Grenserittet Midt 2011

Så var sommerens andre mål kommet: Grenserittet Midt.
En nysatsing for året - i stedet for å lide oss gjennom 8 mil, gikk starten "på midten" av den lange løypa, Prestbakke. 4 mil er mye hyggeligere enn 8, det skjønner jo enhver potetsekk. Så jeg og Christina meldte oss på i våres, med tanke om at hvis vi hadde et ritt tidlig på sommeren og et på slutten av sommeren, så ble vi selvsagt nødt til å trene mer. Og hvis vi trente mer enn vi tidligere har gjort i sommerferier (les: ingenting), så måtte jo også det bety at grillkos-kiloene for en gangs skyld skulle holde seg unna?!?!
Veeel. Gillkos-kiloene skal jeg ikke si noe mer om, men jeg har fått syklet litt. Ikke mye, men litt. Med sommerferie på hver sin ende av Europa er det ikke så enkelt å trene sammen, så Christina har sverget til Sats.

Siden Ole deltok i EM i Slovakia sto jeg plutselig ovenfor noe nytt:
Jeg, Ida, alene på et sykkelritt???
Jeg har vært med på sykkelritt i hele Norge og Europa i 4 år, men ALDRI har jeg reist alene, og hvertfall ikke for å delta selv. Plutselig måtte jeg tenke på alt! Umbraco-nøkkelen i lomma, henting av startnummer, frakt fra mål til start, proteinbarer og gel, regntøy, skift til etter målgang, overnatting, bil som har plass til sykler (Punto'n ble liten ja)... Det er jaggu mye styr for å sykle 4 mil! Men med mine eksepsjonelle logistikk-evner (kremt) gikk den delen heldigvis smertefritt!

Starten gikk kl 14, fredag 5. august. 
Christina, som ikke hadde satt stumpen på et sykkelsete siden 11. juni, gruet seg skikkelig.
I bussen på vei til start kom det følgende kommentarer:

"Jeg håper jeg punkterer jeg. Hahahaha" (punktering=å bryte. Vi har da ikke med slanger og slikt)
"Vi skal vel sykle sakte?"
"Husk at du har syklet mer enn meg da!"
"Jeg tror jeg blir med bussen tilbake jeg..."
"Jeg håper den lastebilen har stukket av med alle syklene våre. Hahahhaha"

Men, som vanlig var avtalen at vi skulle sykle sammen, så ensomt skulle det hvertfall ikke bli. Etter 3 km kveilet kjedet mitt seg sammen. Det var full stopp, men med litt giring og røsking i det ene og det andre fikk vi det til slutt opp. Etter ca 1 mil skjedde det samme med kjedet til Christina. Etter ca 2 mil hoppet kjedet til Christina av. Etter ca 3 mil hoppet det av igjen. Når det var igjen ca 3 km skjedde det igjen. Men da var hun alene, ettersom vi avtalte at det var "fritt frem" på slutten. Teknisk trøbbel er noe dritt. Mest av alt fordi det er irriterende å stå i grøftekanten mens den ene etter den andre fyker forbi, men også fordi vi ikke aaaner hva vi driver med når vi leker mekanikere. Men som de råtassene vi er fikser vi det meste! Jeg ble faktisk meget imponert over meg selv da jeg klarte å løsne klikkpedalen til Christina før start! Med en umbraco-nøkkel! Helt fantastisk!

Bortsett fra at det ikke fantes teknisk terreng var løypa kjempefin. Masse nedoverbakker, og ikke altfor forferdelige oppoverbakker. Perfekt! Den var også passe lang, jeg var langt ifra utslitt når jeg kom til mål, men sov veldig godt den natten. Riktignok var det ikke alle som syns det var passelige oppoverbakker... Like etter 2-mils skiltet hører jeg en mann rope til en løypevakt like bak meg:

"Dette er vel siste oppoverbakken?"
Løypevakten roper tilbake: "Jada, nå er det strake veien inn! Masse nedover!"

Dette syns jeg hørtes fabelaktig ut, så jeg roper entusiastisk til mannen:
"Er det virkelig sant? Er de siste 2 milene virkelig uten oppoverbakker?"
Akkurat hva jeg sa feil er jeg usikker på, men i det han kommer opp på siden av meg får jeg et surt svar tilbake:
"Du burde kanskje ta hensyn til at det er yngre folk i løypa her enn deg!"
"HÆ?" var svaret mitt.
"Du burde tenke på at det er med yngre folk enn deg, som kanskje er litt slitne og som kanskje trenger litt ekstra motivasjon!" fortsatte mannen i et lite blidt toneleie.

Forklaringen fikk jeg når jeg snudde meg og fikk se en ung gutt, som pustet og peste. Det var tydeligvis sønnen, og faren forsøkte nok å "motivere" gutten med at det ikke var flere oppoverbakker. TIDENES FAIL! Hvorfor tror foreldre at om de lyver for barna sine om vanskelighetsgrad, lengde, utstyr og løypeforhold, så går turen mye lettere? Tror de virkelig at barna ikke oppdager at det ikke var mål rundt neste sving, eller at den "siste oppoverbakken" kom 10 ganger til? Hva med å heller ta en rask stopp i veikanten, drikke litt ekstra, spise en sjokolade?

Men som på Raumergutua har jeg også på Grenserittet lært noe:

• De fleste sykler fortsatt alt for sakte nedover. Ikke brems, TRÅ! Jeg sier det igjen: Halloooo! GRATISTID!!!
• De som sykler korte ritt er blidere enn de som sykler lange ritt. Likevel er det fortsatt stort forbedringpotensiale. SMIL! Vink til de langs løypa og vær glade!
• Ingen hjelper til hvis du står i grøfta og knøler med sykkelen. Ikke jeg heller for den saks skyld. 
• Man trenger ikke være tynn for å sykle. De aller fleste er faktisk helt motsatte. Og det er sjukt imponerende. 

Jeg klokket inn på 1.58 t, Christina på 2.01 t. Helt akseptabelt spør du meg, og særlig med alle de kjede-stoppene vi hadde. Blide var vi selvsagt uansett:

Jeg har vært superheldig og har fått låne sykkelen til Miriam på laget til Ole:

Blåbærmuffins har aldri smakt så godt:

Veldig glade vi slapp unna dette været:

På Grenserittet pynter de med blomsterpotter. Det er koselig:

Mamma's venninne Heidi Holmerud er mye sprekere enn oss, og vant sin klasse i lørdagens rittt:

Sykkelhelgen fortsatte på hytta hos kjekke, snille, fantastiske, spreke og single Simen (jenter kan sende meg en mail, I fix!!!), med nydelig mat kokkelert av Anne-Berit. Så koselig var det at vi lot oss lure med på en 4 kilometers løpetur lørdag kveld. Da fikk jeg faktisk hakeslep av både meg og Christina. 

Alt i alt var dette en så positiv og hyggelig opplevelse at allerede nå er planen å melde seg på neste års ritt. Det er ikke verst for to sofaglade jenter!