torsdag 1. mai 2014

Snekker-Ida

Jeg har alltid trodd at dersom jeg fikk en hammer i hånda hadde jeg skjønt rimelig kjapt hvordan jeg skulle bruke den. Det er nemlig ikke slik at jeg tidligere har hatt behov for å vite hva innholdet i verktøykassa er til, men det behovet endret seg raskt når vi kjøpte hus. Ikke et hus vi kunne flytte inn i, et oppussingsobjekt. Ordet høres jo nesten flott ut! Fylt av muligheter, drømmer og planlegging, men dessverre også utføring. Det viser seg faktisk at det ikke holder å finne ut hvordan du helst vil ha det, du må også stå på for at det skal bli slik. En ting er at det koster helsikes mye penger, og forøvrig mye mer penger enn man først trodde, en annen ting er jobben...
Jeg har sett nok episoder av Sinnasnekker'n til å vite at et oppussingsobjekt fører til stor frustrasjon, mye krangling, innimellom skilsmisser, mange blemmer og veldig ofte uferdige rom. Alt det var jeg forberedt på. Men jeg har også sett på Sinnasnekker'n at damer, langt grønnere på verktøysiden enn jeg, får til de mest finurlige snekker-prosjektene, bare de får en god forklaring og et tupp i baken. 

Så i september var motet på topp, og det første jeg gjorde var selvsagt å kjøpe meg en snekkerbukse! Ikke en slik gravide kvinner på 90-tallet brukte, men en arbeidsbukse med lommer til spiker og skruer, hanker til å henge hammer og drill på, til og med lommer på knærne som du kan putte puter inni for å skåne leddene! Riktignok er snekkerbuksen min knall rosa, men litt feminin må jeg jo få lov til å føle meg? Sammen med den rosa snekkerbuksen kjøpte jeg vernebriller og sånn hjelm man går rundt med på byggeplasser. Jeg vurderte også vernesko, men på dette tidspunktet var Ole faktisk så flau at han nesten gikk fra meg midt i butikken. At alle mannfolka lo (ja, bokstavelig talt, høylydt) når jeg kom til kassen brydde jeg meg fint lite om. 

"Skal du bli snekker du da lille venn!" var det en som sa, akkurat som om han snakket til et barn. 
"Jeg har kjøpt oppussingsobjekt!" svarte jeg med et stort smil, full av entusiasme og iver. 

Lykkeønskningene og tipsene rant på fra alle i køen, og jeg trippet ut av butikken med en skamfull Ole ved siden av meg. Jeg mistenker at han allerede på det tidspunktet begynte å få bange anelser, men han sa bare at jeg var veldig søt i snekkerbuksen min. 
Med riktig garderobe i boks var jeg klar og sammen med Ole la jeg faktisk tak på både soverom og gjesterom. Jeg sto på stige, holdt plankene og skrudde i skruene med drill! Egentlig skulle jeg sage, men etter at 3 planker måtte kasseres fordi jeg hadde saget i feil ende ble den oppgaven Oles. Like greit. 
Når den brune panelen i spisestua skulle males var det naturlig at jeg tok tak i malekosten. Det varte riktignok ikke så lenge, for etter at den ene veggen var malt skriker plutselig Ole:

"Hva er det du har gjort???"

Jeg antok at det var et retorisk spørsmål, for oppgaven jeg holdt på med var jo nokså selvforklarende, men utifra det sjokkerte toneleie gikk jeg utifra at noe var riv ruskende galt. 

"Det er striper på hele veggen!" Igjen denne sjokkerte skrikingen fra Ole. 

Når du maler panel er det jo mellomrom i mellom alle plankene, og disse malte jeg med en tynn kost, før jeg brukte rulle på de brede overflatene. Problemet (ifølge Ole) var at jeg malte alle mellomrommene med den tynne kosten på en gang, og i tillegg brukte alt for mye maling, så innen jeg rakk å begynne med rullen hadde mellomrommene begynt å tørke, og dermed oppsto det striper. Dette er slik informasjon jeg syns er greit å få før jeg starter, men ifølge Ole (som tydeligvis er ekspert på maling også!!!!!) var dette noe man burde skjønne av seg selv. Å male panel ble dermed Oles oppgave. Like greit. 

Vinduene fikk jeg lov til å male. Og det ble riktig så pent! Ingen striper, ingen flekker på veggene og Ole var fornøyd. Han var fornøyd i hele fire dager faktisk, helt til han skulle lufte litt. 
Dette med god informasjon i forkant av arbeidsoppgaven går igjen, for han hadde faktisk ikke fortalt meg at jeg måtte åpne vinduene når jeg malte den innerste karmen. Vinduene satt rett og slett fast, så for å åpne dem måtte Ole og faren bruke en stokk, ta løpefart og bryte opp vinduene. 
Tålmodigheten til Ole var dessverre begynt å ta slutt, så gjennom sammenbitte tenner argumenterte han på nytt for dette med "å skjønne noe av seg selv". Vi ble enige om å være uenige om den saken. 

Etter dette har jeg igrunn holdt meg litt på avstand, så hadde det ikke vært for en særdeles snill og ivrig svigerfar, kombinert med Oles stadig økende arbeidsglede hadde vi fortsatt hatt et uferdig hus med nytt tak, stripete vegger og igjenlimte vinduer. De har gjort alt selv og resultatet er faktisk ganske flott! 

Når vi (jeg sier vi, men dere skjønner jo hvem jeg egentlig snakker om) skulle legge fliser på badet leide vi en fliskutter. Denne skulle jeg levere tilbake til butikken og jeg tutet raskt innom huset, rasket med meg fliskutteren og troppet opp i butikken. Vi hadde hatt den litt på overtid, faktisk var det meningen at jeg skulle levert den for lenge siden, så jeg spurte butikkdamen om jeg kanskje heller kunne kjøpe hele kutteren? Joda, det gikk an, hun måtte bare vite hvilken modell jeg hadde. Maskinen sto i bagasjerommet på Punto'n min, så hun ble med ut på parkeringsplassen. 

"Her er'n" sier jeg, men damen står bare og stirrer på maskinen med en stussende rynke i pannen. 

"Den modellen der har jeg aldri sett før. Er du sikker på at den er vår?"

Vi gikk inn til kassa igjen og hun slo opp leieavtalen på dataen og kunne bekrefte at det var riktig butikk jeg var kommet til. Hun spurte så en kollega om han kunne bli med ut, så vi gikk ut i bilen alle tre. 

"Den der er ikke vår" sier mannen også, og kikker litt undrende ned på meg. 

"Joda" sier jeg, "det er her vi har leid den". 

"Men det merket der har vi ikke, og..." begynner mannen, men blir avbrutt av meg.

"Jo, det er deres, jeg lover at det er her jeg har leid den" sier jeg og er rett og slett nokså oppgitt over å bli møtt av så inkompetente ansatte. 

"Du... Det der er ikke engang en fliskutter. Det der er en sag" svarer han med sympati i stemmen. 

Det er ikke så altfor ofte jeg rødmer, men jeg kjente raskt den varme rødfargen bre seg utover ansiktet mitt, for det var tydelig å lese hva de to ansatte tenkte om denne blondinen som ikke så forskjell på en fliskutter og sag. En av forsvarsmekanismene mine er ukontrollert latter, og denne kicker inn når jeg minst venter det. Når en pasient forteller noe trist eller tragisk og jeg ikke vet hva jeg skal svare (høyst upassende, og jeg jobber hardt for å dempe disse utbruddene), hvis jeg ser noen kaste opp (igjen både jobbrelatert og upassende) eller hvis jeg prøver å dekke over en skikkelig flause. Som den gangen jeg skled ned en jerntrapp i høye hæler på shoppingsenteret/partysenteret i Puerto Rico, Gran Canaria og alle hang over rekkverket, pekte og skrek. At jeg i det hele tatt befant meg på det stedet er jo pinlig nok, men at alle de drita fulle charterturistene trodde jeg var enda fullere enn de til sammen, og i tillegg tydeligvis ikke behersket 12 cm stiletter ble rett og slett for mye for meg. Jeg lo som apekatt på speed, men egentlig syns jeg jo ikke det var morsomt i det hele tatt.
Det var det som skjedde i flisebutikken også, problemet her var at det var ingen andre som lo sammen med meg. De to ansatte ble bare stående å stirre på meg, pinlig berørte på mine vegne, som sto bøyd som ei reke, og hylte utover parkeringsplassen. Jeg fikk faktisk traumatiske flashbacks til den gangen jeg ble fersket i biltyveri. 

Det er kanskje ikke alt praktisk jeg har håndtert med den finessen jeg forestilte meg når vi startet i høst, men det nærmer seg utrolig nok straks innflytting. Det er foreløpig nokså sparsomt innredet, men sofa, spisestue, seng og garderobe er på plass. For ikke å snakke om min lekre Dorian Maxi, gigastolen jeg har ønsket meg siden vi begynte å kikke på hus! Huset er blitt mye finere enn jeg trodde var mulig med det utgangspunktet vi hadde, og jeg har faktisk fått alt jeg ønsket meg:

Påkledningsdukke:

Lysekrone:

Stolen min:

Og walk-in garderobe!

Og for dere som er like grønne som meg... Slik ser altså en fliskutter ut:

Ikke slik: