Les for all del Kjæresteforhold Level 100 - Del 1 og Mamma Level 100 først, dette er nemlig fortsettelsen!
Jeg vil også nok en gang minne om at det jeg nå forteller hendte de aller første dagene etter jeg var operert. Dette er ikke et pågående problem, og Ole har sluppet å bidra noe som helst siden denne dagen. Dersom noen potensielle, fremtidige pasienter leser dette vil jeg for all del ikke bidra til å skremme ytterligere.
Det er vel unødvendig å si at behovet for en dusj melder seg raskt etter et par dager på sofaen, og ikke minst når hver eneste tur opp trappen til 2. etg minnet om en time på elipsemaskinen. Som jeg har fortalt før har jeg altså en irriterende tendens til å nesten-besvime. Det er sjeldent jeg går helt i bakken, men det er ofte akkurat like før. Det suser i ørene, øynene faller igjen og hele kroppen blir som skjelvende gele. Faren for at det skal skje, øker når jeg dusjer, som tenåring har jeg faktisk mer enn en gang krabbet ut på alle fire, åpnet baderomsdøra og ropt på hjelp fra hvem enn som har vært hjemme. Dessverre var det en gang kun lillebror og kompisen hans. Uansett, som sikkerhet ved første dusj måtte i hvertfall Ole være tilstede på badet, og godt var det, for jeg fikk bruk for han. Bare ikke til akkurat det jeg trodde.
Som ny-operert gjorde jeg stadig nye oppdagelser. For eksempel klarte jeg ikke sette fra meg, eller plukke opp ting fra stuebordet de første dagene, fordi det var altfor lavt. Jeg fant ut at tærne mine var for langt unna armene, i halvannen uke, før jeg endelig klarte å få på en sokk. Hver morgen måtte Ole derfor kle på meg sokkene før han dro på jobb. Jeg oppdaget at jeg måtte ta pauser i middagen, fordi jeg ikke klarte å sitte oppreist lenge nok til å fortære et helt måltid. En dag klarte jeg endelig å sette meg på huk, men jeg oppdaget raskt at jeg ikke kom meg opp igjen. Flaks for meg at Ole var hjemme.
I dusjen oppdaget jeg noe helt nytt.
Jeg har fortalt at det var lite som skjedde... bak der. Magen hadde jo stoppet helt opp. Jeg antar det var derfor jeg ikke oppdaget det før.
Jeg klarte ikke å vaske meg i rumpa.
Jeg klarte foran. Det var vridnings-bevegelsen bakover jeg ikke behersket. Jeg forsøkte å bøye knærne. Hjalp ingenting. Jeg forsøkte lene meg forover. Hjalp ingenting. Jeg forsøkte igjen og igjen. Til slutt åpnet jeg dusjdøra, mannet meg kraftig opp og sa til Ole:
"Du... Jeg lurer på om jeg kanskje trenger hjelp med noe..."
"Hva da?" spurte Ole, lykkelig uvitende om hva som var i vente.
"Vel... Det virker som jeg ikke klarer å vaske hele meg."
"Å?"
"Jeg tror du må hjelpe meg å vaske meg i rumpa..."
Responsen var ikke helt som jeg håpet. Jeg mener, det er jo ikke som om området syd for navlen er totalt ukjent for samboeren min gjennom 8 år. Dog forstår jeg også konseptet med å bevare litt mystikk i forholdet. Likevel, å bli ydmyket med et "NEI" sammen med en grøsser-grimase, for deretter å måtte fysisk bevise at jeg ikke fikk det til, det hadde jeg ikke forventet. Jeg måtte altså vise at jeg prøvde å vaske meg, uten å få det til, for at Ole skulle tro på meg når jeg sa jeg trengte hjelp. Han begynte også å instruere meg i bevegelser for at jeg skulle få det til. Han stilte spørsmål ved armlengden min, om det kanskje kunne være noe unormalt med den? Burde jeg få armene mine sjekket? Hva om jeg satte meg på gulvet? Kanskje jeg kunne løfte det ene benet, som en hund?
Her må jeg innrømme at jeg stusset litt. Trodde han virkelig at det å bli vasket i baken var noe jeg ønsket meg? Noe jeg hadde så lyst til å oppleve, at jeg latet som om jeg ikke fikk det til selv? La meg poengtere at det ikke var tilfellet. Hadde det vært DEN MINSTE SJANSE for at jeg kunne klare det selv, hadde jeg ikke spurt Ole om hjelp.
Han godtok til slutt at han faktisk måtte til pers og fant frem en klut. Jeg såpet den inn og gav den tilbake. Som alltid når en ubehagelig situasjon pågår, så lo jeg høyt. Dette kan nok misforstås av mange som at jeg syntes dette var gøy, men det var virkelig helt motsatt. Jeg lo så jeg ristet og Ole ble ekstra oppgitt, og ropte fortvilet:
"La oss bare få dette overstått!"
Jeg snudde meg med ryggen til, støttet meg til veggen og gjorde et tappert forsøk på å lene meg fremover. Og så skjedde det som gjorde alt så uendelig mye verre. Se for deg et svakt forsøk på en underarms-serve på tennisbanen, hvor tennisracketen er erstattet med en klut.
KLASK!
Etterfulgt av et triumferende og fornøyd:
"SÅNN!" fra Ole.
Det tok et par sekunder før jeg innså hva som hadde skjedd. Hadde jeg virkelig nettopp blitt KLASKET med en klut? Vantro snudde jeg meg og skrek:
"VAR DET ALT??? KALLER DU DET Å HJELPE TIL???"
Jeg tror det neste som skjedde var at hjelpeløsheten virkelig skylte innover meg.
Her sto jeg, 28 år, og selv om jeg var fullstendig klar over at det var et raskt forbigående problem, klarte jeg altså ikke å vaske meg selv i rumpa. Når jeg i tillegg ble møtt av et KLASK når jeg ba om hjelp, ble det rett og slett for mye for meg. Jeg brøt ut i en merkelig blanding av hikstegråt og latterbrøl, hvorpå Ole stoppet helt opp, kikket lenge på meg og spurte til slutt:
"Gråter du eller ler du?"
"Be-e-e-e-e-e-ggeeeee de-e-e-e-e-eleeeeeeer" gråt-lo jeg. Krokodilletårer trillet nedover kinnene, men det var jo ikke så lett for Ole å se når jeg tross alt sto i dusjen.
"Jammen hvorfor gråter du?" Ole er virkelig tett i pappen iblant.
"Fordi-i-i-i-i-i du-u-u-u bare k-k-k-k-k-klaske-e-e-e-et meg. Du-u-u-u-u vil ik-k-k-k-ke hj-hj-hjelp-e-e-e-e me-e-e-e-e-eg!"
Dette var altså ikke en pen, yndig pikegråt. Til slutt klarte jeg å forklare Ole, slik at han også forsto det, at han hadde gjort en pinlig og fornedrende situasjon til noe enda verre ved å først vise avsky for oppgaven og deretter utføre den så ekstremt dårlig og halvhjertet. Å bli møtt med latter hadde vært så uendelig mye bedre, da kunne jeg jo ledd med! Det ordnet seg riktignok. En angrende synder spurte pent om litt veiledning, og gjorde et nytt forsøk som ble godkjent av undertegnede.
Jeg velger å se på alle disse hendelsene som nyttige erfaring. Dette er jo nødt til å gjøre meg til en mye flinkere sykepleier? Og Ole, han vet jo plutselig hvordan det er å bli gamle sammen!
Jeg avslutter nå min lille trilogi om hvordan mine nyopererte dager har vært. God bedring-ønsker har jeg heldigvis ikke behov for lengre, selv om jeg innrømmer at det gjenstår endel opptrening. På mandag er det svømming med en god venninne. Hun har forøvrig født 2 barn og har mye flatere mage enn jeg noensinne har hatt. Men det er en helt annen sak. Akkurat nå er jeg bare veldig glad, og veldig takknemlig, for at jeg har en kropp som fungerer akkurat som den skal.
Jeg vil også nok en gang minne om at det jeg nå forteller hendte de aller første dagene etter jeg var operert. Dette er ikke et pågående problem, og Ole har sluppet å bidra noe som helst siden denne dagen. Dersom noen potensielle, fremtidige pasienter leser dette vil jeg for all del ikke bidra til å skremme ytterligere.
***
Det er vel unødvendig å si at behovet for en dusj melder seg raskt etter et par dager på sofaen, og ikke minst når hver eneste tur opp trappen til 2. etg minnet om en time på elipsemaskinen. Som jeg har fortalt før har jeg altså en irriterende tendens til å nesten-besvime. Det er sjeldent jeg går helt i bakken, men det er ofte akkurat like før. Det suser i ørene, øynene faller igjen og hele kroppen blir som skjelvende gele. Faren for at det skal skje, øker når jeg dusjer, som tenåring har jeg faktisk mer enn en gang krabbet ut på alle fire, åpnet baderomsdøra og ropt på hjelp fra hvem enn som har vært hjemme. Dessverre var det en gang kun lillebror og kompisen hans. Uansett, som sikkerhet ved første dusj måtte i hvertfall Ole være tilstede på badet, og godt var det, for jeg fikk bruk for han. Bare ikke til akkurat det jeg trodde.
Som ny-operert gjorde jeg stadig nye oppdagelser. For eksempel klarte jeg ikke sette fra meg, eller plukke opp ting fra stuebordet de første dagene, fordi det var altfor lavt. Jeg fant ut at tærne mine var for langt unna armene, i halvannen uke, før jeg endelig klarte å få på en sokk. Hver morgen måtte Ole derfor kle på meg sokkene før han dro på jobb. Jeg oppdaget at jeg måtte ta pauser i middagen, fordi jeg ikke klarte å sitte oppreist lenge nok til å fortære et helt måltid. En dag klarte jeg endelig å sette meg på huk, men jeg oppdaget raskt at jeg ikke kom meg opp igjen. Flaks for meg at Ole var hjemme.
I dusjen oppdaget jeg noe helt nytt.
Nydusjet, men ikke helt fornøyd likevel.
Jeg har fortalt at det var lite som skjedde... bak der. Magen hadde jo stoppet helt opp. Jeg antar det var derfor jeg ikke oppdaget det før.
Jeg klarte ikke å vaske meg i rumpa.
Jeg klarte foran. Det var vridnings-bevegelsen bakover jeg ikke behersket. Jeg forsøkte å bøye knærne. Hjalp ingenting. Jeg forsøkte lene meg forover. Hjalp ingenting. Jeg forsøkte igjen og igjen. Til slutt åpnet jeg dusjdøra, mannet meg kraftig opp og sa til Ole:
"Du... Jeg lurer på om jeg kanskje trenger hjelp med noe..."
"Hva da?" spurte Ole, lykkelig uvitende om hva som var i vente.
"Vel... Det virker som jeg ikke klarer å vaske hele meg."
"Å?"
"Jeg tror du må hjelpe meg å vaske meg i rumpa..."
Responsen var ikke helt som jeg håpet. Jeg mener, det er jo ikke som om området syd for navlen er totalt ukjent for samboeren min gjennom 8 år. Dog forstår jeg også konseptet med å bevare litt mystikk i forholdet. Likevel, å bli ydmyket med et "NEI" sammen med en grøsser-grimase, for deretter å måtte fysisk bevise at jeg ikke fikk det til, det hadde jeg ikke forventet. Jeg måtte altså vise at jeg prøvde å vaske meg, uten å få det til, for at Ole skulle tro på meg når jeg sa jeg trengte hjelp. Han begynte også å instruere meg i bevegelser for at jeg skulle få det til. Han stilte spørsmål ved armlengden min, om det kanskje kunne være noe unormalt med den? Burde jeg få armene mine sjekket? Hva om jeg satte meg på gulvet? Kanskje jeg kunne løfte det ene benet, som en hund?
