På forhånd må jeg advare: Dette blir et langt innlegg. Birken er langt. Ikke min feil.
Nå er det overstått! Jeg syklet over fjellet fra Rena til Lillehammer, sammen med 7000 andre sprekinger. Som nevnt på bloggen var jeg svææært skeptisk til å delta, men når
verdens snilleste mamma sa hun kunne sykle fredag sammen med meg, i stedet for å delta lørdag selv, kunne jeg jo ikke gjøre annet enn å slå til. Mamma har syklet flere ganger tidligere, så hun kjenner løypa godt og vet hva det dreier seg om.
Jeg er alltid nervøs før ritt. Frederik Wilmann sier at det skal man være. Men jeg har aldri vært nervøs for å ikke klare å gjennomføre. 4 mil, det VET jeg at jeg kommer meg gjennom uansett hva. Norgescup på Skullerud er jo en runde, så da kunne jeg stoppet når som helst. Men 9,46 mil over et jævla fjell. Jeg var rett og slett skikkelig redd for at jeg ikke skulle klare å trå så langt. Den forrige rekorden var ca 5 mil.
Og det var ikke over et fjell.
Natt til fredag sov jeg lite og urolig, og nervene var i helspenn. Magen var urolig, pulsen konstant høy og beina føltes som gele. Når vi sto opp prøvde jeg å lure mamma og Ole til å tro at Birken var avlyst pga rasfare. Men de pokkerns iphonene med konstant internettilgang altså.
Ole kjørte meg og mamma til Rena og jeg må jo si jeg er veldig heldig som får alt servert på et sølvfat. Sykkelen var strøken og i orden, med riktige dekk og ekstra flaskeholder. Sekken var pakket og drikkeflaskene blandet. Men ærlig talt, etter så mange år som støtteapperat for Ole skulle det igrunn bare mangle! Men heldig lell. Rena var et kaos, og jeg er merket for livet etter å ha gått på de portable doene som 7000 andre hadde brukt den dagen. Men, før start fikk jeg lykkeønskninger fra SELVESTE Norgesmesteren i maraton-sykling Borghild Løvseth, så det måtte jo gå bra!
Redd, men håpefull:
Opp til Skramstad var jeg livredd for å brenne opp alt kruttet. Jeg har riktignok aldri deltatt på Birkebeinerrittet, men Birkenfesten, den er jeg ekspert på! Så mang en gang har jeg hørt
"....skulle aldri tatt meg så hardt ut opp til Skramstad..."
Og guri malla så glad jeg er for at jeg ikke syklet fortere! Jeg syns det gikk litt for sakte, men mamma var flink til å holde igjen. Sliten rakk jeg å bli senere.
Det var flaut å bli syklet ifra mannen på énhjul-sykkel oppover, men jeg tok han heldigvis igjen litt senere i løypa. Det var heller ikke stas å bli syklet fra av mannen med én arm, men da måtte jeg bare tenke at det tross alt er beina man trår med.
På vei oppover rakk jeg mange ganger å forbanne norske meterologer som påsto at et tett skylag skulle henge over Rena og Lillehammer fredag. I stedet fikk vi sol, og det er jo flott, men jeg hadde kledd meg litt heavy. Løse armer og bein ble raskt rullet ned og ull-buffen fikk jeg aldri bruk for. Jeg hadde ikke med meg korte hansker, så jeg kjørte uten helt til jeg begynte å få vannblemmer i håndbaken.
Nedover til Djuposet var kjempegøy, og terrengpartiene gikk jo fint. Selv om vi gikk i kø i gå-bakken:
Den er skikkelig bratt altså. Ole sier at ikke engang han sykler der.
Man har alltid tid til litt bilder
En liten stundt følte jeg meg kjekk og fin, og turte til og med å tenke at dette kom til å gå bra!
Så, på Bringebu eller hva det heter, fikk jeg meg en ordentlig ørefik.
Ryggen.
Litt etter litt kom smerten. Verre og verre. Det begynte med et lite verkende punkt i korsryggen. Deretter spredde det seg utover som ringer i vannet. En konstant, stikkende, verkende, uutholdelig følelse. Jeg forsøkte å knipe igjen øynene for å tenke på noe annet, men synet er man merkelig nok avhengig av på sykkelen. Jeg sto oppreist, lå flat fremover på sykkelstyret, bakover på setet, strakk meg hit og dit, rullet med skuldrene og hoftene, og ålte meg rundt som en mark. Alt for å prøve å bevege ryggen litt.
På Kvarstad fikk jeg en neve Ibux av mamma, og mens jeg ventet på litt effekt rullet jeg rundt på bakken sånn her:
Jeg hadde så vondt at jeg vurderte å stå av. På ordentlig. Jeg var ikke sikker på om jeg skulle fortsette. Men med Ole og Oskar som heiagjeng, og mamma som motiverte som best hun kunne måtte jeg jo trå videre.
Fra Kvarstad var det ordentlig tungt. Rosinbakken gikk jeg. Det var fantastisk å strekke ryggen! Opp mot Storåsen var det bare grusomt. Hele veien. Det var aldri ålreit. Det var vondt og slitsomt og frustrerende at det var så inmari langt.
Jeg hadde faktisk gledet meg til å spise sjokolade og kaker med goood samvittighet underveis i rittet, men maten smakte bare dritt. På toppen av Storåsen måtte jeg legge meg ned igjen. Jeg så sikkert bra dum ut der jeg rulla rundt på bakken, men jeg hadde ikke noe valg hvis jeg ville sykle videre.
De sier det bare er nedover til Lillehammer derifra, men det er løgn. Det er også lange, kjedelige asfalt-partier med tett skog på alle kanter. Men nedoverbakkene var faktisk gøy. "Stiene" var morsomme. Ballettbakken var gøy.
Svingene ned til Håkons hall var gøy. Og det var gøy å sykle over målstreken.
Utslitt, men glad:
Grunnen til at jeg sitter på bakken er fordi jeg ikke klarer å stå på beina.
True story.
Men alle jeg har snakket med sier at den følelsen du får når du er i mål, den veier opp for alle de vonde timene i forkant. Her må jeg bare få lov til å si:
DET ER OGSÅ LØGN!!!!!!!!!! DET ER IKKE SANT!!!!!!!!!
Selvsagt er jeg fornøyd og STOLT over at jeg klarte å fullføre. Men hadde jeg visst på forhånd hvor fysisk vondt jeg kom til å ha i ryggen, hadde jeg aldri startet. Pusten og låra gikk det ok med underveis. Men å sitte på sykkelsetet så lenge var det verste av alt. Fortsatt tenker jeg mye mer på hvor tungt det var underveis, fremfor hvor lettet jeg var når jeg så mål-banneret.
Og jeg tenker at jeg aldri skal sykle Birken igjen. Nå kjenner riktignok jeg ganske mange som årlig sier: "Neste år gidder jeg ikke å være med på dette tullet" og likevel stiller opp, gang på gang. Men jeg tror faktisk at det holdt med én deltakelse.
Tiden ble 05.41 timer og det er jeg skikkelig fornøyd med. Målet var 6 timer, og med alle de stoppene vi hadde underveis må jeg jo være glad for at jeg klarte det.
Når jeg kom i mål fikk jeg SMS av Christina:
"Gratulerer! Har du vondt i tissen nå?"
Veldig fornøyd tekstet jeg tilbake:
"Takk. Nei, jeg hadde en kjempegod sykkelbukse, så det går bra!"
De ordene fikk jeg spise i meg litt senere på kvelden. Det viste seg at grunnen til at jeg ikke hadde vondt nedentil var fordi hele nedentil-delen var NUMMEN! Det var først når jeg gikk i dusjen og det begynte å SVI SOM FAEN at jeg oppdaget det. Seriøst, det er kanskje ikke det de fleste Birkensyklistene snakker om på
after-bike'n etterpå, men jeg kan da ikke være den eneste?????
Resten av kvelden ble tilbragt på følgende måte:
Jeg har aldri vært så sliten, så lenge, etter en treningsøkt. Til og med dagen etter var jeg helt utkjørt. Så utkjørt at jeg nesten ikke rakk årets fabelaktige BirkenFEST. Alltid fantastisk moro. Bra folk, bra mat og braaaa med drikke. Den kvelden har jeg ingen bilder fra. Og det tror jeg er like greit. :-)
