Norgescup på Skullerud

Fredag fikk jeg et uforklarlig innfall: Jeg kikket på film fra Skullerudrittet og fikk lyst til å sykle. Det så jo veldig lett ut, mannen på filmen suste opp bakkene og lekte seg over både røtter og steiner.

Det var ikke mye spanske rytmer over syklingen min gitt...

På søndag ble det nemlig arrangert Norgescup i rundbane-sykling (terrengsykling som går i en sløyfe, så start og mål er på samme plass, høy intensitet og vinnertid på ca 1.40 i elite menn).
Jeg har selvsagt aldri syklet et rundbaneritt. Jeg har jo kun syklet kortversjonene av Raumerrittet og Grenserittet. Men jeg har sett på utallige rundbaneritt, både i innland og utland. Og i mitt hode hørtes det ut som erfaring nok!
Så pappa'n til Ole meldte meg på søndag morning og jeg troppet opp i sykkelklær. Som en hyggelig bonus ble Linn Sødal, sprek mosjonist, med på galskapen! Hun hadde heller aldri syklet noe slikt, men når man er så beintøffe som oss spiller det liten rolle.
Lørdag ettermiddag var jeg å kikket på en liten del av løypa. Ifølge Ole gikk vi nesten hele løypa, men det var løgn. Jeg hadde ikke sett halvparten engang. Kanskje var det en taktisk, hvit løgn, for hadde jeg sett hva som ventet meg oppi skogen er det ikke sikkert jeg hadde startet.

Her vet jeg fortsatt ikke hva jeg har begitt meg ut på:

Men starten gikk! Og jeg sto der, uten oppvarming og med hjelmen på snei. Sportsklassen for kvinner startet sammen med alle de gærne manne-mosjonistene, så leirespruten sto metervis i været når dem suste avgårde foran meg.
Et lite tips, om du selv har lyst til å sykle ritt. Husk å skifte gir før du stiller deg på startstreken. Å starte med minste skiva foran og bak som jeg prøvde er ikke smart. Det vispa greit for å si det slik, men høy fart ble det ikke.
Dermed begynte jeg på mine 3 runder nokså alene. Det verste med rundbaneritt, har jeg lært nå, er at den grusomme, bratte, lange, steinete bakken du må slite deg opp, kommer igjen og igjen og igjen. Det er psykisk tortur å tenke på at de samme hindrene må forseres på nytt og på nytt.
Etter en halv runde var jeg 100% sikker på at jeg HVERTFALL IKKE skulle sykle 3 runder.
Det var så slitsomt. Jeg trodde på et tidspunkt at jeg var i ferd med å besvime. Jeg hadde alle symptomer! Hjertet løp løpsk, synet begynte å bli svart og tåkete, og jeg hørte bare en summende lyd inne i hodet. Jeg måtte gå opp den lengste bakken, og der fikk jeg tilbud om en mariekjeks av ei lita jente. Den var god! Vokste riktignok i munnen, men hjalp på motivasjonen.
Etter 1 runde var planen å stoppe etter 2. Og når det begynte å regne på slutten av andre runden fristet det å stoppe opp med en gang. I tillegg skulle eliteklassene snart starte. Så jeg ropte til en løypevakt:

"Nå kommer vel eliten snart... Får jeg lov til å sykle da a?"
Jeg var sikker på at jeg skulle få svaret jeg ønsket meg, de er alltid strenge på slikt:
"Det er nok lurt om du står av nå ja."
Men nei.
"Klart du skal få fullføre! Du er jo så flink! Kom igjen, ut på siste runden nå! Bare hold høyre når de store gutta kommer."

Jeg spurte en ny løypevakt oppi åsen om jeg kunne få lov til å kjøre tvers over sperringene hans, og dermed droppe hele terrengpartiet som på dette tidspunktet var som et brunt badebasseng. Han trodde tydeligvis at jeg spøkte, for han lo bare og sendte meg videre.
Jeg var hele tiden livredd for å være i veien for Ole og de andre supergutta, så hver gang jeg så en bevegelse kastet jeg meg ut i lyng og mose for unngå kjeft. De passerte meg et par ganger (kanskje 3 til og med), og jeg heiet alt jeg kunne. De var ikke så flinke til å heie tilbake, men det gikk greit. Jeg ble ikke sååå lei meg. Et par trynings ble det. Ingenting alvorlig, gress, røtter og steiner ble nokså glatte etter hvert. Men i mål kom jeg, utrolig nok! Ole brukte vistnok 13 minutter på én runde. Uten sammenligning forøvrig brukte jeg ca 40.

Klissblaut og møkkete, men fornøyd:

I did it!!!!

Etter målgang var det bare å vrenge av seg de våte klærne, men når jeg sto i sokkelesten, BH og halvveis avkledd sykkelbukse ropte de opp navnet mitt! Det var premieutdeling! Jeg ble så forskrekket at jeg løp ut og opp på podiet, men bukseselene dinglende.
Til tross for at vi bare var 2 stk på start var det fantastisk gøy å stå foran den grønne veggen! Jeg fikk til og med premie! Linn hadde god tid til å skifte, hun kom nemlig i mål 43 minutter før meg. Gratulerer så mye med en overlegen og velfortjent seier! :-)

Forøvrig syns jeg mange flere kunne vært med i sportsklassene. Å stille opp på rundbaneritt er mye lettere praktisk sett med kjøring og parkering, og det er mer teknisk terreng å bryne seg på. Men, drit i det, når JEG kan, så kan HVEM SOM HELST! 

Forøvrig er det blitt mange spekulasjoner om hvorvidt jeg skal sykle Birken eller ikke. Jeg har nå skaffet meg startnummer og er påmeldt, men gradestokken bestemmer om jeg skal trå eller ikke. Uansett er jeg på plass på Håkons hall lørdag og jeg gleder meg vilt til BIRKENFEST som alltid er en høydare med gode venner, god mat og godt i glasset. Lykke til med oppladingen!