Det har jo skjedd litt siden sist. Heldigvis. 3 måneder er lang tid dersom ingenting skjer, men slapp helt av, dette innlegget er ikke en oppsummering av hva som har foregått på daglig basis siden sist. Men kort fortalt er det ca slik: ekte autorisert sykepleier (endelig!!!), Italia (åh), Andrea Bocelli (tjaaa), Garda-sjøen (digg), Frankrike, Tyskland (dyreparken yaaay), Grenserittet (ny rekord!), Kokelv/Alta, jobb, Birkebeinerrittet (epic!), jobb, Østerike, jobb, Barcelona, jobb.
Også har jeg hatt bursdag. Bursdag betyr et år eldre. 25 er ingen alder, overhodet ikke. Men når jeg våknet, den trettende juli, av at Ole sang:
"Våkn opp! Våkn opp! Nå er du nærmere tredve enn tjue! Nå er du nærmere tredve enn tjue! Nå er du nærmere tredve enn tjue!", mens han hoppe-danset i senga, så må jeg innrømme at hjertet mitt brast litt.
Nærmere tredve enn tjue. Puh! Problemet er ikke selve tallet her. Problemet er at tallet mitt ikke matcher meg. Som alle andre hadde jeg en plan, en visjon, en idé om hvordan hverdagen til 25-årige Ida så ut. Den involverte en adresse hun ikke delte med foreldrene, en kjæreste med stor og stødig inntekt han villig delte med henne, snik-planlegging av det kommende bryllupet kjæresten enda ikke visste om, en tanke om at genene hennes skulle føres videre innen rimelig kort tid og en kropp som selvsagt fortsatt sa 19.
Ikke misforstå meg nå. Minus den 19-årige kroppen (og kanskje litt av den store, stødige inntekten) er det ingenting av dette jeg ønsker meg. Og det her jeg får trøbbel. Jeg er blitt 25 år. Burde jeg ikke ønske meg dette? Burde jeg ikke grave gjennom finn-annonser etter et krypinn som gjør meg til gjeldslave neste halvdel av livet? Burde jeg ikke søke på faste jobber? Burde jeg ikke lese aviser? Burde jeg ikke vite hva hovedstaden i Australia er? (Nei, det er visst verken Sydney eller Melbourne!!!!!) Burde jeg ikke tenke at det er på tide å utnytte elastisiteten til livmoren min?
Svaret er muligens ja, men i så fall må jeg bare si at det har skjedd en feilkobling i mitt system. Jeg har det helt topp med en ekstravakt her og der, en liten hybelleilighet, en raka fant av en kjæreste og jeg er strålende fornøyd med at ingen av organene mine har tøyd seg i den ene eller andre retningen.
Når det popper opp et nytt ultralyd-bilde på Facebook-siden til en gammel klassekamerat blir jeg like sjokkert som om vi fortsatt var 14 år.
"HÆÆÆÆ???" tenker jeg forferdet, "Stakkars!!! Nå har'a virkelig havna i uløkka!!!" Helt til jeg kommer på at det sannsynligvis var nøye planlagt, at prevensjonsmidler ble kuttet ut for flere måneder sider, og at fargene på barnerommet allerede er valgt. Jeg summer meg heldigvis raskt nok til at kommentaren min på bildet leser "Gratulerer!" og ikke "Kondolerer."
Så hvor er jeg egentlig? Passet sier 25, men det kan jeg bare ikke finne meg i. Men så er det hvordan andre ser meg da. Det er tydeligvis ikke alle som henger med på min tankegang.
I starten av september var vi i Østerike for å heie på de norske jentene og guttene i VM i terrengsykling. I 25 grader og solskinn sto jeg, Even, Eirik og Petter og heiet på Gunn-Rita Dahle. Eirik hadde nettopp kjørt inn til en fabelaktig 12. plass i junior-VM, og kanskje var det derfor hjertet hans pumpet litt ekstra raskt i østerriksk skog. I hvertfall satt kommentarene løst hver gang solbrune, slanke ben smøg seg forbi. Det er den eneste fellesnevneren jeg finner, her snakker vi blondiner, brunetter, rødtopper, store og små pupper, sure fjes, store smil, unge og tja... Yngre.
Til slutt sier jeg: "Herregud Eirik, jeg fatter ikke hvordan du legger merke til alle, det må bare boble helt over av hormoner inni deg!" Eirik er 17 år, og svaret jeg fikk kom raskt, konkret og uten snev av tvil:
"Det er ikke hormoner som er caset her Ida, det er bare at du er så GAMMEL at du ikke forstår deg på slikt lengre."
Ouch. Den svei. Bokset i magen av en 17-åring. Gammel. "Forstår deg ikke på "slikt" lengre". Jeg følte meg som et fossil. Jeg følte meg utgått på dato, brukt opp, ferdig, gammel. Gammel! Ikke 17 lengre. Ikke engang ung voksen, bare gammel.
En perfekt match til hvordan jeg fryktet det var blitt. Jeg forsøkte å trekke pusten dypt, gi et svar som kunne avvæpne den stygge sannheten, skjule at ordet i det hele tatt fikk meg til å blunke to ganger, men jeg er redd jeg bare stotret og gjentok "Jeg er ikke gammel, jeg er ikke engang voksen. Jeg er ikke gammel, jeg er ikke engang voksen." om og om igjen.
Og det er min sannhet. Ikke gammel. Ikke voksen. God tid. Og spiller det egentlig noen rolle hva andre syns da? Hva andre syns er på tide? Jeg vet ikke. Kanskje er det jeg som rett og slett må TA MEG SAMMEN, innse et par realiteter og akseptere at det er på tide å bli voksen?
Angående det å være voksen, av alle Disney-karakterene er det to stykker jeg alltid har identifisert meg med 100 %. Den ene er Ariel, som er fanget i en verden med forventninger som ikke passer overens med hennes egne. Den andre er Peter Pan som vil leke for alltid. Skjønner dere eller? Dette stikker dypt, langt inn i barndommen.
Jeg klarer ikke å konkludere i noen retning her, jeg tror jeg bare må slutte å tenke på det. Det er jo ikke slik at jeg får gjort noe med saken. Og alternativet til å bli eldre er tross alt mye, mye verre. I mellomtiden lover jeg å nyyyyyte friheten som ung, ikke voksen og hvertfall ikke gammel!
Også har jeg hatt bursdag. Bursdag betyr et år eldre. 25 er ingen alder, overhodet ikke. Men når jeg våknet, den trettende juli, av at Ole sang:
"Våkn opp! Våkn opp! Nå er du nærmere tredve enn tjue! Nå er du nærmere tredve enn tjue! Nå er du nærmere tredve enn tjue!", mens han hoppe-danset i senga, så må jeg innrømme at hjertet mitt brast litt.
Nærmere tredve enn tjue. Puh! Problemet er ikke selve tallet her. Problemet er at tallet mitt ikke matcher meg. Som alle andre hadde jeg en plan, en visjon, en idé om hvordan hverdagen til 25-årige Ida så ut. Den involverte en adresse hun ikke delte med foreldrene, en kjæreste med stor og stødig inntekt han villig delte med henne, snik-planlegging av det kommende bryllupet kjæresten enda ikke visste om, en tanke om at genene hennes skulle føres videre innen rimelig kort tid og en kropp som selvsagt fortsatt sa 19.
Ikke misforstå meg nå. Minus den 19-årige kroppen (og kanskje litt av den store, stødige inntekten) er det ingenting av dette jeg ønsker meg. Og det her jeg får trøbbel. Jeg er blitt 25 år. Burde jeg ikke ønske meg dette? Burde jeg ikke grave gjennom finn-annonser etter et krypinn som gjør meg til gjeldslave neste halvdel av livet? Burde jeg ikke søke på faste jobber? Burde jeg ikke lese aviser? Burde jeg ikke vite hva hovedstaden i Australia er? (Nei, det er visst verken Sydney eller Melbourne!!!!!) Burde jeg ikke tenke at det er på tide å utnytte elastisiteten til livmoren min?
Svaret er muligens ja, men i så fall må jeg bare si at det har skjedd en feilkobling i mitt system. Jeg har det helt topp med en ekstravakt her og der, en liten hybelleilighet, en raka fant av en kjæreste og jeg er strålende fornøyd med at ingen av organene mine har tøyd seg i den ene eller andre retningen.
Når det popper opp et nytt ultralyd-bilde på Facebook-siden til en gammel klassekamerat blir jeg like sjokkert som om vi fortsatt var 14 år.
"HÆÆÆÆ???" tenker jeg forferdet, "Stakkars!!! Nå har'a virkelig havna i uløkka!!!" Helt til jeg kommer på at det sannsynligvis var nøye planlagt, at prevensjonsmidler ble kuttet ut for flere måneder sider, og at fargene på barnerommet allerede er valgt. Jeg summer meg heldigvis raskt nok til at kommentaren min på bildet leser "Gratulerer!" og ikke "Kondolerer."
Så hvor er jeg egentlig? Passet sier 25, men det kan jeg bare ikke finne meg i. Men så er det hvordan andre ser meg da. Det er tydeligvis ikke alle som henger med på min tankegang.
I starten av september var vi i Østerike for å heie på de norske jentene og guttene i VM i terrengsykling. I 25 grader og solskinn sto jeg, Even, Eirik og Petter og heiet på Gunn-Rita Dahle. Eirik hadde nettopp kjørt inn til en fabelaktig 12. plass i junior-VM, og kanskje var det derfor hjertet hans pumpet litt ekstra raskt i østerriksk skog. I hvertfall satt kommentarene løst hver gang solbrune, slanke ben smøg seg forbi. Det er den eneste fellesnevneren jeg finner, her snakker vi blondiner, brunetter, rødtopper, store og små pupper, sure fjes, store smil, unge og tja... Yngre.
Til slutt sier jeg: "Herregud Eirik, jeg fatter ikke hvordan du legger merke til alle, det må bare boble helt over av hormoner inni deg!" Eirik er 17 år, og svaret jeg fikk kom raskt, konkret og uten snev av tvil:
"Det er ikke hormoner som er caset her Ida, det er bare at du er så GAMMEL at du ikke forstår deg på slikt lengre."
Ouch. Den svei. Bokset i magen av en 17-åring. Gammel. "Forstår deg ikke på "slikt" lengre". Jeg følte meg som et fossil. Jeg følte meg utgått på dato, brukt opp, ferdig, gammel. Gammel! Ikke 17 lengre. Ikke engang ung voksen, bare gammel.
En perfekt match til hvordan jeg fryktet det var blitt. Jeg forsøkte å trekke pusten dypt, gi et svar som kunne avvæpne den stygge sannheten, skjule at ordet i det hele tatt fikk meg til å blunke to ganger, men jeg er redd jeg bare stotret og gjentok "Jeg er ikke gammel, jeg er ikke engang voksen. Jeg er ikke gammel, jeg er ikke engang voksen." om og om igjen.
Og det er min sannhet. Ikke gammel. Ikke voksen. God tid. Og spiller det egentlig noen rolle hva andre syns da? Hva andre syns er på tide? Jeg vet ikke. Kanskje er det jeg som rett og slett må TA MEG SAMMEN, innse et par realiteter og akseptere at det er på tide å bli voksen?
Angående det å være voksen, av alle Disney-karakterene er det to stykker jeg alltid har identifisert meg med 100 %. Den ene er Ariel, som er fanget i en verden med forventninger som ikke passer overens med hennes egne. Den andre er Peter Pan som vil leke for alltid. Skjønner dere eller? Dette stikker dypt, langt inn i barndommen.
Jeg klarer ikke å konkludere i noen retning her, jeg tror jeg bare må slutte å tenke på det. Det er jo ikke slik at jeg får gjort noe med saken. Og alternativet til å bli eldre er tross alt mye, mye verre. I mellomtiden lover jeg å nyyyyyte friheten som ung, ikke voksen og hvertfall ikke gammel!
Den unge og den gamle.
Alle kan vel se at vi ikke er voksne?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar