Slankeblogg.

I desember måned er det mye fokus på mat. Og det er fokus på mye mat. Det har det også vært i denne familien, og jeg har tyllet innpå med nok kalorier til å fôre opp en liten afrikansk landsby. Jeg har helt innpå litervis med rødvin og hver morgen har det vært bittelitt vanskeligere å få igjen øverste bukseknapp. Og jeg visste jo at jeg hadde lagt på meg litt de siste dagene. Ikke uoverkommelig mye, men litt. Så feil kan man ta.

Jeg antar at det finnes mange måter å oppdage at man kanskje burde skjerpe rutinene litt. Jeg, for eksempel, tar meg selv ofte i å måle digre mennesker opp og ned med blikket i matbutikken, akkurat i det øyeblikket de drar med seg fem 200-grams sjokoladeplater. Lar dem lese hva jeg (og alle andre tenker) 

"For guds skyld, legg vekk den sjokoladeplata. Du har fått nok!!!"

For andre kan det være når man tar frem sommerklærne fra året før og innser at kampen er tapt. 

Måten jeg oppdaget det på unner jeg ingen. 

Igår kveld, etter å ha knekt en pakke Ferrero Rocher, lå jeg og Ole i sengen. Lyset var slukket og klokken nærmet seg midnatt. Vi ligger på hver vår side, og jeg skal til å si god natt til kjæresten min. I det øyeblikket jeg jumper mot midten av sengen og lener meg frem for å gi Ole et kyss høres et gigantisk brak. Det er som en liten eksplosjon! Plutselig er det et stort søkk midt i sengen. 

Sengen har knekt i to.

Stillheten etter braket er til å ta og føle på. Jeg håper og ønsker av hele mitt hjerte at jeg bare har forsøvet midtplankene som holder madrassen oppe, men nei. Ole lener seg frem og titter under sengen for å vurdere skadeomfanget.

Ole (forbaulselsen er tydelig): 

"Du har knekt senga! Du har knekt senga!"

Jeg (hånlig, men redd): 

"Nei, det kan jeg ikke ha gjort. Jeg har sikkert bare skjøvet plankene så madrassen har sunket ned"

Ole (sier det sakte, for at det skal synke inn): 

"Ida. Du har KNEKT senga i to"

Jeg (begynner å innse sannheten, men likevel vantro): 

"Jammen... Det går jo ikke an. Den må være utslitt. Gammel. Råtten. Noe må være galt. Jeg har ikke knekt senga!?!"

Og så kommer ordene. Sannheten ord, men akk så smertefulle:

Ole: 

"Ida. Nå skal du slankes"

Vi la to vedkubber under den ødelagte planken (ja, den var virkelig knekt i to) og jeg fikk streng beskjed om å ikke bevege meg for mye den natta. 

Idag tidlig ble skiene mine smurt og jeg antar at jeg ikke har noe valg. Så kanskje dette er nødt til å bli en slankeblogg? Skrive om min kamp mot kaloriene? Jeg vet ikke riktig. Men som Ole så vennlig påpekte:

Noe er nødt til å gjøres.