søndag 26. juni 2011

Luksuslife!

Vi nordmenn liker å bli lurt. Vi liker å tro at vi er i Spania når vi sitter på "Trollstua" i Playa del Ingles og snakker norsk med servitørene. Vi liker å tro at vi egentlig foretrekker de uoppdagede strendene, samtidig som vi dulter borti han på solsenga ved siden av, hver gang vi snur oss over på magen. Vi liker å tro at vi kommer til å smake på eksotiske, lokale retter, når vi likevel gang på gang bestiller pasta bolognese. Vi liker å bli lurt og vi liker å lure oss selv. Og noen ganger er det helt åkei. Jeg og Tina gikk inn med følgende innstilling da vi ankom Platanias, Kreta:

"Er vi på charter, så ER vi på CHARTER!!!"

Og det fungerte som fjell. 


Jeg trodde faktisk på dette tidspunktet at jeg skulle slippe unna:



Hvem han kompisen i midten er aner jeg ikke, men jeg sverger: 
Jeg har aldri sett Tina  lykkelig!

Det var rundt på denne tiden at jeg tenkte:
"Faen at det er for mørkt til å filme!"

"Fritt for å hete Sølvpilen. Du kan være Indiana Jones":

Kodak moment #1: 

Kodak moment #2:


Okay. Nå er det nok tull. Vi har hatt det fint altså. Og til tross for nudist-anklager oppførte vi oss meget anstendig hele uka. Ingen graviditeter. Ingen kjønnsykdommer. 
Ole og Lars-Tore bør være veldig fornøyde. 

Snille piker:



Min faste reisevenn:

Medisin: Ferske eggeplommer. Eller appelsinjuice.

Bortskjemte jenter på spa:

Mine to andre faste reisevenner:


Tjohei. Alle bør ta seg en skikkelig venninneferie innimellom. Det er sunt det. Okei, kondisjonen er ikke på topp etter den uka der, men dere skjønner. Men sunn ferie blir det nå. I morgen er det avreise til Milano, Italia. Ole plukker meg opp på flyplassen og derifra kjører vi mot.... Como-sjøen? Garda-sjøen? Genova? Nice? Eeehm, vi har ikke helt bestemt oss enda. 
Ingrediensene blir uansett:
- Rødvin
- Pasta
- Pizza
- Italiensk iiiis
- Røvin
- Bading
- Soling
- Rødvin
Og til slutt: Waaaait for iiiit......... SYKLING!!! For første gang i hele mitt liv skal jeg ha med sykkelen min på ferie. Jeg  gruer meg  gleder meg veldig. 

Fortsatt god sommer B-)



tirsdag 14. juni 2011

Nudistene.


Jeg har alltid hatt en forestilling om at til tross for litt ekstra isolasjon på kroppen, så er det ingen som hadde fått vondt i øyene om jeg tok av meg litt klær. Ikke at alle ville likt det de så, men jeg tror ikke de ville blitt direkte frastøtt. Som Ole så fint sier: 
"Det finnes ingen normal, heterofil gutt som hadde bedt en normalt utseende jente om å kle på seg, om hun hadde stått foran han naken". (Dette gjelder jo åpenbart ikke Ole selv, da han tross alt forguder meg og ingen andre i hele verden)

Likevel er jeg alltid litt forsiktig før jeg kaster fillene. I garderoben på treningssenteret forsøker jeg å få på både truse og topp raskest mulig, og jeg er ikke helt bekymringsløs når bikinien skal på i sommermånedene. Jeg er ikke sjenert, og er stort sett nokså komfortabel med egen kropp, men det handler mer om andres sjenanse. Jeg syns ikke det er kult å stirre inn i gakken til hun ved siden av meg i garderoben, og jeg er fortsatt merket for livet etter å ha støtt på en tysk dame i Thailand, som helt tydelig protesterte høylydt mot kommersielle merker som f eks Gillette barberhøvler. 

Så når jeg og Tina inntok solstolene her på Kreta var vi forsiktige. Vi hater begge to hvite pupper. Solskille på puppene er noe av det styggeste jeg vet og jeg unngår det for enhver pris. Uansett hvor smått det er har man alltid en kjole eller topp hvor det vil synes. Men forsiktige som vi da er, kastet vi ikke toppen ved første anledning. Først etter å ha lest gjennom plakaten med bassengregler (Det er ikke tillatt å kvitte seg med "body wastes in the pool". Who knew???), forsikret oss om at det kun var 2 personer til ved bassengkanten og attpåtil spurt de ansatte i bassengbaren om det var tillatt, forsvant bikinitoppen. 

Ikke akkurat folksomt nei:



Tina resonnerte at dette tross alt er et barnefritt hotell og at vi (som en bonus antar jeg?) ikke engang er fylt 25 (det er visst rundt den tiden tyngdekraften begynner å gjøre seg gjeldene).
Etter en halvtime med sol på overkroppen kom en dresskledd dame gående mot oss. 

"I am very sorry, but can you please put on some more clothes." sa hun på gebrokkent engelsk.

Jeg stirret forfjamset på henne og følte virkelig at min største frykt var blitt gjeldende: Kroppen min var så frastøtende at jeg ble bedt om å dekke den til, selv i 30 varmegrader. 
Hun fortsatte:

"I am the hotel manager and we have a policy that all guests must wear a full shorts or bikini while at public areas such as the pool area. If you want, I can show you to a more private terrace"

Ydmyket, men lettet over at det ikke bare var meg forbudet gjaldt, fulgte jeg pliktoppfyllende etter henne opp på en takterrasse. Tina lå sjokkert igjen på solsengen og rasket til seg bikinitoppen så fort hun kunne. 
Takterrassen hadde ingen solstoler, ingen skygge og var langt unna alt som het avkjøling. Jeg forklarte at vi heller ville sole oss med bikinitopper ved bassenget, men hotellsjefen var raskt ute med følgende forslag:

"There are many nudist beaches around the island. I will be happy to show you the locations on a map."

Jeg stirret blankt på henne. Nudist-strender? Foreslo hun at jeg og Tina heller skulle kjøre til en nudist-strand? 
"Eehm. No thank you. I don't think we'll be going to a nudist beach." stotret jeg frem. 

Dette fremsto tydeligvis som en overraskelse på damen foran meg, nakne bryster på solsenga må ses på som likestilt med naken rumpe på stranda her i byen. 
De ansatte i baren var veldig flaue for at de hadde feilinformert oss, og som et plaster på såret fikk vi en diger bolle med is og jordbær. Det hjalp litt, men stoltheten er fortsatt litt svekket.


mandag 13. juni 2011

Raumerrittet 2011

Så var lørdagen der. Den jeg hadde gruet meg til i ukesvis. Det var ikke prestasjonspresset som gjorde at jeg gruet meg, tvert i mot. Det hadde jeg drept for lengst ved å aldri rikke fra påstanden min om at dette skulle bli en tur.
Ikke en konkurranse, men en tur. Det var heller minnet fra to år tilbake som var årsaken til den ugne magefølelsen, den juni-lørdagen for to år siden hvor jeg følte jeg var mer død enn levende da jeg krysset målstreken på Hellerudsletta. Det var klart for Raumerrittet!
Magefølelsen ble ikke bedre da Borghild Løvseth, trønder-syklist, spurte meg etter sin gjennomkjøring av terrenget fredag kveld:

"Bruker det å være mye vann i den elva i første terrengparti?"
"Hvilken elv? Det er ingen elver i første terrengparti?" spurte jeg.
"Joda. Det er hvertfall det nå" svarte Borghild.

Kl 02.00, natt til lørdag, begynte jeg å få skikkelig hetta. Jeg fikk ikke sove, magen lagde rare lyder, og jeg svettet ved den minste bevegelse. Ole sov på hotell med resten av laget, og svarte ikke på meldingene jeg desperat sendte han.
Redningen ble Frederik Wilmann. Han ble overfalt på Facebook-chatten med noe lignende:

"UUUUUUUVVÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆ! Hva har jeg begitt meg ut på??? Dette går aldri i verden bra! Jeg er så nervøs!!! Det er så vått i skogen!! 4 mil er altfor langt for meg!! Jeg har ikke trent på over en uke!!! HJEEEELP!!!"

Svaret fra Frederik var helt avslappa, rolig og tydelig:

"Slapp av Ida. Dette fikser du. Du kjører på overskudd du. Det er riktig å være nervøs. Det skal man være før ritt. Bare tenk lykkelige tanker. Tenk på shopping!"

Ikke noe sludder som at jeg skulle fokusere på målgang, disponere kreftene riktig underveis, ikke noe piss om at smerte er midlertidig, ære er for alltid.
Bare tenk på shopping. Det er nok det beste rådet jeg noen gang har fått. Jeg tenkte på shopping jeg, og det fungerte utmerket. Lørdag morning kom, jeg pakket bagen, tok på fin-trøya jeg fikk av mamma og pappa for et par år siden. Den er litt kort, men veldig fin.

Litt uklart, men den rosa kladden er meg:


Startskuddet gikk, og vi satte igang. Som nevnt tidligere skulle jeg og Christina sykle sammen hele veien. Den planen fulgte vi slavisk. Ingen skulle sykle alene her nei! På Raumergutua sykler man kun det første terrengpartiet, før man svinger av til Gjerdrum og starter på tilbakeveien til Hellerud.
I første terrengpartiet ventet et deilig gjørmebad. Jeg så ikke en eneste stein eller rot, alt var dekket av et tykk søle. Det ble mye gåing, men jeg syklet litt. Ikke mye, men litt. Litt oppi skauen møtte vi på en ivrig heiagjeng! Der sto Grethe (mamma til Ole) og Lena (fra Romeriksåsen sk).
"Se, jeg sykler!" skrek jeg.
Grethe hadde nemlig kommet med antydninger om at hvis jeg ikke satt på sykkelen i gjørma skulle hun mobbe meg fælt. Jeg fortalte om en sjokolade jeg hadde funnet i gjørma, og i motsetning til syklistene rundt meg virket de meget imponert! Heiagjenger er viktig. Det gjør det SÅ mye morsommere når man strever seg fremover.

Ikke engang Ole klarte dette særlig bra:

På drikkestasjonen i Gjerdrum tok vi oss en vel fortjent matpause. Vi ble servert både powerrade, bananer og boller. Klok av skade styrte jeg langt unna bollene, men jeg fikk i meg en medbrakt energibar. De av dere som synes det hørtes godt ut med boller på sykkeltur, og ikke forstår hvorfor jeg takket nei, kan prøve å spise en hvetebolle med høy puls og tørr munn. 
De siste 2 milene var nok litt tøffere for Christina enn meg. Det er ingen hemmelighet at jeg har syklet litt mer enn henne, og det er jo oppløftende å se at treningen gir litt uslag. Who knew!?!? Ved målgang ventet en hyggelig overraskelse. Min yngste kusine Amalie hadde møtt opp som heiagjeng! Hun filmet en liten snutt av spurtoppgjøret mellom meg og Christina, men hun har holdt mobilen sidelengs og jeg vet ikke hvordan jeg vrir og vender på filmer. 


Her er også noen bilder etter målgang:
(Lapskaus har aldri smakt deiligere)

Amalie, meg og Christina:



Ingen er mer overrasket enn meg når jeg nå skriver følgende: Det var KJEMPEGØY å være med på Raumerrittet. Selv om  Fordi jeg syklet den korteste distansen var det veldig passe utfordrende, jeg var absolutt ikke nær døden når jeg gikk over mål og jeg gjør det hele mer enn gjerne igjen neste år. Jeg vet ikke hvor mange andre som tenkte det samme lørdag kveld. 

