mandag 22. september 2014

Lost in translation.

"Kunnskap er makt" skrev undervisningsinspektøren med store bokstaver på tavla i 8. klasse. Han påsto deretter at den største kunnskapen er språk og at den som snakket alle verdens språk også hadde mest makt. Jeg har aldri vært spesielt opptatt av makt, men språk har jeg likt siden jeg var liten, kanskje helt siden jeg som 5-åring på ferie fikk hjelp av pappa til å pugge setningen "Can I have a chocolate milkshake, please?" Hver gang jeg uttalte disse magiske ordene dukket det opp høye glass med iskald og puffy sjokolademelk, med sprutende stjerneskudd på toppen!

Jeg gjorde et forsøk på å bli 3-språklig ved å velge fransk på ungdomskolen, men med 4-5 forskjellige lærere de neste tre årene, og min stadig dalende interesse ble det ikke noe sus over det gitt. Det jeg sitter igjen med er "Parce que je le vaux bien" fra L 'Oréal-reklamen og "Voulez-vous coucher avec moi se soir" fra  Moulin Rouge-sangen. Ikke to setninger du kommer spesielt langt med. 
For 6 år siden overtalte Ole meg til å bli med noen måneder til Mallorca for at han skulle få sykle. Jeg gikk med på flyttingen mot at han ble med meg på spanskkurs. Mamma kastet seg også med, men det viste seg raskt at det hadde vært bedre om jeg hadde dratt alene. Ole og mamma ville alltid sitte på bakerste rad, og var til tider mer opptatt av å hviske om hvor teite de andre kursdeltakerne var enn selve undervisningen. På et tidspunkt sendte de til og med lapper til hverandre i timen! Jeg hadde forventet intet mindre fra Ole, som alltid agerer ut med barnslige avledninger så fort han blir konfrontert med noe han ikke umiddelbart behersker, men mamma da! Jeg var rystet. 

Jeg derimot, forelsket meg umiddelbart. Jeg tror det var noe med den banale uttalen, rett frem, akkurat som det står, ikke noe krimskrams som med fransken hvor det finnes hundre forskjellige måter å uttale en vokal på. Dessverre var det nok en mild forelskelse, for utholdenheten min vise seg å være svak. Noen intense kurs i histen og pisten har det blitt, men med alt for lange mellomrom og for lite praktisering til at jeg har fått noe særlig utbytte av det. Egentlig akkurat som med treningen min. Jojo-trening. Jojo-slanking. Jojo-spansking. 

Likevel, hver gang jeg er i Spania koser jeg meg gløgg med å lese skilter, avisoverskifter, smuglytte på samtaler som går altfor fort og ikke minst lufte de få få ordene og setningene jeg kan. 
Ole syns nok jeg er ganske teit og det kan jeg jo godt være enig i, men jaggu viser det seg gang på gang at det lille ordforådet jeg har er ganske så praktisk. 
Jeg lærer hvertfall ingenting hvis jeg ikke prøver. Så så fort sjansen byr seg stotrer jeg ut enkeltord og korte setninger, hvor jeg garantert både uttaler alt feil og i hvertfall bøyer verbene gærent. Men desto større blir gleden når mottakeren forstår hva jeg mener og agerer på måten jeg ønsket. For eksempel ved å servere riktig mat, peke i riktig retning eller stoppe på riktig adresse. 

I kveld fikk jeg min hittil største smekk på hånden. Jeg svarte "sí" når jeg definitivt skulle skreket "NO!"

Jeg er på ferie i Palma og denne gangen er det faktisk ekte ferie. I en periode for noen år siden var jeg så mye på Mallorca for å besøke Ole at det føltes som å reise på hytta. Ole syklet i timesvis hver dag og jeg vandret rundt i byen på egen hånd. Jeg elsker Palma by, i hvertfall vinterstid, men har sett pinlig lite av resten av øya, i motsetning til Ole som har sett absolutt hele. Så nå bestemte vi oss for å dra på ekte ferie til Palma, sykkelfritt, med bikini og strender og hele pakken. Se en ny side av favorittøya vår. Et av de faste innslagene når jeg var på sykkelbesøk var frisørtimene mine, og fordi det er så dustete dyrt å gå til frisøren hjemme måtte jeg nesten benytte muligheten denne gangen også. 
Jeg har gått til den sammen salongen i Palma i mange år og er alltid superfornøyd med resultatet. Jeg hadde helt sikkert blitt fornøyd i kveld også, hvis jeg ikke hadde blitt litt for ivrig med den ikke-eksisterende spansk-kunnskapen min. 

Frisøren som klippet meg snakket ikke et kvekk engelsk, men en av kollegaene oversatte hele planen for henne når jeg satte meg i stolen. Hun spurte så om jeg snakket spansk. Bittelitt og svært dårlig var svaret mitt. Jeg forklarte så godt jeg kunne at jeg forsto litt mer enn jeg kunne prate selv. Hun lyste opp og fortalte meg straks at hun syntes håret mitt var vakkert. Videre i behandlingen kom det enkle spørsmål om jeg ville ha hårkur eller bare balsam, om jeg ville stripe hele håret eller bare deler osv. I det hele tatt fløt alt sammen helt utmerket og jeg frydet meg over hvor mye jeg faktisk forsto, selv om jeg bare klarte å svare "sí" og "no" på alt hun sa. For alt jeg vet kan det jo godt hende ja/nei-svarene mine iblant var totalt ulogiske, men begge smilte og lo uansett. 
Så skulle det klippes. Tuppene takk. Kun det slitte takk. Jevnt bak takk, litt oppklipt foran takk. Spar panneluggen takk. Dette var det jeg sa på engelsk til kollegaen som oversatte. Kanskje hadde frisøren min glemt instruksene, for plutselig spurte hun meg hvordan det skulle klippes. Og her burde jeg svelget stoltheten, bedt henne hente den engelsktalende kollegaen og blåst i hvor sabla gøy det var å late som jeg kunne spansk. I stedet lot jeg frisøren komme med en lang tirade hvor jeg helt ærlig kun forsto at hun snakket om foran og bak og hvor mye hun skulle klippe. Hun viste meg forskjellen på lengden og jeg trodde virkelig at hun bare viste meg at håret var lengre bak enn foran. Og det blir det jo når man klipper det opp foran. Jeg nikket, smilte og svarte "SÍ". 
Det var akkurat her jeg skulle ristet febrilsk på hodet og sagt "NO!". Jeg vet jo det nå. Det hun egentlig mente var at for å få håret rett så måtte hun ta av mye mer enn de 5 cm jeg skisserte. Men det forstår jeg først nå og det er jo litt sent. 

Foran speilet i en klesbutikk dro jeg i håret og lo av hvordan vi hadde snakket forbi hverandre. Jeg sendte en tekstmelding til Ole: "Jeg må advare deg. Det er ganske kort..." Når han så meg likte han heldigvis den nye lengden kjempegodt, og jeg pustet lettet ut og lo av hele misforståelsen en gang til. Så kom jeg hjem til leiligheten vi leier og plutselig sto jeg foran speilet og gråt. Det er jo ganske pinlig å gråte av noe så overfladisk som hår, men nå er det jo en gang sånn at jeg er jente, og litt overfladisk også, til tross for at jeg stadig prøver å minne meg selv på at "sålenge man er frisk osv osv..." Nå ler jeg litt igjen og tenker på nytt at hår faktisk vokser. 

Så har jeg altså fått en liten lærepenge, og jeg lover at jeg skal slutte å svare på spørsmål jeg ikke forstår betydningen av. Konsekvensen kan nemlig bli stor. 
Hvertfall lang. Hele 20 cm faktisk. 

Pre-frisørbesøk. Flettet og lykkelig. 

Pre-frisørbesøk 2. Når håret rakk meg til korsryggen. 

Post-frisør. No hablo español!



Ok da. Kan vel ikke akkurat kalle meg korthåret enda. 




torsdag 1. mai 2014

Snekker-Ida

Jeg har alltid trodd at dersom jeg fikk en hammer i hånda hadde jeg skjønt rimelig kjapt hvordan jeg skulle bruke den. Det er nemlig ikke slik at jeg tidligere har hatt behov for å vite hva innholdet i verktøykassa er til, men det behovet endret seg raskt når vi kjøpte hus. Ikke et hus vi kunne flytte inn i, et oppussingsobjekt. Ordet høres jo nesten flott ut! Fylt av muligheter, drømmer og planlegging, men dessverre også utføring. Det viser seg faktisk at det ikke holder å finne ut hvordan du helst vil ha det, du må også stå på for at det skal bli slik. En ting er at det koster helsikes mye penger, og forøvrig mye mer penger enn man først trodde, en annen ting er jobben...
Jeg har sett nok episoder av Sinnasnekker'n til å vite at et oppussingsobjekt fører til stor frustrasjon, mye krangling, innimellom skilsmisser, mange blemmer og veldig ofte uferdige rom. Alt det var jeg forberedt på. Men jeg har også sett på Sinnasnekker'n at damer, langt grønnere på verktøysiden enn jeg, får til de mest finurlige snekker-prosjektene, bare de får en god forklaring og et tupp i baken. 

