mandag 11. november 2013

Drømmehuset.

Jeg og Ole har kjøpt hus. Fire vegger, tak, hageflekk, et helt hus. For de av dere som har lest Gammel, så skjønner dere at dette er stort for meg. Selvsagt er det stort å kjøpe et hus, det er det for alle.
Men dette er stort på en litt annen måte. For meg er det stort fordi jeg har kommet over en av mine største redsler: Forpliktelser. Det høres kanskje ironisk ut når det kommer fra ei som har hatt samme kjæreste fra hun var 20, men jeg er livredd for forpliktelser. Alt som binder meg fast til et sted, en arbeidsplass, avtaler, enkeltpersoner. Livredd. Så fort noen kommer med forslag som gjør at jeg ikke kan gjøre hva jeg vil, får jeg en indre følelse av å bli kvalt. At noen andre skal bestemme hva jeg skal gjøre og hvor jeg skal befinne meg, er for meg en grusom tanke.
I 6 år har stakkars Ole fått høre jevnlig at han ikke må finne på å fri, for da sier jeg nei. De pessimistiske av dere antar nå at jeg egentlig ikke liker'n, men det har ingenting med saken å gjøre. Jeg venter ikke på noen bedre, jeg tror faktisk ikke det finnes noen bedre, men å sitte fast på den måten virker skrekkelig skummelt.

Når jeg startet på sykepleien hadde jeg aldri som mål å fullføre. Det var altfor vanskelig å tenke 3 år frem i tid. Jeg sa til meg selv at jeg skulle gå første semester frem til jul, og så kanskje finne på noe annet. Når jeg kom til jul bestemte jeg meg for å gå ferdig det første året, mest for studiepoengene sin skyld. Det neste halvåret tok jeg for å teste ut sykehuspraksis og psykiatri, og når jeg endelig var halvveis hadde tiden gått så fort at jeg like gjerne kunne fullføre så jeg hadde en utdannelse.
Herregud, jeg har ikke engang et mobilabonnement! Men nå har jeg altså et hus.

Det medfører endel indre kaos for undertegnede. På den ene siden er jeg hoppende glad, strålende fornøyd, og jeg kan faktisk nesten ikke vente med å få et soverom jeg ikke ser fra både kjøkkenet og stua. Jeg gleder meg vilt til å kunne invitere venninnene mine på en middag vi ikke må spise i sofaen! Det blir fantastisk å faktisk føle at jeg og Ole bor sammen, bare vi to, og ikke med foreldrene våre også.

Samtidig, på den andre siden, har jeg skikkelig hetta. Jeg har hetta for at jeg nå åker rett inn på voksen-samlebåndet, og at jeg PLUTSELIG, uten at jeg egentlig har merket det engang, sitter skikkelig gravd fast, langt ned i jorda på Skedsmokorset, med nevnte hus, en fryktelig praktisk bil og 3 små barn som opptar så mye tid, at den eneste alenetiden jeg noen gang får er når jeg sitter i kø på vei hjem fra jobb.

Og derfor drømmer jeg. Det gjør jeg hver gang noe lignende stort skjer. Når jeg flyttet med Ole til Lillehammer hadde jeg ville, opprivende mareritt i en måned. Mer enn en gang vekket Ole meg fordi jeg hulkegråt i søvne. En gang drømte jeg at alle tennene mine falt ut av munnen min mens jeg pratet. Det var grusomt!
For et par uker siden startet det igjen. Jeg drømte at Ole og mammaen hans Grethe bandt meg fast til en stolpe, banket meg opp og skulle skyte meg. Pappa'n min reddet meg og vi måtte flykte avgårde! Når jeg våknet lå jo morderen ved siden av meg, og det tok ganske mye selvovertalelse og guts før jeg turte å krype inn i armkroken hans for trøst. Og bare så det er sagt, jeg har et utmerket forhold til svigermor.
En annen natt drømte jeg at en av legene på jobb kidnappet meg og brukte meg som forsøkskanin for nye medisiner. Når jeg endelig klarte å stikke av, neddopet og omtåket, overbeviste legen alle om at jeg var en psykiatrisk pasient på rømmen som måtte tvangsinnlegges. Dette stikker dypt altså!

Og som om ikke det var nok forpliktelser med hus, har jeg akkurat startet i 100% stilling, fast ansatt som sykepleier på Ahus. Jeg holdt på å besvime når jeg så de hadde hengt opp ferielister for sommeren 2014! Jeg må bestemme meg nå for hva jeg skal i august neste år, og når jeg har bestemt meg kan jeg ikke ombestemme meg.
Dette er vanskelig, jeg kvier meg jo for å gå gjennom skyvedørene på Gardermoen som skiller innland og utland, fordi det står med stor gul skrift på døra:
NO RETURN BEYOND THIS POINT.
Når det er sagt er jeg faktisk veldig stolt over å endelig være fullverdig medlem av en fantastisk arbeidsplass.

Jeg er jo egentlig kjempeheldig, ny jobb og eget hus. Det er akkurat det millionvis av mennesker drømmer om. Og det er jo muligens, egentlig, akkurat det jeg drømmer om også…? Kanskje er det derfor jeg får hetta?

Eller kanskje det er fordi dette, per dags dato, er badet mitt:


Dette er soverommet mitt: 


Og dette er peisen min: