Let's pretend this never happened.

Jeg elsker bøker. En skikkelig bra bok danker ut en hvilken som helst film, uten at jeg av den grunn ville vært foruten gode kinoopplevelser. Ole har aldri forstått leselysten min, og det er nok en av de mest alvorlige defektene i forholdet vårt. Han mener jeg blir tullete i hodet av dem og at jeg får skrullete ideer om hvordan både han og resten av verden egentlig burde være.
Noe av det han skjønner aller minst av er hvordan jeg klarer å leve meg inn i dem. Det er mest fordi han er totalt blottet for fantasi og innlevelsesevne, men kanskje også fordi jeg virkelig lever meg inn i bøkene jeg leser. Den ene uka drømmer jeg om å være gifteklar 16-åring på 1800-tallet i England, den neste uka skal jeg ut i verden for å finne min indre, sterke kvinne som klarer seg utmerket godt uten noe mannebein. 

Det er ikke bare det at Ole ikke forstår, men han blir faktisk provosert og irritert når han ser jeg leser. Han sier det er fordi han syns det er trist at jeg kaster bort tiden min på historier som ikke engang er sanne, men egentlig er det nok fordi han ikke unner meg å være lykkelig og rett og slett er SJALU på at jeg kan falle inn i min helt egne verden når jeg vil. Så da prøver han å ødelegge. 
Han blir som et barn som ikke får nok oppmerksomhet av foreldrene sine. Han napper boka ut av hendene min og kaster den på gulvet. Han slokker lyset så jeg ikke ser noen ting. Han synger høyt så jeg ikke skal klare å konsentrere meg, og roper at det bare er nerder som liker bøker.
Med årene har jeg klart å ignorere han såpass godt at han til slutt gir opp, men den første tiden vi var sammen var det ikke lett.
For eksempel kommer jeg aldri til å komme over at han ØDELA avslutningen på den syvende og siste Harry Potter-boka. Vi hadde akkurat flyttet sammen (og akkurat blitt kjærester for den saks skyld) og jeg hadde brukt dagesvis på å begrave nesa og hjernen i usynlighetskapper, dødstalismaner, Voldemort og husnisser. Mot slutten av boka blir jeg både rørt og trist og begynner å gråte. Ikke buhuu-hikste-hulkende gråt (jeg er jo ikke gæren), men snufsende tåredryppende gråt. 
Da tipper det helt for Ole og han gapskratter, peker og ler av meg som er så teit at jeg føler noe som helst når jeg leser en BARNEBOK OM TROLLMENN!!! Han begynner å danse rundt i stua og roper ut SIMSALABIM i øst og vest med pekefingeren sin som liksomtryllestav, hele tiden mens han ler seg halvt i hjel. Hadde han bare visst at det faktisk kun er Olivander som kan lage tryllestaver. 
Jeg, som tross alt var midt i et følelsesladet farvel med elskede karakterer jeg hadde fulgt gjennom flere år, ble rasende og låste meg inn på badet med boka. Der prøvde jeg fortvilet å stenge lyden av Ole ute ved å presse frottehåndklær mot ørene, men det var jaggu ikke lett i og med at han hadde flyttet oppvisningen etter meg og nå i tilegg hamret på døra, i takt med simsalabimmene sine. 
Som faktisk ikke er en trylleformel engang.

Det mest irriterende Ole vet er når jeg leser morsomme bøker. Hver gang jeg bryter ut i et latterbrøl himler han med øynene og spør hvordan jeg vet at det er morsomt når jeg ikke engang kan se hva som skjer. Når jeg svarer at jeg ser det inni hodet mitt himler han med øynene igjen og mumler noe om at jeg burde legges inn.
Så dere kan jo tenke dere at jeg faktisk forsto hvor ektefølt unnskyldningen hans var, da den kom sammen med EN BOK jeg hadde sagt jeg ville lese. Det skulle faen meg bare mangle egentlig, for grunnen til at han måtte unnskylde i utgangspunktet var at han hadde ødelagt en betydningsfull julemiddag og sånt gjør man bare ikke. Skam deg Ole!!! Men jeg var uansett regelrett sjokkert over at han i det tatt hadde hørt etter når jeg hadde snakket om en bok. Når jeg tenker meg om tror jeg faktisk det var da jeg skjønte at han virkelig elsker meg. En time tidligere hadde jeg riktignok konkludert med at han faktisk måtte hate meg når han ødela julen min på den måten. Men der ser du Ole, en bok kan løse alle slags problemer!

