En surrealistisk helg i Barcelona.

Jeg vet at jeg vanligvis skriver mye tullball. Og jeg har skjønt at det er en generell forventing om at man skal kunne le høyt hver gang jeg poster noe på bloggen. (Det var forresten aldri tanken i utgangspunktet, så hvordan jeg har havnet på det humor-kjøret vet jeg faktisk ikke!!!).
Men nå må jeg skrive om noe som slettes ikke er morsomt. Det er bare så rått at jeg må få lov til å dele det med dere, selv om det ikke er noe å le av. Dere må lese likevel, og misunne meg, og rett og slett ønske at dere var meg 17.-19.september.

Forrige helg var jeg nemlig i Barcelona. Grunnen til at jeg ikke har fortalt at jeg skulle dit, er rett og slett fordi jeg ikke visste det selv. Jeg bestilte flybilletter torsdag, og lørdag morning satt jeg på flyet.

Dette var ikke premieturen min, den skal sankes inn senere. 

Grunnen til at jeg var der er litt komplisert... Kort fortalt: Ole er sponset av Herbalife, som selger ernæringsprodukter og hudpleieprodukter. Det går ikke an å kjøpe Herbalife i en butikk, men absolutt alle kan selge det. De som selger det kalles distrubitører, og de velger selv om de bare vil kjøpe det til seg selv eller om de vil tjene penger på det. Ole har forgudet produktene i flere år, og kan virkelig ikke leve uten. Det som er skikkelig flaut er at jeg begynner å forgude de litt jeg også, men HYSJ! Det er faktisk hemmelig. Proteinbarene er så gode at jeg fort kan bli voldelig om noen prøver å ta de fra meg... Uansett, i Barcelona var det et gigantisk seminar for folk som vil tjene penger på dette. 

Faktisk var det ca 16 000 mennesker, samlet på Olymiastadion der... Og Ole, han ble invitert til å snakke foran disse. På engelsk. På scenen.

Det viste seg raskt at verken jeg eller Ole hadde peiling på hva vi hadde meldt oss på. Siden Ole skulle fortelle hva han syns om Herbalife, ble han vistnok en slags VIP-gjest under hele arrangementet. 

Hva det innebar kunne strengt talt ingen forestilt seg på forhånd. Det startet allerede på flyplassen da han ble hentet av privatsjåfør i en griselekker bil... Deretter bar det avgårde til et griselekkert 5-stjernes hotell midt i Barcelona. Dere må jo forstå hvorfor jeg ikke kunne holde meg unna??? 

Det viste seg at det ikke er så mange som slipper til på den scenen. Faktisk er det så få at de som får 2 minutter der oppe blir betraktet som superstjerner etterpå... Jeg vet det høres teit og klin gærent vilt ut, men helt sant!

Her er en filmsnutt. På scenen står en Herbalife-doktor, kjekk å se på, men med litt for store overarmer etter min smak. I tillegg fikk Kjell Kirkeng, Ole og Ragnar Bragvin Andresen 2 minutter hver, på å fortelle om en ny produktserie som heter 24

Som dere kanskje ser er folka i salen klin, kokkos ville. Så ville er de, at Ole og Ragnar knapt fikk gå i fred etterpå. Etter disse minuttene på scenen hoppet vi 3 inn i nok en griselekker bil med sjåføren "vår" og tutet tilbake til hotellet. Vi var nemlig invitert til en fest på kvelden. Alt vi visste var at den var fryktelig fancy og at det bare var kvalifiserte medlemmer som fikk delta. Dette skjønte vi svært lite av, men Ole skjønte såpass at han hadde kjøpt dress på Mallorca et par dager før. Jeg hadde forsikret meg om at det ikke var galla-kjole som gjaldt, men hadde med meg skyhøye hæler, en sort kjole og krølltang til håret. 

Når vi kom frem ble vi veldig overrasket. Jeg hadde sett for meg lysekrone i taket, hvite duker og strykekvartett på scenen. I stedet ble vi geleidet inn i en gate, landsby, jeg aner ikke hva jeg skal kalle det... Utendørs! Et digert torv med gamle bygninger på alle kanter, en stor scene var bygd opp midt på plassen hvor det slettes ikke var noen strykekvartett, men skikkelig party-syngedamer! Det var satt opp langbord på langbord med mat og overalt fløy det kelnere med smaksprøver på brett. På alle kanter var det satt opp vinbarer hvor man kunne forsyne seg med det man ville. 

Jeg skjønte raskt at jeg skulle betale dyrt for skovalget, brostein og stilletthæler er aldri en heldig kombinasjon... Og kjolen jeg hadde på kunne gjerne vært byttet ut med en blomstrete bomullsvariant, 20 grader og satin er heller ingen vinner-kombo! Gotta banen, som jeg svettet!! 

Galskapen startet allerde når vi kom ut på torvet... Ole og Ragnar ble huket tak i umiddelbart:

"Are you the norwegian athletes that were on stage today?"

Hadde det vært opp til meg hadde vi ristet på hodet og tuslet videre, men gutta hadde tydligvis planer om å nyte sine 15 minutter i rampelyset. Kameraet ble raskt tatt frem, og når det bildet var tatt kom det en til og spurte om å få ta et bilde... 

Og en til... Og en til... Til slutt hadde det dannet seg en kø foran gutta med folk som skulle ha bilder sammen med dem! EN KØ?!? Jeg skjønte ingenting, hvorfor i all verden ville voksne mennesker ha bilder av Ole og Ragnar, bare fordi de sto på scenen? 

Det var flere som forsøkte å komme med forklaringer på dette i løpet av kvelden, men jeg skjønner det fortsatt ikke. 

Akkurat da var jeg veldig glad for at terrengsykling er en såpass liten idrett i Norge. Jeg har aldri følt meg så utenfor. Jeg ble til og med spurt om å holde jakker, vinglass og lignende! Snakk om å være veggpryd! 

Tenk å være en stor idrettshelt, ala Lance Armstrong, og måtte oppleve slikt hver dag. Og enda verre, tenkt å være kjæresten til en slik en! 

Etter hvert fant vi heldigvis en stor norsk gjeng med Heidi og Kjell Kirkeng i spissen. Etter dette ble kvelden myyye morsommere. Jeg kunne tross alt prate med andre, mens kjæresten min ble tatt bilder av. Surrealistisk situasjon å være i, men sånn var det altså. 

Innimellom slagene fikk han heldigvis tid til å ta bilder sammen med meg også:

Oss to med Heidi Kirkeng til venstre:

1 time brukte jeg på å krølle håret. Fuktig varme i 30 min og jeg ser slik ut:

Kvelden holdt ut i de små timer, med "nachspiel" på en tapas-bar med chorizo-pølser og manchego-ost. Mmmmm! Virkelig en utrolig kveld. 

Helgen fortsatte igrunn i samme stil. Søndag var det champagne og iberia-skinke på et fantastisk sted hvor hele taket var fylt med skinker til tørk (eller hva de henger der for).  Videre var det middag på en koselig fiskerestaurant på havnen. 

Mandag morning ble vi hentet på hotellet av sjåføren, og på vei til flyplassen syns jeg igrunn Ole oppsummerte det ganske bra da han sukket tungt og sa:

"Jeg kunne ønske det kunne vare lenger jeg..."

Så, tusen millioner takk til Herbalife-folka for en uforglemmelig weekend, vi kommer gjerne tilbake neste år! (hi hi)

Hykleren Ole.

Idrettsutøvere er spesielle folk. Syklister er ekstra spesielle. Å leve med en slik en er.... Vel, la oss kalle det "utfordrende".
Treningen er alltid i fokus, selv de dagene den ikke er det. Da kaller de nemlig treningen "restitusjon", men spør du meg er det bare en dårlig unnskyldning for å ligge på sofaen med beina høyt.
For en idrettsutøver passer det aldri å bli syk, ergo må de for enhver pris unngå mennesker som hoster eller harker litt ekstra. Det spiller ingen rolle om det ender med at de reiser hjem fra julemiddagen med kjærestens besteforeldre, syklingen kommer først. Maten står allerede på bordet, men det hjelper lite når et familiemedlem sier han hadde influensa FORRIGE UKE. Ja, jeg er fortsatt bitter.

En annen ting som gjør syklister.... Igjen, "utfordrende" er et fint ord, er fokuset på vekt. De betaler 1000vis av kroner ekstra om det betyr noen gram lettere på sykkelen, og de har også et ekstremt fokus på egen vekt. Jeg antar at det blir for dumt å bruke tid og penger på å slanke sykkelen, om de selv har mulighet til å skrape vekk en kilo eller to på egen kropp. Mindre å bære på i bakkene. Det innebærer også mye fokus på mat. Sunn mat, riktig mat, næringsrik mat, pulvermat... Og det er jo fint for syklisten.  Utfordrende blir det når dette fokuset flyttes over på andre... For eksempel meg. Jeg er absolutt for lett og sunn kost, det er jo ikke slik at jeg forsøker å tviholde på bilringene mine. Men jeg er da glad i litt kos også.

I sommer, etter ferien i Italia, skulle vi direkte på sykkelritt i Belgia. Vi fløy til Tyskland, og fredag morning hadde vi en nesten 4 timers lang biltur foran oss. Etter en stund stoppet vi på en bensinstasjon for litt påfyll. Jeg hentet meg en vannflaske med kullsyre, og fant ut at jeg ville ha noe å knaske på også. 4 timer i bil er jo en stund. Jeg tok en titt i kake-hyllen, men samvittigheten skriker så fort øynene treffer noe med myk deig, hasselnøtter, sjokoladetrekk og ca titusen kalorier i hver bit.
Så fikk jeg øye på noe interessant:

"Grove" potetflak med urter, 70% mindre fett, og hele posen inneholdt ca 450 kcal. Ja, jeg vet at det er en hel middag. Og ja, jeg er også klar over at det hele er en ernæringsmessig spøk, at det sannsynligvis ikke er noe verre å spise noe i kakedisken. Men jeg liker å tro at det hjelper. Og det må jo være bittelitt bedre enn å velge en vanlig potetgullpose????
Uansett. Jeg var strålende fornøyd med valget, tok posen ned fra hyllen og skulle til å gå mot kassen.
Bak meg ventet Ole med et heller misfornøyd uttrykk.

"Potetgull?? Du skal ikke spise potetgull???" sa han med en nokså hånlig tone.
"Ehh. Jo. Jeg har lyst på potetgull og vi skal kjøre bil i mange timer" svarte jeg.
"Skal du spise hele den posen? Det er potetgull." igjen denne hånlige tonen.
"Jeg er klar over at det er potetgull, men det er 70% mindre fett enn i de andre posene" sa jeg, denne gangen med sammenbittetenner, og et stigende irritasjonsnivå.
"Det er fortsatt potetgull... Og er det ikke litt spesielt å sitte i bilen å spise potetgull a?" Ole vet virkelig ikke når han skal holde munn.

"NEI!!! DET ER IKKE SPESIELT!!! DET ER DET NORMALE FOLK GJØR NÅR DE ER PÅ FERIE OG MÅ SITTE FIRE TIMER I BILEN!!!! DA SPISER MAN POTETGULL!!!!! DET GJØR NEMLIG BILTUREN LITT KOSELIGERE!!!!!!!" ropte jeg med posen min i hånda.
"MEN HVIS DU SYNS DET ER SÅ JÆVLA EKKELT Å SITTE SAMMEN MED NOEN SOM SPISER POTETGULL SÅ SKAL JEG DA FAEN MEG SPARE DEG FOR DET!!" med dette som siste ordet, kastet jeg posen tilbake, marsjerte bort i en hylle med litt frukt og rasket med meg diverse sunnere alternativer.
"GULLERØTTER!!! ER DET GODKJENT KANSKJE??? EPLEBÅTER!!! FOR MYE FRUKTSUKKER KANSKJE???" jeg kan ikke si at jeg er spesielt veltalende når jeg er sint, men jeg tror Ole tok poenget. Tyskerne rundt oss glante mens Ole prøvde å dytte potetgullposen tilbake i kurven, forhåpenligvis med et snev av dårlig samvittighet.
Han forsøkte å si at jeg kunne spise hva jeg ville, men dette ble altså fangsten:

Syklisten ville også ha:

Men historien slutter ikke der. I helgen var vi nemlig på vei til Halden. Den bilturen varer bare halvannen time max, men vi måtte stoppe da også. Jeg rakk ikke frokosten og endte opp med Litago sjokolademelk (lørdag, okey?) og en grov baguett med ost og skinke.

Gjett hva Ole kjøpte...

Cappuchino (ikke med lettmelk hvertfall), baguett med KREMET KYLLINGSALAT og MAJONES, iste MED sukker og verst av alt; KANELGIFFLAR!

For en hykler! Her skal han altså trykke i seg det der? Mens jeg som var på sommerferie ikke fikk spise potetgull? Kanelgifflar er greit, men potetgull er bannlyst? Dette skal plasseres trygt i minneboka for å si det slik! Neste gang han kommenterer bil-snacksen min har jeg bare ett ord: KANELGIFFLAR!!!!

Ferdig med Ida's Premietabell

En gang i april satt Ole for seg selv og funderte på følgende:

"Idas bakende blir større og slappere for hver dag som går. Magen er så snart så feit at folk tror vi skal ha barn! Jeg kan ikke la denne utviklingen fortsette! Hva i all verden skal jeg gjøre for å få henne opp fra sofa'n?"

Ok, dette er min versjon, men jeg forestiller meg at det var noe lignende. I hvertfall ble Ida's Premietabell laget. Meningen var at jeg skulle få litt ekstra inspirasjon til å røre på skrotten, og Ole kunne lokke med både massasjetimer, smykker og shopping. Ole la opp til at jeg skulle sykle 3 ganger i uka fra 25. april til 1. september. Det utgjorde ca 55 turer og om jeg klarte det ventet The Grand Prize!

Det skal sies at jeg, i hele fjor sommer, hadde 2 sykkelturer. I vinter har jeg tenkt mye på å trene, men det har svært ofte blitt lite action... Jeg er derfor ikke helt sikker på om Ole trodde jeg kom til å klare dette. I hvertfall har han underveis klaget over hvor dyr Premietabellen har blitt... Hey, ikke min feil! Jeg har bare syklet jeg.
Reglene var enkle: Hver tur måtte vare minimum 1 time. På regnværsdager fikk jeg lov til å løpe i stedet for å sykle. Ole forsøkte en stund å si jeg måtte løpe en time, men det klarte jeg å overbevise han om at ble urettferdig. Det ble oppfordret til å delta på ritt, både for motivasjon og ekstra-premier.
Underveis har dere kunnet lese om utviklingen. Det har blitt noen ritt; Raumergutua, Grenserittet Midt, NORGESCUP på Skullerud og ikke minst, mitt personlige helvete: FredagsBirken.

Vi er noen dager inn i september og jeg kan, lykkelig og STOLT, fortelle at

JEG KLARTE DET! 

55 turer gjennomført, noen hardere enn andre, men felles for dem alle har vært den lange dørstokkmila. Jeg hadde aldri i verden syklet så mye hadde det ikke vært for Premietabellen min. Det har vært den eneste motivasjonen for å komme meg ut (med unntak av de turene jeg har syklet i strålende solskinn, i morsomt terreng og i godt selskap, med andre ord toppen fem stk!).
Og nå får jeg endelig lov til å avsløre hva jeg har syklet for:
Jeg har vunnet en langweekend i en europeisk storby, 100% sykkelfri, med min nydelige kjæreste! 
Paris, Roma, Barcelona, Praha, jeg får velge selv! Jeg gleder meg enormt. For selv om jeg og Ole reiser mye sammen, så tror jeg vi har hatt kun én tur hvor sykkelen ikke var med. Og det var fordi han hadde knekt kragebeinet. Jeg gleder meg sånn!

Paris???

Roma???

Barcelona???

Så, jeg ønsker meg tips! Hvilken by bør jeg velge? Andre forslag enn de jeg har nevnt? Hvilket hotell bør jeg bo på? Hvor bør jeg spise? Og hvilke forferdelige museumer burde jeg besøke?



Forøvrig kan dere lese Oles versjon av premietabellen HER!