Så i september var motet på topp, og det første jeg gjorde var selvsagt å kjøpe meg en snekkerbukse! Ikke en slik gravide kvinner på 90-tallet brukte, men en arbeidsbukse med lommer til spiker og skruer, hanker til å henge hammer og drill på, til og med lommer på knærne som du kan putte puter inni for å skåne leddene! Riktignok er snekkerbuksen min knall rosa, men litt feminin må jeg jo få lov til å føle meg? Sammen med den rosa snekkerbuksen kjøpte jeg vernebriller og sånn hjelm man går rundt med på byggeplasser. Jeg vurderte også vernesko, men på dette tidspunktet var Ole faktisk så flau at han nesten gikk fra meg midt i butikken. At alle mannfolka lo (ja, bokstavelig talt, høylydt) når jeg kom til kassen brydde jeg meg fint lite om. 

"Skal du bli snekker du da lille venn!" var det en som sa, akkurat som om han snakket til et barn. 
"Jeg har kjøpt oppussingsobjekt!" svarte jeg med et stort smil, full av entusiasme og iver. 

Lykkeønskningene og tipsene rant på fra alle i køen, og jeg trippet ut av butikken med en skamfull Ole ved siden av meg. Jeg mistenker at han allerede på det tidspunktet begynte å få bange anelser, men han sa bare at jeg var veldig søt i snekkerbuksen min. 
Med riktig garderobe i boks var jeg klar og sammen med Ole la jeg faktisk tak på både soverom og gjesterom. Jeg sto på stige, holdt plankene og skrudde i skruene med drill! Egentlig skulle jeg sage, men etter at 3 planker måtte kasseres fordi jeg hadde saget i feil ende ble den oppgaven Oles. Like greit. 
Når den brune panelen i spisestua skulle males var det naturlig at jeg tok tak i malekosten. Det varte riktignok ikke så lenge, for etter at den ene veggen var malt skriker plutselig Ole:

"Hva er det du har gjort???"

Jeg antok at det var et retorisk spørsmål, for oppgaven jeg holdt på med var jo nokså selvforklarende, men utifra det sjokkerte toneleie gikk jeg utifra at noe var riv ruskende galt. 

"Det er striper på hele veggen!" Igjen denne sjokkerte skrikingen fra Ole. 

Når du maler panel er det jo mellomrom i mellom alle plankene, og disse malte jeg med en tynn kost, før jeg brukte rulle på de brede overflatene. Problemet (ifølge Ole) var at jeg malte alle mellomrommene med den tynne kosten på en gang, og i tillegg brukte alt for mye maling, så innen jeg rakk å begynne med rullen hadde mellomrommene begynt å tørke, og dermed oppsto det striper. Dette er slik informasjon jeg syns er greit å få før jeg starter, men ifølge Ole (som tydeligvis er ekspert på maling også!!!!!) var dette noe man burde skjønne av seg selv. Å male panel ble dermed Oles oppgave. Like greit. 

Vinduene fikk jeg lov til å male. Og det ble riktig så pent! Ingen striper, ingen flekker på veggene og Ole var fornøyd. Han var fornøyd i hele fire dager faktisk, helt til han skulle lufte litt. 
Dette med god informasjon i forkant av arbeidsoppgaven går igjen, for han hadde faktisk ikke fortalt meg at jeg måtte åpne vinduene når jeg malte den innerste karmen. Vinduene satt rett og slett fast, så for å åpne dem måtte Ole og faren bruke en stokk, ta løpefart og bryte opp vinduene. 
Tålmodigheten til Ole var dessverre begynt å ta slutt, så gjennom sammenbitte tenner argumenterte han på nytt for dette med "å skjønne noe av seg selv". Vi ble enige om å være uenige om den saken. 

Etter dette har jeg igrunn holdt meg litt på avstand, så hadde det ikke vært for en særdeles snill og ivrig svigerfar, kombinert med Oles stadig økende arbeidsglede hadde vi fortsatt hatt et uferdig hus med nytt tak, stripete vegger og igjenlimte vinduer. De har gjort alt selv og resultatet er faktisk ganske flott! 

Når vi (jeg sier vi, men dere skjønner jo hvem jeg egentlig snakker om) skulle legge fliser på badet leide vi en fliskutter. Denne skulle jeg levere tilbake til butikken og jeg tutet raskt innom huset, rasket med meg fliskutteren og troppet opp i butikken. Vi hadde hatt den litt på overtid, faktisk var det meningen at jeg skulle levert den for lenge siden, så jeg spurte butikkdamen om jeg kanskje heller kunne kjøpe hele kutteren? Joda, det gikk an, hun måtte bare vite hvilken modell jeg hadde. Maskinen sto i bagasjerommet på Punto'n min, så hun ble med ut på parkeringsplassen. 

"Her er'n" sier jeg, men damen står bare og stirrer på maskinen med en stussende rynke i pannen. 

"Den modellen der har jeg aldri sett før. Er du sikker på at den er vår?"

Vi gikk inn til kassa igjen og hun slo opp leieavtalen på dataen og kunne bekrefte at det var riktig butikk jeg var kommet til. Hun spurte så en kollega om han kunne bli med ut, så vi gikk ut i bilen alle tre. 

"Den der er ikke vår" sier mannen også, og kikker litt undrende ned på meg. 

"Joda" sier jeg, "det er her vi har leid den". 

"Men det merket der har vi ikke, og..." begynner mannen, men blir avbrutt av meg.

"Jo, det er deres, jeg lover at det er her jeg har leid den" sier jeg og er rett og slett nokså oppgitt over å bli møtt av så inkompetente ansatte. 

"Du... Det der er ikke engang en fliskutter. Det der er en sag" svarer han med sympati i stemmen. 

Det er ikke så altfor ofte jeg rødmer, men jeg kjente raskt den varme rødfargen bre seg utover ansiktet mitt, for det var tydelig å lese hva de to ansatte tenkte om denne blondinen som ikke så forskjell på en fliskutter og sag. En av forsvarsmekanismene mine er ukontrollert latter, og denne kicker inn når jeg minst venter det. Når en pasient forteller noe trist eller tragisk og jeg ikke vet hva jeg skal svare (høyst upassende, og jeg jobber hardt for å dempe disse utbruddene), hvis jeg ser noen kaste opp (igjen både jobbrelatert og upassende) eller hvis jeg prøver å dekke over en skikkelig flause. Som den gangen jeg skled ned en jerntrapp i høye hæler på shoppingsenteret/partysenteret i Puerto Rico, Gran Canaria og alle hang over rekkverket, pekte og skrek. At jeg i det hele tatt befant meg på det stedet er jo pinlig nok, men at alle de drita fulle charterturistene trodde jeg var enda fullere enn de til sammen, og i tillegg tydeligvis ikke behersket 12 cm stiletter ble rett og slett for mye for meg. Jeg lo som apekatt på speed, men egentlig syns jeg jo ikke det var morsomt i det hele tatt.
Det var det som skjedde i flisebutikken også, problemet her var at det var ingen andre som lo sammen med meg. De to ansatte ble bare stående å stirre på meg, pinlig berørte på mine vegne, som sto bøyd som ei reke, og hylte utover parkeringsplassen. Jeg fikk faktisk traumatiske flashbacks til den gangen jeg ble fersket i biltyveri. 

Det er kanskje ikke alt praktisk jeg har håndtert med den finessen jeg forestilte meg når vi startet i høst, men det nærmer seg utrolig nok straks innflytting. Det er foreløpig nokså sparsomt innredet, men sofa, spisestue, seng og garderobe er på plass. For ikke å snakke om min lekre Dorian Maxi, gigastolen jeg har ønsket meg siden vi begynte å kikke på hus! Huset er blitt mye finere enn jeg trodde var mulig med det utgangspunktet vi hadde, og jeg har faktisk fått alt jeg ønsket meg:

Påkledningsdukke:

Lysekrone:

Stolen min:

Og walk-in garderobe!

Og for dere som er like grønne som meg... Slik ser altså en fliskutter ut:

Ikke slik: