Rumpa mi.

Her en dag skjedde det noe som aldri har skjedd før. Ikke så lenge jeg kan huske faktisk har jeg gjort noe slikt. Det var veldig spesielt, og jeg lurer litt på hvordan jeg fikk det til. Det var en helt vanlig dag, jeg skulle på kveldsvakt og hadde altså fri på formiddagen. Jeg hadde egentlig planlagt det, men jeg hadde jo aldri tenkt at jeg kom til å GJENNOMFØRE det! Så overraskelsen var stor hos meg selv når jeg plutselig befant meg HELT ALENE på et TRENINGSENTER.
Ingen avtaler med noen, bare meg. Helt alene. Ingen å snakke med eller gjemme meg bak, bare meg selv.

Dere som har lest denne bloggen før skjønner nå ingenting. "Hva har skjedd?" tenker dere sikkert, samtidig som dere er helt sikre på at det var et engangstilfelle.
Men noe har altså skjedd.

For en måneds tid siden kom kusinen min Christina hjem fra et lengre opphold i Milano. Fire uker skulle hun ha hjemme før hun skulle tilbringe fire uker på en strand i Thailand. Noe måtte gjøres, pasta, pizza og vin hadde satt sine spor! Med på antifett-ferden rev hun med seg undertegnende inn på Avancia, et sted jeg ikke hadde sett innsiden av på over et år. Når jeg meldte meg inn fikk jeg tilbud om en veiledningstime. Jeg tror dette tilbys til alle, men jeg klandrer ikke resepsjonisten dersom hun vurderte det som om jeg var et særs vanskelig tilfelle. I hvertfall booket jeg en time.
Fredag for et par uker siden møtte jeg så opp, både nervøs og spent, til innveiing og veiledning.
I skranken sto det en velbygd kar med kort hanekam, skjegg, tatoveringer på leggene og et stort smil. En kort introdusjon senere viste det seg at han var styrkeløfter. Ikke akkurat en aktivitet jeg kan identifisere meg med der altså.
Opp på bodyscanneren bar det og etter en grundig gjennomgang av intracellulært væskenivå og andre ting jeg knapt visste jeg bar omkring i kroppen, kunne vi konkludere med at jeg var nokså gjennomsnittlig, dog med for mye fett og for lite muskler. Ingen overraskelser der altså. Jeg blir deretter bedt om å hoppe, snurre rundt og bøye meg ned. Styrkeløfteren spør om jeg kanskje har trøbbel med hofter og knær?
Ser jeg så gammel ut? At de største leddene mine er i ferd med å ryke???
Etter benektelsen min klyper, prikker og trykker han rundt på korsryggen og hoftene mine. Responsen min er høylydte smertehyl hvorpå han skvetter til og spør igjen
"Er du SIKKER PÅ at du ikke har trøbbel med hoftene????"

Så sier han: "Kan jeg være ærlig?"
Og her må jeg bare si at ALLE burde spørre om det mye oftere. Kan vi ikke generelt bli litt ærligere folkens? Jeg setter så umåtelig pris på å få direkte, konstruktive tilbakemeldinger, enten det gjelder meg personlig eller andre ting som angår meg. Slutt å gå rundt grøten! Slutt med sugar-coating! FÅ DET UT OG FREM!!!!
Så, jeg ba innstendig om at han ikke måtte legge så mye som et salatblad i mellom.

"Rumpa di" sier han og peker på bakdelen min, "skulle egentlig startet her oppe".
Nå peker han på den delen jeg kaller korsrygg. KORSRYGGEN!

"Jøss, det var jeg faktisk ikke klar over at var mulig" svarer jeg, lettere forvirret.

"Se her" sier han og tar tak i begge rumpeballene mine og løfter de opp. "Hadde du hatt LITT muskler baki her hadde denne hengt her oppe i stedet for der nede".

"Jøss!" er alt jeg får frem igjen.

"Se så mye lengre beina dine blir også!" utbryter han entusiastisk. "Rumpa di stjæler jo beina dine!"

Og jeg kan jo ikke nekte for det. Beina mine ser plutselig ikke så verst ut, når som rumpa mi er løftet opp dit den visstnok skulle hengt av seg selv.

"Er det derfor jeg alltid fryser på baken når jeg går på ski? Ullboksershorts, ullbukse og skibukse er nemlig aldri nok" spør jeg.

"Hvordan i alle dager skal rumpa di bli varm på skitur når den ikke har noe musklatur som varmer den opp?"

...

Så bar det ut i det skumle rommet. Rommet med alle vektene i. Rommet hvor alle de veltrente kroppene svinger på armer og bein med digre vektskiver på som om det faktisk var gøy! Rommet jeg ALDRI har turt å gå inn i alene. Rommet med slike plakater:

Styrkeløfteren setter meg ned i en maskin og sier jeg skal ta beinpress.
På stangen henger 50 kilo. Her fniser jeg faktisk og tror han tuller. 50 kilo???
Han ber meg spenne beina ut, fjerner sikkerhetslåsen og stirrer vantro idet knærne mine kollapser oppunder haken min.
"Du må jo presse imot!"
"Jeg gjør jo det!" stønner jeg, samtidig som jeg priser meg lykkelig for at jeg forsatt er myk etter danseårene.
Etter en liten tale om hvor mye beinpress enkelte småjenter tar forstår jeg at jeg faktisk må både skamme meg og TA MEG SAMMEN, for dette går faktisk ikke an.
Videre finner han frem en diger, blå medisinball. Han kaller øvelsen foldekniven og jeg må ligge på ryggen med armene strekt ut bak hodet, og strake bein som festes rundt ballen. Ballen må jeg løfte opp med strake bein for så å ta i mot med armene. Og dette får jeg faktisk til!

"Hva er det du gjør?" spør han med sjokkert. "Du jukser!"

Poenget er at jeg skal løfte overkroppen for å møte ballen, noe jeg slettes ikke trenger takket være fleksibiliteten fra dansen. Så det viser seg at jeg ikke får det til likevel. Beina mine rister som en blandingsmaskin for maling og kollapser i bakken så ballen spretter avgårde.
250 gram får jeg opplyst at ballen veier. Igjen forstår jeg at jeg ikke kan gjøre annet enn å både skamme meg og TA MEG SAMMEN.

Så dette er årsaken til at jeg plutselig befant meg helt alene på treningssenteret. Jeg har nemlig lovet styrkeløfteren at rumpa mi skal flytte seg 10 centimeter imot tyngdekraften.

Og her er rumpa som altså ikke bare henger for lavt, men som heller ikke inneholder muskler:

Personlig må jeg si jeg er LANGT MER bekymret for hva som foregår med magen:

Denne lappen prøver jeg å bli venn med:

Kan du tro det? De lager faktisk ikke mindre!!!

Blir det lettere etter hvert?