Olavs Døtre og Raumerrittet 2012

I mars la jeg ut en etterlysning etter jenter som gjerne ville sykle litt, var i passe dårlig form, og som tok utfordringen med å melde seg på lagkonkurransen i Raumerrittet: Olavs Døtre.
Mange flere mailer enn jeg hadde trodd strømmet inn, og plutselig hadde jeg 8 blide jenter som ville være med meg på sykkeltur. Utrolig stas! 

I ukesvis har vi trent jevnt og trutt. Vi har hatt bakketester, kjørt intervaller og kronglet og klønet i skogsterreng. Det er ikke slik at det har gått helt smertefritt. Underveis har et par av oss skrevet bacheloroppgaver, noen har vært syke, ei sliter med pollenallergi og noen av oss har iblant fått skikkelig vondt i vilja. Men stort sett har vi klart å møte opp på sykkeltrening 2 ganger i uken. 

For min egen del har det å ha 2 faste dager i uken vært totalt avgjørende for at jeg har kommet meg ut av leiligheten og opp på sykkesetet. 1 eller 2 ganger har jeg hatt LYST til å sykle, alle de andre dagene har jeg kun møtt opp på grunn av ren pliktfølelse (jeg har tross alt dratt igang dette). Merkelig nok har jeg ikke angret på at jeg møtte opp på én eneste trening, alle turene har resultert i god samvittighet resten av kvelden. Veldig synd at jeg glemmer den følelsen til neste morning. 

Målet vårt har jo hele veien vært å delta i Olavs Døtre, jentelag-konkurransen til Raumerrittet. Lørdag var endelig dagen kommet, og til tross for nerver møtte alle opp til start. 

I 10-tiden fikk jeg en tekstmelding fra Ann-Christin: "Ida, har du noe valium?"
Jeg tror hun tullet.

Lagbilder før start tatt av Alan Billyeald fra Kalas

Vi har fått veldig mange hyggelige tilbakemeldinger på de flotte draktene våres. Det er de flinke designerne til Kalas som har tegnet dem, de leverer klær til små lag som våres og store klubber. 

10 år med dans setter sine spor. Jeg lover, beina mine gjør dette helt automatisk hver gang noen skal ta et bilde. 

Fra venstre: Nina, Irene, Marte, Ann-Christin, meg, Christina, Marie og Monika. 

Her står vi altså i solskinn 1 time før starten vår gikk. Jeg lurte fælt på om jeg skulle gidde å i det hele tatt ha med regnvesten på lomma, og som dere ser har flere av jentene valgt å droppe lange bein. 

Jeg vet at "himmelen åpnet seg" bare er et uttrykk for å beskrive at det regner mye, himmelen åpner seg jo egentlig aldri.
Men folkens, på lørdag ÅPNET HIMMELEN SEG. Gud slo på dusjen rett og slett.

Det var som å slå på en bryter: Sola var borte og absolutt alt var vått i løpet få minutter. Optimistisk anlagt som vi er trodde vi det bare var en skur. Det var jo egentlig det, men de skurene kom fryktelig ofte i løpet av de neste tre timene. Nina frøs så fælt at hun syklet alt hun kunne, og jaggu ble ikke vi andre borte bak henne. 

Bilder underveis er (med et par unntak) tatt av Onkel-Øystein.

Et lite stykke bak kom vi på rekke og rad. Tante Bente står under paraplyen og heier alt hun kan. Det hjalp veldig på humøret som dere ser. 

Ingen kan si noe entusiasmen vår underveis. Smilene er på plass. 

Her vil alle som har sett en etappe av Tour de France rive seg i håret og skrike: "Hvorfor ligger dere ikke på hjul??? Dere gjør det 3 ganger så tungt for dere selv, kan dere ingenting om sykling????"

Og svaret vårt på det er: Nei. Vi kan ingenting om sykling. 

Det er riktignok en grunn til at jeg kikker meg (litt frustrert) bakover. Jeg minns at jeg oppfordret til å ligge så tett som mulig, og fristet til og med med mindre luftmotstand og mindre slitne ben. Men når eneste erfaringen med å sykle i grupper kommer fra barneskolen på tur til et og annet museum, og lærerne den gang konstant skrek: HOLD AVSTAND! HOLD AVSTAND! Ja, da er det jaggu ikke enkelt å vri helt om på den lærdommen.

 

Like før vi kom hit (svingen inn til Gjerdrum Almenning) så vi en mann som sto i grøfta med sykkelen sin. Han ropte og skrek til alle som syklet forbi "HAR NOEN KJEDEKUTTER??"

Ingen stoppet, og jeg regner med at det var fordi ingen hadde kjedekutter. Jeg hadde ikke kjedekutter jeg heller, men plutselig kom jeg på at Ann-Christin skrøt av sin velfylte mekketaske på facebook-gruppen vår. Så vi høgg i bremsene, snudde rundt og jaggu fant vi ikke kjedekutter i tasken. 

Mannen syklet rittet med datteren sin, og det hadde jo vært fryktelig synd om han ikke skulle få fullføre sammen med henne. Heldigvis visste han selv hvordan han skulle bruke denne kjedekutteren, for vi hadde ikke peiling. Vi kom aldri så langt på mekkekurset Ole hadde med oss. 

Det er greit at dette er et sykkelløp, og også en konkurranse, men vi visste jo at vi kom til å bruke lang tid uansett, og var jo egentlig bare med for å gjennomføre. Da stopper man dersom man har noe å bidra med. 

Etter å ha slitt oss opp bakkene mot Ringdalshytta (herregud, for et sugende underlag!) ventet det siste terrengpartiet. Ved starten av grusbakkene samles alle traseene, så vi visste at det kom til å være masse gale 84-km syklister som omtrent gjør hva som helst for å komme først frem. Litt redde for disse tidsjagerne valgte vi likevel å prøve oss på litt gjørmesykling vi også. For de fleste ble det mest gåing, men ingen sure miner av den grunn.

Jeg spurte alle jentene hva som var det beste og verste med å delta på rittet. Her kommer min beste: Å sykle ned hele terrengpartiet, fra topp til bånn! Jeg har aldri fått det til på trening, og hadde hvertfall aldri trodd jeg skulle klare det i den gjørma! Én gang måtte jeg hoppe av fordi en mann (sikkert en av disse 84-km-mennene) stoppet opp rett foran meg. Jeg ropte til de andre jentene at jeg syklet til jeg tryna, noe jeg var helt sikker på at jeg også kom til å gjøre. Jeg er jo dødsdårlig på å sykle i gjørme! Men plutselig sto jeg i bånn av bakken, ferdig med alle steinene og røttene, all gjørmen og alle "hold høyre-ropene". Det var så morsomt! Jeg var veldig glad i min spesiallakkerte, knallrosa, "idapia på tur"-sykkel, men jeg ELSKER min nye vidunderlige Scott contessa, det er virkelig en helt annen verden å sykle på en fulldempet sykkel. 

De neste 5 bildene er tatt av Bjørn Kristiansen

Christina og Marte tok også gjørme-utfordringen på strak arm:

Endelig i mål!!! Planen var at alle skulle over målstreken likt, og det klarte vi også. Det syns jeg faktisk er veldig imponerende. Vi er tross alt 8 veldig forskjellige jenter, både i alder og fysisk form. Men noen var trege oppover, noen var trege nedover og noen var trege i terrenget. Alt i alt jevnet det seg fint ut. Målet vårt var under 3 timer, og det klarte vi uten problemer. 2 timer og 40 minutter brukte vi. 

Marie ble fristet med en sjokolade dersom hun syklet opp hele den siste bakken. Vel i mål tror jeg ingen hadde klart å ta den ifra henne om de så prøvde.

Marte ladet opp til rittet med en skikkelig forkjølelse, men til tross for forslag fra moren om at hun skulle stå over, tviholdt Marte på at hun skulle være med. Gjennomførte med spreke bein hele veien.

Ifølge Marie liker hun egentlig ikke lapskaus, men det var visstnok den beste maten hun noen gang hadde smakt. 

Veldig glade.

Den superspreke mammaen min syklet også. Hun var en av de gale som valgte 84 km. 

