Dyrenes fantastiske verden.

Ole's skarpe tunge smeller oftere enn normalt når vi er på Gran Canaria. Yndlingstemaet hans, sykelig overvektige, inaktive folk, er såpass godt frontet her på charterøya at han har uendelige muligheter til ergre seg over alt i fra matinntaket til størrelsen på badetøyet deres.
Det toppet seg da noen norske turister kommenterte at det var forbudt med sykler på "piren" på stranda. De sa det høyt seg i mellom, men Ole erklærte seg klar for ordkrig dersom de skulle finne på å rette bemerkningen direkte til han. 

"Det burde vært PÅBUDT å sykle på denne stranda sånn som de ser ut" sa han til meg og Tina i stedet. På vei inn på hotellrommet var han igjen frustrert over fettprosenten til de som solet seg ved bassenget. 

Det er da Tina, flau over den grusomme ærligheten, sier: 

"Ikke snakk så høyt da, de kan jo ha hørsel som en ørn!" 

?????? 

"Hørsel som en ørn?" spør jeg. 

"Ja, eller venta... De ser kanskje godt de... Men hører de ikke godt og?" sier Tina, lettere forvirret. 

"Jeg vet ikke hva slags hørsel ørnene har, men jeg tror ikke det er vanlig å bruke dem som eksempel på dyr med særdeles gode ører." sier jeg. 

"Åååh," ler Tina, "det er så mange dyr med så mange gode egenskaper så jeg går helt surr over hvem som er flinke til hva".

Vel inne på hotellrommet gjør Tina nok en overraskende oppdagelse.
"I alle dager"! utbryter hun "Hva har skjedd med senga mi?"
Vi ser spørrende på henne mens hun undersøker saken nærmere. 

"Å, ja. De har bare redd den opp" puster hun lettet ut, "jeg trodde de hadde tatt sengetøyet mitt"

...

Bortsett fra noen små solstikk har vi det altså helt bra.

Det er ørene til denne fuglen Tina gjerne skulle hatt:

Flekken.

Hos meg, som hos de fleste andre jenter, råder forfengeligheten nokså høyt. Ikke så høyt at jeg ikke vet hva som egentlig teller og ikke så høyt at jeg ikke klarer å sette pris på at jeg faktisk er helt frisk, men såpass høyt at jeg irriterer meg over smårusk på kroppen min. Smårusk som det innover-grodde arret jeg har på magen etter en blindtarmoperasjon, cellulitter som popper opp på baken som løvetann i en grøftekant, sprengte kapillærårer som lager lilla rosetter på leggene mine og føflekker. Føflekker ja. Jeg antar at det er vel fortjent når jeg velger å flykte til solfylte land så fort jeg har muligheten, men det gjør dem ikke noe penere. Så, etter lang tids irritasjon og nøye iaktagelse av hver eneste en (tenk om de vokste!) bestilte jeg en time hos fastlegen min for å få et par av dem fjernet. 
En liten sprayboks som på en eller annen måte spruter kulde (???) mot huden ble brukt, forholdsvis smertefritt og enkelt, for å fryse føflekkene av. Poenget er at føflekken skal falle av, men metoden er visstnok ikke fryktelig effektiv. Det var imidlertid det eneste han kunne by på igår ettermiddag, alternativt må jeg til dermatolog som har kraftigere skyts. Huden så helt normalt ut når behandlingen var ferdig, og dermed ble sjokkket desto større når jeg i går kveld skulle legge meg.
Rundt føflekkene, som nå er nesten sorte, er det en mørk rød-brun flekk på størrelse med en 50-øring! Hva har jeg gjort? Jeg håper inderlig det er meningen at huden skal se slik ut etterpå, og at det selvsagt er forbigående??? 
Om jeg nå virkelig har bæsja på leggen og gjort problemet hundre ganger verre enn det noensinne har vært, er det i hvertfall en real påminnelse om at man skal være takknemlig for det man har fått utdelt og ikke tukle med naturen… Jeg syns bare det er så fryktelig rart at legen min ikke advarte meg om dette, jeg fortalte jo at jeg var på vei sydover og spurte selvsagt om jeg måtte vente med å sole meg. Om det er ufarlig å sole etterpå, kunne han jo i det minste advart om at jeg kom til å se SPEDALSK ut de nærmeste dagene?? Ukene?? MÅNEDENE??? Herregud. 
Her skal jeg gå i bikini ved siden av en brunette på 175 centimeter, med flatere mage enn landskapet til Danmark, hvor det største problemet er at hun ikke klarer å finne bukser FORDI BEINA HENNES ER SÅ LANGE OG SLANKE! 

Jeg kommer til å bli hu på stranda som barna peker på og roper til mammaene sine: "Mamma, mamma, hva er gærent med den jenta der?" hvorpå mor svarer så unnskyldene og pedagogisk hun kan: "Næmen, hysj da lille venn, sånt sier man ikke. Den stakkars jenta kan ikke noe for at hun er syk".
Om dette går over får tiden vise, i mellomtiden vurderer jeg å gå i bresjen for å skape en ny strandmote med burka. Noen må jo være først?

Jeg har i hvertfall ikke mine i ansiktet.

Ny bikini:

Syden, her kommer vi!

Jeg mener ikke å være ekkel med vilje, men jeg er nesten nødt til å meddele at jeg igjen befinner meg på et fly i retning varmere strøk. Ifølge værmeldingen venter 20 grader og sol, og tro meg når jeg sier det skal utnyttes. 

Det beste er at Tina sitter i setet ved siden av meg. Det er alltid koselig å reise på tur med kjæresten min, bare vi to alene, men når han sykler i timesvis på dagtid, helst legger seg tidlig og drikker frustrerende lite alkohol så er det en herlig forandring å ha med seg ei til med innovertiss.  

Ole er selvsagt allerede på plass i sola og henter oss på flyplassen. 

Ja, og hvor skal vi? Nå må du ikke sette kaffen i vrangstrupen, men vi er faktisk på vei til Gran Canaria. For åttende gang kanskje? Skammelig. Det er været. Bare været. Varmen lokker uavhengig av grusomme omgivelser. Øya er jo egentlig nydelig. Det er turiststripa fra Playa del Ingles til Puerto Rico som evner å ta knekken på enhver spanske sjarm som kanskje en gang, muligens fantes på 1950-tallet, før vi fæle nordboere invaderte øya og forlangte å få servert kjøttkakene våre på Norskebaren til tonene av Sputnik. Men så er det nå en gang sånn at heller ikke vi, jeg og Tina, kommer til å bryte ut av det mønsteret de aller fleste følger. Minus kjøttkakene, Norskebaren og Sputnik selvsagt.

Planen for oppholdet er svært enkel. I løpet av døgnet skal vi tilbringe ca 16 timer i vertikal stilling, henholdsvis jevnt fordelt i sengen og på solsengen. Med i snippsekken er blader, bøker og musikk, slik at vi har passelig hjernedød underholdning de timene vi ikke sover. Når vi står oppreist gjør vi det på høye hæler og med krøllet hår. Det er en av fordelene ved å måtte gå i hvit pysj hele arbeidsdagen, gleden ved å kunne PYNTE seg blir ekstra stor. 

Dere må ikke tro at bloggen kommer til å bli oppdatert underveis i oppholdet. I Spania, og Europa generelt, har de nemlig ikke internett. Det er en norsk oppfinnelse som dessverre ikke har spredd seg videre riktig enda. I mellomtiden får dere bare forestille dere hvordan disse to ansiktene får en anelse mørkere hudtone for hver dag som går. 

Adios!

God jul!

Edit: Dette innlegget ble selvsagt skrevet 22. desember. Men takket være juleferie uten internett og litt mye annet å drive med etter nyttår har det rett og slett aldri blitt postet. Fordi jeg skriver så sjeldent tenkte jeg at ikke akkurat hadde mulighet til å skippe over et innlegg bare fordi datoen er feil... Så jeg får heller si Godt Nytt År!

Som tradisjonen tilsier ble mesteparten av adventstiden tilbragt på den største kanariske øyen, nemlig Gran Canaria. I tillegg til å være størst i areal, er det også den med høyest harryfaktor, men til tross for dette er vi her hvert år. Det er riktignok ikke de blinkende neonlysene, shoppingsentrene/restaurantsentrene eller de sjarmerende klokke/kokain-selgerne som har flyktet i robåt fra Afrika, som gjør at vi drar hit om og om igjen. Det finnes bare en god grunn til å reise til Gran Canaria: Varmen. For Ole betyr varmen at han kan sykle oppover fjellene i behagelig temperatur, for meg betyr det at jeg kan ligge flatt på en solseng og steke flesket.  Hver sin smak.

En ting de definitivt ikke har på Gran Canaria er julestemning. Kombinasjonen av varmen, strender og palmer er kanskje den største årsaken, men spanjolenes ekstremt dårlige smak når det kommer til julepynt er også høyst medvirkende. Det gjør det faktisk bare ekstra deilig å skulle reise hjem i dag. Jeg gleder meg til å våkne i morgen, lille julaften, til snø, kulde, juletreet mitt, varm juleshake, innpakking av de siste julegavene og i-siste-liten-julestress.  På ettermiddagen venter nissegrøt hos tante-Bente med påfølgende synging rundt juletreet. Deretter bærer det til tante-Reidun for mer mat. Puh, mett alerede jeg. Men koselig blir det.

Julaften deles i to; først mølje hos foreldrene til Ole, deretter pinnekjøtt på hytta hos mamma og pappa. Mølje ja! Det er et slags flatbrød dyppet i ribbekraft, også spiser du det med salt og pepper og sennep. Ja, jeg vet det høres skikkelig ekkelt ut, og det er kanskje ikke den maten som ser mest delikat ut, men det er faktisk veldig godt! Men uavhengig av jul og hele pakka, er det en ting jeg gleder meg mer enn noe annet til: Å se Oskar igjen! Min lille hvite hund er dypt savnet når jeg er ute på tur!

11 dager i sola er altså over. Er riktignok ikke lenge til neste gang. I januar drar jeg med meg Tina på ny sykkelsamling på Gran Canaria. Forhåpentligvis slipper vi å bli anklagd for å være nudister igjen. Men man vet jo aldri med Tina. Hun klarer bare ikke holde klærne på! 

God jul!