For et par uker siden fikk jeg vondt i ryggen. Skikkelig vondt i ryggen. Så vondt at jeg ikke klarte å sitte oppreist mer enn fem-ti minutter, før jeg måtte legge meg flatt ned. Selvsagt tenkte jeg at det skulle gå over av seg selv.
Jeg er ung (hvertfall ikke gammel), og kroppen skal jo fikse slikt selv. Det gjorde den ikke, så etter en ukes tid i vertikal stilling, bet jeg i det sure eplet og ringte kiropraktoren. Én ledig time, påfølgende dag, en halvtime etter dagvakten min på sykehuset var overstått.
Nå tenker du kanskje at det ikke er videre smart å jobbe som sykepleier med en rygg som allerede er vond, men snille kollegaer tilpasset det slik at jeg kun hadde medisiner og legevisitt, og ingen tunge pasienter.
Dagvakten starter 7.30, og for å rekke kjøreturen, parkeringen, uniformkøen og skiftingen, bør jeg helst reise hjemmefra 6.45. Har jeg fortalt at jeg er utpreget B-menneske? Jeg er trøtt om morran. Heldigvis er jeg likevel våken nok til å huske at vi går i hvite, tynne pysjbukser hele dagen, derfor prøver jeg alltid å ta på truser som ikke lyser gjennom eller lager digre trusemerker. Akkurat den tirsdagsmorningen var det heller slunkent i truseskuffen (ja, truseskuffen). Når jeg kikket bort på den digre haugen med skittentøy jeg hadde ment å ta tak i i en ukes tid forsto jeg hvorfor. Nederst i skuffen fant jeg likevel noe som ikke ville synes altfor godt i den hvite buksen. Men folkens, det er jo alltid en grunn til at akkurat den trusa ligger igjen til slutt, sant???
10 minutter over halv fire satte jeg meg i bilen, og var forholdsvis fornøyd med å ha 20 minutters margin fra Lørenskog til kiropraktoren på Skjetten, helt til jeg så køen INNE i parkeringshuset. Portene i parkeringshuset er alltid åpne om morningen og på ettermiddagen, nettopp fordi ALLE dagvaktene på hele sykehuset slutter på slaget likt. Bare på sengepostene må det tilsvare minimum 300 personer, for å ikke snakke om den andre halvdelen av sykehuset. Denne dagen var portene lukket, og det betyr at hver bil må stoppe, sveive ned vinduet, bippe personalkortet og så kjøre ut. Det tar tid det. Så lang tid at jeg, ti minutter over fire, heseblesende stormet inn til kiropraktoren. Svetten lå som et klamt lag over hele ryggen, kroppen min takler dessverre verken stress eller trappeløping med dunvest og veske spesielt godt.
Jeg bablet frem titusen beklagelser, men fikk liksom ikke helt til den forklaringen med portene i parkeringshuset. I stedet mumlet jeg noe om mye å gjøre på jobb. Ikke at det spiller noen rolle, forsinket var jeg uansett. Etter flere stotrende tilbud om å betale for en dobbeltime, feide han det hele bort og ba meg sette meg på benken og kneppe oppe buksesmekken. Ja, for det var vel korsryggen jeg hadde vondt i? Joda. Vond korsrygg.
Jeg knepper opp og setter meg ned, men det er ikke før han ruller buksen nedover baken min at jeg kommer på hva jeg har under. Det er fælt å si det, men det hadde vært så uendelig mye bedre dersom kiropraktoren var en litt eldre, kjip og tørr type, i stedet for en jeg forestiller meg ikke kan være spesielt mye eldre (herregud, kanskje han er yngre!) enn meg.
Under buksen hadde jeg en sort tanga-truse, en av disse som ikke har stoff i baken, kun en tråd for å linke fremstykket sammen med bakstykket. Fremstykket er en liten trekant i sort silke. Stoffet som holder trusen på plass rundt hoftene er fulle at sorte, store blonderytsjer. Mellom hofte-rytsjene og rumpe-tråden er det en laget en trekant av blonder med hull i midten, slik av øverste del av rumpesprekken synes... Og på toppen av kransekaka, i dette tilfelle rumpa mi, to digre silkesløyfer.
Jeg legger ikke ut bilder av undertøyet mitt på internett, hvis ikke skulle du selvsagt få sett hva jeg snakker om.
Altså, jeg vet ikke hva designeren har tenkt på, og jeg aaaaner ikke hva jeg tenkte på når jeg kjøpte den! Og hvorfor ligger den fortsatt i skuffen min??? Den ser jo latterlig ut! En sånn truse som prøver å være sexy, men så blir det bare fryktelig komisk. Likevel, det føltes ikke spesielt komisk når jeg blottet rumpesprekken for den litt-for-unge fyren som sto bak den svette ryggen min. Herregud, jeg skammet meg. Det er lenge siden jeg har følt meg så dum.
Det eneste jeg trøstet meg med var tanken på at jeg ikke er den første som har brukt uanstendig undertøy foran helsepersonell. Venninnen min Ida skulle undersøke en snowboard-skade for mange år siden. Når legen ba henne ta av buksen husket hun også hva hun hadde kledd på seg den morningen. Røde stringtruser med gullbjeller. "Hei hå - nå er det jul igjen" sa legen muntert når hun klatret klirrende opp på undersøkelsesbenken. Ida skammet seg hun også.
Men her kommer dilemmaet mitt: Hva slags truser er egentlig riktig å ha på seg når man skal blotte baken til en lege eller kiropraktor? Jeg vil definitivt ikke ha på meg noe så avslørende som den latterlige tråd-tangaen igjen. Men jeg vil jo ikke ha på meg en diger trusebukse heller!
Den siste tiden har jeg vært så heldig å få teste det ut i praksis flere ganger i uken, og etter mye eksperimentering og diskutering har jeg kommet frem til at hipsteren er den store vinneren. Den kan være hvilken som helst farge, både blonder, bomull og microfiber uten at jeg føler meg verken gammal eller uanstendig.
Ryggen er heldigvis mye bedre, så den litt-for-unge kiropraktoren vet tydeligvis hva han driver med. Jeg har ny time på tirsdag, så fridagen min idag benyttes til klesvask. For Gud forby at jeg står å graver nederst i truseskuffen igjen!
Jeg er ung (hvertfall ikke gammel), og kroppen skal jo fikse slikt selv. Det gjorde den ikke, så etter en ukes tid i vertikal stilling, bet jeg i det sure eplet og ringte kiropraktoren. Én ledig time, påfølgende dag, en halvtime etter dagvakten min på sykehuset var overstått.
Nå tenker du kanskje at det ikke er videre smart å jobbe som sykepleier med en rygg som allerede er vond, men snille kollegaer tilpasset det slik at jeg kun hadde medisiner og legevisitt, og ingen tunge pasienter.
Dagvakten starter 7.30, og for å rekke kjøreturen, parkeringen, uniformkøen og skiftingen, bør jeg helst reise hjemmefra 6.45. Har jeg fortalt at jeg er utpreget B-menneske? Jeg er trøtt om morran. Heldigvis er jeg likevel våken nok til å huske at vi går i hvite, tynne pysjbukser hele dagen, derfor prøver jeg alltid å ta på truser som ikke lyser gjennom eller lager digre trusemerker. Akkurat den tirsdagsmorningen var det heller slunkent i truseskuffen (ja, truseskuffen). Når jeg kikket bort på den digre haugen med skittentøy jeg hadde ment å ta tak i i en ukes tid forsto jeg hvorfor. Nederst i skuffen fant jeg likevel noe som ikke ville synes altfor godt i den hvite buksen. Men folkens, det er jo alltid en grunn til at akkurat den trusa ligger igjen til slutt, sant???
10 minutter over halv fire satte jeg meg i bilen, og var forholdsvis fornøyd med å ha 20 minutters margin fra Lørenskog til kiropraktoren på Skjetten, helt til jeg så køen INNE i parkeringshuset. Portene i parkeringshuset er alltid åpne om morningen og på ettermiddagen, nettopp fordi ALLE dagvaktene på hele sykehuset slutter på slaget likt. Bare på sengepostene må det tilsvare minimum 300 personer, for å ikke snakke om den andre halvdelen av sykehuset. Denne dagen var portene lukket, og det betyr at hver bil må stoppe, sveive ned vinduet, bippe personalkortet og så kjøre ut. Det tar tid det. Så lang tid at jeg, ti minutter over fire, heseblesende stormet inn til kiropraktoren. Svetten lå som et klamt lag over hele ryggen, kroppen min takler dessverre verken stress eller trappeløping med dunvest og veske spesielt godt.
Jeg bablet frem titusen beklagelser, men fikk liksom ikke helt til den forklaringen med portene i parkeringshuset. I stedet mumlet jeg noe om mye å gjøre på jobb. Ikke at det spiller noen rolle, forsinket var jeg uansett. Etter flere stotrende tilbud om å betale for en dobbeltime, feide han det hele bort og ba meg sette meg på benken og kneppe oppe buksesmekken. Ja, for det var vel korsryggen jeg hadde vondt i? Joda. Vond korsrygg.
Jeg knepper opp og setter meg ned, men det er ikke før han ruller buksen nedover baken min at jeg kommer på hva jeg har under. Det er fælt å si det, men det hadde vært så uendelig mye bedre dersom kiropraktoren var en litt eldre, kjip og tørr type, i stedet for en jeg forestiller meg ikke kan være spesielt mye eldre (herregud, kanskje han er yngre!) enn meg.
Under buksen hadde jeg en sort tanga-truse, en av disse som ikke har stoff i baken, kun en tråd for å linke fremstykket sammen med bakstykket. Fremstykket er en liten trekant i sort silke. Stoffet som holder trusen på plass rundt hoftene er fulle at sorte, store blonderytsjer. Mellom hofte-rytsjene og rumpe-tråden er det en laget en trekant av blonder med hull i midten, slik av øverste del av rumpesprekken synes... Og på toppen av kransekaka, i dette tilfelle rumpa mi, to digre silkesløyfer.
Jeg legger ikke ut bilder av undertøyet mitt på internett, hvis ikke skulle du selvsagt få sett hva jeg snakker om.
Altså, jeg vet ikke hva designeren har tenkt på, og jeg aaaaner ikke hva jeg tenkte på når jeg kjøpte den! Og hvorfor ligger den fortsatt i skuffen min??? Den ser jo latterlig ut! En sånn truse som prøver å være sexy, men så blir det bare fryktelig komisk. Likevel, det føltes ikke spesielt komisk når jeg blottet rumpesprekken for den litt-for-unge fyren som sto bak den svette ryggen min. Herregud, jeg skammet meg. Det er lenge siden jeg har følt meg så dum.
Det eneste jeg trøstet meg med var tanken på at jeg ikke er den første som har brukt uanstendig undertøy foran helsepersonell. Venninnen min Ida skulle undersøke en snowboard-skade for mange år siden. Når legen ba henne ta av buksen husket hun også hva hun hadde kledd på seg den morningen. Røde stringtruser med gullbjeller. "Hei hå - nå er det jul igjen" sa legen muntert når hun klatret klirrende opp på undersøkelsesbenken. Ida skammet seg hun også.
Men her kommer dilemmaet mitt: Hva slags truser er egentlig riktig å ha på seg når man skal blotte baken til en lege eller kiropraktor? Jeg vil definitivt ikke ha på meg noe så avslørende som den latterlige tråd-tangaen igjen. Men jeg vil jo ikke ha på meg en diger trusebukse heller!
Den siste tiden har jeg vært så heldig å få teste det ut i praksis flere ganger i uken, og etter mye eksperimentering og diskutering har jeg kommet frem til at hipsteren er den store vinneren. Den kan være hvilken som helst farge, både blonder, bomull og microfiber uten at jeg føler meg verken gammal eller uanstendig.
Ryggen er heldigvis mye bedre, så den litt-for-unge kiropraktoren vet tydeligvis hva han driver med. Jeg har ny time på tirsdag, så fridagen min idag benyttes til klesvask. For Gud forby at jeg står å graver nederst i truseskuffen igjen!
Bridget og jeg har mye til felles, inkludert dårlig truse-smak og...
...evnen til å ha på feil plagg til feil tid:
åååoohh jeg føler med deg!! Har hatt et meeeeget pinelig tilfelle hos en fysioterapaut selv! Det er en dag jeg har fortrengt i noen år nå merker jeg...
SvarSlettJeg ler og ler.....! Herlig innlegg Ida ;)
SvarSlettJeg ler og ler.....! Herlig innlegg Ida ;)
SvarSlettTakk for det. Godt mine mindre heldige øyeblikk kan glede andre... :-)
SlettDet er så herlig befriende å vite at man ikke er alene her i verden! :-D
SvarSlettJEg dør av latter!!
SvarSlett:-)
Slett