Bilen min og jeg. Kapittel 3, 4 & 5.

Velkommen til våren! Den byr foreløpig på 3 grader og regn, men hold ut!
Sommeren er på vei, og det ventes da 10 grader og regn!
Slike dystre spådommer er det som gjør at vi må rømme landet så raskt sparegrisen og timeplanen tillater det. Påsken var intet unntak, den ble tilbragt på Mallorca.
Riktignok var Ole på sykkelsamling med laget, men i Palma er det ikke noe problem å slå i hjel noen timer på egen hånd. I tillegg var jo øya stappfull av norske syklister. Noen av dem har til og med kjærester, så jeg hadde igrunn masse hyggelig selskap, til tross for at Ole tilbragte dagene på sykkelsetet.
Jeg elsker Palma, og har aldri lyst til å reise hjem derifra. Denne gangen var det så forferdelig grusomt at jeg nesten GRÅT når jeg ble kjørt til flyplassen. Et par timer senere på reisen fikk jeg faktisk en god grunn til å grine, men det forteller jeg om litt.
Unge Eirik etterlyser mer bilder og mindre tekst, vær så god:

2 fargelag, klipp og føn er under halve prisen av hjemme. 

Fast innslag hver gang jeg er i Palma.

Etter frisørtimen ble jeg så glad at jeg måtte gå i en butikk. 

Jeg ble enda gladere når jeg fant verdens søteste kjole.

Den har rosa blomster.

Jeg trodde jeg hadde kjøpt den superdigge sjokoladedekte oreo-kjeksen, i stedet kjøpte jeg den kjipe uten sjokoladetrekk. Uansett, etter Gran Canaria-turen i desember klarer jeg ikke spise Oreo uten å tenke på Henrik. 

 Lars-Frederic knakk armen.

Herregud. Dette er så godt. Hakkede dadler, bacon og chevre smeltet sammen i små boller. 

Jeg ELSKER akvarium. Jeg forsøker alltid å få med meg folk så entusiasmen min skal smitte over, men foreløpig er jeg nokså alene om å ha brukt 65 euro i inngangspenger til fiskeland. Uansett, akvariumet utenfor Palma er helt fantastisk. Haier og fisker og koraller og skilpadder og alt annet som er flott!

Også er det jo kult at man blir blå på bilder.

 Åh.

 Jeg mener, hvor ellers får du se haier som frakter bevisstløse torsk på ryggen????

 Disse tingene er jo mye kulere opp ned!!! Who knew??

 Bare se så lykkelig jeg er.

 Manet-tankene er faktisk nesten kulest av alle. Det er ikke et ekte dyr engang, enda så beveger de seg hele tiden. Og hvor kult er det ikke å være gjennomsiktig?

BØØØØØ!

 Kari og Ola likte også akvarium.

Sånn.

Nå har kanskje flesteparten av dere falt i fra, eller kanskje glemt at tittelen på innlegget lover kapittel 3, 4 og 5 av den tydeligevis eviggående historien om bilen min og jeg.

Jeg vet ikke hva det er for noe, men vi er ikke helt på bølgelengde. 

Biler og jeg altså. 

Å kjøre dem er ikke noe problem. JEG ER FAKTISK FLINK TIL Å KJØRE BIL!!! 

Til og med Ole innrømmer (med en kniv på strupen) at kjøreferdighetene mine er eksemplariske. 

Det er alle knappene, tankene, alt under panseret, nøklene, avgiftene, alt det andre som gjør forholdet vårt noe anstrengt. 

For eksempel ville ikke Punto'n starte for litt siden. Batteriet var dødt. 

Jeg trillet derfor bilen ned en lang bakke mens jeg forsøkte å få liv i den, til ingen nytte. 

Etterpå ble jeg fortalt at det var fordi jeg hadde bilen i fri, og ikke i et gir, at det ikke virket, men HVORDAN SKAL JEG VITE DET DA NÅR INGEN SIER DET TIL MEG???? Hvordan vet folk disse tingene? Er det en bok jeg aldri fikk utdelt? 

