Oppdatering om Ida's Premietabell

I går, 25. april 2011, gikk startskuddet for Ida's Premietabell. (Vet du ikke hva det er? Se her!) Frem til igår hadde jeg mulighet til å samle opp flest mulig turer, slik at jeg kunne få fri en uke eller to innimellom. Jeg har fått endel spørsmål om hvordan jeg ligger an, og, stolt som en høne, kan jeg fortelle at jeg er halvveis til første premie.

Bare se her:

Jeg har sikret meg 5 turer og det er bare 5 nye turer til Ole må trå til. 

Første premie er nemlig LATMANNSDAG! Det innebærer, ifølge Ole selv, vask av leiligheten min fra gulv til tak, 3-retters hjemmelaget middag og 1 times massasje. Helt ok. De som kjenner Ole vet at del 1 av premien kommer til å koste mye mer blod, svette og ikke minst tårer, enn 8 timer på et steinhardt sykkelsete av karbon. Jeg gleder meg! 

Turene har som avtalt vart i minimum 1 klokketime, og de 3 siste turene har jeg faktisk hatt i skogsterreng. Asfalt er og blir møkk-kjipt. Med på laget er kusine Christina, som dessverre ikke blir premiert, men spiriten er det likevel ingenting å si på! 

Igår syklet vi i Tæruddalen, og hun klarte på død og liv ikke å henge på hjulet mitt. (Det var sykkel-sjargong og betyr at hun ikke klarte å holde følge. Jeg er smittet allerede, grøss og gru!). Jeg begynte å føle meg høy i hatten der jeg satt 10-20 meter foran, i vispetempo og uten en svettedråpe på panna, og trøstet henne med at hun sikkert bare hadde en dårlig dag, og at jeg tross alt hadde hatt 3 turer mer enn henne... Veeel. 

Det var ikke før vi vasket syklene at vi oppdaget hva den egentlige årsaken var. Christina hadde sette meg snurre hjulene rundt ved hjelp av høytrykkspyleren slik at hele dekket ble vasket på en gang, og da det var hennes tur undret hun seg: 

"Ida, hvorfor snurrer ikke hjulet mitt rundt, sånn som ditt gjorde?"

Jeg forklarte at hun måtte holde spylepistolen i en litt annen vinkel, men da heller ikke det hjalp tok vi tak med hånda og dyttet det rundt selv. Det skjedde svært lite, faktisk snurret bare hjulet 1 1/2 runde før det stoppet opp. Det samme skjedde med bakhjulet. Enkelt forklart: Christina har ufrivillig syklet halvannen time med bremsene klemt inn, ganske hardt også igrunn. Jeg ble nok dessverre nødt til å innrømme at det ikke var formen hennes det var noe galt med, det var utstyret, en unnskyldning jeg dessverre ikke kan benytte meg av! 

Så Ole har fått jobben med å skaffe nye hjul til Christina, jeg har hørt at noe som heter Tufo er ganske bra???? Noen som har peiling????

Flere overraskelser!

Her strømmer overraskelsene på! Bilen min ble som nevnt kjøpt på vestlandet, og jeg var sikker på at jeg måtte fly ned i påsken og kjøre hjem. Har igrunn gruet meg litt til den lange bilturen. Men i kveld banket mamma på døra og ropte: "Kom å se på bilen din!"
Pappa tok flyet ned i formiddag og har kjørt den hjem for meg! Så nå har jeg endelig min nye, lille bil på plass! Den er superkul, bitteliten og rød. Setene er knallblå! Utenpå er den tyttebær og inni er den blåbær. Jeg og Oskar måtte straks cruise en liten tur rundt i nabolaget, han forsto riktignok ikke så mye av ståheien, men var like entusiastisk som meg.

Veldig mørkt, men her er'n:

Jeg er så glad! Jeg har min egen bil!!! Skulle gjerne vist den frem litt mer i morgen, men jeg reiser til England med Ole. Først sykling i Nord-England, deretter shopping i London. GOD PÅSKE!

Dream on baby.

Alle har vel på et eller annet punkt hatt en Disney-drøm? At noe magisk plutselig skal dukke opp, enten det er i form av superkrefter eller drømmeprinsen? Jeg har nok hatt flere enn de fleste. Er det en ting jeg er god på så er det dagdrømmer. Konsentrasjonen min er på nivå med en leken valp, jeg er enkel å distrahere, og faller lett inn i fantasiland. Jeg tviholder på gode minner, og kan ikke engang rydde i boden uten å ende opp midt på gulvet, med gamle dagbøker og bilder strødd rundt meg, mens jeg mimrer for meg selv. Stadig vekk stopper jeg opp, og hvis du ser meg med et litt fjernt uttrykk i ansiktet, er det sannsynlig at jeg er på Planeten Ida, hvor alt virkelig er perfekt!
Da jeg var liten var jeg forelsket i Supermann, og var egentlig nokså sikker på at det bare var et tidsspørsmål før han ville dukke opp, erklære at jeg var hans ekte Lois Lane og deretter fly avgårde i solnedgangen. Fortsatt håper jeg i smug at det skal skje.

Er det forresten noen som husker MC-musene fra Mars? En tegnefilmserie som gikk på lørdagsmorningene på TV3. Serien var nok rettet mot gutter, med motorsykler, slossing, tatoveringer og ringer i ørene. Den handlet om tøffe mus som var nokså badass, men likevel på det snille laget. Litt ála Turtles.

Uansett, jeg var fortapt. Egentlig fikk jeg ikke lov til å se på serien, fordi mamma syns den var for voldelig (neida, de var ikke så overbeskyttende), men jeg listet meg opp før de sto opp og med volumet på 1 måtte jeg sitte helt inntil skjermen for å høre. Han heiteste var han grå, og jeg kunne ønske jeg kunne hoppe inn i TV'n for å være Bike-Baben hans. En forskrudd fantasi for en liten jente, og det finnes garantert en psykologisk teori for dette. 

Så mange prinsessedrømmer hadde jeg ikke, som oftest syns jeg det var småkleint å se de stakkarslige prinsessene falle for sjarmøren så fort han bare hadde reddet dagen. Men det var én. Ariel. Ariel tok i et tak sjøl, reddet prinsen, solgte stemmen sin og gikk på med godt mot for å få tak i fyren hun sikla på. Det var også en av få filmer som fikk meg til å gråte (nå gråter jeg av alt). På slutten må hun tross alt reise fra pappa'n sin.

Om jeg ikke hadde de store prinsesse-drømmene når jeg var liten, da jeg igrunn burde hatt det, så tar jeg det igjen nå. Men til og med jeg begynner å innse at virkeligheten ikke alltid stemmer med fantasiene. For eksempel trodde jeg alltid prinsen kom til å dukke opp på en slik:

I virkeligheten ankommer prinsen min som oftest slik:

Og i morgen ankommer han også Gardemoen, Norge etter 2 uker på tur. Jeg venter med en fin-fin overraskelse: Første time på sykkelen er gjennomført, jeg ligger dermed foran skjema. Bare 54 turer igjen. Puh. Skal prøve å få til litt mer i påskeferien, aller først blir det noen dager i England på ritt. 

Helt på tampen, en liten melding til Ole: Jeg er all in, helt til han her dukker opp:

Jeg har ventet en stund skjønner du.

MIN FØRSTE BIL!

Idag kl 15.00 kunne jeg endelig se meg ferdig med eksamen i sykdomslære. Fornøyd med egen innsats dro jeg hjem for å hilse på pappa som hadde kommet hjem etter flyeksamen i England. Med andre ord har det vært mye studier i familien i det siste. Da mamma kom hjem trippet hun rundt pappa og hvisket og tisket.
"Skal vi si det? Tiske viske, fnis, fnis"

Pappa satt med pc'n på fanget og sa at jeg skulle komme å se på skjermen.
"Vi har kjøpt noe til deg".

På skjermen var det bilde av en liten, rød bil!

Jeg skjønte igrunn ikke hva de mente og spurte litt dumt:
"Hvorfor er det bilde av en bil? Dere har jo ikke kjøpt en bil?"
"Hihihihi, joooo, vi har kjøpt en bil til deg" lo mamma.
"NEI? Tuller dere??? Til meg? En bil? Er det sant? Er den bare min? Tuller dere? En BIL????" sa jeg.
Denne setningen gjentok seg sånn ca ti ganger før det begynte å synke inn:

Mamma og pappa har kjøpt en BIL til meg. HURRA!


Dette er min første bil og jeg er så stolt! Det er en liten Fiat Punto 2001-modell, burgunderrød. Den har bare gått 11000 km! En gammel mann har bare brukt den som butikkbil. Den har 3 dører, aircondition, klimaanlegg, sentrallås, setevarmere og cd-spiller.  Dessverre står den på vestlandet akkurat nå, så om noen er keen på en roadtrip får de bare skrike ut! Jeg gleder meg til tut og kjør i denne råtassen.

Bonjour Nice!

Eksamen er på torsdag og jeg burde absoulutt ha viet hele helgen til lesing, men fredag fikk jeg et uimotståelig tilbud. Ole ringte fra St. Raphael (Nice) i Frankrike og avgav følgende rapport: Sol, blå himmel, 20 varmegrader, deilig mat, fin leilighet med utsikt over sjøen, oppvarmet badebasseng... Lynraskt var jeg inne på nettsidene til Norwegian og sjekket flybilletter. Yikes, billig! Så fulgte mange timer med gjentatte forsøk for å overbevise meg om at jeg måtte bli hjemme og lese. Men bøker kan jo lett fraktes... Og ærlig talt, til dere som nå rister misbilligende på hodet og tenker at "noe så ansvarsløst, eksamen er jo rett rundt hjørnet", hvordan i all verden skulle jeg kunne si nei til dette:

Bjørn og Grethe (Ole's foreldre) skulle også nedover, dermed kunne jeg sitte på med dem fra flyplassen. Det skal sies at jeg var litt i tvil om vi kom til å komme frem etter litt trøbbel med franske bomringer. Ifølge Bjørn går det et skille fra og med 60 år, og du har da lov til å kløne så mye du vil i trafikken, samt bruke så god tid du bare vil på flyplasser og lignende. Så nå har jeg vært med på rygging i en bomringkø. Anbefales ikke da trailere og forsåvidt alle andre biler også, lett hisser seg opp. 

Vi kom heldigvis frem, og jeg som ikke hadde sagt ifra til Ole at jeg reiste (1. april, hihi), håpet at jeg skulle få hoppe frem fra en busk og rope "SURPRISE!" Det fikk jeg ikke, for han så oss komme kjørende og det første han skrek var: "JEG SER DEG!!!!" Faktisk hørte han ganske amper ut, men det valgte jeg å ignorere da Ole hater overraskelser.

Noen hyggelige overraskelser fikk vi likevel i løpet av helgen: 

Ole kjørte fantastisk bra i søndagens ritt. I en beintøff løype med haugevis av nasjonaliteter og sterke syklister reprensentert ble han nummer 9. Håper var å klare en 15. plass, så dette var sterkt. Utrolig gøy å se på.

Jeg og Grethe var fritatt fra lange-plikter (å gi syklistene drikke og teknisk bistand underveis) så vi kunne løpe rundt som vi ville. Og vi løp! Til stor jubel fra franskmennene som ropte "Allez Allez" som er fransk for "heia, heia"og knipset bilder når vi løp forbi. Hvorfor vet jeg ikke. MEN, overraskelsen kom fra undertegnede som sa: "Vet du hva Grethe, jeg syns faktisk det er gøy å løpe i skogen igjen". Utrolig, men sant.

Grethe, som har sølvmedalje fra NM i halvmarathon, som 4 ganger har vunnet Birkebeinerløpet totalt av ALLE deltakende kvinner, var IMPONERT over hvor lett jeg løp oppover i terrenget. Wow.

Resultatet etter 1 dag på sykkelritt i Frankrike:

Deretter fulgte noen mindre hyggelige overraskelser. Jeg har nemlig kjøpt med fransk balsalmico, olivenolje og krydder i noen lekre glassflasker som man stabler oppå hverandre. Når jeg kom hjem i ettermiddag ble jeg påminnet hvorfor jeg vanligvis alltid reiser med kofferter i hardplast. Synet som møtte meg:

Men man kan ikke gråte over spilt balsalmico, tross alt har jeg fortsatt krydderflasken og oljen. Innholdet i krydderflasken er riktignok byttet ut med vanlig salt, da det viste det at balsalmico kommer seg inn de merkligste steder. Her mangler det altså en flaske:

Nu er det eksamenslesing for full pupp de neste dagene, men jeg har faktisk fått fordøyd mye pensum i sola også, tro det eller ei. Til helgen er Ole i Italia, men jeg skal prøve å holde meg unna denne gangen selv om sola skulle dukke opp der også. Kors på halsen.

Ida's premietabell

Etter over en uke på reisefot med Ole, var det igår på tide å stå opp til en ny, vanlig hverdag. Dette har ikke vært en vanlig ferietur, Ole lever som nevnt tidligere av kroppen sin, og må derfor bruke mange timer om dagen på å gjøre denne sterkest mulig. Dette gjorde han først i Palma, Mallorca, før vi reiste videre til Nottingham, England så han kunne konkurrere med andre som gjør det samme. Hvis dere vil lese om resultatene kan dere gjøre det på bloggen hans HER. Med andre ord, Ole har en del restriksjoner på hva han dytter i kroppen på disse turene. Dessverre gjelder ikke dette meg, så her i gården har det vært fritt frem for deilige spanske oster, og den vanlige, rause dosen rødvin. Mmmmmm!!! Igår tidlig når jeg hoppet på vekten var det altså ikke med den største optimismen. Ole sto i bakgrunnen med følgende oppmuntrende ord:
"Hvis du veier over 70 skal jeg kalle deg tjukka! Haha! Men hvis du veier over 72 da blir det Hvalrossen fra nå av! Haha!"

I tilfelle noen har glemt hvordan disse dyrene ser ut:

Resultatet poppet opp på den lille skjermen og jeg gråt, Ole rev seg i håret og skrek: "HVALROSS!!! HVALROSS!!!!"

Neida. Bare nesten. 


Nå skal jeg fortelle om noe som skjedde igår kveld. Og personlig er jeg helt sikker på at det ikke hadde noe med det som skjedde på morningen å gjøre. Ren tilfeldighet, jeg er sikker på at dette var noe han hadde planlagt lenge, lenge. Uansett, jeg ble virkelig rørt og glad, helt sant. Igår kveld mottok jeg nemlig en e-mail fra min kjære. I emnefeltet sto det "Ida's premietabell". Resten får du nå lese her:

For å hjelpe deg med å komme igang med syklingen har jeg laget et bonus-system. Jeg visste ikke om jeg skulle basere det på turer, km, timer eller tid på rittene. men siden du sykler sammen med andre blir det basert på antall turer.

Perioden starter fra nå, men når jeg har regnet ut antall økter har regnet fra 25 april. Så alt frem til da er gode muligheter for bonusøkter i regnskapet. Perioden varer til 31. August. 

Så 1.september er det opptelling av hva du har gjort deg fortjent til. Det er ca 17-18 uker.

Jeg har lovet Ole å ikke gå i detalj på hvilke premier som venter, men videre fortsetter han med følgende inndeling:

15 turer: Premie
30 turer: Premie
40 turer: Premie
GRAND PRIZE: 55 turer. Det er ca 3 turer i uken, noe som bør være et overkommelig mål. 
GRAND PRIZE BONUS: Sykler du Birkebeinerrittet i tillegg til de 55 turene blir Grand Prize-premien oppgradert. 


Du får ikke alle disse premiene. Får du 55 turer får du den premien, men ikke premiene for 15, 30 og 40 turer. Disse premiene vil bli tildelt etter 1. september.
Men for ekstra motivasjon blir det også premier underveis:
Etter 10, 20, 30, 40 turer får du ekstra-premier. I tillegg blir det bonus for hvert ritt du deltar på. 
Regler:
Lengde: For at det skal gjelde som en tur på den være på minimum 60 min. Frem til 1. mai kan spinningtimer også gjelde som turer.
Periode: Du kan starte nå, perioden slutter 31.august. Da er det opptelling.
Premier: De øverste får du kun 1 av, de nederste ettersom tiden går.


Lykke til.


Wow. Jeg er helt imponert. Og folkens, disse premiene er helt rå. Jeg ønsker meg hver og en av dem. Det er kanskje nødvendig å si litt om bakgrunnen for dette. Det er ikke slik at Ole har funnet på ut av det blå at jeg skal begynne å sykle. Jeg og min kjære kusine, Christina, har meldt oss på 2 sykkelritt i år. For 2 år siden var vi med på 1 stk og var veldig, veldig flinke. I år skal vi delta på Raumergutua 11. juni. Det er ca 4 mil med skogsterreng, grus og asfalt. Fredag 5. august deltar vi på Grenserittet MIDT, også ca 4 mil på grus, asfalt og lett terreng. Vi synes faktisk det er helt ok gøy å sykle i skogen. Asfalt er grusomt kjedelig, men som tidligere dansere har vi overraskende god teknikk på spisse steiner og sleipe røtter. Helt sant, bare spør Ole. Dessuten har vi aldri gått skikkelig på trynet, så foreløpig er vi også nokså uredde. Det som er fint når vi sykler sammen er at vi har veldig god tid. Vi kan godt stoppe 20 min midt i løypa hvis vi prater om noe skikkelig spennende. Dessuten er vi i like dårlig form, så vi blir som oftest slitne helt på likt. Som en bonus er det fint å alltid være 2 i skogen, da vi kan riskere å møte både elg, kuer med horn og andre livsfarlige dyr.
Så Ole's premietabell er virkelig en fantastisk bonus for motivasjon. Jeg velger å tenke at han kun gjør dette for å hjelpe meg, uten egoistiske motiver som for eksempel håp om at jeg 1. september skal se slik ut:

Dette er forresten Lene Byberg, norges beste terrengsyklist, og en mangeårig sykkelvenn av Ole. Bildene er råstilige og er fra en sykkel-kalender.

Så, Ole, hjertelig tusen takk for en helt fantastisk mulighet. Jeg lever i håpet om at jeg hvertfall skal kunne sanke et par premier. Uansett gleder jeg meg til å vise frem den fine sykkelen min både 11. juni og 5. august. Bilder kommer ved en senere anledning.

Ut på tur, men alltid litt sur.

Det er få ting jeg synes er mer gøy enn å reise. Å besøke nye steder, høre nye språk, oppdage nye matretter og lokale viner, det er noe jeg gjerne bruker penger på.
Jeg skulle bare gjerne sluppet reisedagene. Det er alltid stress og mas, uansett. Den dagen du reiser, den er ubrukelig til alt annet enn å komme fra A til B. Mange tar et tidlig fly for å få mest mulig ut av dagen. Det er bare tull. Du må jo møte opp 2 timer før på flyplassen! Så hvis flyet går kl 08.00 må du stå opp 5.30 hvis du bor i Lillestrøm. Og da spiller det jo ingen rolle hvor tidlig du er fremme, du må jo sove så fort du kommer frem.
Det jeg likevel liker aller dårligst er de andre menneskene som også skal reise. Hadde det bare vært meg på flyplassen hadde det vært helt tipp topp. Men det er det jo aldri.

Skal du sydover kan du banne på at du havner på seteraden midt mellom en gjeng blonde 17-åringer iført "team-tskjorter" med påskriften:

Samtalene du må være vitne til, dreper hjerneceller, og du vil få mer intellektuelt utbytte av å se en episode Paradise Hotell. 
Hvis du er ekstra heldig havner du foran en barnefamilie, hvor foreldrenes tolkning av ordet "ferie" går ut på at de slipper å ta ansvar for egne barn. Dermed har du en 6-åring som ler høyere og høyere, jo hardere han sparker i seteryggen, og en 1-åring som bæsjer i bleia, uten at det nødvendigvis betyr at han blir skiftet på før det har gått et par timer. 


Jeg reiser mye alene, og da er det alltid ålreit å få sitte ved siden av oppegående mennesker. Det innebærer at de tar hensyn og eier normal folkeskikk. Overraskende mange gjør ikke det. Så til deg jeg deler seterad med: 
Halve armlenet er faktisk mitt, og skulderen min kan dessverre ikke brukes som sovepute. Ja, flyseter er fryktelig trange, trenger du 1 1/2 for å få plass til baken så burde du ha booket to seter. Du må mer enn gjerne gå på do, mange ganger også om du vil, men hvis du gir meg et hint så slipper jeg å bli sparket i leggen og søle tekoppen min i fanget. Om du krangler med flyvertinnene, ikke dra meg inn i det, og forvent hvertfall ikke at jeg skal ta din side i saken, da det er stor sannsynlighet for at jeg syns du er tosken oppi det hele. Jeg prater mer enn gjerne om løst og fast, sålenge du er nogenlunde edru, men så fort jeg drar frem høretelefoner/bøker/blader/sovemaske/ipod så vær så snill og ta hintet!! 


Og hvorfor er det slik, at alle har så forbanna god tid når de skal ut på tur?? Jeg er livsnyter til fingertuppene, og liker å ta livet med ro, men når det først skjer noe er effektivitet undervurdert. Ha pass og boardingkort klare når du står i køen hvor det skal sjekkes. Ikke gå gjennom sikkerhetskontrollen med lommene full av småpenger, og stållenke rundt halsen. Ja - maskinen virker, den piper på slike ting. 


Rullebåndene på flyplassene er helt geniale. Har du en kort mellomlanding og må rekke neste avgang på motsatt side av flyplassen er det gull å få litt ekstra hjelp. Men, for at de skal være nyttige, så må man gå. 
De er ikke laget for at du skal hvile den feite ræva 50 meter:

Dette ekteparet ble snik-fotografert på flyplassen i Palma.

Må du absolutt stå stille, så stå hvertfall på høyresiden slik at det er mulig å slippe forbi. 

Men for all del, det meste løser seg med et smil og en litt åpen holding. Det er bare jæ**** vanskelig når man vet man sitter på fasitsvaret selv. ;-)