Ole har smittet meg igjen. Siden sist jeg var forkjøla-syk er det én ting som har gjort det bittelitt mer utholdelig. Ok, to ting. Den ene er at Ole endelig har innsett at godteri er nødvendig sofa-trøst når man tilbringer hele dagen der, og den andre er Netflix. Makan til genial oppfinnelse har jeg ikke vært borti, den topper faktisk opptak-funksjonen til Get-boksen min. Så, med et helt filmbibliotek på Apple-TV'n min (nok en genial oppfinnelse) har dagen blitt brukt til sloppy filmer jeg egentlig har sett før.
Problemet med dette (for det er klart det er et problem) er at jeg suges rett inn i dramaet. Etter en dags maraton med grande kjærlighetsgester, ulykker som knuser både sjel og hjerte, men som faktisk fører til noe fantastisk in-the-end og ikke minst damer som LØPER i hæler som ligner mer på drapsvåpen enn sko, så sitter jeg alltid igjen med et selvmedlidende hjertesukk:
Det skjer aldri noe spennende i livet mitt.
Og jeg skylder på Hollywood. Og Disney. De deler skylden likt. For det startet jo selvsagt når vi var små. Jeg er hjernevasket til å tro at den eneste måten jeg kan bli lykkelig på er hvis mitt livs kjærlighet og jeg holdes adskilt, helt til vi ofrer absolutt ALT for hverandre og gjerne er døden nær begge to (Ariel er min evige heltinne).
I tillegg burde det være nærstående mennesker (foreldre er bra) som ønsker at du skal tre inn i en rolle som er politisk korrekt, men som selvsagt ikke matcher den frigjorte, lidenskapelige sjelen din. Først når du river deg løs fra bildet de har skapt av deg og de faktisk in-the-end godtar det livet du selv har valgt, kan du VIRKELIG bli lykkelig. Med prinsen. Ariel hadde det stridt.
Og her får jeg trøbbel... For tror du ikke mine foreldre alltid har oppfordret meg til å gjøre det jeg selv ville? De har alltid støttet meg, stolt på at jeg er i stand til å vite hva som er best for meg.
Har du hørt??? Hvordan skal jeg kunne bryte løs fra det bildet??? Hvordan skal jeg gjøre opprør mot noe sånt??? Det nærmeste jeg kom var da jeg søkte sykepleien og mamma advarte meg mot at jeg kom til å måtte håndtere andre menneskers avfallstoffer dersom jeg valgte samme yrke som henne.
De godtok til og med kjæresten min. Herregud, det var jo de som fant kjæresten min. Faktisk ble Ole egentlig kjent med mamma og pappa først.
Så hvor er dramaet mitt? Hvor er scenen hvor jeg er tvunget til å gjøre this-is-going-to-change-my-life-valg på stående fot, helst rett før brudeparet sier ja, eller flyet er i ferd med å ta av, eller heisdørene lukker seg? Og hvor er soundtracket mitt? Jeg vil også ha bakgrunnsmusikk når jeg går bortover gaten, våkner opp om morningen eller kysser Ole. Ja, jeg vet det fins ipod, men det er ikke riktig det jeg mener.
Ole sier jeg er gal. At jeg må slutte å se på slikt. Slutte å lese bøker. De tuller med hodet mitt sier han.
Mulig han har rett. Selv om jeg innimellom ønsker at livet mitt skal være like dramatisk som en Florence + the Machine-låt, så innser til og med jeg at virkeligheten egentlig er nok. Men det er lov å dagdrømme litt, er det ikke?
Problemet med dette (for det er klart det er et problem) er at jeg suges rett inn i dramaet. Etter en dags maraton med grande kjærlighetsgester, ulykker som knuser både sjel og hjerte, men som faktisk fører til noe fantastisk in-the-end og ikke minst damer som LØPER i hæler som ligner mer på drapsvåpen enn sko, så sitter jeg alltid igjen med et selvmedlidende hjertesukk:
Det skjer aldri noe spennende i livet mitt.
Og jeg skylder på Hollywood. Og Disney. De deler skylden likt. For det startet jo selvsagt når vi var små. Jeg er hjernevasket til å tro at den eneste måten jeg kan bli lykkelig på er hvis mitt livs kjærlighet og jeg holdes adskilt, helt til vi ofrer absolutt ALT for hverandre og gjerne er døden nær begge to (Ariel er min evige heltinne).
I tillegg burde det være nærstående mennesker (foreldre er bra) som ønsker at du skal tre inn i en rolle som er politisk korrekt, men som selvsagt ikke matcher den frigjorte, lidenskapelige sjelen din. Først når du river deg løs fra bildet de har skapt av deg og de faktisk in-the-end godtar det livet du selv har valgt, kan du VIRKELIG bli lykkelig. Med prinsen. Ariel hadde det stridt.
Og her får jeg trøbbel... For tror du ikke mine foreldre alltid har oppfordret meg til å gjøre det jeg selv ville? De har alltid støttet meg, stolt på at jeg er i stand til å vite hva som er best for meg.
Har du hørt??? Hvordan skal jeg kunne bryte løs fra det bildet??? Hvordan skal jeg gjøre opprør mot noe sånt??? Det nærmeste jeg kom var da jeg søkte sykepleien og mamma advarte meg mot at jeg kom til å måtte håndtere andre menneskers avfallstoffer dersom jeg valgte samme yrke som henne.
De godtok til og med kjæresten min. Herregud, det var jo de som fant kjæresten min. Faktisk ble Ole egentlig kjent med mamma og pappa først.
Så hvor er dramaet mitt? Hvor er scenen hvor jeg er tvunget til å gjøre this-is-going-to-change-my-life-valg på stående fot, helst rett før brudeparet sier ja, eller flyet er i ferd med å ta av, eller heisdørene lukker seg? Og hvor er soundtracket mitt? Jeg vil også ha bakgrunnsmusikk når jeg går bortover gaten, våkner opp om morningen eller kysser Ole. Ja, jeg vet det fins ipod, men det er ikke riktig det jeg mener.
Ole sier jeg er gal. At jeg må slutte å se på slikt. Slutte å lese bøker. De tuller med hodet mitt sier han.
Mulig han har rett. Selv om jeg innimellom ønsker at livet mitt skal være like dramatisk som en Florence + the Machine-låt, så innser til og med jeg at virkeligheten egentlig er nok. Men det er lov å dagdrømme litt, er det ikke?
For eksempel at håret mitt alltid ser sånn ut:
Særlig når det egentlig ser slik ut:
Hadde jeg enda bare hatt hale...
Dette er forøvrig det morsomste jeg har sett i hele dag:
ELSKER ALT du skriver her ;) DRITBRA!!!
SvarSlettGjør ikke noe at det er litt skjelden - når det er SÅ god kvalitet ;)
TAKK! :D
Tenk at det har tatt meg en måned å svare på en SÅ HYGGELIG tilbakemelding. Skammelig. For det er virkelig ubeskrivelig koselig å få så positive kommentarer på noe jeg alltid tror bare familien min leser.
SlettTusen takk! :-)