Men! En kort avstikker (jeg er god på de altså): Rett etter målgang skjedde det noe koselig! En ung dame kom bort til meg og fortalte at hun likte bloggen min! Jeg har aldri sett henne før, og ble igrunn så satt ut at jeg er usikker på om jeg i det hele tatt husket å takke, men om du leser dette: TUSEN TAKK! Det var virkelig dagens hyggeligste hendelse (til og med hyggeligere enn at Raumerrytterne vant. Neida! Joda..) Virkelig en inspiriasjon til å skrive mer! 

Jeg lærte forresten et par nye ting på lørdag:
  • Når man triller/bærer sykkelen i 40 cm dyp gjørme og vipper på maxpuls er det  svært få  ingen som er spesielt lystne på å slå av en prat.
  • Hvis du finner en uåpnet sjokolade i gjørma er det ingen som gleder seg med deg, ei heller når du entusiastisk skriker ut: "HURRA!!! Se hva jeg fant!!!". Det eneste svaret du får er oppgitte, tomme blikk.
  • De fleste sykler altfor sakte nedover. Hallo? Gratistid?
  • De fleste har fryktelig dårlig tid når de sykler ritt. Mitt råd er å roe ned. Det er mye morsommere.
  • Syklister bør smile og le mer. Det er ikke verdensfred dere kjemper for uti skogen der. 
  • Jeg er blitt sprekere enn jeg var.
Nå skal litt ferie nytes i Hellas sammen med Tina! Det er nok flere nordmenn enn grekere her, men det er varmt og godt. Det blir nok veldig bra. Jeg liker syden, okey?



tirsdag 7. juni 2011

Oppdatering Ida's Premietabell: 20 turer!

Det er helt vilt, men sant: I helgen rundet jeg 20 turer. Det er 18 turer mer enn jeg syklet i hele fjor, og vi er bare i starten av juni. Dette går jo som en drøm! Jeg innrømmer at Norges berømte sommervær tidvis setter en solid brems på sykkellysten, men stort sett klarer jeg å karre meg ut på mine 3 obligatoriske turer per uke. Et nytt problem har riktignok dukket opp. Jeg har ikke så mye sykkeltøy. Igrunn latterlig med tanke på at Ole's hovedsponsor er en av de største produsentene for sykkeltøy i Norge, men jeg tror han glemmer det innimellom. Jeg stjeler et plagg av han i ny og ne, men jeg har mast på han en stund om litt oppfriskning i garderoben. Greit nok at man skal være litt fargerik, men etter at jeg sendte han dette bilde var han endelig enig med meg, jeg  ha nye klær, jeg ser jo helt dust ut:



En av turene jeg er mest stolt av må være tirsdag 31. mai i Drammen. Jeg hadde en avtale kl 12 og ringte Silje, superivrig hobbysyklist og samboer med en av landets beste terrengsyklister.
Kunne hun tenke seg en rooooolig tur med meg på slep? Jada, men hun hadde kveldsvakt, så om vi kunne sykle før 12?? Silje er en skikkelig morgenfugl, jeg er utpreget B-menneske.
I øs pøsende regnvær sto jeg opp kl 7.30, kjørte gjennom rush-trafikken i Oslo for å være på plass i Lier tidligst mulig. Vi var heldige, regnet gav seg, men fytti rakkern så våt skogen var! Digre søledammer overalt, sleipe røtter og regntunge busker som dusjet oss våte hver gang vi kom borti en. Åsene i Lier er ikke akkurat flate heller, så turen startet med den lengste og bratteste grusbakken jeg noen gang har syklet. På et sleipt, sugende underlag pustet og peste jeg meg oppover for å forsøke å holde følge med den nette og lette kroppen til Silje. Hun liker elsker oppoverbakker! Akkurat på det punktet tror jeg hun har en skrue løs, men jeg skjønner at de blir noe enklere å forsere når kroppen er laget av muskler i stedet for bolledeig.

Men Silje gjorde noe smart: I stedet for å fortelle meg at bakken ikke var så aller verst, ikke så veldig lang, og bare bratt et lite stykke, gjorde hun det motsatte. Hun forklarte akkurat hvor jævlig bratt og lang den var og at jeg sannsynligvis kom til å ville gå av halvveis. Ole, Mamma og Pappa gjør som oftest omvendt. For å lokke meg med sier de ting som:

"Det er bare rett rundt den svingen der nå så er vi fremme"
Svingen kommer og går, men fremme er vi ikke.
"Det er ikke så langt, vi skal sykle helt rolig og turen tar max 2 timer"
Det går ikke rolig, og nærmere 3 timer tar turen. Og etterpå er jeg rasende og dødsliten. En dårlig kombinasjon.

Med 20 turer rundet kommer selvsagt det jeg sykler for: Premier. Etter den 10ende turen måtte Ole vaske hele leiligheten, diske opp med en nyyydelig 3-retters middag, og massere såre sykkelmuskler en god time. Jeg må forresten tilføye at Ole lager den beste Crême Bruléen jeg noen gang har smakt. Uansett hvor jeg bestiller det blir jeg alltid skuffet, nettopp fordi hans er så mye bedre. Og oppskriften er latterlig enkel, bare å spørre hvis du vil ha den.
Uansett, denne gangen slipper Ole unna jobben selv. Premien er en deilig hudpleietime hos Monika på Feminin & Maskulin, førstkommende fredag. Jeg gleder meg! I tillegg vanker det bonus-premie til lørdag, da går nemlig Raumerrittet av stabelen, og jeg står utrolig nok på startstreken.
Jeg brygget på en sår hals i går kveld, og uansett hvor våt og kald jeg har gått kledd i dag har jeg dessverre ikke klart å mane den skikkelig frem, den har faktisk forsvunnet helt. Jeg skal jo ikke sykle den lengste distansen, men tro meg, 4 mil er mer enn nok.
Christina, kusine, skal også være med, og vi har avtalt at vi sykler sammen hele veien. Ole og mamma'n hans fnyser: "Det er jo en konkurranse Ida" sier dem. Men det bryr jeg meg ingenting om. Tenk så kjedelig å måtte sykle 4 mil uten selskap, bare fordi en av oss skal sykle noen minutter raskere?
Forøvrig prøvde Christina klikk-pedaler for første gang på lørdag. Det gikk så som så...







De to første fallene gikk bra, litt skrubbsår her og der, men alle lemmer på plass. Etter den tredje tryningsen gikk det litt verre. Blodige og forslåtte knær og forvridde armer og bein. "Nok er nok" tenkte vi og snudde midt oppi skogen. Lørdagens ritt gjennomføres enten med joggesko og vanlige pedaler, eller med litt løsere klikk-pedaler. For de var faktisk fryktelig stramme. 

Er du ikke meldt på rittet og har lyst til å sykle fra meg må du gå inn på www.raumerrittet.no eller møte opp på Hellerudsletta torsdag/fredag kveld. Der er også jeg på plass. Ritt-rapport kommer selvsagt. :-)

torsdag 2. juni 2011

Sommer'n er lang.

Jeg har i år forsøkt å gå frem med en helt ny innstilling. Tidligere har jeg tenkt at sommeren starter i juni og varer ut august. I år startet sommeren for meg midtveis av april. Som beskrevet i "Kortvarig" er jeg lei av at ting går så fort.
Jeg føler at jeg aldri riktig henger helt med i svingene, så mitt nye mantra var noe i duren
"siste forbruksdato= HER OG NÅ", ikke i morgen, ikke i går, men akkurat nå. NÅ! NÅ!
Og siden sommeren er en av de tingene jeg virkelig ønsker å forlenge, så bestemte jeg altså at sommeren startet før. Og det virker! Hvis du ser bort i fra været så klart. Det hjelper at vi ikke har hatt skole den siste måneden, at eksamen var skrevet ferdig på et blunk og at jeg og Tina skal til Hellas en uke før den offisielle ferien egentlig starter.

Hit skal vi:

View Larger Map


Det jeg ønsker meg er dette:

Men sannheten er vel at det blir mer som dette:



Uansett skal vi klare å kose oss masse! Vi gjør som oftest det. 


B-)