torsdag 6. desember 2012

Hverdag vs. Hollywood.

Ole har smittet meg igjen. Siden sist jeg var forkjøla-syk er det én ting som har gjort det bittelitt mer utholdelig. Ok, to ting. Den ene er at Ole endelig har innsett at godteri er nødvendig sofa-trøst når man tilbringer hele dagen der, og den andre er Netflix. Makan til genial oppfinnelse har jeg ikke vært borti, den topper faktisk opptak-funksjonen til Get-boksen min. Så, med et helt filmbibliotek på Apple-TV'n min (nok en genial oppfinnelse) har dagen blitt brukt til sloppy filmer jeg egentlig har sett før.
Problemet med dette (for det er klart det er et problem) er at jeg suges rett inn i dramaet. Etter en dags maraton med grande kjærlighetsgester, ulykker som knuser både sjel og hjerte, men som faktisk fører til noe fantastisk in-the-end og ikke minst damer som LØPER i hæler som ligner mer på drapsvåpen enn sko, så sitter jeg alltid igjen med et selvmedlidende hjertesukk:

Det skjer aldri noe spennende i livet mitt.

Og jeg skylder på Hollywood. Og Disney. De deler skylden likt. For det startet jo selvsagt når vi var små. Jeg er hjernevasket til å tro at den eneste måten jeg kan bli lykkelig på er hvis mitt livs kjærlighet og jeg holdes adskilt, helt til vi ofrer absolutt ALT for hverandre og gjerne er døden nær begge to (Ariel er min evige heltinne).
I tillegg burde det være nærstående mennesker (foreldre er bra) som ønsker at du skal tre inn i en rolle som er politisk korrekt, men som selvsagt ikke matcher den frigjorte, lidenskapelige sjelen din. Først når du river deg løs fra bildet de har skapt av deg og de faktisk in-the-end godtar det livet du selv har valgt, kan du VIRKELIG bli lykkelig. Med prinsen. Ariel hadde det stridt.

Og her får jeg trøbbel... For tror du ikke mine foreldre alltid har oppfordret meg til å gjøre det jeg selv ville? De har alltid støttet meg, stolt på at jeg er i stand til å vite hva som er best for meg.
Har du hørt??? Hvordan skal jeg kunne bryte løs fra det bildet??? Hvordan skal jeg gjøre opprør mot noe sånt??? Det nærmeste jeg kom var da jeg søkte sykepleien og mamma advarte meg mot at jeg kom til å måtte håndtere andre menneskers avfallstoffer dersom jeg valgte samme yrke som henne.
De godtok til og med kjæresten min. Herregud, det var jo de som fant kjæresten min. Faktisk ble Ole egentlig kjent med mamma og pappa først.

Så hvor er dramaet mitt? Hvor er scenen hvor jeg er tvunget til å gjøre this-is-going-to-change-my-life-valg på stående fot, helst rett før brudeparet sier ja, eller flyet er i ferd med å ta av, eller heisdørene lukker seg? Og hvor er soundtracket mitt? Jeg vil også ha bakgrunnsmusikk når jeg går bortover gaten, våkner opp om morningen eller kysser Ole. Ja, jeg vet det fins ipod, men det er ikke riktig det jeg mener.

Ole sier jeg er gal. At jeg må slutte å se på slikt. Slutte å lese bøker. De tuller med hodet mitt sier han.

Mulig han har rett. Selv om jeg innimellom ønsker at livet mitt skal være like dramatisk som en Florence + the Machine-låt, så innser til og med jeg at virkeligheten egentlig er nok. Men det er lov å dagdrømme litt, er det ikke?

For eksempel at håret mitt alltid ser sånn ut:

 Særlig når det egentlig ser slik ut:

Hadde jeg enda bare hatt hale...


 Dette er forøvrig det morsomste jeg har sett i hele dag:



søndag 21. oktober 2012

Trusa mi.

For et par uker siden fikk jeg vondt i ryggen. Skikkelig vondt i ryggen. Så vondt at jeg ikke klarte å sitte oppreist mer enn fem-ti minutter, før jeg måtte legge meg flatt ned. Selvsagt tenkte jeg at det skulle gå over av seg selv. 
Jeg er ung (hvertfall ikke gammel), og kroppen skal jo fikse slikt selv. Det gjorde den ikke, så etter en ukes tid i vertikal stilling, bet jeg i det sure eplet og ringte kiropraktoren. Én ledig time, påfølgende dag, en halvtime etter dagvakten min på sykehuset var overstått. 
Nå tenker du kanskje at det ikke er videre smart å jobbe som sykepleier med en rygg som allerede er vond, men snille kollegaer tilpasset det slik at jeg kun hadde medisiner og legevisitt, og ingen tunge pasienter.
Dagvakten starter 7.30, og for å rekke kjøreturen, parkeringen, uniformkøen og skiftingen, bør jeg helst reise hjemmefra 6.45. Har jeg fortalt at jeg er utpreget B-menneske? Jeg er trøtt om morran. Heldigvis er jeg likevel våken nok til å huske at vi går i hvite, tynne pysjbukser hele dagen, derfor prøver jeg alltid å ta på truser som ikke lyser gjennom eller lager digre trusemerker. Akkurat den tirsdagsmorningen var det heller slunkent i truseskuffen (ja, truseskuffen). Når jeg kikket bort på den digre haugen med skittentøy jeg hadde ment å ta tak i i en ukes tid forsto jeg hvorfor. Nederst i skuffen fant jeg likevel noe som ikke ville synes altfor godt i den hvite buksen. Men folkens, det er jo alltid en grunn til at akkurat den trusa ligger igjen til slutt, sant???


10 minutter over halv fire satte jeg meg i bilen, og var forholdsvis fornøyd med å ha 20 minutters margin fra Lørenskog til kiropraktoren på Skjetten, helt til jeg så køen INNE i parkeringshuset. Portene i parkeringshuset er alltid åpne om morningen og på ettermiddagen, nettopp fordi ALLE dagvaktene på hele sykehuset slutter på slaget likt. Bare på sengepostene må det tilsvare minimum 300 personer, for å ikke snakke om den andre halvdelen av sykehuset. Denne dagen var portene lukket, og det betyr at hver bil må stoppe, sveive ned vinduet, bippe personalkortet og så kjøre ut. Det tar tid det. Så lang tid at jeg, ti minutter over fire, heseblesende stormet inn til kiropraktoren. Svetten lå som et klamt lag over hele ryggen, kroppen min takler dessverre verken stress eller trappeløping med dunvest og veske spesielt godt.

Jeg bablet frem titusen beklagelser, men fikk liksom ikke helt til den forklaringen med portene i parkeringshuset. I stedet mumlet jeg noe om mye å gjøre på jobb. Ikke at det spiller noen rolle, forsinket var jeg uansett. Etter flere stotrende tilbud om å betale for en dobbeltime, feide han det hele bort og ba meg sette meg på benken og kneppe oppe buksesmekken. Ja, for det var vel korsryggen jeg hadde vondt i? Joda. Vond korsrygg.

Jeg knepper opp og setter meg ned, men det er ikke før han ruller buksen nedover baken min at jeg kommer på hva jeg har under. Det er fælt å si det, men det hadde vært så uendelig mye bedre dersom kiropraktoren var en litt eldre, kjip og tørr type, i stedet for en jeg forestiller meg ikke kan være spesielt mye eldre (herregud, kanskje han er yngre!) enn meg.

Under buksen hadde jeg en sort tanga-truse, en av disse som ikke har stoff i baken, kun en tråd for å linke fremstykket sammen med bakstykket. Fremstykket er en liten trekant i sort silke. Stoffet som holder trusen på plass rundt hoftene er fulle at sorte, store blonderytsjer. Mellom hofte-rytsjene og rumpe-tråden er det en laget en trekant av blonder med hull i midten, slik av øverste del av rumpesprekken synes... Og på toppen av kransekaka, i dette tilfelle rumpa mi, to digre silkesløyfer.
Jeg legger ikke ut bilder av undertøyet mitt på internett, hvis ikke skulle du selvsagt få sett hva jeg snakker om.


Altså, jeg vet ikke hva designeren har tenkt på, og jeg aaaaner ikke hva jeg tenkte på når jeg kjøpte den! Og hvorfor ligger den fortsatt i skuffen min??? Den ser jo latterlig ut! En sånn truse som prøver å være sexy, men så blir det bare fryktelig komisk. Likevel, det føltes ikke spesielt komisk når jeg blottet rumpesprekken for den litt-for-unge fyren som sto bak den svette ryggen min. Herregud, jeg skammet meg. Det er lenge siden jeg har følt meg så dum.
Det eneste jeg trøstet meg med var tanken på at jeg ikke er den første som har brukt uanstendig undertøy foran helsepersonell. Venninnen min Ida skulle undersøke en snowboard-skade for mange år siden. Når legen ba henne ta av buksen husket hun også hva hun hadde kledd på seg den morningen. Røde stringtruser med gullbjeller. "Hei hå - nå er det jul igjen" sa legen muntert når hun klatret klirrende opp på undersøkelsesbenken. Ida skammet seg hun også.

Men her kommer dilemmaet mitt: Hva slags truser er egentlig riktig å ha på seg når man skal blotte baken til en lege eller kiropraktor? Jeg vil definitivt ikke ha på meg noe så avslørende som den latterlige tråd-tangaen igjen. Men jeg vil jo ikke ha på meg en diger trusebukse heller!

Den siste tiden har jeg vært så heldig å få teste det ut i praksis flere ganger i uken, og etter mye eksperimentering og diskutering har jeg kommet frem til at hipsteren er den store vinneren. Den kan være hvilken som helst farge, både blonder, bomull og microfiber uten at jeg føler meg verken gammal eller uanstendig.

Ryggen er heldigvis mye bedre, så den litt-for-unge kiropraktoren vet tydeligvis hva han driver med. Jeg har ny time på tirsdag, så fridagen min idag benyttes til klesvask. For Gud forby at jeg står å graver nederst i truseskuffen igjen!



Bridget og jeg har mye til felles, inkludert dårlig truse-smak og...


...evnen til å ha på feil plagg til feil tid:

torsdag 11. oktober 2012

Gammel.

Det har jo skjedd litt siden sist. Heldigvis. 3 måneder er lang tid dersom ingenting skjer, men slapp helt av, dette innlegget er ikke en oppsummering av hva som har foregått på daglig basis siden sist. Men kort fortalt er det ca slik: ekte autorisert sykepleier (endelig!!!), Italia (åh), Andrea Bocelli (tjaaa), Garda-sjøen (digg), Frankrike, Tyskland (dyreparken yaaay), Grenserittet (ny rekord!), Kokelv/Alta, jobb, Birkebeinerrittet (epic!), jobb, Østerike, jobb, Barcelona, jobb.