Så, som en konsekvens av at jeg ikke fikk startet min egen bil, måtte jeg låne pappa sin. Bilen er veldig god å kjøre, men altfor stor å parkere på en smekk full parkeringsplass. Derfor bulket jeg. Ikke pappa sin bil, men en annen sin. Og ja, jeg la igjen lapp med navn og nummer. Jeg var så rasende sinna at jeg sto midt på plassen og skrek og hoppet og skjelte ut både bilen og meg selv. Jeg har ikke råd til slikt, hvertfall ikke når jeg aller helst vil oppholde meg på en spansk øy store deler av året. 

For å glemme bulken fortet jeg til Mallorca. Der har de så mye annet fint å tenke på. Helt til jeg altså skulle hjem. Ikke bare hjem til bulken, men også "hjem" til Torp, Sandefjord flyplass. Siden direkteflyvningene til Palma er så begrenset vinter og vår ble det et par timers kjøretur fremfor å mellomlande i Europa. 

Laget skulle videre til Belgia så jeg hadde med meg sykkel både nedover og hjemover. Punto'n er nokså ubrukelig når det kommer til sykkelkofferter og andre større last, så jeg fikk låne touranen til Bjørn, Ole's pappa. Både kjøreturen og sykkelfrakt og touranen og parkering og alt det andre hadde fungert helt totalt utmerket, hadde det ikke vært for en tinimini-liten detalj.

I det jeg plasserer baken på sete nr 1C, klikker fast beltespennen, lener meg tilbake og sender den faste fly-sms'n til Ole, blir jeg helt nummen. Det er akkurat som noen slår meg hardt i magen, pulsen dundrer opp, svetten begynner å piple, jeg blir kvalm og uvel, synet blir uklart og jeg sliter med å tenke klart. 

Det er bare et spørsmål som fyker gjennom hodet mitt:

Hvor har jeg lagt bilnøkkelen hen?

Det er 10 dager siden jeg tok den ut av den lille vesken min, livredd for å miste den på bytur, eller at en veskenapper skulle stikke avgårde med den. 

Har jeg lagt den i håndbagasjen? Der hvor jeg alltid legger alle ting jeg ikke har bruk for før hjemreisen?

Så fort det sier "pling" over hodet mitt og det er lov å ta av beltet, spretter jeg opp, røsker ned håndbagasjen min og tømmer innholdet utover midtgangen. 

Jo flere ting jeg løfter på, uten å få øye på den sorte nøkkelen, jo større blir panikken. 

Ingen bilnøkkel.

Heldigvis var det internett ombord og jeg bombarderte Ole med mailer og chat-meldinger om at han måtte finkjemme hotellrommet for å sjekke om jeg hadde lagt den igjen. 

Joda, nøkkelen lå på Mallorca den. 

Da begynte jeg faktisk å grine. Ikke tut-tut-hikste-grining, men jeg var så fortvila at tårene bare piplet frem. Der satt jeg, mutters alene, hadde nettopp reist fra kjæresten min som jeg ikke skulle få se på nok en uke, det var sent på kvelden, flyet skulle ikke lande før 23.30, jeg skulle på skolen dagen etter, bilen sto fast i parkeringshuset på Torp og jeg ante ikke hvordan jeg skulle komme meg hjem. 

I tillegg hadde jeg en diger sykkel å drasse på. 

Jeg har aldri vært så sint på meg selv. Kunne jeg delt meg selv i to personer hadde den ene meg grisebanket den andre for å være dum. Selvskading virket plutselig helt på sin plass og vel fortjent. 

Hvem glemmer igjen bilnøklene på en spansk ferieøy?

Torp Expressen ble redningen. Deretter taxi fra Oslo og hjem. Herregud, for en forferdelig tur. I tillegg måtte jeg sette meg på toget tilbake til Sandefjord 2 dager senere, for å hente bilen hjem igjen. 

Men noe positivt kom det jo ut av dette og. For det første har jeg overbevist meg selv om at det egentlig var karma som brøt inn og lot meg glemme nøklene, fordi jeg egentlig hadde krasjet og dødd hvis jeg hadde kjørt bilen hjem den natten. Sånn hell i uhell. Og for det andre:

Jeg kommer aldri, aldri, aldri til å glemme bilnøklene på ferietur igjen.