onsdag 29. desember 2010

Stekefett i sofaen.

Det er snart fire år siden jeg trodde det var en god idé å studere psykologi. Menneskehjernen kan ikke være komplisert tenkte jeg, og dermed vendte jeg nesa mot Lillehammer. Ole klarte å snike seg med på flyttelasset i siste liten, og følte kanskje at han måtte imponere litt ekstra i starten? I hvertfall kastet han seg over grytene med stor iver, og av de mer ambisiøse prosjektene var hjemmelaget, fersk pasta. Profesjonelle kokkekniver ble kjøpt inn, kokebøker for alle kategorier, kjøkkenmaskiner av diverse slag og innsatsviljen var det ingenting å si på! 

Etter en liten stund oppdaget jeg imidlertid at det bak Ole’s iver lå egoistiske motiver

Mine egne kokkelerings-evner var nemlig ikke helt vel-utviklet. 
Jeg har aldri likt å lage mat, og som med mange andre yrker er visst kjærlighet for faget avgjørende når kokken sliper kniven.

Ole’s misnøye startet da jeg dryppet stekefett i den nyinnkjøpte sofaen. Det var Frustrerte Fruer på TV og jeg løp mellom pannene og TV-skjermen. Simen var på besøk, og foreslo at jeg kanskje skulle konsentrere meg om en ting av gangen? Et godt råd.
Misnøyen økte et hakk da jeg svidde alle kyllingnuggetsene. Den økte nok et hakk da jeg også svidde alle nan-brødene jeg hadde i ovnen. 
Jeg kunne ikke fatte og begripe hvorfor vannet til Mr. Lee-nudlene ikke ville koke, og erklærte at komfyren var ødelagt, helt til Ole la håndflata på den plata jeg faktisk hadde slått på. Han mistet matlysten da jeg stolt viste frem omeletten jeg hadde laget til meg selv, og jeg innrømmer at konsistensen kanskje ikke var den fasteste.

Heldigvis har ting forandret seg litt på fire år. Ole har gitt opp pasta-deigen og jeg har blitt litt flinkere til å steke nuggets. Jeg bommer innimellom, og sliter fortsatt med forskjellen på desiliter og liter, men jeg gjør så godt jeg kan. Så la oss håpe at det går litt bedre på fredag, selveste nyttårsaften, da jeg, prinsessen av Fjordland, skal lage tre-retters middag til åtte!

Til mine gjester: Velkommen skal dere være, håper maten smaker!

tirsdag 28. desember 2010

Slankeblogg.


I desember måned er det mye fokus på mat. Og det er fokus på mye mat. Det har det også vært i denne familien, og jeg har tyllet innpå med nok kalorier til å fôre opp en liten afrikansk landsby. Jeg har helt innpå litervis med rødvin og hver morgen har det vært bittelitt vanskeligere å få igjen øverste bukseknapp. Og jeg visste jo at jeg hadde lagt på meg litt de siste dagene. Ikke uoverkommelig mye, men litt. Så feil kan man ta.

Jeg antar at det finnes mange måter å oppdage at man kanskje burde skjerpe rutinene litt. Jeg, for eksempel, tar meg selv ofte i å måle digre mennesker opp og ned med blikket i matbutikken, akkurat i det øyeblikket de drar med seg fem 200-grams sjokoladeplater. Lar dem lese hva jeg (og alle andre tenker) 
"For guds skyld, legg vekk den sjokoladeplata. Du har fått nok!!!"
For andre kan det være når man tar frem sommerklærne fra året før og innser at kampen er tapt. 

Måten jeg oppdaget det på unner jeg ingen. 

Igår kveld, etter å ha knekt en pakke Ferrero Rocher, lå jeg og Ole i sengen. Lyset var slukket og klokken nærmet seg midnatt. Vi ligger på hver vår side, og jeg skal til å si god natt til kjæresten min. I det øyeblikket jeg jumper mot midten av sengen og lener meg frem for å gi Ole et kyss høres et gigantisk brak. Det er som en liten eksplosjon! Plutselig er det et stort søkk midt i sengen. 

Sengen har knekt i to.

Stillheten etter braket er til å ta og føle på. Jeg håper og ønsker av hele mitt hjerte at jeg bare har forsøvet midtplankene som holder madrassen oppe, men nei. Ole lener seg frem og titter under sengen for å vurdere skadeomfanget.

Ole (forbaulselsen er tydelig): 
"Du har knekt senga! Du har knekt senga!"
Jeg (hånlig, men redd): 
"Nei, det kan jeg ikke ha gjort. Jeg har sikkert bare skjøvet plankene så madrassen har sunket ned"
Ole (sier det sakte, for at det skal synke inn): 
"Ida. Du har KNEKT senga i to"
Jeg (begynner å innse sannheten, men likevel vantro): 
"Jammen... Det går jo ikke an. Den må være utslitt. Gammel. Råtten. Noe må være galt. Jeg har ikke knekt senga!?!"

Og så kommer ordene. Sannheten ord, men akk så smertefulle:
Ole: 
"Ida. Nå skal du slankes"

Vi la to vedkubber under den ødelagte planken (ja, den var virkelig knekt i to) og jeg fikk streng beskjed om å ikke bevege meg for mye den natta. 
Idag tidlig ble skiene mine smurt og jeg antar at jeg ikke har noe valg. Så kanskje dette er nødt til å bli en slankeblogg? Skrive om min kamp mot kaloriene? Jeg vet ikke riktig. Men som Ole så vennlig påpekte:

Noe er nødt til å gjøres.





mandag 27. desember 2010

Kortvarig.

Idag er det jaggu mandag igjen og julen er over. De kaller det romjul nå, men det er bare for å gjøre overgangen litt enklere. Siden november har det blitt hauset opp til julefeiring og svisj! - så var det over. Med tanke på fett-, salt- og sukker-inntaket de siste dagene er jo det igrunn helt greit, men poenget mitt er hvor kortvarig det er. Tida går fort sies det med jevne mellomrom, og jeg kjenner en lett angst krype over meg hver gang jeg innser at det er sant. Tida går faktisk himla fort!

Jeg har begynt å innse at jeg faktisk ikke kan gjøre noe med dette faktumet, tida tikker uavhengig av om jeg vil at det skal gå litt saktere. Jeg gjør stadig forsøk på å manipulere meg selv og alle andre til å tro at det egentlig ikke går så fort, men resultatet har vært varierende. For eksempel forsøker jeg å si til meg selv "Åh, det er så lenge til sommer'n". Men - sviiisj - så er vi jaggu i september!
Det eneste jeg egentlig oppnår er denne angsten og et tanke-race om hvor vanvittig dårlig tid jeg har til å rekke alt.

Jeg har laget en liten liste over ting jeg vil at skal bruke lenger tid:

- Alder
Jeg liker å være godt under 25. Jeg får lov til å ikke bry meg altfor mye om politikk, jeg har god tid til å bestemme "hva jeg skal bli når jeg blir stor", jeg har akkurat passe mengde ansvar, familie-spørsmål er årevis unna, og mamma kan fortsatt være grei med meg når virkelig ønsker meg et nytt par sko. Hadde det vært opp til meg hadde vi kun bursdag annenhvert år etter vi fylte 18.
- Ferier
2 uker ferie skal visstnok være lenge. Det er det jo aldri. Jeg ender alltid opp med å ønske at ferien varte litt til! Selv skoleferien på 2 måneder er aldri helt nok.
- Fester
De slutter jo så fort! Jeg har det alltid så vanvittig gøy, men sviiisj - så ligger jeg der dagen derpå med lett hodepine.
- Sommer
Det beste med hele det norske året er lune sommerkvelder med gode venner og grillmat, og i år tror jeg det ble én stykk. I hele juni tenkte jeg at det sikkert ble litt varmere i juli. I hele juli tenkte jeg har det sikkert ble litt varmere i august. Når august var over var jeg bare irritert over å ha blitt snytt for noe jeg innbilte meg at vi nordboere hadde krav på for å overleve vinteren.
- Studietid
I utgangspunktet liker jeg ikke å studere. Men det har mest med lesing og eksamener å gjøre. Det intense presset om å prestere godt nok. Men når jeg slengte inn en søknad om å få lov til å bli noe med tittel, så tenkte jeg at det var leeeeenge til jeg ble ferdig. Nå er jeg halvveis og jeg kjenner stresset pulserer i blodet, hver gang jeg tenker at jeg snart må jobbe for å få 5 uker ferie. Inkludert jul, nyttår og påske.

Jeg kunne laget en lengre liste. Men jeg tror du ser poenget mitt. Fordi mitt forsøk på å manipulere tiden lengre ved å tenke at det er lenge til noe, ikke virker særlig bra, så har jeg bestemt meg for å prøve noe nytt. Jeg skal begynne å tenke at alt er kortvarig. Da kan jeg jo ikke bli skuffet? Hvis jeg klarer å bestemme meg for å nyte alt 100% her og nå, blir det jo ingen overraskelser når øyeblikket er over på et blunk?

Jeg skal komme tilbake til hvordan eksperimentet mitt går.

søndag 26. desember 2010

Jul.

Etter oppfordring fra nevnte idrettsutøver har jeg lest et blogginnlegg om gale juledamer av Henrik Alpers (Les innlegget her ). I grove trekk går det ut på at han har hatt noen uheldige opplevelser med damer og jul. Ordet mas ble nevnt. "Kvinner flest blir gale når julen kommer" var en påstand. Jeg lo når jeg leste dette innlegget.
Men så kom jeg på at 1) Jeg er jente. 2) Jeg liker julen.
Og da ble det jo naturlig å stille meg selv spørsmålet: Er jeg en av de jule-gale damene? Jeg må ha Askepott på julaften. Og jeg være sammen med familien. Jeg innrømmer at jeg er glad i både juletrær og julegaver. Jeg hører på julemusikk og danser etter Putti Plutti Pott. Igrunn er alle juletradisjonene viktig for meg. Men jeg troooor ikke at jeg tvinger de over hodet på alle andre. Mas? Nei. Min egen konklusjon er at jeg i dette eksempelet til Alpers går utenfor den generelle massen.
For sikkerhets skyld spurte jeg Ole. Sånn hørtes det ut:

Ida: Ole, syns du at jeg er sånn julegal dame som maser?
Ole: Njæææææ...
Ida: Hva mener du? Er jeg sånn som Alpers skrev om?
Ole: Neida. Du er ikke det jenta mi.

Sånn. Bekreftet fra høyeste hold. Jeg er ikke gal og masete, ei heller i julen. Lettelsen er enorm.

lørdag 25. desember 2010

Startsignalet.

Ole sier at jeg burde skrive. Det sa han i ettermiddag også, etter at jeg nok en gang funderte høylytt på om kanskje jeg også burde ha en blogg? Det kan hende det ligger egoistiske motiver bak Ole's lille oppfordring. Kanskje han tror at hvis jeg har et sted jeg kan få litt utløp for pratingen min, så vil han slippe litt billigere unna? Eller kanskje han bare jattet med for husfredens skyld (det er jo jul, tross alt) og egentlig ikke var klar over hva han kunne utsette folk for? 
Uansett. Blogg. Aldri gjort det før, og sikkert ikke spesielt god på det heller. Men skitt au, det er alltid tryggest å vandre på godt opptråkkede stier, og siden resten av verden blogger (hvertfall alle fra alderen "ølløv" og oppover), må jo jeg også?? 
Forventningene er selvsagt skyhøye. Jeg har da lest alle artiklene om bloggerne som hover inn latterlige summer per innlegg, gratisprodukter, kjendisstatus og hatmail. Gleder meg til en bit av den kaka der ja! 

Så, hva skal jeg skrive om? Det skal visst helst være et slags tema for slike blogger. Jeg har noen bein å stå på. Ikke alle er like stødige, og hvertfall ikke like interessante, men la oss se... Jeg er jente og ung (jeg har imidlertid lagt merke til at det stort sett er dårlige blogg-kombinasjoner). Jeg er student, sykepleie sådan. Jeg har en hund (interessant for meg, kanskje ikke for andre?). Jeg har en kjæreste som lever av kroppen sin (ingenting ekkelt der altså, idrettsutøver heter tittelen), men han har sin egen blogg, så det ville jo være dårlig gjort å kuppe temaet hans? Jeg beveger meg nokså mye utenfor landegrensene våre, men dessverre ingen hotte, eksotiske steder som ingen andre har vært på. Jeg liker syden, okei? 
Er det lov å håpe at veien blir til mens man går? Ja! Alle liker da overraskelser! God idé.

Så her går altså startsignalet. Jeg blogger. Puh, so far so good, eh?