Også har jeg hatt bursdag. Bursdag betyr et år eldre. 25 er ingen alder, overhodet ikke. Men når jeg våknet, den trettende juli, av at Ole sang:
"Våkn opp! Våkn opp! Nå er du nærmere tredve enn tjue! Nå er du nærmere tredve enn tjue! Nå er du nærmere tredve enn tjue!", mens han hoppe-danset i senga, så må jeg innrømme at hjertet mitt brast litt.
Nærmere tredve enn tjue. Puh! Problemet er ikke selve tallet her. 
Problemet er at tallet mitt ikke matcher meg. Som alle andre hadde jeg en plan, en visjon, en idé om hvordan hverdagen til 25-årige Ida så ut. Den involverte en adresse hun ikke delte med foreldrene, en kjæreste med stor og stødig inntekt han villig delte med henne, snik-planlegging av det kommende bryllupet kjæresten enda ikke visste om, en tanke om at genene hennes skulle føres videre innen rimelig kort tid og en kropp som selvsagt fortsatt sa 19.

Ikke misforstå meg nå. Minus den 19-årige kroppen (og kanskje litt av den store, stødige inntekten) er det ingenting av dette jeg ønsker meg. Og det her jeg får trøbbel. Jeg er blitt 25 år. Burde jeg ikke ønske meg dette? Burde jeg ikke grave gjennom finn-annonser etter et krypinn som gjør meg til gjeldslave neste halvdel av livet? Burde jeg ikke søke på faste jobber? Burde jeg ikke lese aviser? Burde jeg ikke vite hva hovedstaden i Australia er? (Nei, det er visst verken Sydney eller Melbourne!!!!!) Burde jeg ikke tenke at det er på tide å utnytte elastisiteten til livmoren min?
Svaret er muligens ja, men i så fall må jeg bare si at det har skjedd en feilkobling i mitt system. Jeg har det helt topp med en ekstravakt her og der, en liten hybelleilighet, en raka fant av en kjæreste og jeg er strålende fornøyd med at ingen av organene mine har tøyd seg i den ene eller andre retningen.

Når det popper opp et nytt ultralyd-bilde på Facebook-siden til en gammel klassekamerat blir jeg like sjokkert som om vi fortsatt var 14 år.
"HÆÆÆÆ???" tenker jeg forferdet, "Stakkars!!! Nå har'a virkelig havna i uløkka!!!" Helt til jeg kommer på at det sannsynligvis var nøye planlagt, at prevensjonsmidler ble kuttet ut for flere måneder sider, og at fargene på barnerommet allerede er valgt. Jeg summer meg heldigvis raskt nok til at kommentaren min på bildet leser "Gratulerer!" og ikke "Kondolerer."
Så hvor er jeg egentlig? Passet sier 25, men det kan jeg bare ikke finne meg i. Men så er det hvordan andre ser meg da. Det er tydeligvis ikke alle som henger med på min tankegang.
I starten av september var vi i Østerike for å heie på de norske jentene og guttene i VM i terrengsykling. I 25 grader og solskinn sto jeg, Even, Eirik og Petter og heiet på Gunn-Rita Dahle. Eirik hadde nettopp kjørt inn til en fabelaktig 12. plass i junior-VM, og kanskje var det derfor hjertet hans pumpet litt ekstra raskt i østerriksk skog. I hvertfall satt kommentarene løst hver gang solbrune, slanke ben smøg seg forbi. Det er den eneste fellesnevneren jeg finner, her snakker vi blondiner, brunetter, rødtopper, store og små pupper, sure fjes, store smil, unge og tja... Yngre. 

Til slutt sier jeg: "Herregud Eirik, jeg fatter ikke hvordan du legger merke til alle, det må bare boble helt over av hormoner inni deg!" Eirik er 17 år, og svaret jeg fikk kom raskt, konkret og uten snev av tvil: 

"Det er ikke hormoner som er caset her Ida, det er bare at du er så GAMMEL at du ikke forstår deg på slikt lengre."
Ouch. Den svei. Bokset i magen av en 17-åring. Gammel. "Forstår deg ikke på "slikt" lengre". Jeg følte meg som et fossil. Jeg følte meg utgått på dato, brukt opp, ferdig, gammel. Gammel! Ikke 17 lengre. Ikke engang ung voksen, bare gammel.
En perfekt match til hvordan jeg fryktet det var blitt.  Jeg forsøkte å trekke pusten dypt, gi et svar som kunne avvæpne den stygge sannheten, skjule at ordet i det hele tatt fikk meg til å blunke to ganger, men jeg er redd jeg bare stotret og gjentok "Jeg er ikke gammel, jeg er ikke engang voksen. Jeg er ikke gammel, jeg er ikke engang voksen." om og om igjen.


Og det er min sannhet. Ikke gammel. Ikke voksen. God tid. Og spiller det egentlig noen rolle hva andre syns da? Hva andre syns er på tide? Jeg vet ikke. Kanskje er det jeg som rett og slett må TA MEG SAMMEN, innse et par realiteter og akseptere at det er på tide å bli voksen?
Angående det å være voksen, av alle Disney-karakterene er det to stykker jeg alltid har identifisert meg med 100 %. Den ene er Ariel, som er fanget i en verden med forventninger som ikke passer overens med hennes egne. Den andre er Peter Pan som vil leke for alltid. Skjønner dere eller? Dette stikker dypt, langt inn i barndommen.
Jeg klarer ikke å konkludere i noen retning her, jeg tror jeg bare må slutte å tenke på det. Det er jo ikke slik at jeg får gjort noe med saken. Og alternativet til å bli eldre er tross alt mye, mye verre. I mellomtiden lover jeg å nyyyyyte friheten som ung, ikke voksen og hvertfall ikke gammel! 



