søndag 29. desember 2013

Pappa's diett.

Jeg har alltid visst at familien min var over gjennomsnittet interessert i fysisk aktivitet. Jeg har gjennom oppveksten forstått at det ikke er normalt at moren og faren din logger flere treningstimer enn en gjennomsnitlig junioraspirant til det norske skilandslaget. De har likevel akseptert, dog tok det tid, at jeg ikke følger etter på resultatlistene innenfor de mange grenene de har diplomer fra. Jeg har jo bevist i en årrekke at jeg verken har talent eller lyst til å bestige fjelltopper, løpe lange lykteturer i høstmørket, sykle milevis eller stake meg over snøkledd landskap på langrennski.

Likevel hender det, til tross for at de egentlig vet bedre, at de øyner et håp om at jeg plutselig innser hvilken glede og tilfredstillelse disse aktivitene gir. Kanskje tror de at det er de adjektivrike beskrivelsene av lyset over Sjusjøvannet, lukten av granbar og lyden av den knirkende snøen under skiene, som endelig har fristet meg? 
Det mangler uansett ikke på oppmuntring og støtte hjemmefra. Nysmurte ski, finjusterte sykler, alt ligger til rette så fort jeg ymter frempå at jeg kanskje skal gjøre en innsats for at den metabolske alderen min skal bli yngre enn min mors.
Ole har jo gitt meg opp for årevis siden. Det kan være at jeg slaktet forslaget hans om at jeg skulle gå ned til 58 kilo såpass hardt, at han forsto det var nyttesløst. Eller at han innså nederlaget når selv ikke en 5 måneders premietabell ga videre lyst til sykling.
Men nå virker det imidlertid som også pappa har forstått at toget har gått, og at eneste måte å unngå at datteren hans knekker flere møbler, er å sette hardt mot hardt.

Det er 2. juledag og siden matbutikken har vært stengt et par dager har vi rett og slett gått tomme for sjokolade. Du må ikke tro det var kjøpt inn for lite for romjulen. Å nei! Her har det vært nok potetgull, sjokolade, marsipan og riskrem til å holde en afrikansk landsby gående til langt uti april.
Men det var altså tomt. Så ser jeg pappa tygge på en sjokoladebit. Gal av sukkerabstinenser, trygler jeg om en bit fra det hemmelige lageret hans!
Han henter en pakke med Walters mandler (de deilige melkesjokoladebitene fylt med karamelliserte, salte mandler!)
Så spør han:

"Hvor mange runder har du gått rundt myra i dag da?"

Myra er en liten runde på 5 km, som jeg faktisk må gå over et helt fjell for å komme rundt!!!
Jeg har naturligvis kun gått én runde rundt myra i dag. Sammen med Oskar.
Så hva gjør pappa? Jo, han begynner å lese på næringstabellen til sjokoladepakken for å regne ut hvor mange biter jeg har fortjent! Som alle vet er jo ikke næringstabellen til søtsaker noe man blir glad av, og det ble heller ikke pappaen min. En halv rute tilbød han meg.

Takk gud for at butikken åpner igjen i morgen, så slipper jeg å være avhengig av pappas hemmelige lager, for å kunne legge på meg de tradisjonelle 5-6 julekiloene!
Fortsatt god romjul ønskes alle! :-)


Èn halv bit altså.