Bilder & Blåskjell

Siden det har gått så lang tid siden sist jeg oppdaterte bloggen regner jeg ikke med at det er noen som leser den lenger heller. Siden det sannsynligvis ikke er noen som leser, så trenger jeg heller ikke å skrive så veldig mye. Blåskjell-historien får dere da. Riktignok 2 måneder forsinket. Foreldet vil kanskje noen si, men her kommer det uansett litt bilder fra en herlig høsttur til St. Raphael, Frankrike:

Er det rart vi koste oss her?

Årsaken til at vi var der var selvsagt sykling. Roc Azur er et kjempestort ritt, men fordi det går såpass sent på året er det alltid veldig jovial og god steming, både før, underveis og etter. Her er to stk (av mange!) som faktisk sykler tandem. Imponerende i den løypa.

 Lars-Frederic Nordbakken er fast mekaniker for Raumerrytterne. Vi og Christina utgjorde helgens langeteam. Vi strøk med glans på den oppgaven! Jobben er igrunn enkel nok: Gi syklistene drikke. Problemene oppstår når tidsskjemaet er så tett at man ikke rekker i mellom punktene. Legg til fremmed land, ikke fransk-talende, kø, ukjente veier og stress. Det endte med at de stakkars juniorgutta våre ikke fikk drikke, og jeg har fortsatt dårlig samvittighet! Det var tross alt nokså varmt. 

Simen derimot, han fikk drikke! Så litt nytte gjorde vi tross alt.

En uheldig Simen får hjelp av Røde Kors. 

Alle tøffe gutter har bandasje!! Forresten! Tidligere i år tipset jeg om at denne karen her var singel og på leting. Søket er herved avblåst! Dere må slutte å ringe han halv fire om lørdagsnatten!!! NOK ER NOK!

 Dette er Truls og Carina. Vanligvis er de to fredelige, vennliginnstilte mennesker. Hva vi har gjort for få dem på nakken er uvisst, men dette er altså de skyldige som ANBEFALTE blåskjellene på det sterkeste. "Dere MÅ prøve blåskjellene" sa de. 

"Okay" sa vi "Blåskjell blir det!"

Nå skal det sies at de også spiste blåskjell, men de visste hvilken skål kokken hadde lagt de giftige i. True story.

Dette er juniorgutta. De spiste ikke blåskjell og var fornøyde med det.

Dette er kusine Christina. Ja, det er hun som fikk klikkpedaler i sommer. Hun har kommet seg nå og gleder seg til og med til ny sykkelsesong. (HAHAHA)

Og her er altså jeg og Ole. Allerede på bildet under teksten kan man jo se at det er noe alvorlig galt med Ole. Okay. Her er altså historien: 

Syklingen var overstått, og alle vi norske gikk ut for å spise middag sammen. Vi var 6 stykker som bestilte blåskjell, og Carina og Truls hadde helt rett: Beste blåskjellene jeg noen gang har smakt!

Problemet var at ingen hadde advart Ole mot å spise skjellene som ikke hadde åpnet seg. Blåskjell er som kjent levende og man skal visst ikke spise skjell som ikke er helt åpne da disse kan ha dødd før tilberedningen og dermed være råtne. Siden blåskjell allerede ser ut som gule busemenn antar jeg at det ikke er så lett å se om innholdet er råttent eller ikke. 

Vi antar at det er feilen til Ole ligger. 

Tilbake på soverommet etter en hyggelig kveld klager Ole over at han er kvalm. Jeg har et par kilo for mye, men at jeg gjør kjæresten min kvalm er det heldigvis noen desserter til. Årsaken måtte være noe annet. Det ble et par glass vin også, så han antok at det skyldtes rittet på dagen, solsteika, kanskje litt lite væske og et glass vin for mye. 

Jeg sovner, men senere på natten vekker Ole meg og sier han har så vondt i magen. I tillegg fryser han og skjelver under dyna. 

Ja, jeg vet. Her burde sykepleieren i meg trådd til. Det er bare det at jeg ikke har en iboende pleierske. Det lille som er der fungerer kun på jobb. Jeg var trøtt og ba han prøve å sove han også.

I stedet går han på badet og kaster opp. Han kommer tilbake og begynner å vri seg som en mark fordi han har så vondt i magen. 

"Du må ringe en lege" stønner han.

La meg minne om at klokka var 4 om morningen i FRANKRIKE. 

Jeg ringte forsikringselskap og ble henvist til et legekontor. Der snakket de kun fransk. Selv om jeg kan sangteksten til Christina Aguilera og de andre jentene i "Lady Marmalade" så var ikke det mye til hjelp. Ei heller L´oreals "Pasque je le vaux bien" gav utslag. 

Til slutt stotret damen frem "You call ambulance" og et telefonnummer. 

Altså, jeg ringer ikke nødnummeret fordi kjæresten min har feber og oppkast. Ole var igrunn enig i det og vi fant ut at vi skulle se an om det gikk over. Det gjorde det ikke. 

I løpet av 5-10 minutter ble det myyye verre. Ole lå i fosterstilling og ropte av smerte. På nødnummersentralen snakket de engelsk, men til tross for haugevis av forklaringer om at hvilket leilighetskompleks vi bodde på, hvilken by og hvilken leilighet, så MÅTTE de ha adressen! Det er fortsatt totalt uforståelig for meg. Når jeg kom til Nice trykket jeg inn "Cap Estereel" på GPS'n og det dukket opp. Ambulansen har visst ikke GPS.

Eksakt adresse hadde vi selvsagt ikke, så jeg måtte vekke Simen, få han til å passe på Ole, mens jeg løp avgårde mot hovedhuset for å finne noen som snakket fransk og visste hvilken adresse vi var på. 

Nevnte jeg at jeg løp rundt i rosa silketruser med sløyfer i sidene? Sikkerhetsvakten jeg møtte på så meget forskrekket ut og snakket heller ikke engelsk, men denne gangen kunne jeg heldigvis bare gi han telefonen så snakket han fransk med nødsentralen. 

Ambulansen ble sendt, og de stormet opp på soverommet med oksygen, blodtrykksapperater og båre. 

Rommet de kom inn i var ikke akkurat delikat, Ole hadde dekorert veggene med halvfordøyde blåskjell. 

Jeg trodde litt av poenget med ambulanse var at de kunne kjøre fort, men dette var virkelig den tregeste bilturen noensinne. På humpete småveier sneglet de seg fremover og jeg satt bak uten utsikt. Bilsyk? Å jadda. Vel fremme på sykehuset og ute av bilen begynner JEG også å kaste opp. Jeg var så flau at jeg hadde lyst til å hevde at jeg også hadde spist råtne blåskjell.

Natten ble altså tilbrakt på sykehuset. Morningen etter var nesten Ole piggere enn meg og kvelden kunne tilbringes i Cannes.

Hva lærte vi?

1. Ikke spis blåskjell

2. Vit alltid eksakt adresse for hvor du oppholder deg.

 Verdens kosligste gutter å være på tur med, ikke verst når den yngste er 16 og den eldste 28: