Dream on baby.

Alle har vel på et eller annet punkt hatt en Disney-drøm? At noe magisk plutselig skal dukke opp, enten det er i form av superkrefter eller drømmeprinsen? Jeg har nok hatt flere enn de fleste. Er det en ting jeg er god på så er det dagdrømmer. Konsentrasjonen min er på nivå med en leken valp, jeg er enkel å distrahere, og faller lett inn i fantasiland. Jeg tviholder på gode minner, og kan ikke engang rydde i boden uten å ende opp midt på gulvet, med gamle dagbøker og bilder strødd rundt meg, mens jeg mimrer for meg selv. Stadig vekk stopper jeg opp, og hvis du ser meg med et litt fjernt uttrykk i ansiktet, er det sannsynlig at jeg er på Planeten Ida, hvor alt virkelig er perfekt!
Da jeg var liten var jeg forelsket i Supermann, og var egentlig nokså sikker på at det bare var et tidsspørsmål før han ville dukke opp, erklære at jeg var hans ekte Lois Lane og deretter fly avgårde i solnedgangen. Fortsatt håper jeg i smug at det skal skje.

Er det forresten noen som husker MC-musene fra Mars? En tegnefilmserie som gikk på lørdagsmorningene på TV3. Serien var nok rettet mot gutter, med motorsykler, slossing, tatoveringer og ringer i ørene. Den handlet om tøffe mus som var nokså badass, men likevel på det snille laget. Litt ála Turtles.

Uansett, jeg var fortapt. Egentlig fikk jeg ikke lov til å se på serien, fordi mamma syns den var for voldelig (neida, de var ikke så overbeskyttende), men jeg listet meg opp før de sto opp og med volumet på 1 måtte jeg sitte helt inntil skjermen for å høre. Han heiteste var han grå, og jeg kunne ønske jeg kunne hoppe inn i TV'n for å være Bike-Baben hans. En forskrudd fantasi for en liten jente, og det finnes garantert en psykologisk teori for dette. 

Så mange prinsessedrømmer hadde jeg ikke, som oftest syns jeg det var småkleint å se de stakkarslige prinsessene falle for sjarmøren så fort han bare hadde reddet dagen. Men det var én. Ariel. Ariel tok i et tak sjøl, reddet prinsen, solgte stemmen sin og gikk på med godt mot for å få tak i fyren hun sikla på. Det var også en av få filmer som fikk meg til å gråte (nå gråter jeg av alt). På slutten må hun tross alt reise fra pappa'n sin.

Om jeg ikke hadde de store prinsesse-drømmene når jeg var liten, da jeg igrunn burde hatt det, så tar jeg det igjen nå. Men til og med jeg begynner å innse at virkeligheten ikke alltid stemmer med fantasiene. For eksempel trodde jeg alltid prinsen kom til å dukke opp på en slik:

I virkeligheten ankommer prinsen min som oftest slik:

Og i morgen ankommer han også Gardemoen, Norge etter 2 uker på tur. Jeg venter med en fin-fin overraskelse: Første time på sykkelen er gjennomført, jeg ligger dermed foran skjema. Bare 54 turer igjen. Puh. Skal prøve å få til litt mer i påskeferien, aller først blir det noen dager i England på ritt. 

Helt på tampen, en liten melding til Ole: Jeg er all in, helt til han her dukker opp:

Jeg har ventet en stund skjønner du.