Den unge og den gamle.

Alle kan vel se at vi ikke er voksne?



lørdag 23. juni 2012

Snørr og selvmedlidenhet.

Irritasjonen min har nettopp nådd et høydepunkt, og jeg ser ingen annen utvei enn å belemre dere med min frustrasjon. Akkurat idet jeg har funnet et passe hjernedødt program på bliss eller vox eller max eller hva alle disse søppelkanalene heter, så blir det reklamepause. Vet du hvor lenge en reklamepause varer? I EN TIME! Det er jo åpenbart ikke verdt å vente på, så nå måtte jeg rett og slett finne et nytt passelig hjernedødt program. Det er faktisk en utfordring, lørdag kveld i slutten av juni.
Dette er jo selvsagt helt tragisk. At jeg kaster bort en lørdagskveld med søppel-TV, men jeg har ikke noe valg. Jeg orker ikke noe annet. Dumme Ole har nemlig smittet meg med guttelusa si, så nå ligger jeg også på sofaen, med et hode som plutselig har blitt en størrelse for lite for innholdet, en nese som produserer så usannsynlig mye slimete snørr og en hals som er så sår at jeg klynker litt hver gang jeg må svelge en seig spyttklase.
Jeg ser ordentlig udelikat ut, jeg er litt som en nyfødt baby: Stygg, sippete og full av gugge, men mamma syns fortsatt jeg er verdens vakreste. Hun sa det faktisk i stad. Det er helt åpenbart at mamma's dømmekraft er betydelig svekket, av ukjent årsak. Hun har syklet Lillehammer-Oslo idag, så kanskje har hun inhalert noe funky på vei østover eller sørover eller hvilken retning de sykler i.
Det eneste som er fint med at Ole har smittet meg, er at han har dårlig samvittighet, noe jeg selvfølgelig må utnytte. I stad for eksempel, så kjøpte han en hel pose med SMÅGODT til meg!!!!! For dere som har lest dette innlegget, så er det åpenbart hvor dårlig samvittighet han har.
Når jeg spurte om han kunne kjøpe smågodt, kikket han rart på meg og sa:
"Men har de det på Rema da?"
Skjønner dere eller? Ole kjøper aldri smågodt.
Tørkerull, nesespray, antibac og vann. Dette er livbøyen min i kveld:



Herregud, jeg elsker get-boksen min. 

 Bridget Jones er virkelig verdens kuleste dame. 
"I will not be defeated by a bad man and an american stick insect. In stead I choose vodka. And Chaka Khan"


Neste gang jeg skriver lover jeg å ikke være så fryktelig full av selvmedlidenhet, det er jo tross alt det verste jeg vet. En energidødare. FYSJ og FY!



onsdag 13. juni 2012

Olavs Døtre og Raumerrittet 2012

I mars la jeg ut en etterlysning etter jenter som gjerne ville sykle litt, var i passe dårlig form, og som tok utfordringen med å melde seg på lagkonkurransen i Raumerrittet: Olavs Døtre.
Mange flere mailer enn jeg hadde trodd strømmet inn, og plutselig hadde jeg 8 blide jenter som ville være med meg på sykkeltur. Utrolig stas! 
I ukesvis har vi trent jevnt og trutt. Vi har hatt bakketester, kjørt intervaller og kronglet og klønet i skogsterreng. Det er ikke slik at det har gått helt smertefritt. Underveis har et par av oss skrevet bacheloroppgaver, noen har vært syke, ei sliter med pollenallergi og noen av oss har iblant fått skikkelig vondt i vilja. Men stort sett har vi klart å møte opp på sykkeltrening 2 ganger i uken. 

For min egen del har det å ha 2 faste dager i uken vært totalt avgjørende for at jeg har kommet meg ut av leiligheten og opp på sykkesetet. 1 eller 2 ganger har jeg hatt LYST til å sykle, alle de andre dagene har jeg kun møtt opp på grunn av ren pliktfølelse (jeg har tross alt dratt igang dette). Merkelig nok har jeg ikke angret på at jeg møtte opp på én eneste trening, alle turene har resultert i god samvittighet resten av kvelden. Veldig synd at jeg glemmer den følelsen til neste morning. 

Målet vårt har jo hele veien vært å delta i Olavs Døtre, jentelag-konkurransen til Raumerrittet. Lørdag var endelig dagen kommet, og til tross for nerver møtte alle opp til start. 
I 10-tiden fikk jeg en tekstmelding fra Ann-Christin: "Ida, har du noe valium?"
Jeg tror hun tullet.


Lagbilder før start tatt av Alan Billyeald fra Kalas

Vi har fått veldig mange hyggelige tilbakemeldinger på de flotte draktene våres. Det er de flinke designerne til Kalas som har tegnet dem, de leverer klær til små lag som våres og store klubber. 

10 år med dans setter sine spor. Jeg lover, beina mine gjør dette helt automatisk hver gang noen skal ta et bilde. 
Fra venstre: Nina, Irene, Marte, Ann-Christin, meg, Christina, Marie og Monika. 

Her står vi altså i solskinn 1 time før starten vår gikk. Jeg lurte fælt på om jeg skulle gidde å i det hele tatt ha med regnvesten på lomma, og som dere ser har flere av jentene valgt å droppe lange bein. 


Jeg vet at "himmelen åpnet seg" bare er et uttrykk for å beskrive at det regner mye, himmelen åpner seg jo egentlig aldri.
Men folkens, på lørdag ÅPNET HIMMELEN SEG. Gud slo på dusjen rett og slett.
Det var som å slå på en bryter: Sola var borte og absolutt alt var vått i løpet få minutter. Optimistisk anlagt som vi er trodde vi det bare var en skur. Det var jo egentlig det, men de skurene kom fryktelig ofte i løpet av de neste tre timene. Nina frøs så fælt at hun syklet alt hun kunne, og jaggu ble ikke vi andre borte bak henne. 

Bilder underveis er (med et par unntak) tatt av Onkel-Øystein.

Et lite stykke bak kom vi på rekke og rad. Tante Bente står under paraplyen og heier alt hun kan. Det hjalp veldig på humøret som dere ser. 


Ingen kan si noe entusiasmen vår underveis. Smilene er på plass. 


Her vil alle som har sett en etappe av Tour de France rive seg i håret og skrike: "Hvorfor ligger dere ikke på hjul??? Dere gjør det 3 ganger så tungt for dere selv, kan dere ingenting om sykling????"
Og svaret vårt på det er: Nei. Vi kan ingenting om sykling. 
Det er riktignok en grunn til at jeg kikker meg (litt frustrert) bakover. Jeg minns at jeg oppfordret til å ligge så tett som mulig, og fristet til og med med mindre luftmotstand og mindre slitne ben. Men når eneste erfaringen med å sykle i grupper kommer fra barneskolen på tur til et og annet museum, og lærerne den gang konstant skrek: HOLD AVSTAND! HOLD AVSTAND! Ja, da er det jaggu ikke enkelt å vri helt om på den lærdommen.


 



Like før vi kom hit (svingen inn til Gjerdrum Almenning) så vi en mann som sto i grøfta med sykkelen sin. Han ropte og skrek til alle som syklet forbi "HAR NOEN KJEDEKUTTER??"
Ingen stoppet, og jeg regner med at det var fordi ingen hadde kjedekutter. Jeg hadde ikke kjedekutter jeg heller, men plutselig kom jeg på at Ann-Christin skrøt av sin velfylte mekketaske på facebook-gruppen vår. Så vi høgg i bremsene, snudde rundt og jaggu fant vi ikke kjedekutter i tasken. 
Mannen syklet rittet med datteren sin, og det hadde jo vært fryktelig synd om han ikke skulle få fullføre sammen med henne. Heldigvis visste han selv hvordan han skulle bruke denne kjedekutteren, for vi hadde ikke peiling. Vi kom aldri så langt på mekkekurset Ole hadde med oss. 
Det er greit at dette er et sykkelløp, og også en konkurranse, men vi visste jo at vi kom til å bruke lang tid uansett, og var jo egentlig bare med for å gjennomføre. Da stopper man dersom man har noe å bidra med. 



Etter å ha slitt oss opp bakkene mot Ringdalshytta (herregud, for et sugende underlag!) ventet det siste terrengpartiet. Ved starten av grusbakkene samles alle traseene, så vi visste at det kom til å være masse gale 84-km syklister som omtrent gjør hva som helst for å komme først frem. Litt redde for disse tidsjagerne valgte vi likevel å prøve oss på litt gjørmesykling vi også. For de fleste ble det mest gåing, men ingen sure miner av den grunn.


Jeg spurte alle jentene hva som var det beste og verste med å delta på rittet. Her kommer min beste: Å sykle ned hele terrengpartiet, fra topp til bånn! Jeg har aldri fått det til på trening, og hadde hvertfall aldri trodd jeg skulle klare det i den gjørma! Én gang måtte jeg hoppe av fordi en mann (sikkert en av disse 84-km-mennene) stoppet opp rett foran meg. Jeg ropte til de andre jentene at jeg syklet til jeg tryna, noe jeg var helt sikker på at jeg også kom til å gjøre. Jeg er jo dødsdårlig på å sykle i gjørme! Men plutselig sto jeg i bånn av bakken, ferdig med alle steinene og røttene, all gjørmen og alle "hold høyre-ropene". Det var så morsomt! Jeg var veldig glad i min spesiallakkerte, knallrosa, "idapia på tur"-sykkel, men jeg ELSKER min nye vidunderlige Scott contessa, det er virkelig en helt annen verden å sykle på en fulldempet sykkel. 

De neste 5 bildene er tatt av Bjørn Kristiansen




Christina og Marte tok også gjørme-utfordringen på strak arm:

Endelig i mål!!! Planen var at alle skulle over målstreken likt, og det klarte vi også. Det syns jeg faktisk er veldig imponerende. Vi er tross alt 8 veldig forskjellige jenter, både i alder og fysisk form. Men noen var trege oppover, noen var trege nedover og noen var trege i terrenget. Alt i alt jevnet det seg fint ut. Målet vårt var under 3 timer, og det klarte vi uten problemer. 2 timer og 40 minutter brukte vi. 



Marie ble fristet med en sjokolade dersom hun syklet opp hele den siste bakken. Vel i mål tror jeg ingen hadde klart å ta den ifra henne om de så prøvde.

Marte ladet opp til rittet med en skikkelig forkjølelse, men til tross for forslag fra moren om at hun skulle stå over, tviholdt Marte på at hun skulle være med. Gjennomførte med spreke bein hele veien.

Ifølge Marie liker hun egentlig ikke lapskaus, men det var visstnok den beste maten hun noen gang hadde smakt. 

Veldig glade.

Den superspreke mammaen min syklet også. Hun var en av de gale som valgte 84 km. 

Jeg har aldri skrevet om mat på bloggen her før, og det har jeg heller ikke tenkt til å begynne med, men en liten bemerkning må jeg nesten komme med. Det er vel slik at man skal dele postive opplevelser? Etter hver eneste trening vi har hatt i våres har jeg nemlig gjort noe jeg aldri har gjort før. Så fort jeg har kommet inn fra turene har jeg gått rett inn på kjøkkenet, med møkkete klær og det hele, blandet en Herbalife-shake og drukket den fort. Så har jeg dusjet og som oftest begynt på middagen. Vanligvis er jeg helt krakilsk etter noe godt å spise på etter trening, skapdørene blir åpnet og lukket om og om igjen. Det suget har jeg sluppet unna hver gang denne våren. På lørdag drakk jeg en Herbalife-shake til frokost og en til en time før start. På flasken hadde jeg en sportsdrikk fra samme merke som blir lansert i slutten av juni. Jeg følte meg så pigg og sprek hele veien at jeg ikke kan la være å fortelle det, selv om det kanskje høres litt cocky ut. 
Men så gjorde jeg motsatt av hva jeg har gjort etter alle treningene. 
Jeg var så fornøyd med å ha kommet i mål, fått på meg tørre klær og være ferdig med hele rittet at jeg og Monika spaserte bort i kiosken og kjøpte oss en hamburger og en vaffel. Vel fortjent etter rittet! 
Men herregud, det skulle vi jo aldri ha gjort. Det var som å ta en skikkelig sovepille. Hadde det vært en seng i nærheten hadde jeg lagt meg ned med en gang. Og det søtsuget som kom etterpå! HJELP! Jeg kunne ikke komme meg fort nok på butikken, jeg tror faktisk det lyste sjokolade i øynene mine... Poenget mitt? Ikke spis hamburger og vaffel etter verken trening eller ritt. 

Det var ikke bare jeg som syklet på lørdag, her kommer kommentarer fra de andre jentene:

Marte: Det beste med rittet var at alle hadde godt humør hele veien og gjennomførte. Folka som heiet og motiverte underveis var stas. Dessuten gav det mersmak å sykle ritt! Det verste var gjørma som kom til absolutt overalt! 

Marie: Det beste med hele rittet var å trille over målstreken og vite at jeg hadde syklet 4 mil! Dessuten var det hyggelig selskap underveis. Det verste var den siste oppoverbakken mot Exporama. Den var så lang og bratt, og beina mine var akkurat som gele! Jeg hadde mest lyst til å legge meg ned å grine akkurat da. 

Irene: Det beste var at alle hadde godt humør og god lagånd, og at vi selvsagt syklet i rittets flotteste drakter! Dessuten var det virkelig verdens beste lapskaus ved målgang. Det verste var at sykkelen min ikke samarbeidet, kjedet hoppet jo av hele tiden og bremsene fungerte nesten ikke. 

Ann-Christin: Det beste var å gjennomføre på en raskere tid enn vi håpet, til tross for elendige forhold. Laget holdt sammen, alle var veldig blide og det var overraskendes morsomt å vasse i gjørme sammen med andre trivlige syklister. Det verste var å ikke kunne se noe som helst. Det regnet så tett at vi bare så konturene av de foran oss. 

Christina: Det morsomste med rittet var å sykle når det øste ned og vi ikke så noen ting, og selfølgelig et perfekt gjørmete terrengparti! Det aller morsomste var å klare å sykle ned en bakke i terrenget, forbi mannfolk som måtte gå av syklene sine. Også var det veldig gøy på slutten når vi virkelig klarte å ligge på hjul og sykla super-fort uten å bli slitne! Det kjipeste... Hmm... Kanskje at grusen opp mot Ringdalshytta var så innmari tung å sykle på, og da gikk jeg HELT tom for energi. MEN etter en Herbalife-bar og terrengpartiet kom, var energien fullt på plass igjen.

Monika: Det beste var at det var så gøy å være med! Og vi så smashing ut i draktene våres, definitivt rittets fineste. Det verste var at det var så kaldt og vått!

Som dere forstår hadde vi en utrolig fin opplevelse på lørdag. Vi kunne ikke vært mer uheldige med været, men samtidig gjorde regnet og gjørma at vi følte oss dobbelt så spreke når vi kom i mål. 
Nå er det 1 år til neste gang. Det betyr at du som leser dette også har 1 år på å samle sammen 3 andre damer, trene litt passe mye og delta på neste års Olavs Døtre. Det er mye morsommere når man har noen å dele opplevelsen med. 
Vi fortsetter å trene. Vil du være med kan du fortsatt melde deg inn i facebook-gruppen "idapiapåtur med Olavs Døtre". Mitt neste mål er Grenserittet Midt, en kortversjon av Grenserittet. Jeg er allerede påmeldt så jeg får bare henge i. 

Noen som vil være med?

onsdag 6. juni 2012

Avdukning av drakter!

Ta-da! Her ser dere våre superlekre, superfeminine, spesialdesignede Olavs Døtre Team-drakter.





Draktene er designet og produsert av Kalas, de samme som lager team-klærne til Ole's lag, Team Herbalife 24 Raumerrittet. Buksene (eller sykkeltrusene som Christina kaller det) er utrolig gode, og vi har fått rosa pad! Igår fikk jeg også en hyggelig melding fra Kari-Anne, som ikke skal sykle på laget vårt, men som har vært med på de fleste av treningene våre. Hun er så sprek at hun sykler den aller lengste distansen, men syns det er hyggelig å trene med andre jenter. 
I meldingen sto det:
"Klærne var forresten smashing! Fy pokker for en padding, nesten stressless jo! :-) Vurderer den for lørdag, får se, muligheten for å se ut som klovn er da tilstede. Hehe, ikke helt samsvar i fargene mellom buksa og trøya jeg må bruke". 

Vi gleder oss masse til lørdag og håper på knallvær, masse blide mennesker og gode bein. Det er fortsatt mulighet for å melde seg på, helt frem til lørdagen. Se Raumerrittet.no for mer informasjon. 

En liten avstikker! Ta en titt på det øverste bildet. Legg godt merke til armen min... EN MUSKEL!!! Eller jeg tror det er en muskel. De andre jentene syns armen min var så rar, så når jeg kom hjem måtte jeg spørre Ole hva det var. Ole's forklaring var at det var fett, han mente det var klin umulig at jeg, som aldri trener armene, hadde en muskel som syntes så godt. Jeg er jo forsåvidt enig i den sannsynlighetsregningen. Aksel var innom for å vise Ole hvordan han skal bruke en slynge (tau fra taket som man trener styrke i). Han snakket noe om triceps, men etter å ha fått meg til å dytte armen min baklengs ble han visst i tvil han også. Han mente imidlertid at det IKKE var fett, og bare det er jo beroligende. Greit at jeg har ryggvalk, men triceps-valk? Er det i det hele tatt mulig? Eller er det rett og slett det samme som "grevinne-heng", den dissende fettvalken på underarmene damer på 50+ desperat prøver å kvitte seg med? Jeg velger å gå for muskel-forklaringen. 

Husk at vi ikke slutter å sykle selv om Raumerrittet om 4 dager er gjennomført, meld deg inn i "idapiapåtur med Olavs Døtre" på Facebook for å bli med oss å trene.

Ses vi på lørdag???




lørdag 2. juni 2012

SMS MMS MSN

Det er kanskje nostalgien som er på høygir nå som nok en epoke i livet er over (selv om jeg er SJELEGLAD for at sykepleiestudiene er overstått), men jeg gravde i en boks med gamle papirer og da kom jeg over denne:
Årsprøve i Norsk 20. mai 2005 klasse 2MKA. 

Oppgaven var å skrive et kåseri om ungdommens medievaner. Når jeg leste oppgaven falt jeg rett tilbake i min 16 år gamle kropp, og selv om en rødlig farge raskt spredde seg oppover ørene, må jeg si det var veldig gøy å lese gamle ord.
Deler den med dere, ikke døm for hardt, jeg er fortsatt ung, men forhåpentligvis ikke like dum...

SMS MMS MSN

Jeg har venner jeg ikke har sett på flere år. Likvel vet jeg, til punkt og prikke, hva som foregår i livene deres. Nye kjærester er presentert og analysert, og den siste hårklippen er selvsagt sett. Men hvordan?

Ja, jeg har virkelig tenkt å svare på et så selvsagt spørsmål: SMS, MMS, MSN.
De nye erstatningene for fysisk kontakt og min hjelp til å opprettholde mitt sosiale liv og nettverk. Okay, her kommer dummy-forklaringen for dem av dere som nettopp fikk øynene i kryss av de tre forkortelsene. Sms er tekstmeldinger som skrives og sendes fra en mobiltelefon. Én sms koster omlag 80 øre og de fleste ungdommer sender flere hundre sms i måneden. Mms er nesten det samme som sms, forskjellen er at du kan legge til bilder, lyder og små videoklipp. Disse koster 5 kroner og derfor er man gjerne litt mer gjerrig på mms'er. Msn har ingenting med mobiltelefoner å gjøre. Det er et gratis program man laster ned fra internett. Her legger man til vennenes emailadresser og dermed kan man selv velge hvem man vil prate med. Msn brukes til korte og lange samtaler og man kan sende både bilder, musikk, videoklipp og andre filer. Er man virkelig dreven, har man et web-camera som sender direkte fra deg til personen du snakker med. Ergo kan man se hverandre, akkurat som i virkeligheten. 

Tilbake til fordelen ved disse tre. 
Jeg har et travelt liv. Alle idag har et travelt liv. Vi går på skole, jobber, vi trener, og mange har også hus, hytte, bil og båt. Er man 18 år idag, kan timeplanen gjerne være lengre enn Den Kinesiske Mur, og se slik ut:
09-16: Skole
16-20: Middag, lekser og deltidsjobb som finansierer sms'ene.
20-21.30: Trening
21.30-22.30: Obligatorisk, amerikansk TV-serie som alle snakker om dagen etter. Man er et sosialt utskudd dersom man ikke får med seg disse. 
22.30-07: Søvn/lekser/rydding av rommet.

Forstår du hva jeg mener? Jeg er AVHENGIG av telefonen og dataen min. Innimellom alt sammen kan jeg nemlig raskt og hendig få hele historien om kjekkasen/taperen (alt ettersom), venninnen min kapret på lørdagskvelden. Jeg får til og med se hvordan han ser ut, via bildene hun tok. Alt sammen blir sendt rett i lomma mi mens jeg sitter i norsktimen og skriver stil. 

Det verste med sms, mms og msn er mangelen på fysisk kontakt. Men det er også det beste! Jeg slipper alt styret med å stase meg opp, sminke meg, jeg kan ha de styggeste, men deiligste kosebuksene og den største t-skjorten jeg har uten at noen rynker på nesen.
Selvsagt hadde det vært ålreit med en ekte, varm og stor klem med armer og bein, i stedet for "klem" skrevet på en skjerm, men hey, noe er man nødt til å ofre. 

En viktig del av alt dette er språket. Vanlige setninger med lange ord eksisterer knapt. Enhver tenåring vil for eksempel raskt forstå dette:
"D R BBQ 29T! :D SNX L8TR :-) GID. KLEM." som betyr: "Det er grilling (barbecue) i kveld (tonight). Stort smilefjes. Snakkes senere (later), smilefjes. Glad i deg. Klem.

En annen ting som må nevnes er ærligheten. 
Ville du våge å fortelle den store forelskelsen din at du syns han er superdigg og kul, ansikt til ansikt? Nei, det var det jeg trodde. Med msn kan du planlegge nøye hva du vil si, uten å bli hindret av den usjarmerende tomatrøde fargen som sprer seg utover fjeset ditt. Ulempen kan være at du ikke får sett reaksjonen hans, og det er jo ikke garantert at du får et svar. Det siste vil imidlertid bli sett på som ekstremt frekt og dessuten er gjerne null svar like tydelig som et svar.

Konklusjonen av alt dete er selvsagt enkel!
Hadde ikke jeg hatt mobiltelefon og datamaskin, hadde jeg heller ikke hatt noen venner. Ingen idag har vel tid til å løpe rundt og faktisk treffe folk??? 
Her er derfor min appell til de som fortsatt ikke har skjønt det: Løp og kjøp mobiltelefon, last ned msn, start tastinga og få et liv.

Mekking med Olavs Døtre.

Etter fjaksen uker med bachelor-skriving og levering forrige uke, er det først nå jeg klarer å se på laptopen min uten at pulsen øker, svetten pipler og kvalmen kommer snikende. Fytti rakkern, bachelor er grusomme greier. Jeg tør ikke tenke på hvordan masteroppgaver og doktorgrader er engang. 
Siden det nå er en god stund siden jeg har oppdatert om både det ene og det andre kan jeg like greit informere om at sykkellaget jeg startet, Olavs Døtre, er i sitt livs form, og at vi sykler HVER ENESTE DAG!!!! 
Vi har knust alle personlige rekorder, teller timer og mil som om de var sekunder og meter, og alle bakker vi tidligere fryktet sykler vi nå PÅ ETT HJUL!!!! 
Det er helt utrolig, men sant. 
For alle andre jentelag som stiller til start er det bare å begynne å grue seg til det voldsomme tempoet vi setter utifra start. Faktisk har vi spurt arrangøren om de kan lage en egen startloop for laget vårt, slik at støvskyen vi etterlater bak oss ikke skal bli et for stort hindrer for resten av deltakerne. Vi synes det ville vært så urettferdig og leit. For at det siste terrengpartiet skal bli en smule utfordrende for oss har vi fått hjelp til å legge ut kampesteiner i løypa. Det er jo så kjedelig å bare suse ned, rett frem og uten bremser...
Siden vi nå praktisk talt fungerer som toppidrettsutøvere, har det dessverre blitt altfor lite tid til ting som dette: 










Vi har tross alt kun drevet med dette:


Vi har til og med vært på mekkekurs hos Ole. Planen var at han skulle lære oss å skifte slange og bruke en slik kjedekutter, men når han så nivået på slangeskiftet vårt mente han det var best vi kun fokuserte på en oppgave den kvelden. Å skifte slange er kjempelett i teorien, men dødsvanskelig i virkeligheten. Dekket sitter jo så himla hardt! Å få av og på dekket var skikkelig tungt, og når jeg spurte Ole om vi ikke kunne prøve med en dekkspak (sånn liten dings jeg har sett på disken i sykkelbutikker), så bare LO han og sa at dekkspaker var for PINGLER! 
Vi fikk det til etter hvert, men jeg ble brått litt mer imponert av de som skifter slange på et minutt og mindre... 

Marte presenterer dekkutvalget til Ole. Det er små variasjoner, alle er sorte, men som dere kan se har et par av dem dekorativ skrift på ytterkanten. 



Ole forteller at vi må gire ned til nederste gir for å få av hjulet lettere.


Neste triks er å bruke magen som klemme.





Marte i dyyyp konsentrasjon. Jeg tipper hun sjekker at eikene sitter godt nok.


Funksjonen til disse kan vi nå på rams.


Det er ikke den ting vi ikke kan utrette med dette verktøyet. 





 9. juni braker det løs! Vi stiller til start i noen knallfine lilla drakter (bilde kommer), og håper at det blir mange blide og flinke jentelag å konkurrere mot. Det er fortsatt ledige plasser i startfeltet. Se www.raumerrittet.no for mer informasjon.


PS! Husk å melde deg inn i facebook-gruppen "idapiapåtur med Olavs Døtre" dersom du vil vite når vi trener!