Her må jeg innrømme at jeg stusset litt. Trodde han virkelig at det å bli vasket i baken var noe jeg ønsket meg? Noe jeg hadde så lyst til å oppleve, at jeg latet som om jeg ikke fikk det til selv? La meg poengtere at det ikke var tilfellet. Hadde det vært DEN MINSTE SJANSE for at jeg kunne klare det selv, hadde jeg ikke spurt Ole om hjelp.
Han godtok til slutt at han faktisk måtte til pers og fant frem en klut. Jeg såpet den inn og gav den tilbake. Som alltid når en ubehagelig situasjon pågår, så lo jeg høyt. Dette kan nok misforstås av mange som at jeg syntes dette var gøy, men det var virkelig helt motsatt. Jeg lo så jeg ristet og Ole ble ekstra oppgitt, og ropte fortvilet:
"La oss bare få dette overstått!"
Jeg snudde meg med ryggen til, støttet meg til veggen og gjorde et tappert forsøk på å lene meg fremover. Og så skjedde det som gjorde alt så uendelig mye verre. Se for deg et svakt forsøk på en underarms-serve på tennisbanen, hvor tennisracketen er erstattet med en klut.
KLASK!
Etterfulgt av et triumferende og fornøyd:
"SÅNN!" fra Ole.
Det tok et par sekunder før jeg innså hva som hadde skjedd. Hadde jeg virkelig nettopp blitt KLASKET med en klut? Vantro snudde jeg meg og skrek:
"VAR DET ALT??? KALLER DU DET Å HJELPE TIL???"
Jeg tror det neste som skjedde var at hjelpeløsheten virkelig skylte innover meg.
Her sto jeg, 28 år, og selv om jeg var fullstendig klar over at det var et raskt forbigående problem, klarte jeg altså ikke å vaske meg selv i rumpa. Når jeg i tillegg ble møtt av et KLASK når jeg ba om hjelp, ble det rett og slett for mye for meg. Jeg brøt ut i en merkelig blanding av hikstegråt og latterbrøl, hvorpå Ole stoppet helt opp, kikket lenge på meg og spurte til slutt:
"Gråter du eller ler du?"
"Be-e-e-e-e-e-ggeeeee de-e-e-e-e-eleeeeeeer" gråt-lo jeg. Krokodilletårer trillet nedover kinnene, men det var jo ikke så lett for Ole å se når jeg tross alt sto i dusjen.
"Jammen hvorfor gråter du?" Ole er virkelig tett i pappen iblant.
"Fordi-i-i-i-i-i du-u-u-u bare k-k-k-k-k-klaske-e-e-e-et meg. Du-u-u-u-u vil ik-k-k-k-ke hj-hj-hjelp-e-e-e-e me-e-e-e-e-eg!"
Dette var altså ikke en pen, yndig pikegråt. Til slutt klarte jeg å forklare Ole, slik at han også forsto det, at han hadde gjort en pinlig og fornedrende situasjon til noe enda verre ved å først vise avsky for oppgaven og deretter utføre den så ekstremt dårlig og halvhjertet. Å bli møtt med latter hadde vært så uendelig mye bedre, da kunne jeg jo ledd med! Det ordnet seg riktignok. En angrende synder spurte pent om litt veiledning, og gjorde et nytt forsøk som ble godkjent av undertegnede.
Jeg velger å se på alle disse hendelsene som nyttige erfaring. Dette er jo nødt til å gjøre meg til en mye flinkere sykepleier? Og Ole, han vet jo plutselig hvordan det er å bli gamle sammen!
Jeg avslutter nå min lille trilogi om hvordan mine nyopererte dager har vært. God bedring-ønsker har jeg heldigvis ikke behov for lengre, selv om jeg innrømmer at det gjenstår endel opptrening. På mandag er det svømming med en god venninne. Hun har forøvrig født 2 barn og har mye flatere mage enn jeg noensinne har hatt. Men det er en helt annen sak. Akkurat nå er jeg bare veldig glad, og veldig takknemlig, for at jeg har en kropp som fungerer akkurat som den skal.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar