Jeg elsker bøker. En skikkelig bra bok danker ut en hvilken som helst film, uten at jeg av den grunn ville vært foruten gode kinoopplevelser. Ole har aldri forstått leselysten min, og det er nok en av de mest alvorlige defektene i forholdet vårt. Han mener jeg blir tullete i hodet av dem og at jeg får skrullete ideer om hvordan både han og resten av verden egentlig burde være.
Noe av det han skjønner aller minst av er hvordan jeg klarer å leve meg inn i dem. Det er mest fordi han er totalt blottet for fantasi og innlevelsesevne, men kanskje også fordi jeg virkelig lever meg inn i bøkene jeg leser. Den ene uka drømmer jeg om å være gifteklar 16-åring på 1800-tallet i England, den neste uka skal jeg ut i verden for å finne min indre, sterke kvinne som klarer seg utmerket godt uten noe mannebein.
Det er ikke bare det at Ole ikke forstår, men han blir faktisk provosert og irritert når han ser jeg leser. Han sier det er fordi han syns det er trist at jeg kaster bort tiden min på historier som ikke engang er sanne, men egentlig er det nok fordi han ikke unner meg å være lykkelig og rett og slett er SJALU på at jeg kan falle inn i min helt egne verden når jeg vil. Så da prøver han å ødelegge.
Han blir som et barn som ikke får nok oppmerksomhet av foreldrene sine. Han napper boka ut av hendene min og kaster den på gulvet. Han slokker lyset så jeg ikke ser noen ting. Han synger høyt så jeg ikke skal klare å konsentrere meg, og roper at det bare er nerder som liker bøker.
Med årene har jeg klart å ignorere han såpass godt at han til slutt gir opp, men den første tiden vi var sammen var det ikke lett.
For eksempel kommer jeg aldri til å komme over at han ØDELA avslutningen på den syvende og siste Harry Potter-boka. Vi hadde akkurat flyttet sammen (og akkurat blitt kjærester for den saks skyld) og jeg hadde brukt dagesvis på å begrave nesa og hjernen i usynlighetskapper, dødstalismaner, Voldemort og husnisser. Mot slutten av boka blir jeg både rørt og trist og begynner å gråte. Ikke buhuu-hikste-hulkende gråt (jeg er jo ikke gæren), men snufsende tåredryppende gråt.
Da tipper det helt for Ole og han gapskratter, peker og ler av meg som er så teit at jeg føler noe som helst når jeg leser en BARNEBOK OM TROLLMENN!!! Han begynner å danse rundt i stua og roper ut SIMSALABIM i øst og vest med pekefingeren sin som liksomtryllestav, hele tiden mens han ler seg halvt i hjel. Hadde han bare visst at det faktisk kun er Olivander som kan lage tryllestaver.
Jeg, som tross alt var midt i et følelsesladet farvel med elskede karakterer jeg hadde fulgt gjennom flere år, ble rasende og låste meg inn på badet med boka. Der prøvde jeg fortvilet å stenge lyden av Ole ute ved å presse frottehåndklær mot ørene, men det var jaggu ikke lett i og med at han hadde flyttet oppvisningen etter meg og nå i tilegg hamret på døra, i takt med simsalabimmene sine.
Som faktisk ikke er en trylleformel engang.
Det mest irriterende Ole vet er når jeg leser morsomme bøker. Hver gang jeg bryter ut i et latterbrøl himler han med øynene og spør hvordan jeg vet at det er morsomt når jeg ikke engang kan se hva som skjer. Når jeg svarer at jeg ser det inni hodet mitt himler han med øynene igjen og mumler noe om at jeg burde legges inn.
Så dere kan jo tenke dere at jeg faktisk forsto hvor ektefølt unnskyldningen hans var, da den kom sammen med EN BOK jeg hadde sagt jeg ville lese. Det skulle faen meg bare mangle egentlig, for grunnen til at han måtte unnskylde i utgangspunktet var at han hadde ødelagt en betydningsfull julemiddag og sånt gjør man bare ikke. Skam deg Ole!!! Men jeg var uansett regelrett sjokkert over at han i det tatt hadde hørt etter når jeg hadde snakket om en bok. Når jeg tenker meg om tror jeg faktisk det var da jeg skjønte at han virkelig elsker meg. En time tidligere hadde jeg riktignok konkludert med at han faktisk måtte hate meg når han ødela julen min på den måten. Men der ser du Ole, en bok kan løse alle slags problemer!
Nå kommer jeg aldeles straks til hvorfor jeg skriver dette blogginnlegget, for det var egentlig ikke meningen at det skulle gå såpass hardt utover Ole denne gangen, men det må nesten bare bli sånn når jeg skriver om min kjærlighet til bøker. Jeg tipper det er litt som når barnet ditt hater den nye kjæresten din og omvendt, du elsker begge og drømmer om at de en gang kommer til å gå overens, men vet at det egentlig er en utopi som aldri blir virkelig. (Forresten: Grunnen til at jeg vet hva ordet "utopi" betyr er takket være Ariel som synger "En utopi, som kunne bli, mer enn en drøøøøøm". Ariel har igrunn lært meg mye).
