Kroppen.

Kroppen er komplisert, det er det liten tvil om. Hvor komplisert den virkelig er, begynte jeg først å forstå når jeg strøk på anatomi-eksamen, det første semesteret på sykepleien. Siden har det gått bra, men jeg synes fortsatt kroppen er forferdelig vanskelig. Generelt sett vet vi veldig lite om kroppen vår. Vi vet når den fungerer og når den er ute av drift, men hva som skjer under den tynne huden vår, er for de fleste et mysterium.

I barndommen lærte vi at "på innsiden er vi alle like". 

Men vi er ikke like i det hele tatt, hverken kvinner og kvinner, eller menn og menn. 

Jentekropp og guttekropp er jo to helt forskjellige ting, og akkurat det trodde jeg barn også visste. Men det stemmer ikke. Når jeg etter videregående fant ut at det var godt betalt å være fangevokter på barneskoler, fant jeg ut at jeg skulle jobbe som vikarlærer et år. Der fikk jeg flere anledninger til å se hvor fæle barn er, og ikke minst hvor uvitende de er.

Ved en anledning hadde jeg ansvaret for en 5.klasse, hvor barna altså er 10 år. Klassen var vilter og krevende og jeg hadde gitt opp for lengst da jeg overhørte noen jenter snakke om kroppen. Og så var det ei som sa:

"På innsiden er vi alle like"

"Det stemmer jo ikke", sa jeg, irritert over bråket og enda mer irritert over denne feil-informasjonen.

"Jooo, på innsiden er vi alle like" var det flere som sa.

"Det er ikke sant. For det første er jo ikke gutter og jenter like", sa jeg.

Mange kom med kommentarer om de mest berømte delene våre: 

Guttetissen og jentetissen. 

"Det er ikke tissen jeg snakker om. Dere vet jo at jenter har organer som gutter ikke har for eksempel?"

Aldri har så mange 10-åringer sett så dumt på meg, og alle lo, for dette måtte jo være tull. 

"Jammen, dere vet jo hvor babyene holder til når damene er gravide?" forsøkte jeg.

"I magen" sa alle.

"Ja, den er i magen, men den svever jo ikke løst ved siden av magesekken og tarmen. Den ligger jo i livmoren".

Plutselig hadde jeg oppmerksomheten til hele klassen, for kroppen, den er visst spennende den. Livmor var fremmedord, så jeg kastet meg over tavle og kritt og tegnet både skjede, livmor og eggledere. Alle hadde hender i været og fyrte løs med nye spørsmål. Jeg tegnet og forklarte det jeg kunne. Når det var på tide med friminutt hørte jeg diskusjonen fortsatte nedover gangen. Litt senere fikk jeg klar beskjed fra klasseforstanderen at neste gang jeg skulle leke helsesøster var det fint om jeg kunne advare henne først.

En annen dag hadde jeg naturfag i 2. klasse. Temaet var kroppen. Jeg ble utstyrt med en dukke som denne:

Jeg fikk beskjed om å konsentrere med om de største organene og om å holde det enklest mulig. Greit nok. Da jeg kom til leveren tok jeg den ut og spurte om noen visste hva det var. Bæsj var et forslag. "Dette er leveren vår" sa jeg, "og alle sammen har en, dere barna også".

Plutselig hører jeg et skrik! Jeg kikker opp og midt i klasserommet står en liten jente med musefletter, likblek i ansiktet, gaper og peker på den gråbrune leveren.

"Hva i all verden er galt?" spurte jeg.

"Å herregud! Er det derfor det er bilder av barn på leverpostei-boksen? SPISER vi de barna sin lever???"

Hadde det ikke vært for den åpenbare frykten som spredte seg i klasserommet hadde jeg nok ledd meg fillete, men jeg forklarte kjapt at menneskeleveren ikke hadde noe som helst med leverpostei å gjøre, og at det hvertfall ikke var bilder av ofrene på boksen.

Man skulle tro at det ikke kunne bli så mye mer dramatisk i løpet av en naturfagtime i 2.klasse, men da jeg kom til lungene skjærte det seg helt:

"Dette er lungene. Det er de som gjør at vi kan puste frisk luft. Hvis vi ikke hadde hatt lunger kunne vi ikke overlevd. De blåser seg opp når vi puster inn." forklarte jeg så pedagogisk jeg kunne, og fikk alle barna til å trekke pusten og kjenne på brystkassen som blåste seg opp. Deretter ba jeg barna kikke nøye på fargen og beskrive den for meg. Så spurte jeg om de visste hvordan lungene til de som røykte så ut. Ingen visste, så jeg forklarte noe sånt som dette:

Barna lurte på om det var farlig, og jeg var raskt ute med å ramse opp lungesykdommer som KOLS og kreft og konsekvensene av disse. Det var visst ikke så lurt. Plutselig hører jeg nok et hyl, denne gangen fylt av snørr, og på bakerste rad sitter en liten jente og gråter.

"Hva skjedde?" spør jeg, og antar umiddelbart at gutten ved siden har stjålet viskelæret hennes.

Med snørr og tårer rennene hikster hun frem følgende:

"Mamma og pappa kommer til å dø!! De røyker masse og nå får de kreft og KOLS!"

"Neeei da, de kommer ikke til å dø" forsøkte jeg nytteløst.

"Jooooooooooo", hikstet hun, "det var jo det du nettopp saaaaaaa".

Stadig flere kastet seg på:

"Bestemoren min røyker også! Kommer hun til å dø? Hva med tante og onkel? Får de kreft?

Mer snørr og tårer.

Det er vel ikke nødvendig å si at jeg kort tid etter gav opp lærer-karrieren? I stedet skal jeg bli sykepleier, så kroppen må jeg fortsatt lære mye om. Kroppen byr nemlig på mye problemer når den ikke virker. Det som kanskje er mer merkelig er hvor store problemer den kan skape når den virker helt fint. For tjukk og for tynn, usynlige feil her og der, den friske kroppen er kilden til mye ondsinnede grublerier. Fordelen med å jobbe med kropper som virker så dårlig at de stopper opp, er at jeg lærer å sette litt større pris på min egen, som tross alle sine wobbly bits, faktisk fungerer helt utmerket.