Nå kommer jeg aldeles straks til hvorfor jeg skriver dette blogginnlegget, for det var egentlig ikke meningen at det skulle gå såpass hardt utover Ole denne gangen, men det må nesten bare bli sånn når jeg skriver om min kjærlighet til bøker. Jeg tipper det er litt som når barnet ditt hater den nye kjæresten din og omvendt, du elsker begge og drømmer om at de en gang kommer til å gå overens, men vet at det egentlig er en utopi som aldri blir virkelig. (Forresten: Grunnen til at jeg vet hva ordet "utopi" betyr er takket være Ariel som synger "En utopi, som kunne bli, mer enn en drøøøøøm". Ariel har igrunn lært meg mye).

Men her er saken: Yndlingsbokhandelen min er den på Gardermoen, rett etter sikkerhetskontrollen. Mest fordi at når jeg kjøper bøkene mine der, vet jeg at jeg er på vei ut på tur og kommer til å ha goood tid til å lese dem, uten at jeg trenger å få dårlig samvittighet for at jeg leser når gårsdagens oppvask (ok, forigårsdagens oppvask også) står på benken med størknede middagsrester på.
Så når jeg skulle til Tyrkia kjøpte jeg en bok. Jeg trodde jeg kjøpte en roman, men den var på engelsk, og jeg er åpenbart ikke spesielt god i engelsk, for det viste seg at det var memoarene til en amerikansk blogger. Nå kaster jeg stein i glasshus, men jeg ville aldri kjøpt boken hadde jeg skjønt at det som sto i den kom til å være sant og hvertfall ikke hvis jeg hadde skjønt at den var skrevet av en blogger. 
Ja, jeg vet, glasshus. Men hvem er det som tenker "jøss, du må være en smart, sympatisk person med gode verdier og mange talenter" hvis du forteller dem at du har en blogg???
Det er derfor jeg ikke tør å si at jeg blogger før etter en stund, så folk skal ha sjans til å danne seg et bilde av meg før de hører ordet "blogg".
Med mindre jeg har drukket alkohol. Da sier jeg det med en gang og vil helst at du skal logge deg inn via iphonen umiddelbart, og lese alle innleggene mine i kronologisk rekkefølge. Herregud, det er enda godt jeg og rumpa mi allerede har en kjæreste.
Men for et lykketreff at jeg ikke ikke kan engelsk, for dette må være noe av det morsomste rælet jeg noensinne har lest! Ordet "latterkrampe" har fått en ny definisjon og jeg må fra nå av helt klart slutte å skrive selv, for ingenting av det jeg skriver kommer noen gang til å være i nærheten av så gøyalt som det Jenny Lawson skriver, og ifølge Ole er det ingen vits i å gjøre noe som andre klarer bedre enn deg.

Poenget mitt er selvsagt at du FOR GUDS SKYLD må lese denne boka, gjør du det ikke kommer du aldri til å forstå hvor vondt det er mulig å få i magen av å le, og unnværelsen av den oppdagelsen unner jeg ingen.
Jenny Lawson: "Let's pretend this never happened"

Alt er egentlig sant, men hun lovet å gi familie og venner muligheten til å hevde at boken er fiksjon:

Når boken starter med dette kapittelet må det jo bli gøy:

Raumerrittet 2013

Dette blogginnlegget må nå kunne kalles en tradisjon. Det er tredje gangen jeg skriver rapport fra dette rittet, men faktisk fjerde gang jeg deltar. Likevel må jeg nesten skrive om det nå igjen (mest fordi det er den mest spennende hendelsen i livet mitt de to siste månedene og jeg begynner å bli lei, dog svært smigret, over stadige klager på at jeg har "sluttet" å blogge, men også fordi det å sykle ritt for meg er en så big deal at jeg faktisk trenger de-briefing!!!).

Vil dere følge årenes utvikling kan dere starte med å lese Raumerrittet 2011 og Raumerrittet 2012 først. 

Uansett, lørdag sto jeg nok en gang i en litt-trangere-enn-i-fjor sykkeltrøye på Hellerudsletta, stressa fordi jeg hadde glemt å trene igjen. Jeg har en vag erindring om at Ole mumlet noe om "kun 4 uker igjen til Raumerrittet, kanskje du skal ta frem sykkelen?", men det er ikke sikkert det stemmer altså. 

I fjor syklet jeg sammen med 7 andre, men på grunn av eksamner, jobbing og knekte bein var vi redusert til 3 stykker i år. Når jeg nå ser det svart på hvitt virker unnskyldningene noe mistenkelige, men jeg velger å la tvilen komme jentene til gode. 

Vi meldte oss derfor på Olavs Døtre Individuell 39 km, en super distanse for oss som glemmer å trene, og i tillegg er det kun jenter på startstreken. Stemningen kan beskrives som noe mildere uten alt testosteronet rundt oss, og det var goood plass helt fremme ved startstreken. 

Som belønning for at vi holdt ut tidenes regnskur for et år siden, fikk vi på lørdag sykle i deilig solskinn og det var verken nødvendig med lange armer eller bein, ørevarmere eller regnjakker. 

Draktene fra Kalas er like lilla i år:

Det var altså Christina, Marte og jeg som våget oss ut på tur igjen. Marte har litt bedre hukommelse enn oss to andre og har til tider kjørt to økter om dagen!!! Hvilket galemanns-gen kusinen min har fått vet jeg ikke, men det har i hvertfall unngått de fleste andre Blix-damene i familien. 

Alt gikk flott, fint og rolig for seg til vi hadde kjørt halvannen mil. 10 måneder i garasjen hadde nok utsatt dekkene til Christina for verre ting enn selve syklingen, for hun klarte jaggu å punktere. 

I løpet av vår nå fire år lange sykkelkarriere har dette aldri skjedd før, så du kan tro vår forbauselse når dekket plutselig var helt flatt. 

"Hva gjør vi nå a?" utbrøt Christina. 

Spesielt løsningsorientert er min andre kusine altså ikke, men spørsmålet var igrunn berettiget, for hun hadde verken med seg slange eller luft. Takket være Ole som pakket de for meg, og Eirik som minnet meg på at jeg faktisk måtte ta de med meg, hadde jeg både slange og luftpatroner. Eirik forsøkte også å lære meg hvordan jeg skulle bruke patronene, og jeg angret på at jeg ikke hørte bedre etter når vi sto der i skogen og ikke visste opp ned på utstyret. Men problemet var heller at jeg tuter rundt på en sykkel med 29 tommer store hjul. Christina har 26 tommer. Flaks igjen, Marte hadde slange til 26"!

Så endelig skulle jeg få bruk for den teoretiske kunnskapen min om å skifte slange! Den praktiske kunnskapen viste seg imidlertid å være heller dårlig, men søte jenter med fletter og brune bein i trange shorts klarer selvsagt å huke tak i litt mannehjelp, selv midt i et hektisk sykkelritt. 

Mannehjelpen vi fikk tak i var ikke like kapabel som min Ole (han kan skifte slange på et par minutter!!) , men han skal ha TUSEN TAKK for stor innsatsvilje! Tida tikket, og 25 minutter senere oppdaget vi dessverre at Marte og Christina hadde forskjellige ventiler. Slangen passet ikke. 

Stor nedtur for både oss og Christina, som måtte ringe og bli hentet, mens vi to andre fortsatte ferden tilbake til Hellerudsletta. 

Så da så det slik ut: 

Marte 20 meter foran, med meg pesende bak

 Vi hadde egen heiagjeng. Neste år sitter Marie på sykkelen igjen

Veldig glad.

Marte imponerte STORT ned terrengpartiet i Ringdalen, og vi satt begge to på sykkelen fra topp til bånn, nesten uten å ha beina ned. Det var fryktelig skummelt, men desto morsommere når manneflokken som ropte og hoiet tjue meter bak oss faktisk ikke tok oss igjen før vi var nede på grusen. 

Så i mål kom vi begge to, Marte kunne sikkert syklet en halvtime raskere uten meg hengende bak, men hun lo bare når jeg foreslo at hun kanskje bare skulle sykle ifra. 

"Hahaha, det er jo ikke noe morsomt å sykle alene, vi må jo sykle sammen i mål!" 

Selv om hun har fått trenings-genet, har altså konkurranseinstinktet hoppet over henne også. 

Tida ble utrolig nok 12 minutter raskere enn i fjor, til tross for punktering og mindre trening. Men hardt var det. Jeg skal prøve å huske å trene neste år, kanskje klarer jeg å henge med Marte oppover og kanskje kan vi prøve oss på en enda lengre distanse??? 

En ting er hvertfall sikkert, være med skal jeg også neste år, jeg glemmer nemlig ikke å melde meg på. 

Dagen ble enda bedre når Anders, Eirik og Ola (lagkameratene til Ole) kjørte inn til førsteplass, andreplass og tredjeplass. Hvis noen lurte på hvem hun som hoppet, skrek og danset rundt seg selv alene midt på plassen når de gikk i mål en etter en, var det altså undertegnede. 

Håper du også hadde en fin opplevelse på årets Raumerritt, og var du ikke med i år utfordrer jeg deg herved til å stille neste gang. Challenge accepted????