Det var en gang en snill jente. Hun hadde en liten og søt hund. En dag gikk jenta og hunden tur i det fine vinterværet. Både jenta og hunden var glade og fornøyde, sola skinte og det var lørdag. Hunden måtte tisse og stoppet ved en busk i fortauskanten.
Plutselig hørtes et brøl! Hunden skvatt til og jenta snudde seg for å se hva som var på fære. Det første hun så var en stor, stygg bart! Barten var festet i et mørkerødt, tykt ansikt og like over barten stirret hun inn i et par rasende øyne.
«Er det nødvendig at bikkja di pisser ned tujaen min!?!?» skrek mannen.
Han satt inne i bilen sin, med sin stygge kone ved siden av seg.
Han satt inne i bilen sin, med sin stygge kone ved siden av seg.
Først forsto ikke jenta hva mannen siktet til – hunden hennes hadde tisset på en 2 meter høy, grønn buske og busken var da ikke i noens hage. Så forsto hun. Den grønne busken var en tuja, en plantevekst de fleste planter fordi den overlever hva som helst, og ikke på grunn av dens vakre utseende – tvert i mot! Og tujaen var plassert 50 cm fra fortauskanten, akkurat der den store barte-mannen og den stygge kona startet gårdsplassen sin. Jenta var likevel forvirret, på gangveien (som var den eneste mulighet for å gå mellom stedene der omkring) gikk det hunder, katter og mennesker hver eneste dag og det var på ingen måte rart at dyrene trodde de kunne tisse ved tujaen, den var både stygg og ustelt. Dessuten var det et langt stykke frem til huset, det var ikke enkelt å lukte hvor tomtegrensen gikk der nei.
Så ble jenta sint. Det skulle mye til før denne snille jenta ble sint, men når hun først ble det, ble hun skikkelig sint. «Ingen får lov til å brøle til meg på den måten, og hvertfall ikke for noe som ikke er galt», tenkte hun. Så hun svarte:
«Nei, nødvendig er det muligens ikke...»
«Bra!» brølte barten, og var på vei til å lukke vinduet.
«Men hvis du tror jeg setter bleie på hunden min for å unngå problemet ditt tar du feil» skjøt jenta inn.
Kommentaren hennes var barnslig, frekk og arrogant, men jenta angret ikke et sekund på at hun sa det. Foran seg kunne hun se forandringen: Barten vibrerte av harme, og jenta som syntes mannen hadde vært sinna før skulle få se en mye sintere utgave nå. Ansiktet ble rødere og rødere og han klarte ikke få frem et eneste ord. I stedet hoppet den stygge kona frem:
Kommentaren hennes var barnslig, frekk og arrogant, men jenta angret ikke et sekund på at hun sa det. Foran seg kunne hun se forandringen: Barten vibrerte av harme, og jenta som syntes mannen hadde vært sinna før skulle få se en mye sintere utgave nå. Ansiktet ble rødere og rødere og han klarte ikke få frem et eneste ord. I stedet hoppet den stygge kona frem:
«Vet du hvor ekkelt det er å se hundetiss på tujaen min?» hylte hun.
Jenta trodde ikke det var meningen hun skulle svare på det retoriske spørsmålet, i stedet ropte hun tilbake:
Jenta trodde ikke det var meningen hun skulle svare på det retoriske spørsmålet, i stedet ropte hun tilbake:
«Vet du hvor mange hundre hunder og katter som går forbi her hver uke? Vet du hvor mange av dem som tisser på tujaen din? ALLE SOM EN! Den står på gangveien!»
I dette øyeblikket eksploderte den store, stygge barten.
«DET ER MIN EIENDOM! MIN EIENDOM! DET ER MIIIIIIN EIENDOM!!!!!!!!» skrek han.
Jenta fniste mannen hånlig opp i ansiktet, tok med seg hunden og lot som hun gikk videre. Den store, stygge bartemannen og den stygge kona kjørte avgårde. Så snudde jenta seg, og tok med hunden sin bort til den andre tujaen på gårdsplassen. Der løftet den snille hunden foten på nytt og tisset enda mer enn før. Jenta smilte fornøyd, roste hunden og tuslet videre.
Oskar strikes again:
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar