onsdag 30. mars 2011

Ida's premietabell

Etter over en uke på reisefot med Ole, var det igår på tide å stå opp til en ny, vanlig hverdag. Dette har ikke vært en vanlig ferietur, Ole lever som nevnt tidligere av kroppen sin, og må derfor bruke mange timer om dagen på å gjøre denne sterkest mulig. Dette gjorde han først i Palma, Mallorca, før vi reiste videre til Nottingham, England så han kunne konkurrere med andre som gjør det samme. Hvis dere vil lese om resultatene kan dere gjøre det på bloggen hans HER. Med andre ord, Ole har en del restriksjoner på hva han dytter i kroppen på disse turene. Dessverre gjelder ikke dette meg, så her i gården har det vært fritt frem for deilige spanske oster, og den vanlige, rause dosen rødvin. Mmmmmm!!! Igår tidlig når jeg hoppet på vekten var det altså ikke med den største optimismen. Ole sto i bakgrunnen med følgende oppmuntrende ord:
"Hvis du veier over 70 skal jeg kalle deg tjukka! Haha! Men hvis du veier over 72 da blir det Hvalrossen fra nå av! Haha!"

I tilfelle noen har glemt hvordan disse dyrene ser ut:


Resultatet poppet opp på den lille skjermen og jeg gråt, Ole rev seg i håret og skrek: "HVALROSS!!! HVALROSS!!!!"

Neida. Bare nesten. 


Nå skal jeg fortelle om noe som skjedde igår kveld. Og personlig er jeg helt sikker på at det ikke hadde noe med det som skjedde på morningen å gjøre. Ren tilfeldighet, jeg er sikker på at dette var noe han hadde planlagt lenge, lenge. Uansett, jeg ble virkelig rørt og glad, helt sant. Igår kveld mottok jeg nemlig en e-mail fra min kjære. I emnefeltet sto det "Ida's premietabell". Resten får du nå lese her:

For å hjelpe deg med å komme igang med syklingen har jeg laget et bonus-system. Jeg visste ikke om jeg skulle basere det på turer, km, timer eller tid på rittene. men siden du sykler sammen med andre blir det basert på antall turer.

Perioden starter fra nå, men når jeg har regnet ut antall økter har regnet fra 25 april. Så alt frem til da er gode muligheter for bonusøkter i regnskapet. Perioden varer til 31. August. 
Så 1.september er det opptelling av hva du har gjort deg fortjent til. Det er ca 17-18 uker.


Jeg har lovet Ole å ikke gå i detalj på hvilke premier som venter, men videre fortsetter han med følgende inndeling:

15 turer: Premie
30 turer: Premie
40 turer: Premie
GRAND PRIZE: 55 turer. Det er ca 3 turer i uken, noe som bør være et overkommelig mål. 
GRAND PRIZE BONUS: Sykler du Birkebeinerrittet i tillegg til de 55 turene blir Grand Prize-premien oppgradert. 


Du får ikke alle disse premiene. Får du 55 turer får du den premien, men ikke premiene for 15, 30 og 40 turer. Disse premiene vil bli tildelt etter 1. september.
Men for ekstra motivasjon blir det også premier underveis:
Etter 10, 20, 30, 40 turer får du ekstra-premier. I tillegg blir det bonus for hvert ritt du deltar på. 
Regler:
Lengde: For at det skal gjelde som en tur på den være på minimum 60 min. Frem til 1. mai kan spinningtimer også gjelde som turer.
Periode: Du kan starte nå, perioden slutter 31.august. Da er det opptelling.
Premier: De øverste får du kun 1 av, de nederste ettersom tiden går.


Lykke til.


Wow. Jeg er helt imponert. Og folkens, disse premiene er helt rå. Jeg ønsker meg hver og en av dem. Det er kanskje nødvendig å si litt om bakgrunnen for dette. Det er ikke slik at Ole har funnet på ut av det blå at jeg skal begynne å sykle. Jeg og min kjære kusine, Christina, har meldt oss på 2 sykkelritt i år. For 2 år siden var vi med på 1 stk og var veldig, veldig flinke. I år skal vi delta på Raumergutua 11. juni. Det er ca 4 mil med skogsterreng, grus og asfalt. Fredag 5. august deltar vi på Grenserittet MIDT, også ca 4 mil på grus, asfalt og lett terreng. Vi synes faktisk det er helt ok gøy å sykle i skogen. Asfalt er grusomt kjedelig, men som tidligere dansere har vi overraskende god teknikk på spisse steiner og sleipe røtter. Helt sant, bare spør Ole. Dessuten har vi aldri gått skikkelig på trynet, så foreløpig er vi også nokså uredde. Det som er fint når vi sykler sammen er at vi har veldig god tid. Vi kan godt stoppe 20 min midt i løypa hvis vi prater om noe skikkelig spennende. Dessuten er vi i like dårlig form, så vi blir som oftest slitne helt på likt. Som en bonus er det fint å alltid være 2 i skogen, da vi kan riskere å møte både elg, kuer med horn og andre livsfarlige dyr.
Så Ole's premietabell er virkelig en fantastisk bonus for motivasjon. Jeg velger å tenke at han kun gjør dette for å hjelpe meg, uten egoistiske motiver som for eksempel håp om at jeg 1. september skal se slik ut:

Dette er forresten Lene Byberg, norges beste terrengsyklist, og en mangeårig sykkelvenn av Ole. Bildene er råstilige og er fra en sykkel-kalender.

Så, Ole, hjertelig tusen takk for en helt fantastisk mulighet. Jeg lever i håpet om at jeg hvertfall skal kunne sanke et par premier. Uansett gleder jeg meg til å vise frem den fine sykkelen min både 11. juni og 5. august. Bilder kommer ved en senere anledning.

lørdag 26. mars 2011

Ut på tur, men alltid litt sur.

Det er få ting jeg synes er mer gøy enn å reise. Å besøke nye steder, høre nye språk, oppdage nye matretter og lokale viner, det er noe jeg gjerne bruker penger på.
Jeg skulle bare gjerne sluppet reisedagene. Det er alltid stress og mas, uansett. Den dagen du reiser, den er ubrukelig til alt annet enn å komme fra A til B. Mange tar et tidlig fly for å få mest mulig ut av dagen. Det er bare tull. Du må jo møte opp 2 timer før på flyplassen! Så hvis flyet går kl 08.00 må du stå opp 5.30 hvis du bor i Lillestrøm. Og da spiller det jo ingen rolle hvor tidlig du er fremme, du må jo sove så fort du kommer frem.
Det jeg likevel liker aller dårligst er de andre menneskene som også skal reise. Hadde det bare vært meg på flyplassen hadde det vært helt tipp topp. Men det er det jo aldri.

Skal du sydover kan du banne på at du havner på seteraden midt mellom en gjeng blonde 17-åringer iført "team-tskjorter" med påskriften:




Samtalene du må være vitne til, dreper hjerneceller, og du vil få mer intellektuelt utbytte av å se en episode Paradise Hotell. 
Hvis du er ekstra heldig havner du foran en barnefamilie, hvor foreldrenes tolkning av ordet "ferie" går ut på at de slipper å ta ansvar for egne barn. Dermed har du en 6-åring som ler høyere og høyere, jo hardere han sparker i seteryggen, og en 1-åring som bæsjer i bleia, uten at det nødvendigvis betyr at han blir skiftet på før det har gått et par timer. 


Jeg reiser mye alene, og da er det alltid ålreit å få sitte ved siden av oppegående mennesker. Det innebærer at de tar hensyn og eier normal folkeskikk. Overraskende mange gjør ikke det. Så til deg jeg deler seterad med: 
Halve armlenet er faktisk mitt, og skulderen min kan dessverre ikke brukes som sovepute. Ja, flyseter er fryktelig trange, trenger du 1 1/2 for å få plass til baken så burde du ha booket to seter. Du må mer enn gjerne gå på do, mange ganger også om du vil, men hvis du gir meg et hint så slipper jeg å bli sparket i leggen og søle tekoppen min i fanget. Om du krangler med flyvertinnene, ikke dra meg inn i det, og forvent hvertfall ikke at jeg skal ta din side i saken, da det er stor sannsynlighet for at jeg syns du er tosken oppi det hele. Jeg prater mer enn gjerne om løst og fast, sålenge du er nogenlunde edru, men så fort jeg drar frem høretelefoner/bøker/blader/sovemaske/ipod så vær så snill og ta hintet!! 


Og hvorfor er det slik, at alle har så forbanna god tid når de skal ut på tur?? Jeg er livsnyter til fingertuppene, og liker å ta livet med ro, men når det først skjer noe er effektivitet undervurdert. Ha pass og boardingkort klare når du står i køen hvor det skal sjekkes. Ikke gå gjennom sikkerhetskontrollen med lommene full av småpenger, og stållenke rundt halsen. Ja - maskinen virker, den piper på slike ting. 


Rullebåndene på flyplassene er helt geniale. Har du en kort mellomlanding og må rekke neste avgang på motsatt side av flyplassen er det gull å få litt ekstra hjelp. Men, for at de skal være nyttige, så må man gå. 
De er ikke laget for at du skal hvile den feite ræva 50 meter:

Dette ekteparet ble snik-fotografert på flyplassen i Palma.

Må du absolutt stå stille, så stå hvertfall på høyresiden slik at det er mulig å slippe forbi. 

Men for all del, det meste løser seg med et smil og en litt åpen holding. Det er bare jæ**** vanskelig når man vet man sitter på fasitsvaret selv. ;-)

torsdag 17. mars 2011

A night to remember.

Ole har kanskje ikke alltid blitt presentert som den aller mest fintfølende, romtantiske typen på denne bloggen. Det er han heller ikke, men innimellom så slår han til likevel. Og da er han skikkelig flink. Det er ikke sikkert han synes det er så ålreit at det kommer ut, men skitt au: 
Ole lager kort. Han klipper og limer, strør på glitter og smelter det med strykejernet for å lage pene hjerter. Han kjøper inn hjerteformede kakeformer for at jeg skal bli fornøyd på bursdagen min. Han sniker seg unna på shoppingturer, bare for å gå tilbake til butikken og kjøpe den tingen jeg 10 minutter tidligere har siklet på. Han bruker en halv dag på å lage crême brulée, bare fordi han vet det er favoritten min. Parfymer og make-up er alltid med når han kommer hjem fra en reise. 
Sist fredag hentet han meg på jobben med en nydelig blomsterbukett, og en liten eske med belgisk konfekt. Hvorfor? Fordi jeg fortjente det sa han. Og jeg er selvsagt hjertens enig!

Vakre:

Nam:

Jeg maste hintet, og fikk:

Men Ole gjør noe mer når han er i det romantiske hjørnet. Han tenner lys. Overalt. Han setter små telys høyt og lavt, i alle kriker og kroker. Det er virkelig verdens koseligste ting, og banker enhver belgiske sjokolade ned i støvlene. Så Ole er flink til å tenne lys. Han er bare ikke like flink til å slukke dem. Og det burde da virkelig ikke være så vanskelig? Man former munnen til en O og blåser på veken. 
Men, de fleste ulykker skjer i hjemmet har jeg hørt, og sist tirsdag fikk jeg bekreftet dette. 
Etter 3 uker på Kypros var det igjen levende lys i hybelen min. Etter tannpussen fikk Ole slokkejobben, jeg lå allerede godt plassert under dyna. Det var helt stille og alt som beveget seg var skyggene som ble kastet oppover veggene. Helt øverst på bokhylla sto det et lite telys. Ole strekker seg opp, og for å nå frem til veken, tipper han lyset fremover.

Så høres et brøl.

Stearin går fra fast til flytende form når det blir varmt. Og i flytende form er det skikkelig varmt. Så varmt at hvis du stikker fingeren borti så vil du umiddelbart trekke den til deg av ren refleks. Dette vet alle. Nå vet Ole det også. Men det var ikke fingeren han brant. Ole sover nemlig naken.

"AAAAAAAAAAHHHHHHHHH!!!!!!!  BALLA MIIIIII!!!!!" 

Jeg har aldri sett Ole bevege seg så rart. Han hoppet, kastet seg både fremover og bakover, veivet med både armer og bein, kroket seg sammen i fosterstilling, ansiktet vred seg, og hele tiden bannet og skrek han. Hadde jeg ikke visst bedre hadde jeg trodd han var full og forsøkte å danse. Han stoppet til slutt i en posisjon jeg kun har sett keepere i, etter et særdeles hardt ballskudd midt i manndommen. Når taklyset kom på kunne vi se en lang hvit stripe stearin fra midt på brystet og ned til... ja. Helt på tuppen. 
Stakkars Ole. Det var takken for at han ville gjøre det koselig en tirsdag kveld. Det ordnet seg heldigvis, og etter å ha plukket av all den størkede stearinen fra stasen, kunne han konstatere at det ikke var skjedd noen varig skade. 

Moralen? Vær snill og god med kjæresten din, men ikke slokk levende lys naken.

lørdag 12. mars 2011

Løp for faen!!!!

Noen dager føler jeg meg mer vel enn andre, og sånn er det bare. Riktignok kan jeg påvirke mye; fine og komfortable klær, velstelt hår, sminke, nok søvn, osv. Men det er noen ganger jeg har større behov for å føle meg vel. Det er ikke så farlig når jeg skal på matbutikken, men en danserunde på byen kan lett bli mislykket hvis skoene gnager, eller håret kollapser så fort man går ut døra.
Et annet sted jeg liker å føle meg vel er på treningssenter. Jeg trenger ikke å se pen ut, håret er som regel surret sammen i en dott og om jeg har på sminke er det bare fordi den sitter igjen fra tidligere på dagen. Det handler om komfort. Klær som sitter godt, og som ikke strammer på feil steder er avgjørende for om det er helt ok tålbart å trene, eller grusomt. Som dere sannsynligvis har forstått fra tidligere innlegg, så liker ikke jeg å trene. Eneste grunnen til at jeg innimellom utsetter meg for denne grufulle aktiviteten er for å slippe å være kjempetjukk. Jeg gir totalt beng i helsegevinsten det gir, her handler det om forfengelighet.
Onsdag kveld klarte Ole å hale og dra meg med på en økt. (Det i seg selv er en prestasjon han fortjener heder og ære for!!) Jeg hadde latterlig dårlig tid, og kastet noen klær oppi den fine rosa bagen min og løp ut døra.
Vel fremme i garderoben skjønte jeg raskt at jeg hadde driti på draget. For det første hadde jeg glemt sports-BH. Å løpe på mølla uten sports-BH for meg er... Tja, la oss kalle det problematisk. Heldigvis selger de klær i respsjonen, så jeg løp ut for å kjøpe en. På stativet hang det Small og Medium. Fint. Tilbake i garderoben stappet jeg fettet ned i den litt-for-trange BH'n. Så la jeg merke til buksa jeg hadde tatt med. Ikke den gode fra Adidas, med bred strikk og høyt liv, neida.
Jeg hadde tatt med en Nike-bukse jeg kjøpte for 6 år og 8 kilo siden, på den tiden hvor bukselinningen sluttet like under hoftekammen. Hvorfor jeg den fortsatt ligger i skapet er jo en gåte. Jeg får den fortsatt på, men den skviser kjærlighetshåndtakene godt inn for å si det slik. Dette kan jo imidlertid fikses med en lang, løs og ledig topp, så jeg var ikke altfor bekymret. Hadde jeg bare hatt en slik topp. I bagen min lå det en sykkel-singlet beregnet på spreke og flate mager (jeg har fått den av Ole, kanskje ment som et lite hint???). I tillegg er sykkeltopper forholdsvis korte, da de er beregnet å ha utenpå sykkelbukser, hvor strikken slutter rett innunder armhulene. Så der sto jeg med for liten sports-BH, med en kort og trang bukse og topp utenpå. Jeg kikket meg i speilet og så dette, minus smilet og snakkeboblen:


Lysten til å gå ut av garderoben og vise meg frem var, naturligvis, nokså liten. Jeg vurderte lenge å legge meg i solariummet i stedet for. Til slutt sugde jeg inn magen, holdt pustet og fortet meg bort til møllene. Jeg eier ikke konkurranseinstinkt. Ole er motsatt, han ser ikke poenget med å konkurrere uten muligheten til å vinne. Men, når noen overhodet ikke tror jeg får til en ting, så hender det at det går en liten faen i meg som skal bevise det motsatte. Ole har lenge trodd at han kan bruke dette som en motivasjonsfaktor.

"Jeg vedder på at du ikke klarer å sykle Raumerrittet..."

Det funker ikke. Jeg har ingen interesse av å vise han at jeg kan/kan ikke sykle langt. Men, på onsdag, i altfor trange klær, og med en selvfølelse som sa elefant, dukket det opp en slik liten faen. Og denne lille faen planta seg godt fast og sa noe sånt:

"Hvis du skal se feit ut, må du hvertfall ikke trene som en feit! Her er det bare å løpe!! LØP FOR FAEN, LØP!!!"

Så det ble personlig løpe-rekord på mølla. Hva den ligger på vil jeg ikke si, jeg er jo ikke ute etter sympati. Og igjen: Det er så grusomt. Jeg blir svimmel, kvalm, får ikke puste, jeg gulper, stønner og peser. Det er ikke gøy å trene. Den som sier noe annet er en lort. Når jeg la meg ned for å ta sit-ups etterpå, trodde jeg at jeg hadde fått omgangsyken. Seriøst. Feber, oppkast og vondt i kroppen, jeg hadde alle symptomer.
Men hva skal man gjøre da, når man elsker mat og søtsaker? Da må man bare løpe da.

På barneavdelingen på ahus har de tulle-speil.

Liker:

Liker ikke:

søndag 6. mars 2011

Mars=Vår

JA! JA JA! Sommeren er på vei! Så fort vi gikk inn i mars, var det som om små vår-tegn poppet opp her og der. For det første er jo tempraturen himmelsk i forhold til hva den var, og snøen SMELTER faktisk på dagtid når sola steiker på. Små drypp fra istappene fra taket er som vakker musikk i mine ører! Igår kunne jeg tidvis gå på bar asfalt når jeg gikk tur med Oskar. Jeg nøt den harde, ruglete og ikke-glatte overflaten for hvert skritt jeg tok. At jeg ikke har knekt et bein eller to i vinter er egentlig helt utrolig. Jeg har hatt daglige nesten-ulykker og kan vel bare takke mamma og pappa for litt-for-dyre vinterstøvletter med skikkelig såle. 
Dessuten har det blitt myyye lysere. Etter en hel uke med kveldsvakter la jeg merke til at lampen utenfor inngangsdøren ikke slo seg på når jeg åpnet døra 06.45 for å dra på jobb. Den har bevegelsessensor og har lyst hver eneste morning hele vinteren. Det føles litt lettere å være på jobb når man kan se dagslys både før og etter dagvakt. 

Ski-VM er over i dag, og jeg syns igrunn vi kan sette en strek for vintersport for denne gang. Det kan jo uansett ikke toppe de fantastiske VM-ukene som har vært?

Ole kommer hjem om et par dager, og hadde det vært skikkelig vår så hadde han kanskje blitt her noen uker også. Forresten, alle vet vel hvordan man best viser at man har savnet kjæresten sin??? Her er noen eksempler:

Kanebo Sensai Liquid Eyeliner, farge Black


Lancôme Juicy Tube, farge Candy

Guerlain Mascara, farge Black


He he he he he he...