Løp for faen!!!!

Noen dager føler jeg meg mer vel enn andre, og sånn er det bare. Riktignok kan jeg påvirke mye; fine og komfortable klær, velstelt hår, sminke, nok søvn, osv. Men det er noen ganger jeg har større behov for å føle meg vel. Det er ikke så farlig når jeg skal på matbutikken, men en danserunde på byen kan lett bli mislykket hvis skoene gnager, eller håret kollapser så fort man går ut døra.
Et annet sted jeg liker å føle meg vel er på treningssenter. Jeg trenger ikke å se pen ut, håret er som regel surret sammen i en dott og om jeg har på sminke er det bare fordi den sitter igjen fra tidligere på dagen. Det handler om komfort. Klær som sitter godt, og som ikke strammer på feil steder er avgjørende for om det er helt ok tålbart å trene, eller grusomt. Som dere sannsynligvis har forstått fra tidligere innlegg, så liker ikke jeg å trene. Eneste grunnen til at jeg innimellom utsetter meg for denne grufulle aktiviteten er for å slippe å være kjempetjukk. Jeg gir totalt beng i helsegevinsten det gir, her handler det om forfengelighet.
Onsdag kveld klarte Ole å hale og dra meg med på en økt. (Det i seg selv er en prestasjon han fortjener heder og ære for!!) Jeg hadde latterlig dårlig tid, og kastet noen klær oppi den fine rosa bagen min og løp ut døra.
Vel fremme i garderoben skjønte jeg raskt at jeg hadde driti på draget. For det første hadde jeg glemt sports-BH. Å løpe på mølla uten sports-BH for meg er... Tja, la oss kalle det problematisk. Heldigvis selger de klær i respsjonen, så jeg løp ut for å kjøpe en. På stativet hang det Small og Medium. Fint. Tilbake i garderoben stappet jeg fettet ned i den litt-for-trange BH'n. Så la jeg merke til buksa jeg hadde tatt med. Ikke den gode fra Adidas, med bred strikk og høyt liv, neida.
Jeg hadde tatt med en Nike-bukse jeg kjøpte for 6 år og 8 kilo siden, på den tiden hvor bukselinningen sluttet like under hoftekammen. Hvorfor jeg den fortsatt ligger i skapet er jo en gåte. Jeg får den fortsatt på, men den skviser kjærlighetshåndtakene godt inn for å si det slik. Dette kan jo imidlertid fikses med en lang, løs og ledig topp, så jeg var ikke altfor bekymret. Hadde jeg bare hatt en slik topp. I bagen min lå det en sykkel-singlet beregnet på spreke og flate mager (jeg har fått den av Ole, kanskje ment som et lite hint???). I tillegg er sykkeltopper forholdsvis korte, da de er beregnet å ha utenpå sykkelbukser, hvor strikken slutter rett innunder armhulene. Så der sto jeg med for liten sports-BH, med en kort og trang bukse og topp utenpå. Jeg kikket meg i speilet og så dette, minus smilet og snakkeboblen:

Lysten til å gå ut av garderoben og vise meg frem var, naturligvis, nokså liten. Jeg vurderte lenge å legge meg i solariummet i stedet for. Til slutt sugde jeg inn magen, holdt pustet og fortet meg bort til møllene. Jeg eier ikke konkurranseinstinkt. Ole er motsatt, han ser ikke poenget med å konkurrere uten muligheten til å vinne. Men, når noen overhodet ikke tror jeg får til en ting, så hender det at det går en liten faen i meg som skal bevise det motsatte. Ole har lenge trodd at han kan bruke dette som en motivasjonsfaktor.

"Jeg vedder på at du ikke klarer å sykle Raumerrittet..."

Det funker ikke. Jeg har ingen interesse av å vise han at jeg kan/kan ikke sykle langt. Men, på onsdag, i altfor trange klær, og med en selvfølelse som sa elefant, dukket det opp en slik liten faen. Og denne lille faen planta seg godt fast og sa noe sånt:

"Hvis du skal se feit ut, må du hvertfall ikke trene som en feit! Her er det bare å løpe!! LØP FOR FAEN, LØP!!!"

Så det ble personlig løpe-rekord på mølla. Hva den ligger på vil jeg ikke si, jeg er jo ikke ute etter sympati. Og igjen: Det er så grusomt. Jeg blir svimmel, kvalm, får ikke puste, jeg gulper, stønner og peser. Det er ikke gøy å trene. Den som sier noe annet er en lort. Når jeg la meg ned for å ta sit-ups etterpå, trodde jeg at jeg hadde fått omgangsyken. Seriøst. Feber, oppkast og vondt i kroppen, jeg hadde alle symptomer.
Men hva skal man gjøre da, når man elsker mat og søtsaker? Da må man bare løpe da.

På barneavdelingen på ahus har de tulle-speil.

Liker:

Liker ikke: