Lykkelig?

Lykke er super-in. Overalt i verden higer mennesker etter å bli enda mer lykkelige. Det spiller ingen rolle om man er ulykkelig, passe lykkelig eller berusende lykkelig, mye vil uansett ha mer.
Det var sikkert derfor Gretchen Rubin (45), tobarns-moren i et vellykket ekteskap, advokat-utdannet og boende i en dyr leilighet på Manhatten, måtte skrive bok om hvordan hun ble enda lykkeligere. Magasinet hadde et stort intervju med damen som nå har solgt millionvis av bøker, og jeg klarte ikke lese det uten å bli bittelitt lei meg.
Jeg vet at skinnet kan bedra, men hvis ikke hun, med det utgangspunktet der, kan være fornøyd, hva med oss andre da?
Kommer vi alle til det punktet hvor vi tenker: "Dette, alt jeg har, familien min, huset mitt, vennene mine, pengene mine, det holder ikke lenger, jeg trenger noe mer?" Trenger vi alle til slutt og kaste oss ut på en selvutviklende ferd, snurre oss rundt og starte på nytt, ala Elisabeth Gilbert i "Eat, Pray, Love"?
Det er forøvrig noe jeg selv er pissredd for. Jeg syns det er naturlig at jeg foreløpig ønsker meg mer; eget bosted, stødig økonomi, velfungerende familieforhold, en givende jobb. Og jeg vil også påstå at disse tingene er nokså avgjørende for at jeg blir lykkelig i fremtiden. Jeg tror ikke på kjærlighet, luft og vann, til det er jeg altfor glad i materielle goder.

Men hva hvis det aldri blir nok? Tenk om jeg sitter der med unger, bikkje, hus og gubbe og tenker at "hva nå? Er dette virkelig alt?"
Jeg tenker ikke så mye på om jeg blir steinrik eller ei, det skipet seilte forøvrig når jeg søkte sykepleiehøgskolen, men hva om jeg blir som Elisabeth Gilbert eller Gretchen Rubin? Grøss og gru.

I Magasinet står det at lykketoppen nås i starten av 30-åra, når man er nyetablert, men enda ikke har fått det første barnet. Noe så deprimerende. Man er ikke i nærheten av halvveis (forhåpentligvis), og så skal det bare tippe nedover etter det? Er det den passelig mengden ansvaret som er svaret; eget hushold å styre, men ingen unger å bryne seg på? Eller er det alderen; ung, men voksen? Pengene kan det ikke være, man har vel aldri mindre penger enn som nyetablert. Eller er det nettopp mangelen på penger som er svaret da? Nja, tviler.

Jeg tror (og håper virkelig) at oppskriften må være de små tingene. En ryddig leilighet (utrolig hvilket magisk effekt det har), en god frokost søndag morning, en morsom film... Øyeblikket her og nå. Ubetydelig små ting, som til syvende og sist utgjør det store bildet. For eksempel en A. Sensuren faller på prosjekteksamen i psykologi denne uken, og jeg har forsøkt å fortelle meg selv i en måned nå at jeg blir lykkelig for en B, fornøyd med en C og skuffet over en D. Helt ærlig, det er piss. Jeg blir lykkelig for en A, fornøyd med en B og skuffet over en C. Jeg jobbet steinhardt og fikk knallgode tilbakemeldinger både fra sykepleiere, vernepleiere og helsesøstre, så forventningene mine er store.
Så sensor, vær så snill! Gjør meg lykkelig og gi meg en Aaaaaaaaaaa!

Mad Men vs. Mad Women

Jeg er snart ferdig med første sesong av Mad Men. Som de fleste andre er jeg blitt helt hektet. Jeg elsker de ultra-feminine antrekkene til damene i serien, jeg lar meg provosere av det mannsdominerte miljøet, samtidig som jeg syns det er hysterisk morsomt hvor uvitende begge parter fremstår. Men jeg klarer ikke riktig å bestemme meg om jeg synes synd på kvinnerollen anno 1960, eller om jeg rett og slett misunner dem.


Først og fremst må det ha vært frustrerende å alltid måtte føye seg etter mannens meninger, uansett hvor tåpelige de var. I huset, på jobben, økonomisk, overalt. Slitsomt å alltid måtte opptre som et glansbilde; uskyldig, kokett, pliktoppfyllende. Like a lady. 
I Mad Men gjøres det et stort poeng ut av hvor "smarte" mennene er, og hvor "dumme" damene er. De stakkars små damene har mer enn nok med å trykke på en skrivemaskin, se pene ut, hente kaffe og flørte med sjefene. 


Og det er faktisk her jeg kjenner et snev av misunnelse. 


For en lettelse det iblant må være, at ingen forventer noe som helst av deg. Ingen skriker om økonomisk uavhengighet, for når du slutter å motta penger fra pappa, får du nye av ektemannen din. Livet dreier seg ikke om selvrealisering gjennom utdannelse, karriere, reise-jorda-rundt-turer, politisk og kulturelt engasjement, åndelig nirvana, seksuelt nirvana, osv osv. Når du ikke kan navnet på verdenslederne og hovedstadene, så gjør det ingen verdens ting, for det er heller ingen som synes at du burde vite det.
Når du har hanka inn en rik fyr og poppa ut et par unger, ja - da er du ferdig. 
Kvinnerollen er utfylt. Ahh... 
Neste nivå er at barna oppfører seg pent og at du fortsetter å være pen. Hvis mannen din i tillegg klatrer på karrierestigen og får enda mer penger, ja da er det bare å slippe jubelen løs. Dagene går med til å sette opp krøllspenner, stelle hagen, ta på mer rød leppestift og sladre. Det verste som kan skje i løpet av uka er at du brenner hull i skjorta du stryker for gubben. Og attpåtil, som en fin bonus, så er det helt normalt å gå i lekre kjoler, oppsatt hår og høye hæler. Til og med på matbutikken. 


Om en tidsmaskin hadde skippet meg til 1960 må jeg innrømme at jeg hadde savnet et par ting. Joggebukser for eksempel. Og kanskje innimellom, muligheten til å gjøre akkurat hva jeg ville. Jeg passer nok best inn i 2011, men jeg kunne ønske vi alle hentet frem feminiteten til 1960-damene og at vi i 2011 begynte å oppføre oss litt mer ladylike. For der har vi 2011-jenter mye å lære.

Dame anno 1960:

Dame anno 2011:

Stygge venninner.

"Hvorfor er det slik, at alle jenter har en stygg venninne, som alltid vil gå hjem tidlig?" undret Geir. "Det slår aldri feil, det er en i hver eneste jente-gjeng. Spiller ingen rolle om det er 2 jenter eller 10 jenter, det er alltid ei stygg ei."

Hvor temaet dukket opp fra er jeg usikker på, vi befant oss på et outlet-senter og hadde nettopp kjøpt sko, jeg, Ole, Geir, Henrik og Alex. Jeg var riktignok ikke overrasket, samtaleemnene den siste uken hadde stort sett dreid seg om fremkomstmidler på to hjul, eller, nettopp, mennesker med innovertiss.
Selv synes jeg jenter er mye enklere å snakke om enn sykler, da jeg a) er en selv og b) sykler hører jeg nok om ellers. Så det var kanskje derfor jeg kastet meg på, og kommenterte spørsmålet, som sannsynligvis var ment retorisk. Dette var nok også et av de tilfellene Ole mener, når han stadig prøver å forklare meg hvorfor det noen ganger er best å holde kjeft.

"Jeg har ingen stygge venninner jeg..."

Jeg forsto ikke helt hva galt jeg hadde sagt, men Geir ble helt stille og Henrik så bare dumt på meg. Ole kremtet, og som for å glatte over det faktum at jeg hadde bæsja i salaten, lo han litt anstrengt og påpekte det alle andre rundt meg allerede tenkte:

"Vel vel, jenta mi, da er det vel du som er den stygge da. He he he he he"

Jeg er klar over at det var en spøk, som jeg praktisk talt plasserte i munnen på han, men plutselig falt alle brikker på plass. Jeg er den stygge venninnen. Helt sant. Helt ifra barndommen har tegnene vært der, men jeg har aldri tenkt noe over dem før nå.

Jeg har alltid vært og er definitivt fortsatt den tjukkeste. Uten tvil. Alltid en størrelse større i klær, så venninne mine alltid kunne låne og arve av meg, men ikke omvendt. Selv nå, når flesteparten av venninnene mine har fått voksen-vekt og ikke lenger smetter inn i xtra-small, har jeg bare blitt enda større, slik at differansen er som den alltid har vært. Tennene mine var som kastet ikke i munnen på meg, men selv etter et år med regulering i 14-års alderen, har jeg fortsatt skjeve tenner. Jeg hadde alltid mest kviser, men i motsetning til alle andre, så var ikke det et forbigående fenomen. Neida, de dukker stadig opp! Mamma forsøker å trøste meg med at det visstnok gir færre rynker, men hvem bryr seg vel om rynker når man ikke er fylt 25 engang!? Jeg har lange øyevipper, men det ene øyet henger litt mer enn det andre, litt som hos en som er rammet av hjerneslag. Dette er overhodet ikke ment som en klage-tirade, jeg forsøker kun å påpeke fakta.

Det er klart det er masse positivt med meg. Jeg har langt, tjukt hår (forøvrig den eneste kroppsdelen jeg liker at er tjukk). Jeg har hjerteformet munn, med lepper som er nokså vel-proposjonerte. Dessuten har jeg tynne håndledd og passe store føtter.
Og jeg er søt. Og snill. Dette er riktignok bare en bekreftelse på teorien min ovenfor. To adjektiver som er forkledd som positive. Søt og snill. Tenk på hvem man bruker den beskrivelsen på. Som oftest sitter det fast et "men" foran. "Men hun er jo søt og snill da".
Søt og snill er to ord som brukes om personer som ikke har så mange andre heldige aspekter ved seg. Det er hvordan JEG som oftest beskrives. Du er så søt og snill du, Ida. Takk. Tusen takk.
Senest i går hørte jeg det. Jeg og tante-Linda snakket om en felles bekjent og jeg påpekte at "hun er jo ikke noe pen", hvorpå tante-Linda svarer:
"Neida, men hun er jo søt og snill da".

Jeg får trøste meg med at jeg har verdens vakreste venninner. Det er helt ok å være den minst heldige i den gjengen, jeg får heller fokusere på at det ikke er mulig å vinne over noen av dem i skjønnhetskategorien. I tillegg vil jeg sjeldent gå hjem først når vi er på fest, så der slår påstanden til Geir feil. Jeg har veldig lyst til å legge ut bilder av hver og en av de, slik at du kan få se hvor nydelige de er, og kanskje forstå at det er en helsikes tøff konkurranse, men de skal slippe å bli hengt ut som pene.

I stedet får jeg bare tenke hvor heldig jeg er, som har så fantastiske jenter rundt meg, for det aller verste/beste er hvor vakre de også er på innsiden.

Spania? Tyskland?

Jeg trodde jeg var i Spania, men jeg må ha gått av på feil flyplass. I stedet må jeg ha havnet i en tysk by i Middelhavet. Jeg har en del opplevelser som beviser dette:

• Jeg ble rasende når jeg ved frokosten i går hørte en gammel mann snakke til kelneren på TYSK. Idiot, tenkte jeg, du er i Spania, du kan ikke snakke tysk her. Men jo da, det kan man. Kelneren svarte nemlig den gamle mannen, på tysk. Det gjorde meg enda mer sint.
• Deretter gikk jeg i resepsjonen for å spørre om busstidene inn til Palma. Jeg spurte med den begrensede spansken jeg har, og mannen svarte meg på TYSK. Lettere irritert gikk jeg over til engelsk, noe som tydeligvis var godtatt.
• Alle de andre menneskene på dette hotellet snakker til meg på tysk. I heisen, i matsalen, i bassenget. Overalt.
• I resepsjonen, hvor jeg sitter akkurat nå, spilles det trance. Med andre ord, nasjonalmusikken til Tyskland.
• Rett borti gata her ligger det en diger bar som heter BierKünig eller noe i den duren. Jeg har blitt fortalt at det oversettes til Øl-Kongen. Der er det kun tyske slagere og tysk øl.
• Alle menyer, reklameskilt osv, står på tysk.

Dette er faktisk verre enn norsk på Gran Canaria. Der kan du jo faktisk treffe på en spanjol som IKKE snakker norsk. Planen for dagen er å se på fisk, hai og skilpadder. De snakker heldigvis ikke i det hele tatt. 

Bilder ikke engang jeg syns er spennende.

Etter å ha spist verdens beste biff på Sa Farinera, erklærte Ole at bloggen min er kjedelig.

”Bloggen din er kjedelig. Du har jo ingen bilder!” sa Ole.

Så til ære for han, her kommer noen pixlete, mobil-kamera-bilder, som viser de siste dagers aktiviteter.

Slik så deler av leiligheten ut etter at Ole la fra seg tingene sine.

Slik så leiligheten ut etter at jeg var altfor snill og ryddet opp etter han:

Det ser skikkelig digg ut, og det er det:

Jeg har vært på boligjakt, for her har jeg lyst til å bli:

Jeg har besøkt La Seu:

Aaaah, sola i øynene. Hvilken lykke! Legg forresten merke til formen på hodet mitt og ta en titt på neste bilde:

Gjett hvem som drikker hva til lunsj...

Og til middag... Ja. Mmmm.

Disse skoene kjøpte jeg for 70 kroner i går. Tilbakemeldingene så langt har vært følgende:

Harry!

Stygge!

Smell!

Hva i HELVETE tenkte du på???? 

(sannsynligvis nok et retorisk spørsmål, jeg svarte hvertfall ikke)

Å, jeg holdt på å glemme dette jeg fikk på MMS fra pappa. For å forstå hvorfor jeg gliste bredt når jeg fikk det må du lese eventyret om jenta og hunden litt lenger nede. 

For øvrig liker ikke Ole helt hvordan han blir fremstilt i denne bloggen. Jeg forsøkte å forklare at det ikke handlet om hvordan jeg fremstilte han, tross alt skriver jeg akkurat det han sier. Ole påpekte at det han sier kan misforstås når jeg tar det ut av den originale konteksten. La oss gjøre et forsøk. Ved frokosten i går sa Ole følgende, helt ut av det blå:

Ole: ”Du skulle vært med på sånn blodsukkerkurs du”
Jeg: ”Hvorfor det?”
Ole: ”For å lære hva du skal spise for å gå ned i vekt”

Kan det misforstås?  Mye mulig.

Jeg har forresten kun svømt 1 gang. Jeg har to kjempegode unnskyldninger for de andre dagene:

- Mandag var jeg hos frisøren, og hun fønet meg i 45 minutter, krøllet håret mitt med den fancy børsten sin. Jeg fikk meg rett og slett ikke til å ødelegge kunstverket hennes.

- Tirsdag hadde jeg virkelig planlagt å svømme. Det var bare det at Alex, Alpers og Geir visste om noe som het Factory Fun Park eller noe sånt. Der hadde de Nike-outlet, så vi dro og kjøpte sko i stedet for. Jeg kunne ikke la Nike-sko til 35 € slippe unna pga litt svømming?

Dessuten er det vindu fra gulv til tak ut mot forsiden til hotellet, og når jeg svømte søndag kveld stoppet det en gjeng, pekte på meg og skrek: 

”LOOK AT THE WHALE!!! LOOK AT THE WHALE!!!” 

Det syns jeg var en smule leit da.

Neida. De gjorde ikke det. Men kunne ha gjort!!!

På tur til Palma

Til alle som har klikket seg inn på bloggen min, og følt seg lurt av tittelen "idapia på tur", kanskje trodd jeg skrev om jordomseiling eller noe sånt: I dag er jeg på tur! Jeg sitter i skrivende stund på Gardermoen og venter på flyet til Berlin. Der må jeg vente litt til, før jeg endelig kan sette mine bleke, hårete ben på Mallorcansk jord.

Forhåpentligvis ønsker sola meg velkommen, og jeg kjenner kroppen smelter bare ved tanken. La oss innse det: jeg er sommerbarn tvers igjennom. Jeg liker ikke gå på ski, snowboardet mitt ble stjålet på Lillehammer for 2 år siden, jeg syns ull-tøy klør og hår og hud tørker ut.
Så når skolen erklærer at de har gjort en glipp og gitt oss en uke fri, da er det få som kan taste inn www.finn.no/reise raskere enn meg.

Ifjor hadde jeg 5 utenlandsreiser. 4 av de var til varmere strøk. På vei til Gardermoen idag slo det meg at når jeg er ferdig utdannet har jeg kun 5 - FEM - uker ferie. Det kom jo ikke som et sjokk, men jeg kunne ikke unnvært en eneste av de 9 ferieukene jeg hadde utenfor landegrensene i fjor. Plutselig angret jeg på at jeg ikke skal bli lærer i stedet.
Denne ferieuka skal brukes til diverse. Jeg skal summe meg etter 10 dager med intens eksamenskriving (jeg fikk levert til slutt ja), også skal jeg lese meg opp på pensum for neste emne, det er derfor jeg har kofferten full av bøker... Eller ikke. 
I stedet skal jeg utforske salg-stativene i de spanske favorittbutikkene mine, jeg skal stripe håret mitt, spise god mat (slanking gjelder ikke i ferien vel???) jeg skal drikke latterlig mye rødvin og hvis jeg klarer å lure de kjipe sykkelgutta med på ei skikkelig kule, ja da er jeg strålende fornøyd!! Legg til noen berusede salsa-trinn og ferien min er fullkommen! Enkle gleder med andre ord.


Jo, og for å veie litt opp for all maten og vinen skal jeg svømme. Hver dag. Realistiske mål er overvurdert... Stay tuned!




EDIT: Dette innlegget ble skrevet i går. Idag, søndag, skinner sola, og jeg har tilbrakt dagen akkurat som ønsket: Sovet til kl 10, frokost, sovet i solveggen til kl 13, café con leche på Fibonacci, vandring i smale gater i La Lonja, drukket vino tinto og spist gulerotkake på Cappuchino, nå skal jeg svømme, deretter blir det sushi på samlebånd i Palma sentrum med Alex, Alpers, Geir og Ole-Chr. Perfekt dag med andre ord. 
Jeg kan ikke la være å trives i en by (et land forsåvidt) hvor det er allment akseptert å gå i høye hæler og lakkerte negler, samt drikke rødvin til lunsj en søndag formiddag. 

Eventyret om jenta og hunden.

Det var en gang en snill jente. Hun hadde en liten og søt hund. En dag gikk jenta og hunden tur i det fine vinterværet. Både jenta og hunden var glade og fornøyde, sola skinte og det var lørdag. Hunden måtte tisse og stoppet ved en busk i fortauskanten.

Plutselig hørtes et brøl! Hunden skvatt til og jenta snudde seg for å se hva som var på fære. Det første hun så var en stor, stygg bart! Barten var festet i et mørkerødt, tykt ansikt og like over barten stirret hun inn i et par rasende øyne.

«Er det nødvendig at bikkja di pisser ned tujaen min!?!?» skrek mannen. 


Han satt inne i bilen sin, med sin stygge kone ved siden av seg.

Først forsto ikke jenta hva mannen siktet til – hunden hennes hadde tisset på en 2 meter høy, grønn buske og busken var da ikke i noens hage. Så forsto hun. Den grønne busken var en tuja, en plantevekst de fleste planter fordi den overlever hva som helst, og ikke på grunn av dens vakre utseende – tvert i mot! Og tujaen var plassert 50 cm fra fortauskanten, akkurat der den store barte-mannen og den stygge kona startet gårdsplassen sin. Jenta var likevel forvirret, på gangveien (som var den eneste mulighet for å gå mellom stedene der omkring) gikk det hunder, katter og mennesker hver eneste dag og det var på ingen måte rart at dyrene trodde de kunne tisse ved tujaen, den var både stygg og ustelt. Dessuten var det et langt stykke frem til huset, det var ikke enkelt å lukte hvor tomtegrensen gikk der nei.

Så ble jenta sint. Det skulle mye til før denne snille jenta ble sint, men når hun først ble det, ble hun skikkelig sint. «Ingen får lov til å brøle til meg på den måten, og hvertfall ikke for noe som ikke er galt», tenkte hun. Så hun svarte:

«Nei, nødvendig er det muligens ikke...»

«Bra!» brølte barten, og var på vei til å lukke vinduet.

«Men hvis du tror jeg setter bleie på hunden min for å unngå problemet ditt tar du feil» skjøt jenta inn. 
Kommentaren hennes var barnslig, frekk og arrogant, men jenta angret ikke et sekund på at hun sa det. Foran seg kunne hun se forandringen: Barten vibrerte av harme, og jenta som syntes mannen hadde vært sinna før skulle få se en mye sintere utgave nå. Ansiktet ble rødere og rødere og han klarte ikke få frem et eneste ord. I stedet hoppet den stygge kona frem:

«Vet du hvor ekkelt det er å se hundetiss på tujaen min?» hylte hun. 


Jenta trodde ikke det var meningen hun skulle svare på det retoriske spørsmålet, i stedet ropte hun tilbake:

«Vet du hvor mange hundre hunder og katter som går forbi her hver uke? Vet du hvor mange av dem som tisser på tujaen din? ALLE SOM EN! Den står på gangveien!»

I dette øyeblikket eksploderte den store, stygge barten.

«DET ER MIN EIENDOM! MIN EIENDOM! DET ER MIIIIIIN EIENDOM!!!!!!!!» skrek han.

Jenta fniste mannen hånlig opp i ansiktet, tok med seg hunden og lot som hun gikk videre. Den store, stygge bartemannen og den stygge kona kjørte avgårde. Så snudde jenta seg, og tok med hunden sin bort til den andre tujaen på gårdsplassen. Der løftet den snille hunden foten på nytt og tisset enda mer enn før. Jenta smilte fornøyd, roste hunden og tuslet videre.

Oskar strikes again:

Familien Slank

I går ringte Ole meg fra Mallorca. Han var irritert, for han hadde nettopp tatt en lommetyv på fersken. Etter å ha fortalt historien om tyvene (som du kan lese her) byttet han samtaleemne:

Ole: ”Hvordan går det med slankinga?”
Jeg: ”Joda, det går greit det.”
Ole: ”Har du trent noe i det siste da?”
Jeg: ”Ehh... Jeg har vært med på en zumba-time og gått tur hver dag”.
Ole: (Tydeligvis er ikke dette topp trening i hans ører) ”Men har du gått ned noe da?"
Jeg: ”Jeg tror det, kanskje en kilo.”
Ole: (fornøyd med svaret) ”Bra. En kilo denne uka og en kilo ned de neste ukene. Jeg syns du må sette deg et skikkelig mål. La oss si 58 kilo!”
Jeg: (helt stille)
Ole: ”Hallo?”
Jeg: (halvt sjokkert, halvt forbanna) 
”Ole, jeg har ikke veid 58 kilo siden BARNESKOLEN!!!”

Hvilket er sant. Noen syns kanskje at dette er litt harde ord, spesielt når de kommer fra kjæresten, men Ole er ikke en sånn som driver med ”sugarcoating”. Og det er helt greit.

SÅ! For halvannet år siden sendte jeg ut en mail til familiens kvinnelige medlemmer, som så sånn ut:
”Hei!
Nå er sommerferien over for de fleste av oss og for min del har god mat vært en stor del av den. MYE god mat...
Selvsagt måtte blåmandagen komme og her sitter jeg nå med et klesskap fylt med jeans jeg ikke får på meg, og en vekt som hviler på det grusomme tallet 70!! Jeg og mamma bytter på å jamre oss over magefettet som flyter fritt og snakker varmt om både slanking og trening.
Uten å ville fornærme noen sender jeg derfor ut en liten forespørsel på om det kanskje kan være flere som har "litt å bli kvitt"?
"Håper" at det er fler enn oss som har gulpa i oss en grillpølse eller to for mye i sommer...”

Resultatet av denne mailen ble "Familien Slank". Vi møttes ukentlig, gikk turer og noen gikk også ned i vekt. Nå er vi alle like feite igjen (no offence tanter og kusiner), derfor startet vi opp med en ny runde ”Familien Slank” denne tirsdagen. Målet er selvsagt å bli megatynne, slik at vi alle også kan bli megalykkelige. Dessverre tror jeg vi innimellom glemmer målet, for samtalene på disse tirsdagene ser ca sånn ut:

”Denne uka har jeg ikke vært noooe flink assa. Jeg har gått opp MASSE! HAHAHAHAHA!”
”Jeg også!!! HAHAHAHAHA”
”Neste uke må vi skjerpe oss assa… HAHAHAHAHA”

Det er som en ukentlig familie-syklubb, hvor vi spiser haugevis av frukt og grønnsaker og drikker te. Besta er også med, men jeg tror ikke hun klarer å bestemme seg for om dette er noe hun vil støtte eller ikke (hun er livredd for at vi skal få spiseforstyrrelser hele gjengen, akkurat som om det er smittsomt). I hvertfall sier hun følgende (med avslept norlending-dialekt) hver gang en av oss går på vekta og egentlig ikke har gått ned et gram:
”Jaja, det gjør jo ingenting. Du er jo så flott som du er!!”

