Dette blogginnlegget må nå kunne kalles en tradisjon. Det er tredje gangen jeg skriver rapport fra dette rittet, men faktisk fjerde gang jeg deltar. Likevel må jeg nesten skrive om det nå igjen (mest fordi det er den mest spennende hendelsen i livet mitt de to siste månedene og jeg begynner å bli lei, dog svært smigret, over stadige klager på at jeg har "sluttet" å blogge, men også fordi det å sykle ritt for meg er en så big deal at jeg faktisk trenger de-briefing!!!).
Vil dere følge årenes utvikling kan dere starte med å lese Raumerrittet 2011 og Raumerrittet 2012 først.
Uansett, lørdag sto jeg nok en gang i en litt-trangere-enn-i-fjor sykkeltrøye på Hellerudsletta, stressa fordi jeg hadde glemt å trene igjen. Jeg har en vag erindring om at Ole mumlet noe om "kun 4 uker igjen til Raumerrittet, kanskje du skal ta frem sykkelen?", men det er ikke sikkert det stemmer altså.
I fjor syklet jeg sammen med 7 andre, men på grunn av eksamner, jobbing og knekte bein var vi redusert til 3 stykker i år. Når jeg nå ser det svart på hvitt virker unnskyldningene noe mistenkelige, men jeg velger å la tvilen komme jentene til gode.
Vi meldte oss derfor på Olavs Døtre Individuell 39 km, en super distanse for oss som glemmer å trene, og i tillegg er det kun jenter på startstreken. Stemningen kan beskrives som noe mildere uten alt testosteronet rundt oss, og det var goood plass helt fremme ved startstreken.
Som belønning for at vi holdt ut tidenes regnskur for et år siden, fikk vi på lørdag sykle i deilig solskinn og det var verken nødvendig med lange armer eller bein, ørevarmere eller regnjakker.
Draktene fra Kalas er like lilla i år:
Det var altså Christina, Marte og jeg som våget oss ut på tur igjen. Marte har litt bedre hukommelse enn oss to andre og har til tider kjørt to økter om dagen!!! Hvilket galemanns-gen kusinen min har fått vet jeg ikke, men det har i hvertfall unngått de fleste andre Blix-damene i familien.
Alt gikk flott, fint og rolig for seg til vi hadde kjørt halvannen mil. 10 måneder i garasjen hadde nok utsatt dekkene til Christina for verre ting enn selve syklingen, for hun klarte jaggu å punktere.
I løpet av vår nå fire år lange sykkelkarriere har dette aldri skjedd før, så du kan tro vår forbauselse når dekket plutselig var helt flatt.
"Hva gjør vi nå a?" utbrøt Christina.
Spesielt løsningsorientert er min andre kusine altså ikke, men spørsmålet var igrunn berettiget, for hun hadde verken med seg slange eller luft. Takket være Ole som pakket de for meg, og Eirik som minnet meg på at jeg faktisk måtte ta de med meg, hadde jeg både slange og luftpatroner. Eirik forsøkte også å lære meg hvordan jeg skulle bruke patronene, og jeg angret på at jeg ikke hørte bedre etter når vi sto der i skogen og ikke visste opp ned på utstyret. Men problemet var heller at jeg tuter rundt på en sykkel med 29 tommer store hjul. Christina har 26 tommer. Flaks igjen, Marte hadde slange til 26"!
Så endelig skulle jeg få bruk for den teoretiske kunnskapen min om å skifte slange! Den praktiske kunnskapen viste seg imidlertid å være heller dårlig, men søte jenter med fletter og brune bein i trange shorts klarer selvsagt å huke tak i litt mannehjelp, selv midt i et hektisk sykkelritt.
Mannehjelpen vi fikk tak i var ikke like kapabel som min Ole (han kan skifte slange på et par minutter!!) , men han skal ha TUSEN TAKK for stor innsatsvilje! Tida tikket, og 25 minutter senere oppdaget vi dessverre at Marte og Christina hadde forskjellige ventiler. Slangen passet ikke.
Stor nedtur for både oss og Christina, som måtte ringe og bli hentet, mens vi to andre fortsatte ferden tilbake til Hellerudsletta.
Så da så det slik ut:
Marte 20 meter foran, med meg pesende bak
Vi hadde egen heiagjeng. Neste år sitter Marie på sykkelen igjen
Veldig glad.
Marte imponerte STORT ned terrengpartiet i Ringdalen, og vi satt begge to på sykkelen fra topp til bånn, nesten uten å ha beina ned. Det var fryktelig skummelt, men desto morsommere når manneflokken som ropte og hoiet tjue meter bak oss faktisk ikke tok oss igjen før vi var nede på grusen.
Så i mål kom vi begge to, Marte kunne sikkert syklet en halvtime raskere uten meg hengende bak, men hun lo bare når jeg foreslo at hun kanskje bare skulle sykle ifra.
"Hahaha, det er jo ikke noe morsomt å sykle alene, vi må jo sykle sammen i mål!"
Selv om hun har fått trenings-genet, har altså konkurranseinstinktet hoppet over henne også.
Tida ble utrolig nok 12 minutter raskere enn i fjor, til tross for punktering og mindre trening. Men hardt var det. Jeg skal prøve å huske å trene neste år, kanskje klarer jeg å henge med Marte oppover og kanskje kan vi prøve oss på en enda lengre distanse???
En ting er hvertfall sikkert, være med skal jeg også neste år, jeg glemmer nemlig ikke å melde meg på.
Dagen ble enda bedre når Anders, Eirik og Ola (lagkameratene til Ole) kjørte inn til førsteplass, andreplass og tredjeplass. Hvis noen lurte på hvem hun som hoppet, skrek og danset rundt seg selv alene midt på plassen når de gikk i mål en etter en, var det altså undertegnede.
Håper du også hadde en fin opplevelse på årets Raumerritt, og var du ikke med i år utfordrer jeg deg herved til å stille neste gang. Challenge accepted????
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar