fredag 22. januar 2016

Mamma Level 100

Har du ikke lest forrige innlegg Kjæresteforhold Level 100 vil dette innlegget fremstå som vanvittig sært, uvanlig ekkelt og noen av dere vil lure på om dere burde ringe politiet. Gjør foreldrene mine en tjeneste og les forrige først.

Etter nattens kaotiske strabaser, var jeg mildt sagt utslitt når sola sto opp. Å stå opp selv syntes ikke engang som noe alternativ, for i tillegg til at jeg fortsatt var kvalm og hadde mageknip, svimlet det for meg hver gang jeg stabbet ut til badet. Pappa var så snill og ha hjemmekontor hjemme hos meg de første dagene, og denne dagen inkludert. Han serverte frokost på nattbordet, og eneste grunnen til at jeg tvang den i meg var fordi jeg trodde uvelheten skyldtes mangel på inntak. Nå er det sikkert noen av dere som ikke skjønner noen ting. Mangel på inntak? Hos meg? Det henger liksom ikke på greip. Jeg sliter jo som kjent med å begrense inntaket, ikke holde det oppe, men i 4 dager hadde jeg spist minimalt.
Å miste matlysten er jo noe jeg alltid har drømt om, men etter å ha prøvd det tar jeg tilbake den drømmen. Det føles virkelig kjipt å spise fordi du vet du burde, ikke fordi det frister så mye at du nesten ikke klarer tøyle gapet.
Det var forsåvidt også en annen ting jeg ikke hadde hatt vansker med tidligere, som plutselig var et stort frustrasjonsmoment. Akkurat som å spise, har etterpå-prosessen alltid vært en nokså forglemmelig del av det hele. Noe som bare skjer automatisk liksom. Kort sagt: Jeg hadde ikke bæsja på 5 dager.

Når man opererer noe og får bedøvelse, nesten uansett hva det er, vil du oppdage at sykepleieren etterpå er forunderlig opptatt av om du har både tisset og... ja. For de fleste fremstår det nokså snodig å bli mast på om disse tingene, og jeg lover deg at vi ikke har en merkelig fetisj av noe slag. Det er mange gode grunner til at vi maser, så bare svar ærlig og vær glad. I mitt tilfelle var ikke vannlatingen noe problem, faktisk ble det unnagjort etter kort tid på oppvåkningen, riktignok mellom to forbausende sterke sykepleiere som stadig skrek: "HOLD ØYNENE OPPE!!!"
Jeg har alltid hatt en irriterende tendens til å besvime lett.

Selv om nyrene mine produserte som de skulle, var jeg dog bekymret for måten det kom ut på. Livredd for at jeg hadde fått en eller annen grusom nerveskade, spurte jeg doktoren om det var normalt å tisse litt, pause, tisse litt, pause og å virkelig måtte konsentrere seg om arbeidsoppgaven. Jeg ble beroliget med at årsaken var at jeg mest sannsynlig ikke klarte å slappe godt nok av på toalettet, og det var jo virkelig logisk. Jeg hadde jo mer enn nok med å holde meg fast i handikap-håndtakene!

Når jeg sier at jeg den første dagen altså hadde vansker med å slappe av nok til å slippe ut urin, så er det kanskje ikke så vanskelig å forestille seg at å slappe av nok til å slippe ut noe annet var uaktuelt. Jeg skjønte raskt at dette kom til å bli en utfordring, så væskeinntaket ble økt, lakserende olje ble kjøpt inn og svisker fortært. Ingen verdens ting skjedde.
Mamma er helsesøster, men har mange års erfaring som sykepleier på kirurgiske sengeposter. Hun er derfor vant til å mase om nettopp dette. Hun ringte meg fra jobb den 5. dagen og spurte, godt oppdatert som hun var:

"Harru bæsja?"
"Nei."
"Hm... Kanskje vi skal gi deg et klyx?"

Jeg lo bare, sikker på at det aldri skulle skje hvertfall. Noen timer senere stompet hun inn på soverommet mitt med en apotek-pose i hånda.

"Jeg syns vi skal prøve jeg!"
"Det syns ikke jeg!" svarte jeg og dro dyna over hodet.
"Tenk for en lettelse når det er overstått! Det er jo så fort gjort!"

Hun prøvde å bruke sykepleier-stemmen sin. Den er litt sånn "alt her i verden er helt naturlig og jeg lar meg ikke affisere av noe som helst, jeg er like nøytral som Sveits, dessuten er jeg veldig klok så du burde høre på meg". Skjønner du hvilken stemme jeg mener? Den som blir veldig vanskelig å si nei til, å argumentere imot?
Dessuten visste jeg jo at hun hadde rett. Jeg hadde jo sagt akkurat det samme selv, sikkert brukt den samme stemmen også. Så jeg gikk med på det.

Klyx. For de som nå spør seg: Skal hele tuppen inn? Svaret er ja.

Det var bare et lite hinder. Jeg rakk ikke rundt. Det er mulig jeg har korte armer, men når jeg i tillegg var pinne stiv i hele ryggsøylen rakk jeg rett og slett ikke rundt.
Og det er her Mamma Level 100 kommer inn i bildet.
Jeg vet ikke hvor mange av dere som har fått klyx av moren deres? Ikke det nei? Det er liksom noe helt riv ruskende feil med at moren din putter noe som helst opp i baken din når du er 28 år! Ikke at alderen egentlig er det som gjør det rart her, men det gjør det hvertfall ikke noe bedre! Jeg kjenner faktisk at jeg grøsser av minnet enda. Reaksjonen min var selvsagt som den alltid er i ubehagelige situasjoner. Jeg lo høyt! Jeg lo og lo og lo, helt til jeg ikke lo i det hele tatt.
Det er faktisk mange som ikke har særlig stor effekt av klyx. Jeg var ikke en av dem. Heldigvis rakk jeg toalettet denne gangen. Hvis ikke måtte vi ha pusset opp huset på nytt.
Hadde jeg hatt det som er naturlig integrert hos normale mennesker, nemlig et filter, skulle jeg spart dere for detaljene fra seansen som fulgte. Det føltes som om noen brukte tarmene mine som hoppetau. Jeg er sikker på at de buktet og bølget seg som en vinterstorm på Norskehavet, raserte og herjet og spyttet ut alt som var på dens vei. Jeg hadde absolutt ingen kontroll på en eneste kroppsdel, og snart var det Mamma som sto og skrek: "HOLD ØYNENE OPPE!!!!!!"
Jeg lå over en krakk som sto foran meg, gjennomsvett, utslitt, men uten sjanse til å stoppe fortsettelsen. Mamma vred opp kalde kluter og ropte konstant "NÅ HENTER JEG PAPPA!" hvorpå jeg konstant protesterte i halvsvime: "NEI!!! Det holder da at en av foreldrene mine er tilstede for dette!!!" Ifølge Mamma var jeg like hvit i ansiktet som porselenet på toalettet, så hun var livredd for at jeg skulle deise ned i flisegulvet. Mamma vet hvor mye jeg veier, så jeg forstår frykten svært godt. Likevel følte jeg det var nok med én tilskuer. Så kom kvalmen og bøtte ble løpt etter. Jeg vet ikke hva din erfaring er med å spy og drite samtidig, med nyoperert rygg og mor som tilskuer, men jeg kan fortelle at det var et øyeblikk jeg vil minnes med gru for resten av mitt liv.

Det var her det hele utspilte seg. Tvangstømmingen.

Hvor lenge dette varte vet jeg faktisk ikke, men begge beina mine var sovnet innen jeg kunne stige av tronen. Utmattelsen var total og jeg ble støttet tilbake til sengen hvor jeg sovnet momentant.
Premien for å ha gått igjennom dette var at jeg samme kveld allerede følte meg mye bedre enn jeg hadde gjort på dagevis. Matlysten kom gradvis tilbake og energinivået steg, selv om frykten for at jeg ikke skulle klare å få igang magen på naturlig måte raskt nok, hang over meg som en tung skygge. Jeg drakk Duphalac som om det var gratis vin, i håp om at jeg skulle kunne gå på do uten hjelp fra mor neste gang. Om jeg lykkes? Å JADA!

Det kan forøvrig vært greit å påpeke at alle disse tingene, oppkast, klyx og også neste blogginnlegg, utspilte seg over 3 intense dager rett etter operasjonen. Dette er ikke noe som pågår fortsatt, når jeg skriver om dette er jeg supersprek, frisk i kinnene etter en lang gåtur ute, klarer meg selv og har kuttet ut alt av smertestillende. Det ville være ille om noen misforsto akkurat dette.
Jeg vet og at jeg har lovet en "Kjæresteforhold Level 100 - Del 2", og den kommer altså. Jeg vet bare ikke helt når.


2 kommentarer:

  1. Hei Ida! Jeg tittet tilfeldigvis innom bloggen din for å sjekke om du hadde skrevet noe mer, og det hadde du :D Bloggen din er helt super, og dette innlegget her traff meg skikkelig, ettersom jeg "ble utsatt" for akkurat det samme da jeg lå på ortopedisk og hadde operert benet, og ikke fått i meg noe særlig mat eller gått på do på 1 uke! Helt grusomt! -Og litt morsomt i ettertid!

    Jeg har forresten bestemt meg for å gå sykepleien!! - Takket være deg, og programmet "24 timer på legevakten" :) Så kanskje vi sees en dag om noen år :D

    Hilsen og klem fra Cecilie, hun som lå på ortopedisk sengepost med infeksjon og hematom etter operasjon i leggen, høsten 2014. (Håper du husker meg!!)

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei Cecilie!
      Jeg kan ikke tro det har tatt meg så lang tid å svare på kommentaren din - det var ikke meningen, beklager, jeg er bare så veldig lite aktiv med bloggingen. Veldig hyggelig kommentar! Og selvsagt husker jeg deg. :-)
      Så morsomt at du har bestemt deg for å bli sykepleier. Det er virkelig et superfantastisk yrke! :-) Lykke til med studier, kanskje vi ses i hvitt snart!
      Hilsen Ida

      Slett