Nå snakket jeg nettopp med tante-Linda på telefonen. Jeg spurte om hun hadde vært flink, hvorpå hun svarer, veldig blid:

”Jeg tok meg nettopp en sjokolade jeg. Men vi møtes jo også fordi det er veldig hyggelig da! Det er jo veldig sosialt. Men vi må jo skjerpe oss snart da.”

Men altså, nå får det vel snart være nok. Jeg har vært på mental slankekur siden jeg var 13 (neida, det er ikke så trist som det kanskje høres ut), og kan egentlig bare huske én gang jeg har vært fornøyd med fettprosenten, nemlig etter 1 uke med spy-sjuken i 9ende klasse.

Så nå. 2011, januar. Et helt år foran oss og det er faktisk lenge til sommeren. 
Med litt pushing fra Ole (noe jeg vet ikke kommer til å bli noe problem), litt good spirit og innsats fra øvrige medlemmer av Familien Slank, så må jo dette være den gangen jeg klarer det???? Right????

Mamma har ikke vært så flink denne uken. Hun påstår at all sjokoladen etter jula må spises opp før hun kan begynne skikkelig. Jeg foreslo å enten kaste alt, eller bare la den ligge i kjøleskapet. Da så hun bare rart på meg. Sånn ser mamma ut når hun er høy på sjokolade:

Egentlig er hun ganske pen altså:

Ole har også sine metoder for å hjelpe til. Jeg syns alt blir litt morsommere med litt farge, derfor har han kjøpt en ny, knall-rosa treningsbag til meg. Han har også skaffet meg pulver-mat. Sjokolade-milkshake kaller de det, og jeg spiser det til frokost. Det er ikke som egg og bacon, men herregud - når kjæresten din erklærer at du helst skulle veid 12 - TOLV - kilo mindre enn det du gjør, da har jeg ikke noe valg!!!

Hvordan unngå eksamen.

Jeg er verdensmester i nettopp dette. Å unngå eksamen. Jeg har gått på høgskolen i 3 semestre nå, men jeg har lang tids øvelse fra både ungdomskolen og videregående. Det startet nemlig allerede da. Jeg er sånn passe flink på skolen. Har alltid vært sånn passe. Jeg var skikkelig god i noen emner, og i andre var jeg skikkelig dårlig. Så snittet havnet midt på treet. De tingene jeg var skikkelig god i hadde ingenting med min arbeidsinnsats å gjøre. Det var rett og slett fag som passet mine interesser og personlighet. 

For eksempel liker jeg å prate. Alle muntlige fag var derfor som skreddersydd for meg, for så lenge jeg pratet var læreren fornøyd. "Ida er veldig engasjert i timene" fikk mor og far høre på foreldresamtalene. Selv når vi hadde lekse-høringer og jeg ikke hadde gjort en eneste oppgave kom jeg meg unna. Det var bare å rekke opp hånda på den oppgaven jeg tilfeldigvis visste svaret på, for jeg fulgte som regel godt med i timen. For lekser, det gjorde jeg svært sjeldent.

Det er kanskje enkelt å gjette hvilke fag jeg ikke var spesielt god i. Jepp. Matte. Naturfag. Historie. Igrunn fag som krevde pugging og jobbing over lengre tid. Dette fortsatte gjennom videregående. Jeg pratet og viste engasjement og karret meg opp mange karakterer på den måten. 

Nå på høgskolen er det litt annerledes. Det er ingen karakterer som settes på bakgrunn av engasjement i forelesningene. Alle karakterer er baseret på eksamen. Her kommer vi til problemet mitt. Jeg liker ikke eksamen (det finnes faktisk noen som gjør det), og ting jeg ikke liker unngår og utsetter jeg. Så lenge jeg kan. 

Jeg liker ikke å trene, men jeg syns jeg bør gjøre det likevel, derfor utsetter jeg treningen lengst mulig ut i uka. Jeg gjør det ikke helt med vilje, jeg sier jo alltid søndag kveld at: "I morgen, mandag, skal jeg være med på den spinningtimen der". Også er mandag ettermidag der, jeg er pumpa etter jobb/skole og spinning er jo SÅ kjedelig!!! Derfor utsetter jeg det til tirsdag. Og sånn går no dagan.

Det samme gjelder eksamen. Nå har vi hjemmeeksamen, det betyr at vi har fått utlevert en oppgave ved praksisstart og at vi skal levere den innen 14. januar. Med andre ord, man disponerer all tid selv. Jeg er veldig flink til å disponere tiden min til alt annet enn eksamen. Jeg unngår eksamen så godt jeg kan og river meg i håret når jeg oppdager at jeg har unngått den litt for lenge. Nå er det nemlig bare 7 dager igjen, og jeg unngår fortsatt eksamen. Jeg har startet altså. Men jeg har bare ikke kommet så langt. 

Her kommer noen tips til hva DU kan gjøre for å unngå eksamen:

- Gå tur med hunden din

Jeg gikk en time med Oskar i går, sånn midt på dagen, og da blir det ikke så mye tid før turen til å skrive, men heller ikke så mye tid etter turen.

- Vask og rydd

Det tar tid å skifte på senga, vaske og henge opp klær, rydde i kjøleskapet, ordne garderoben etter fargekoder, vanne blomster og re-arrangere DVD- og bokhylla. Jaggu tar det ganske lang tid.

- Les all reklame som dumper ned i postkassa

Min postkasse er stappfull av nyttårssalg hver eneste dag nå, og tenk om jeg skulle gå glipp av et godt tilbud? Nei, her skal det fin-leses, alt som er!

- Gå på jobb. 

Å ta på seg en ekstravakt eller to er jo økonomisk lønnsomt, og samtidig en god grunn til at du ikke kan lese og skrive. 

-Tren

Dette punktet har jeg virkelig ikke utnyttet godt nok ser jeg, men det er jo tidkrevende og jeg får vel benytte meg mer av dette fremover.

-Internett

Facebook. Twitter. YouTube. Nettaviser. Nelly.com. Need I say more?

- Skriv blogg

Perfekt eksempel på hvordan jeg velger å unngå eksamen idag.

En liten advarsel er riktignok nødvendig: 

Du klarer ikke unngå eksamen for alltid. Eller jo, jeg har gjort det en gang også, men da fikk jeg ikke studiepoengene mine gitt. Neste fredag må jeg levere noe, for de på eksamenskontoret glemmer meg dessverre ikke. Selv om jeg håper det. 

Lunsjtid.

Jeg har jobbet mange forskjellige steder. Da jeg var ferdig med videregående jobbet jeg et helt år gjennom et vikarbyrå, hvor jeg hadde massevis av forskjellige oppdrag. Jeg har også jobbet som lærer et år, og som sykepleierstudent har vi stadig praksis på forskjellige institusjoner. Jeg har derfor også spist lunsj på mange arbeidsplasser, og lunsjpause kan bety så mangt har jeg skjønt.

Noen steder er du helt på jordet hvis du kaster i deg en brødskive ved pulten på en travel dag. Andre steder er du helt på jordet hvis du ikke kaster i deg brødskiva ved pulten. Reglene for hva man kan prate om under måltidet varierer også stort. Noen steder er det forbudt å snakke jobb i pausen, andre steder er det den eneste fellesnevneren de ansatte har. 

En annen stor forskjell er hva man spiser. Matpakke? Salater? Kantinemat? Take-away? Sushi? Har nok sett det meste. Men, jeg tror jeg har funnet fellesnevneren for de aller fleste stedene jeg har vært: Det spiller ingen rolle om det er sushi eller havregrøt som står på lunsj-menyen, ikke skill deg ut! Hvis alle bestiller kinamat og du tar med knekkebrødene er du rar. Hvis du spiser kinamat når alle de andre spiser knekkebrød er du også rar. 

Det er imidlertid en ting som virkelig er fy-fy i spisepausen. Om du gjør store endringer, særs hvor målet er å gå ned i vekt, bør du passe deg.

"Jasså ja. Se her ja. Hva er det DU har til lunsj i dag a? Loffskiva er byttet ut med kaninfôr jah! Slanker'u deg eller?" De fire siste ordene uttales helst høyt og tydelig så alle hører dem, og med en hånlig snert. Spørsmålet kommer sannsynligvis fra den med høyest BMI av alle på kontoret.

Og nå bør du hvertfall passe deg. Tenk deg godt om før du svarer. Ja, du slanker deg, julefettet har satt seg skikkelig fast, og nei, du har ingen problemer med å si det høyt, så hvorfor ikke bare innrømme det? Feil! Do not go there!!!

"Njaaa. Prøver å stramme inn litt da vettu. Gå ned litt før bikinisesongen settes igang" Du prøver å si det lett henslengt, med et lurt smil, som om de ekstra kiloene egentlig ikke gjør deg noen ting.

Nå starter stormen. 

"Hva??? DU??? Slanke deg? (her spiller det forresten ikke noen rolle hvor stor du er, så lenge du er mindre enn den personen som observerer) Hvor mye skal du gå ned a? Åssen skarru greia detta a? Hvor mye veier du nå a? Hvor høy er du a? Hva eter du hjemme a? Trener du mye eller? Hvor lenge skal du holda på med detta tullet a?" 

Plutselig har du alles oppmerksomhet rettet mot maten som ligger foran deg og de vedder med seg selv om du kommer til å klare det eller ikke. I tillegg, som en fin bonus, vil de fra nå av legge merke til alt du putter i skrotten i løpet av dagen. Er det kake på kontoret er det feil å ikke forsyne seg ("Nei, stemmer det, du SLANKER deg du! Kanke spise kake da nei! Er noen som klarer å tøyle seg ja" Undertonen er bitter og hånlig på samme tid) og det er feil å smake også ("SLANKER ikke du deg a? Er det lov med kaker da a?" Sagt som fleip, ment som et ondt stikk).

Du må forresten ikke tro at de spør fordi de er interessert i noen tips selv, eller at de er engasjert i dine mål. De er ute etter å vite hva du skal spise, hvor mye du skal gå ned og hvor mye du skal trene for å godte seg når du sprekker og går på trynet. Når loffskiva nok en gang er på plass i matpakka kommer det nye bemerkninger:

"Jasså ja. Varte ikke lenge denna kuren din. He he he he he he he he. Gitt opp eller? He he he he he he. Kanke holda på sånn vettu. He he he he he he. Du trenger ikke slanke deg du vettu. He he he he he he". 

I det hele tatt, folk bryr seg veldig mye om hva kollegaene putter i kroppen kl 11.00. All normal bordskikk opphøres og det er lov til å stikke nesa langt nedi matpapiret og utbryte: 

"Æsj, at du orker det der!! Tunfisk smaker jo så vondt!"

Så neste gang spørsmålet kommer: 

"Slanker'u deg eller?"

Så svarer du:

"Nei, jeg er bare drittlei loffskiva".

Og vær så snill, ligg unna maten min!

Vår! Vår! Vår!!!

"Nå er jeg klar for våren" erklærte jeg idag tidlig, på vei til Gardermoen. Ole, heldiggrisen som nå skal ha tre uker på Mallorca, snøftet og sa: "Ida, det er 2. januar. Vinteren har knapt startet, du kan ikke glede deg til våren enda."

Men joda, jeg kan det. I dag sto det -2 på gradestokken. Det er 18 grader varmere enn hva jeg gikk på ski i, bare for noen dager siden. 18 grader varmere, det føles som vår! Når sola i tillegg skinner, da blir jeg sommer-syk. Jeg har et bilde av året inni hodet mitt. Det er litt vanskelig å forklare hvordan det ser ut, derfor har jeg tegnet det:

Fra nyttår til juni går pilene nedover. Ikke nedover som "rett-i-dass-nedover", men som "nedover i en rutsjebane som blir bedre og bedre underveis". Skjønner? Fra slutten av august blir det tungt. Da starter oppoverbakken og når vi er forbi oktober, da er det skikkelig tungt! Nå er vi forbi nyttår, det har flatet ut, og snart tipper det mot bedre tider. Det kribler i magen bare ved tanken!! For å forsterke den gode vårfølelsen jeg fikk i dag tidlig har jeg gjort noen grep i løpet av dagen:

- Pakket bort julepynten. 

Har du ikke gjort det enda, er det på tide. Ikke engang de røde telysene fikk brenne ut, alt er borte! Jul og vår går ikke hånd-i-hånd, nå er det slutt og det skal synes både inne og ute.

- Skrudd ned varmen inne. 

Herlig å oppdage at det ble for varmt å ha på varmekablene på fullt.

- Skiftet til sommer-sengetøy. 

Mørke bomulls-ruter er byttet ut med lys satin. 

- Lagt merke til sola

Jeg vet at det bare er 11 dager siden sola snudde og at man egentlig ikke kan se forskjell, men jeg er sikker på at det er lysere! Først kl 16.30 var det helt mørkt, hvertfall etter min mørke-skala. Sola har snudd folkens, og jeg nyter hvert ekstra minutt med lys.

Motivasjonen for det nye året er det ingenting å si på, og jeg har noen tanker om hva som skal skje:

- Trene.

Det klassiske forsettet er på plass hos meg også. Jeg hadde tenkt til å skrive trene mer, men det ville være løgn, da jeg ikke har trent i det hele tatt på et par måneder (konsekvensene kan leses om et par innlegg nedover). Resultatet av treningen min vil selvsagt være en übersexy drømmekropp, som selv Jessica Alba vil misunne meg (Ingen vits i å satse lavt!?) og den bør være på plass i tjaaaa.... juni?

- 4. semester

Bare jeg blir ferdig med 2. året sykepleie skal jeg klare å se enden på den kjipe studenttiden. Ingen flere timeplaner og eksamener, bare turnus-jobbing og mindre fri... Eh. Ja. 

-Kjærleik

Noen ganger trenger man bare litt avstand for å se ting klart og tydelig, og jeg går inn i 2011, nyforelska og mye lykkeligere enn jeg noen gang var i 2010. 

- Reise mer

Går det an å ha det som mål? I 2010 ble det 5 utenlandsturer. I år klarer vi sikkert 6. Jeg liker å reise. 

Så. 2011. Jeg er klar. Jeg gleder meg til og med! Jeg skulle bare ønske jeg hadde en pauseknapp når vi kom til august. Kan ikke 2011 bli det året hvor sommeren varte evig? Vær så snill?