En surrealistisk helg i Barcelona.

Jeg vet at jeg vanligvis skriver mye tullball. Og jeg har skjønt at det er en generell forventing om at man skal kunne le høyt hver gang jeg poster noe på bloggen. (Det var forresten aldri tanken i utgangspunktet, så hvordan jeg har havnet på det humor-kjøret vet jeg faktisk ikke!!!).
Men nå må jeg skrive om noe som slettes ikke er morsomt. Det er bare så rått at jeg må få lov til å dele det med dere, selv om det ikke er noe å le av. Dere må lese likevel, og misunne meg, og rett og slett ønske at dere var meg 17.-19.september.

Forrige helg var jeg nemlig i Barcelona. Grunnen til at jeg ikke har fortalt at jeg skulle dit, er rett og slett fordi jeg ikke visste det selv. Jeg bestilte flybilletter torsdag, og lørdag morning satt jeg på flyet.

Dette var ikke premieturen min, den skal sankes inn senere. 

Grunnen til at jeg var der er litt komplisert... Kort fortalt: Ole er sponset av Herbalife, som selger ernæringsprodukter og hudpleieprodukter. Det går ikke an å kjøpe Herbalife i en butikk, men absolutt alle kan selge det. De som selger det kalles distrubitører, og de velger selv om de bare vil kjøpe det til seg selv eller om de vil tjene penger på det. Ole har forgudet produktene i flere år, og kan virkelig ikke leve uten. Det som er skikkelig flaut er at jeg begynner å forgude de litt jeg også, men HYSJ! Det er faktisk hemmelig. Proteinbarene er så gode at jeg fort kan bli voldelig om noen prøver å ta de fra meg... Uansett, i Barcelona var det et gigantisk seminar for folk som vil tjene penger på dette. 

Faktisk var det ca 16 000 mennesker, samlet på Olymiastadion der... Og Ole, han ble invitert til å snakke foran disse. På engelsk. På scenen.

Det viste seg raskt at verken jeg eller Ole hadde peiling på hva vi hadde meldt oss på. Siden Ole skulle fortelle hva han syns om Herbalife, ble han vistnok en slags VIP-gjest under hele arrangementet. 

Hva det innebar kunne strengt talt ingen forestilt seg på forhånd. Det startet allerede på flyplassen da han ble hentet av privatsjåfør i en griselekker bil... Deretter bar det avgårde til et griselekkert 5-stjernes hotell midt i Barcelona. Dere må jo forstå hvorfor jeg ikke kunne holde meg unna??? 

Det viste seg at det ikke er så mange som slipper til på den scenen. Faktisk er det så få at de som får 2 minutter der oppe blir betraktet som superstjerner etterpå... Jeg vet det høres teit og klin gærent vilt ut, men helt sant!

Her er en filmsnutt. På scenen står en Herbalife-doktor, kjekk å se på, men med litt for store overarmer etter min smak. I tillegg fikk Kjell Kirkeng, Ole og Ragnar Bragvin Andresen 2 minutter hver, på å fortelle om en ny produktserie som heter 24

Som dere kanskje ser er folka i salen klin, kokkos ville. Så ville er de, at Ole og Ragnar knapt fikk gå i fred etterpå. Etter disse minuttene på scenen hoppet vi 3 inn i nok en griselekker bil med sjåføren "vår" og tutet tilbake til hotellet. Vi var nemlig invitert til en fest på kvelden. Alt vi visste var at den var fryktelig fancy og at det bare var kvalifiserte medlemmer som fikk delta. Dette skjønte vi svært lite av, men Ole skjønte såpass at han hadde kjøpt dress på Mallorca et par dager før. Jeg hadde forsikret meg om at det ikke var galla-kjole som gjaldt, men hadde med meg skyhøye hæler, en sort kjole og krølltang til håret. 

Når vi kom frem ble vi veldig overrasket. Jeg hadde sett for meg lysekrone i taket, hvite duker og strykekvartett på scenen. I stedet ble vi geleidet inn i en gate, landsby, jeg aner ikke hva jeg skal kalle det... Utendørs! Et digert torv med gamle bygninger på alle kanter, en stor scene var bygd opp midt på plassen hvor det slettes ikke var noen strykekvartett, men skikkelig party-syngedamer! Det var satt opp langbord på langbord med mat og overalt fløy det kelnere med smaksprøver på brett. På alle kanter var det satt opp vinbarer hvor man kunne forsyne seg med det man ville. 

Jeg skjønte raskt at jeg skulle betale dyrt for skovalget, brostein og stilletthæler er aldri en heldig kombinasjon... Og kjolen jeg hadde på kunne gjerne vært byttet ut med en blomstrete bomullsvariant, 20 grader og satin er heller ingen vinner-kombo! Gotta banen, som jeg svettet!! 

Galskapen startet allerde når vi kom ut på torvet... Ole og Ragnar ble huket tak i umiddelbart:

"Are you the norwegian athletes that were on stage today?"

Hadde det vært opp til meg hadde vi ristet på hodet og tuslet videre, men gutta hadde tydligvis planer om å nyte sine 15 minutter i rampelyset. Kameraet ble raskt tatt frem, og når det bildet var tatt kom det en til og spurte om å få ta et bilde... 

Og en til... Og en til... Til slutt hadde det dannet seg en kø foran gutta med folk som skulle ha bilder sammen med dem! EN KØ?!? Jeg skjønte ingenting, hvorfor i all verden ville voksne mennesker ha bilder av Ole og Ragnar, bare fordi de sto på scenen? 

Det var flere som forsøkte å komme med forklaringer på dette i løpet av kvelden, men jeg skjønner det fortsatt ikke. 

Akkurat da var jeg veldig glad for at terrengsykling er en såpass liten idrett i Norge. Jeg har aldri følt meg så utenfor. Jeg ble til og med spurt om å holde jakker, vinglass og lignende! Snakk om å være veggpryd! 

Tenk å være en stor idrettshelt, ala Lance Armstrong, og måtte oppleve slikt hver dag. Og enda verre, tenkt å være kjæresten til en slik en! 

Etter hvert fant vi heldigvis en stor norsk gjeng med Heidi og Kjell Kirkeng i spissen. Etter dette ble kvelden myyye morsommere. Jeg kunne tross alt prate med andre, mens kjæresten min ble tatt bilder av. Surrealistisk situasjon å være i, men sånn var det altså. 

Innimellom slagene fikk han heldigvis tid til å ta bilder sammen med meg også:

Oss to med Heidi Kirkeng til venstre:

1 time brukte jeg på å krølle håret. Fuktig varme i 30 min og jeg ser slik ut:

Kvelden holdt ut i de små timer, med "nachspiel" på en tapas-bar med chorizo-pølser og manchego-ost. Mmmmm! Virkelig en utrolig kveld. 

Helgen fortsatte igrunn i samme stil. Søndag var det champagne og iberia-skinke på et fantastisk sted hvor hele taket var fylt med skinker til tørk (eller hva de henger der for).  Videre var det middag på en koselig fiskerestaurant på havnen. 

Mandag morning ble vi hentet på hotellet av sjåføren, og på vei til flyplassen syns jeg igrunn Ole oppsummerte det ganske bra da han sukket tungt og sa:

"Jeg kunne ønske det kunne vare lenger jeg..."

Så, tusen millioner takk til Herbalife-folka for en uforglemmelig weekend, vi kommer gjerne tilbake neste år! (hi hi)