Lykkelig?

Lykke er super-in. Overalt i verden higer mennesker etter å bli enda mer lykkelige. Det spiller ingen rolle om man er ulykkelig, passe lykkelig eller berusende lykkelig, mye vil uansett ha mer.
Det var sikkert derfor Gretchen Rubin (45), tobarns-moren i et vellykket ekteskap, advokat-utdannet og boende i en dyr leilighet på Manhatten, måtte skrive bok om hvordan hun ble enda lykkeligere. Magasinet hadde et stort intervju med damen som nå har solgt millionvis av bøker, og jeg klarte ikke lese det uten å bli bittelitt lei meg.
Jeg vet at skinnet kan bedra, men hvis ikke hun, med det utgangspunktet der, kan være fornøyd, hva med oss andre da?
Kommer vi alle til det punktet hvor vi tenker: "Dette, alt jeg har, familien min, huset mitt, vennene mine, pengene mine, det holder ikke lenger, jeg trenger noe mer?" Trenger vi alle til slutt og kaste oss ut på en selvutviklende ferd, snurre oss rundt og starte på nytt, ala Elisabeth Gilbert i "Eat, Pray, Love"?
Det er forøvrig noe jeg selv er pissredd for. Jeg syns det er naturlig at jeg foreløpig ønsker meg mer; eget bosted, stødig økonomi, velfungerende familieforhold, en givende jobb. Og jeg vil også påstå at disse tingene er nokså avgjørende for at jeg blir lykkelig i fremtiden. Jeg tror ikke på kjærlighet, luft og vann, til det er jeg altfor glad i materielle goder.

Men hva hvis det aldri blir nok? Tenk om jeg sitter der med unger, bikkje, hus og gubbe og tenker at "hva nå? Er dette virkelig alt?"
Jeg tenker ikke så mye på om jeg blir steinrik eller ei, det skipet seilte forøvrig når jeg søkte sykepleiehøgskolen, men hva om jeg blir som Elisabeth Gilbert eller Gretchen Rubin? Grøss og gru.

I Magasinet står det at lykketoppen nås i starten av 30-åra, når man er nyetablert, men enda ikke har fått det første barnet. Noe så deprimerende. Man er ikke i nærheten av halvveis (forhåpentligvis), og så skal det bare tippe nedover etter det? Er det den passelig mengden ansvaret som er svaret; eget hushold å styre, men ingen unger å bryne seg på? Eller er det alderen; ung, men voksen? Pengene kan det ikke være, man har vel aldri mindre penger enn som nyetablert. Eller er det nettopp mangelen på penger som er svaret da? Nja, tviler.

Jeg tror (og håper virkelig) at oppskriften må være de små tingene. En ryddig leilighet (utrolig hvilket magisk effekt det har), en god frokost søndag morning, en morsom film... Øyeblikket her og nå. Ubetydelig små ting, som til syvende og sist utgjør det store bildet. For eksempel en A. Sensuren faller på prosjekteksamen i psykologi denne uken, og jeg har forsøkt å fortelle meg selv i en måned nå at jeg blir lykkelig for en B, fornøyd med en C og skuffet over en D. Helt ærlig, det er piss. Jeg blir lykkelig for en A, fornøyd med en B og skuffet over en C. Jeg jobbet steinhardt og fikk knallgode tilbakemeldinger både fra sykepleiere, vernepleiere og helsesøstre, så forventningene mine er store.
Så sensor, vær så snill! Gjør meg lykkelig og gi meg en Aaaaaaaaaaa!