Men her er saken: Yndlingsbokhandelen min er den på Gardermoen, rett etter sikkerhetskontrollen. Mest fordi at når jeg kjøper bøkene mine der, vet jeg at jeg er på vei ut på tur og kommer til å ha goood tid til å lese dem, uten at jeg trenger å få dårlig samvittighet for at jeg leser når gårsdagens oppvask (ok, forigårsdagens oppvask også) står på benken med størknede middagsrester på.
Så når jeg skulle til Tyrkia kjøpte jeg en bok. Jeg trodde jeg kjøpte en roman, men den var på engelsk, og jeg er åpenbart ikke spesielt god i engelsk, for det viste seg at det var memoarene til en amerikansk blogger. Nå kaster jeg stein i glasshus, men jeg ville aldri kjøpt boken hadde jeg skjønt at det som sto i den kom til å være sant og hvertfall ikke hvis jeg hadde skjønt at den var skrevet av en blogger.
Ja, jeg vet, glasshus. Men hvem er det som tenker "jøss, du må være en smart, sympatisk person med gode verdier og mange talenter" hvis du forteller dem at du har en blogg???
Det er derfor jeg ikke tør å si at jeg blogger før etter en stund, så folk skal ha sjans til å danne seg et bilde av meg før de hører ordet "blogg".
Med mindre jeg har drukket alkohol. Da sier jeg det med en gang og vil helst at du skal logge deg inn via iphonen umiddelbart, og lese alle innleggene mine i kronologisk rekkefølge. Herregud, det er enda godt jeg og rumpa mi allerede har en kjæreste.
Men for et lykketreff at jeg ikke ikke kan engelsk, for dette må være noe av det morsomste rælet jeg noensinne har lest! Ordet "latterkrampe" har fått en ny definisjon og jeg må fra nå av helt klart slutte å skrive selv, for ingenting av det jeg skriver kommer noen gang til å være i nærheten av så gøyalt som det Jenny Lawson skriver, og ifølge Ole er det ingen vits i å gjøre noe som andre klarer bedre enn deg.
Poenget mitt er selvsagt at du FOR GUDS SKYLD må lese denne boka, gjør du det ikke kommer du aldri til å forstå hvor vondt det er mulig å få i magen av å le, og unnværelsen av den oppdagelsen unner jeg ingen.
Jenny Lawson: "Let's pretend this never happened"
Noe av det han skjønner aller minst av er hvordan jeg klarer å leve meg inn i dem. Det er mest fordi han er totalt blottet for fantasi og innlevelsesevne, men kanskje også fordi jeg virkelig lever meg inn i bøkene jeg leser. Den ene uka drømmer jeg om å være gifteklar 16-åring på 1800-tallet i England, den neste uka skal jeg ut i verden for å finne min indre, sterke kvinne som klarer seg utmerket godt uten noe mannebein.
Det er ikke bare det at Ole ikke forstår, men han blir faktisk provosert og irritert når han ser jeg leser. Han sier det er fordi han syns det er trist at jeg kaster bort tiden min på historier som ikke engang er sanne, men egentlig er det nok fordi han ikke unner meg å være lykkelig og rett og slett er SJALU på at jeg kan falle inn i min helt egne verden når jeg vil. Så da prøver han å ødelegge.
Han blir som et barn som ikke får nok oppmerksomhet av foreldrene sine. Han napper boka ut av hendene min og kaster den på gulvet. Han slokker lyset så jeg ikke ser noen ting. Han synger høyt så jeg ikke skal klare å konsentrere meg, og roper at det bare er nerder som liker bøker.
Med årene har jeg klart å ignorere han såpass godt at han til slutt gir opp, men den første tiden vi var sammen var det ikke lett.
For eksempel kommer jeg aldri til å komme over at han ØDELA avslutningen på den syvende og siste Harry Potter-boka. Vi hadde akkurat flyttet sammen (og akkurat blitt kjærester for den saks skyld) og jeg hadde brukt dagesvis på å begrave nesa og hjernen i usynlighetskapper, dødstalismaner, Voldemort og husnisser. Mot slutten av boka blir jeg både rørt og trist og begynner å gråte. Ikke buhuu-hikste-hulkende gråt (jeg er jo ikke gæren), men snufsende tåredryppende gråt.
Da tipper det helt for Ole og han gapskratter, peker og ler av meg som er så teit at jeg føler noe som helst når jeg leser en BARNEBOK OM TROLLMENN!!! Han begynner å danse rundt i stua og roper ut SIMSALABIM i øst og vest med pekefingeren sin som liksomtryllestav, hele tiden mens han ler seg halvt i hjel. Hadde han bare visst at det faktisk kun er Olivander som kan lage tryllestaver.
Jeg, som tross alt var midt i et følelsesladet farvel med elskede karakterer jeg hadde fulgt gjennom flere år, ble rasende og låste meg inn på badet med boka. Der prøvde jeg fortvilet å stenge lyden av Ole ute ved å presse frottehåndklær mot ørene, men det var jaggu ikke lett i og med at han hadde flyttet oppvisningen etter meg og nå i tilegg hamret på døra, i takt med simsalabimmene sine.
Som faktisk ikke er en trylleformel engang.
Det mest irriterende Ole vet er når jeg leser morsomme bøker. Hver gang jeg bryter ut i et latterbrøl himler han med øynene og spør hvordan jeg vet at det er morsomt når jeg ikke engang kan se hva som skjer. Når jeg svarer at jeg ser det inni hodet mitt himler han med øynene igjen og mumler noe om at jeg burde legges inn.
Så dere kan jo tenke dere at jeg faktisk forsto hvor ektefølt unnskyldningen hans var, da den kom sammen med EN BOK jeg hadde sagt jeg ville lese. Det skulle faen meg bare mangle egentlig, for grunnen til at han måtte unnskylde i utgangspunktet var at han hadde ødelagt en betydningsfull julemiddag og sånt gjør man bare ikke. Skam deg Ole!!! Men jeg var uansett regelrett sjokkert over at han i det tatt hadde hørt etter når jeg hadde snakket om en bok. Når jeg tenker meg om tror jeg faktisk det var da jeg skjønte at han virkelig elsker meg. En time tidligere hadde jeg riktignok konkludert med at han faktisk måtte hate meg når han ødela julen min på den måten. Men der ser du Ole, en bok kan løse alle slags problemer!
Nå kommer jeg aldeles straks til hvorfor jeg skriver dette blogginnlegget, for det var egentlig ikke meningen at det skulle gå såpass hardt utover Ole denne gangen, men det må nesten bare bli sånn når jeg skriver om min kjærlighet til bøker. Jeg tipper det er litt som når barnet ditt hater den nye kjæresten din og omvendt, du elsker begge og drømmer om at de en gang kommer til å gå overens, men vet at det egentlig er en utopi som aldri blir virkelig. (Forresten: Grunnen til at jeg vet hva ordet "utopi" betyr er takket være Ariel som synger "En utopi, som kunne bli, mer enn en drøøøøøm". Ariel har igrunn lært meg mye).
Men her er saken: Yndlingsbokhandelen min er den på Gardermoen, rett etter sikkerhetskontrollen. Mest fordi at når jeg kjøper bøkene mine der, vet jeg at jeg er på vei ut på tur og kommer til å ha goood tid til å lese dem, uten at jeg trenger å få dårlig samvittighet for at jeg leser når gårsdagens oppvask (ok, forigårsdagens oppvask også) står på benken med størknede middagsrester på.
Så når jeg skulle til Tyrkia kjøpte jeg en bok. Jeg trodde jeg kjøpte en roman, men den var på engelsk, og jeg er åpenbart ikke spesielt god i engelsk, for det viste seg at det var memoarene til en amerikansk blogger. Nå kaster jeg stein i glasshus, men jeg ville aldri kjøpt boken hadde jeg skjønt at det som sto i den kom til å være sant og hvertfall ikke hvis jeg hadde skjønt at den var skrevet av en blogger.
Ja, jeg vet, glasshus. Men hvem er det som tenker "jøss, du må være en smart, sympatisk person med gode verdier og mange talenter" hvis du forteller dem at du har en blogg???
Det er derfor jeg ikke tør å si at jeg blogger før etter en stund, så folk skal ha sjans til å danne seg et bilde av meg før de hører ordet "blogg".
Med mindre jeg har drukket alkohol. Da sier jeg det med en gang og vil helst at du skal logge deg inn via iphonen umiddelbart, og lese alle innleggene mine i kronologisk rekkefølge. Herregud, det er enda godt jeg og rumpa mi allerede har en kjæreste.
Men for et lykketreff at jeg ikke ikke kan engelsk, for dette må være noe av det morsomste rælet jeg noensinne har lest! Ordet "latterkrampe" har fått en ny definisjon og jeg må fra nå av helt klart slutte å skrive selv, for ingenting av det jeg skriver kommer noen gang til å være i nærheten av så gøyalt som det Jenny Lawson skriver, og ifølge Ole er det ingen vits i å gjøre noe som andre klarer bedre enn deg.
Poenget mitt er selvsagt at du FOR GUDS SKYLD må lese denne boka, gjør du det ikke kommer du aldri til å forstå hvor vondt det er mulig å få i magen av å le, og unnværelsen av den oppdagelsen unner jeg ingen.
Jenny Lawson: "Let's pretend this never happened"
Alt er egentlig sant, men hun lovet å gi familie og venner muligheten til å hevde at boken er fiksjon:
Når boken starter med dette kapittelet må det jo bli gøy:
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar