran Canaria. Yndlingstemaet hans, sykelig overvektige, inaktive folk, er såpass godt frontet her på charterøya at han har uendelige muligheter til ergre seg over alt i fra matinntaket til størrelsen på badetøyet deres.
Det toppet seg da noen norske turister kommenterte at det var forbudt med sykler på "piren" på stranda. De sa det høyt seg i mellom, men Ole erklærte seg klar for ordkrig dersom de skulle finne på å rette bemerkningen direkte til han. 

"Det burde vært PÅBUDT å sykle på denne stranda sånn som de ser ut" sa han til meg og Tina i stedet. På vei inn på hotellrommet var han igjen frustrert over fettprosenten til de som solet seg ved bassenget. 

Det er da Tina, flau over den grusomme ærligheten, sier: 

"Ikke snakk så høyt da, de kan jo ha hørsel som en ørn!" 

?????? 

"Hørsel som en ørn?" spør jeg. 

"Ja, eller venta... De ser kanskje godt de... Men hører de ikke godt og?" sier Tina, lettere forvirret. 

"Jeg vet ikke hva slags hørsel ørnene har, men jeg tror ikke det er vanlig å bruke dem som eksempel på dyr med særdeles gode ører." sier jeg. 

"Åååh," ler Tina, "det er så mange dyr med så mange gode egenskaper så jeg går helt surr over hvem som er flinke til hva".

Vel inne på hotellrommet gjør Tina nok en overraskende oppdagelse.
"I alle dager"! utbryter hun "Hva har skjedd med senga mi?"
Vi ser spørrende på henne mens hun undersøker saken nærmere. 

"Å, ja. De har bare redd den opp" puster hun lettet ut, "jeg trodde de hadde tatt sengetøyet mitt"

...

Bortsett fra noen små solstikk har vi det altså helt bra.

Det er ørene til denne fuglen Tina gjerne skulle hatt:

Flekken.

Hos meg, som hos de fleste andre jenter, råder forfengeligheten nokså høyt. Ikke så høyt at jeg ikke vet hva som egentlig teller og ikke så høyt at jeg ikke klarer å sette pris på at jeg faktisk er helt frisk, men såpass høyt at jeg irriterer meg over smårusk på kroppen min. Smårusk som det innover-grodde arret jeg har på magen etter en blindtarmoperasjon, cellulitter som popper opp på baken som løvetann i en grøftekant, sprengte kapillærårer som lager lilla rosetter på leggene mine og føflekker. Føflekker ja. Jeg antar at det er vel fortjent når jeg velger å flykte til solfylte land så fort jeg har muligheten, men det gjør dem ikke noe penere. Så, etter lang tids irritasjon og nøye iaktagelse av hver eneste en (tenk om de vokste!) bestilte jeg en time hos fastlegen min for å få et par av dem fjernet. 
En liten sprayboks som på en eller annen måte spruter kulde (???) mot huden ble brukt, forholdsvis smertefritt og enkelt, for å fryse føflekkene av. Poenget er at føflekken skal falle av, men metoden er visstnok ikke fryktelig effektiv. Det var imidlertid det eneste han kunne by på igår ettermiddag, alternativt må jeg til dermatolog som har kraftigere skyts. Huden så helt normalt ut når behandlingen var ferdig, og dermed ble sjokkket desto større når jeg i går kveld skulle legge meg.
Rundt føflekkene, som nå er nesten sorte, er det en mørk rød-brun flekk på størrelse med en 50-øring! Hva har jeg gjort? Jeg håper inderlig det er meningen at huden skal se slik ut etterpå, og at det selvsagt er forbigående??? 
Om jeg nå virkelig har bæsja på leggen og gjort problemet hundre ganger verre enn det noensinne har vært, er det i hvertfall en real påminnelse om at man skal være takknemlig for det man har fått utdelt og ikke tukle med naturen… Jeg syns bare det er så fryktelig rart at legen min ikke advarte meg om dette, jeg fortalte jo at jeg var på vei sydover og spurte selvsagt om jeg måtte vente med å sole meg. Om det er ufarlig å sole etterpå, kunne han jo i det minste advart om at jeg kom til å se SPEDALSK ut de nærmeste dagene?? Ukene?? MÅNEDENE??? Herregud. 
Her skal jeg gå i bikini ved siden av en brunette på 175 centimeter, med flatere mage enn landskapet til Danmark, hvor det største problemet er at hun ikke klarer å finne bukser FORDI BEINA HENNES ER SÅ LANGE OG SLANKE! 

Jeg kommer til å bli hu på stranda som barna peker på og roper til mammaene sine: "Mamma, mamma, hva er gærent med den jenta der?" hvorpå mor svarer så unnskyldene og pedagogisk hun kan: "Næmen, hysj da lille venn, sånt sier man ikke. Den stakkars jenta kan ikke noe for at hun er syk".
Om dette går over får tiden vise, i mellomtiden vurderer jeg å gå i bresjen for å skape en ny strandmote med burka. Noen må jo være først?

Jeg har i hvertfall ikke mine i ansiktet.

Ny bikini:

Syden, her kommer vi!

Jeg mener ikke å være ekkel med vilje, men jeg er nesten nødt til å meddele at jeg igjen befinner meg på et fly i retning varmere strøk. Ifølge værmeldingen venter 20 grader og sol, og tro meg når jeg sier det skal utnyttes. 

Det beste er at Tina sitter i setet ved siden av meg. Det er alltid koselig å reise på tur med kjæresten min, bare vi to alene, men når han sykler i timesvis på dagtid, helst legger seg tidlig og drikker frustrerende lite alkohol så er det en herlig forandring å ha med seg ei til med innovertiss.  

Ole er selvsagt allerede på plass i sola og henter oss på flyplassen. 

Ja, og hvor skal vi? Nå må du ikke sette kaffen i vrangstrupen, men vi er faktisk på vei til Gran Canaria. For åttende gang kanskje? Skammelig. Det er været. Bare været. Varmen lokker uavhengig av grusomme omgivelser. Øya er jo egentlig nydelig. Det er turiststripa fra Playa del Ingles til Puerto Rico som evner å ta knekken på enhver spanske sjarm som kanskje en gang, muligens fantes på 1950-tallet, før vi fæle nordboere invaderte øya og forlangte å få servert kjøttkakene våre på Norskebaren til tonene av Sputnik. Men så er det nå en gang sånn at heller ikke vi, jeg og Tina, kommer til å bryte ut av det mønsteret de aller fleste følger. Minus kjøttkakene, Norskebaren og Sputnik selvsagt.

Planen for oppholdet er svært enkel. I løpet av døgnet skal vi tilbringe ca 16 timer i vertikal stilling, henholdsvis jevnt fordelt i sengen og på solsengen. Med i snippsekken er blader, bøker og musikk, slik at vi har passelig hjernedød underholdning de timene vi ikke sover. Når vi står oppreist gjør vi det på høye hæler og med krøllet hår. Det er en av fordelene ved å måtte gå i hvit pysj hele arbeidsdagen, gleden ved å kunne PYNTE seg blir ekstra stor. 

Dere må ikke tro at bloggen kommer til å bli oppdatert underveis i oppholdet. I Spania, og Europa generelt, har de nemlig ikke internett. Det er en norsk oppfinnelse som dessverre ikke har spredd seg videre riktig enda. I mellomtiden får dere bare forestille dere hvordan disse to ansiktene får en anelse mørkere hudtone for hver dag som går. 

Adios!