Jeg har aldri skrevet om mat på bloggen her før, og det har jeg heller ikke tenkt til å begynne med, men en liten bemerkning må jeg nesten komme med. Det er vel slik at man skal dele postive opplevelser? Etter hver eneste trening vi har hatt i våres har jeg nemlig gjort noe jeg aldri har gjort før. Så fort jeg har kommet inn fra turene har jeg gått rett inn på kjøkkenet, med møkkete klær og det hele, blandet en Herbalife-shake og drukket den fort. Så har jeg dusjet og som oftest begynt på middagen. Vanligvis er jeg helt krakilsk etter noe godt å spise på etter trening, skapdørene blir åpnet og lukket om og om igjen. Det suget har jeg sluppet unna hver gang denne våren. På lørdag drakk jeg en Herbalife-shake til frokost og en til en time før start. På flasken hadde jeg en sportsdrikk fra samme merke som blir lansert i slutten av juni. Jeg følte meg så pigg og sprek hele veien at jeg ikke kan la være å fortelle det, selv om det kanskje høres litt cocky ut. 

Men så gjorde jeg motsatt av hva jeg har gjort etter alle treningene. 

Jeg var så fornøyd med å ha kommet i mål, fått på meg tørre klær og være ferdig med hele rittet at jeg og Monika spaserte bort i kiosken og kjøpte oss en hamburger og en vaffel. Vel fortjent etter rittet! 

Men herregud, det skulle vi jo aldri ha gjort. Det var som å ta en skikkelig sovepille. Hadde det vært en seng i nærheten hadde jeg lagt meg ned med en gang. Og det søtsuget som kom etterpå! HJELP! Jeg kunne ikke komme meg fort nok på butikken, jeg tror faktisk det lyste sjokolade i øynene mine... Poenget mitt? Ikke spis hamburger og vaffel etter verken trening eller ritt. 

Det var ikke bare jeg som syklet på lørdag, her kommer kommentarer fra de andre jentene:

Marte: Det beste med rittet var at alle hadde godt humør hele veien og gjennomførte. Folka som heiet og motiverte underveis var stas. Dessuten gav det mersmak å sykle ritt! Det verste var gjørma som kom til absolutt overalt! 

Marie: Det beste med hele rittet var å trille over målstreken og vite at jeg hadde syklet 4 mil! Dessuten var det hyggelig selskap underveis. Det verste var den siste oppoverbakken mot Exporama. Den var så lang og bratt, og beina mine var akkurat som gele! Jeg hadde mest lyst til å legge meg ned å grine akkurat da. 

Irene: Det beste var at alle hadde godt humør og god lagånd, og at vi selvsagt syklet i rittets flotteste drakter! Dessuten var det virkelig verdens beste lapskaus ved målgang. Det verste var at sykkelen min ikke samarbeidet, kjedet hoppet jo av hele tiden og bremsene fungerte nesten ikke. 

Ann-Christin: Det beste var å gjennomføre på en raskere tid enn vi håpet, til tross for elendige forhold. Laget holdt sammen, alle var veldig blide og det var overraskendes morsomt å vasse i gjørme sammen med andre trivlige syklister. Det verste var å ikke kunne se noe som helst. Det regnet så tett at vi bare så konturene av de foran oss. 

Christina: Det morsomste med rittet var å sykle når det øste ned og vi ikke så noen ting, og selfølgelig et perfekt gjørmete terrengparti! Det aller morsomste var å klare å sykle ned en bakke i terrenget, forbi mannfolk som måtte gå av syklene sine. Også var det veldig gøy på slutten når vi virkelig klarte å ligge på hjul og sykla super-fort uten å bli slitne! Det kjipeste... Hmm... Kanskje at grusen opp mot Ringdalshytta var så innmari tung å sykle på, og da gikk jeg HELT tom for energi. MEN etter en Herbalife-bar og terrengpartiet kom, var energien fullt på plass igjen.

Monika: Det beste var at det var så gøy å være med! Og vi så smashing ut i draktene våres, definitivt rittets fineste. Det verste var at det var så kaldt og vått!

Som dere forstår hadde vi en utrolig fin opplevelse på lørdag. Vi kunne ikke vært mer uheldige med været, men samtidig gjorde regnet og gjørma at vi følte oss dobbelt så spreke når vi kom i mål. 

Nå er det 1 år til neste gang. Det betyr at du som leser dette også har 1 år på å samle sammen 3 andre damer, trene litt passe mye og delta på neste års Olavs Døtre. Det er mye morsommere når man har noen å dele opplevelsen med. 

Vi fortsetter å trene. Vil du være med kan du fortsatt melde deg inn i facebook-gruppen "idapiapåtur med Olavs Døtre". Mitt neste mål er Grenserittet Midt, en kortversjon av Grenserittet. Jeg er allerede påmeldt så jeg får bare henge i. 

Noen som vil være med?