Shopping og sex. Same Same.

Den siste tiden har gått utrolig fort. Den gjør gjerne det når man har det travelt, og med ny sykehuspraksis godt igang flyr dagene avgårde. Litt ekstra blir det også når man er på ferie, og i forbindelse med min spreke fars 50-års dag reiste hele familien en langweekend til London.
Ingen blir vel overrasket når jeg sier det ble mye shopping i løpet av disse dagene? Jeg liker å kjøpe ting. Spesielt ting jeg kan putte på meg selv, enten det er klær, sko, smykker, make-up.
Men, akkurat som jeg ikke fatter og begriper interessen noen kan ha for nav, krank og andre sykkeldeler, er det ytterst få av det mannelige kjønn som kan forstå hvordan vi jenter kan nyte tiden i en butikk.
Jeg påtar meg nå en umulig oppgave; å prøve å forklare gutta nettopp dette.

Jeg ble overrasket over meg selv, da jeg sto opp kl 08.00 fredag, ene og alene for å rekke åpningen av en butikk i Oxford street. Som utpreget B-menneske må jeg ha vekkerklokke i helgene for å stå opp til kl 11. Jeg spiste ikke engang frokost, men satte nesen målrettet mot inngangen til paradis (helvete for noen). Resten av familien lå å sov. Årsaken til at jeg gjorde dette er enkel; FØLELSEN jeg får når jeg går inn i en butikk er noe av det beste jeg vet. Det starter gjerne ved utstillingsvinduene. Jeg suger til meg de friske fargene, sammensetningen av tilbehør, den deilige følelsen av at noe nytt og bedre venter innenfor dørene.
Jeg tipper jeg kan sammenlignene det med kriblingen syklistene følte da de så bilder av den nye Scott Scale 899.

Så sto jeg der da. De elektriske skyvedørene hadde akkurat lukket seg bak meg. Dørvakten hilste meg med et blidt "Good morning", men jeg hørte egentlig ikke etter. Blikket mitt hadde allerede flyttet seg til de uendelige radene med klær, og tankene raste avgårde: "jeg vil prøve den, jeg kler ikke den, snittet på den er fint" osv osv. I løpet av få sekunder har jeg absorbert de første 60 kvadratmeterne med klær, og i tillegg funnet ut hva jeg liker. På dette tidspunktet ligger pulsen og vipper på maxgrensen og jeg hyperventilerer nesten av entusiasme!
Her gutter, kan jeg ikke la være å sammenligne med sex. Når jeg skriver kjole, kan dere sette inn "jente" i stedet for:

I det blikket mitt treffer kjolen vet jeg at jeg må ha den. Den (/hun) har perfekt form, er riktig størrelse, riktig proporsjoner, den smiler nærmest i min retning. Den er akkurat passe sexy og vågal, samtidig som den har en liten touch av uskyld over seg. Jeg kan nesten ikke vente med å føle stoffet inntil huden min for jeg vet at det kommer til å bli full klaff! Noen vil kanskje påstå at denne kjolen er klin lik alle de andre kjolene jeg har kastet meg over tidligere, men jeg ser at denne har det lille ekstra som kommer til å sende meg opp til syvende himmel. Plutselig er det som hjernen kobler ut, lysten tar fullstendig overhånd og det er kun ren selvbeherskelse som hindrer meg i å kle av meg der og da, men selv jeg forstår at jeg må vente til jeg kommer til prøverommet. Og når den endelig er min er jeg utålmodig etter å få skryte av min perfekte erobring til vennene mine. Tilfredsheten er enorm! Dessverre er den tilfredse følelsen kortvarig, og etter relativt kort tid begynner jakten på en ny dose.

Okei, det der var en småklein beskrivelse av hvordan det føles, men det er jaggu ikke langt fra sannheten! Begynner jeg å nærme meg noe som ligner forståelse? Jeg vet at noe av det dere misliker aller mest er kaoset på en handletur. Det er tettpakket med mennesker, det er kø, man blir varm når man går rundt med vinterjakken, beina blir slitne av det harde underlaget og alt er jo igrunn nokså likt i alle butikkene. Og her kommer en hemmelighet: Jeg er helt enig. Jeg avskyr akkurat de samme tingene, og jeg kan ikke forestille meg et verre mareritt enn Oslo City, den andre lørdagen i desember. Helst vil jeg gå alene i butikken, med dempet musikk og ryddige, enkle hyller. Jeg ønsker meg god service, men ikke en påtrengende selger som kommer med falske komplimenter for hvert plagg jeg drar på meg.

Jeg antar at det ikke alltid er så enkelt for dere å forstå hvor denne intense kjøpelysten kommer fra. Ole slet spesielt i den perioden jeg jobbet i en klesbutikk, til slutt valgte jeg å spare både han og meg for klagetiradene og gjemte rett og slett handleposene innerst i skapet. Når han dagen etter lurte på om jeg hadde på meg noe nytt sa jeg enkelt "å nei nei nei, den er kjempegammel, jeg har bare ikke brukt den på evigheter". Jeg vet ikke om det virket, men jeg slapp hvertfall å få tyn for å bruke opp alle pengene mine på det han anså som tull. Søppel for den ene er gull for den andre. Og sånn er det med den saken.