Mad Men vs. Mad Women

Jeg er snart ferdig med første sesong av Mad Men. Som de fleste andre er jeg blitt helt hektet. Jeg elsker de ultra-feminine antrekkene til damene i serien, jeg lar meg provosere av det mannsdominerte miljøet, samtidig som jeg syns det er hysterisk morsomt hvor uvitende begge parter fremstår. Men jeg klarer ikke riktig å bestemme meg om jeg synes synd på kvinnerollen anno 1960, eller om jeg rett og slett misunner dem.


Først og fremst må det ha vært frustrerende å alltid måtte føye seg etter mannens meninger, uansett hvor tåpelige de var. I huset, på jobben, økonomisk, overalt. Slitsomt å alltid måtte opptre som et glansbilde; uskyldig, kokett, pliktoppfyllende. Like a lady. 
I Mad Men gjøres det et stort poeng ut av hvor "smarte" mennene er, og hvor "dumme" damene er. De stakkars små damene har mer enn nok med å trykke på en skrivemaskin, se pene ut, hente kaffe og flørte med sjefene. 


Og det er faktisk her jeg kjenner et snev av misunnelse. 


For en lettelse det iblant må være, at ingen forventer noe som helst av deg. Ingen skriker om økonomisk uavhengighet, for når du slutter å motta penger fra pappa, får du nye av ektemannen din. Livet dreier seg ikke om selvrealisering gjennom utdannelse, karriere, reise-jorda-rundt-turer, politisk og kulturelt engasjement, åndelig nirvana, seksuelt nirvana, osv osv. Når du ikke kan navnet på verdenslederne og hovedstadene, så gjør det ingen verdens ting, for det er heller ingen som synes at du burde vite det.
Når du har hanka inn en rik fyr og poppa ut et par unger, ja - da er du ferdig. 
Kvinnerollen er utfylt. Ahh... 
Neste nivå er at barna oppfører seg pent og at du fortsetter å være pen. Hvis mannen din i tillegg klatrer på karrierestigen og får enda mer penger, ja da er det bare å slippe jubelen løs. Dagene går med til å sette opp krøllspenner, stelle hagen, ta på mer rød leppestift og sladre. Det verste som kan skje i løpet av uka er at du brenner hull i skjorta du stryker for gubben. Og attpåtil, som en fin bonus, så er det helt normalt å gå i lekre kjoler, oppsatt hår og høye hæler. Til og med på matbutikken. 


Om en tidsmaskin hadde skippet meg til 1960 må jeg innrømme at jeg hadde savnet et par ting. Joggebukser for eksempel. Og kanskje innimellom, muligheten til å gjøre akkurat hva jeg ville. Jeg passer nok best inn i 2011, men jeg kunne ønske vi alle hentet frem feminiteten til 1960-damene og at vi i 2011 begynte å oppføre oss litt mer ladylike. For der har vi 2011-jenter mye å lære.

Dame anno 1960:

Dame anno 2011: