Lunsjtid.

Jeg har jobbet mange forskjellige steder. Da jeg var ferdig med videregående jobbet jeg et helt år gjennom et vikarbyrå, hvor jeg hadde massevis av forskjellige oppdrag. Jeg har også jobbet som lærer et år, og som sykepleierstudent har vi stadig praksis på forskjellige institusjoner. Jeg har derfor også spist lunsj på mange arbeidsplasser, og lunsjpause kan bety så mangt har jeg skjønt.

Noen steder er du helt på jordet hvis du kaster i deg en brødskive ved pulten på en travel dag. Andre steder er du helt på jordet hvis du ikke kaster i deg brødskiva ved pulten. Reglene for hva man kan prate om under måltidet varierer også stort. Noen steder er det forbudt å snakke jobb i pausen, andre steder er det den eneste fellesnevneren de ansatte har. 

En annen stor forskjell er hva man spiser. Matpakke? Salater? Kantinemat? Take-away? Sushi? Har nok sett det meste. Men, jeg tror jeg har funnet fellesnevneren for de aller fleste stedene jeg har vært: Det spiller ingen rolle om det er sushi eller havregrøt som står på lunsj-menyen, ikke skill deg ut! Hvis alle bestiller kinamat og du tar med knekkebrødene er du rar. Hvis du spiser kinamat når alle de andre spiser knekkebrød er du også rar. 

Det er imidlertid en ting som virkelig er fy-fy i spisepausen. Om du gjør store endringer, særs hvor målet er å gå ned i vekt, bør du passe deg.

"Jasså ja. Se her ja. Hva er det DU har til lunsj i dag a? Loffskiva er byttet ut med kaninfôr jah! Slanker'u deg eller?" De fire siste ordene uttales helst høyt og tydelig så alle hører dem, og med en hånlig snert. Spørsmålet kommer sannsynligvis fra den med høyest BMI av alle på kontoret.

Og nå bør du hvertfall passe deg. Tenk deg godt om før du svarer. Ja, du slanker deg, julefettet har satt seg skikkelig fast, og nei, du har ingen problemer med å si det høyt, så hvorfor ikke bare innrømme det? Feil! Do not go there!!!

"Njaaa. Prøver å stramme inn litt da vettu. Gå ned litt før bikinisesongen settes igang" Du prøver å si det lett henslengt, med et lurt smil, som om de ekstra kiloene egentlig ikke gjør deg noen ting.

Nå starter stormen. 

"Hva??? DU??? Slanke deg? (her spiller det forresten ikke noen rolle hvor stor du er, så lenge du er mindre enn den personen som observerer) Hvor mye skal du gå ned a? Åssen skarru greia detta a? Hvor mye veier du nå a? Hvor høy er du a? Hva eter du hjemme a? Trener du mye eller? Hvor lenge skal du holda på med detta tullet a?" 

Plutselig har du alles oppmerksomhet rettet mot maten som ligger foran deg og de vedder med seg selv om du kommer til å klare det eller ikke. I tillegg, som en fin bonus, vil de fra nå av legge merke til alt du putter i skrotten i løpet av dagen. Er det kake på kontoret er det feil å ikke forsyne seg ("Nei, stemmer det, du SLANKER deg du! Kanke spise kake da nei! Er noen som klarer å tøyle seg ja" Undertonen er bitter og hånlig på samme tid) og det er feil å smake også ("SLANKER ikke du deg a? Er det lov med kaker da a?" Sagt som fleip, ment som et ondt stikk).

Du må forresten ikke tro at de spør fordi de er interessert i noen tips selv, eller at de er engasjert i dine mål. De er ute etter å vite hva du skal spise, hvor mye du skal gå ned og hvor mye du skal trene for å godte seg når du sprekker og går på trynet. Når loffskiva nok en gang er på plass i matpakka kommer det nye bemerkninger:

"Jasså ja. Varte ikke lenge denna kuren din. He he he he he he he he. Gitt opp eller? He he he he he he. Kanke holda på sånn vettu. He he he he he he. Du trenger ikke slanke deg du vettu. He he he he he he". 

I det hele tatt, folk bryr seg veldig mye om hva kollegaene putter i kroppen kl 11.00. All normal bordskikk opphøres og det er lov til å stikke nesa langt nedi matpapiret og utbryte: 

"Æsj, at du orker det der!! Tunfisk smaker jo så vondt!"

Så neste gang spørsmålet kommer: 

"Slanker'u deg eller?"

Så svarer du:

"Nei, jeg er bare drittlei loffskiva".

Og vær så snill, ligg unna maten min!