Soon-to-be Spreke damer.

Det er med stor fryd og glede jeg nå kan fortelle at blogglaget er fulltegnet og litt til!
Det betyr at vi er 8 jenter som skal forsøke å forsere Olavs Døtre-løypa 9. juni. På grunn av yngstejenta på laget stiller vi opp i Raumergutua. Ok. Vi hadde stilt opp i Raumergutua uansett, men nå har vi faktisk ikke noe valg. Det er visse aldersgrenser å følge.
8 jenter er egentlig 1 for mye, men vi finner en måte å lage plass på. Det aller beste hadde vært om vi fikk med 3 jenter til, så vi kunne lage 2 lag! Bare å maile meg, det er fortsatt plass. 


Så hva gjør vi nå? Planen er å sykle. Sånn passe mye. Nok til at vi blir i bedre sykkelform, men ikke så mye at vi blir lei før 9. juni. Ifølge de fleste trenings-entusiaster bruker effekten å være motsatt: Man blir rett og slett hektet hvis man gjør en aktivitet jevnlig over lengre tid. Men min erfaring sier at det ikke helt gjelder meg... Personlig satser jeg på å få syklet 3 ganger i uken. Det var det jeg gjorde i fjor, og da syns jeg at jeg ble i sånn passe god form. Ikke i kjempeform, men i såpass god form at jeg for første gang på flere år hadde et behagelig fravær av dårlig samvittighet for egeninnsats på treningsfronten.
Fordi alle alltid har masse vi burde ha gjort er det ikke så lett å organisere felles trening, men vi forsøker å sette opp 2 faste dager i uken, med faste møtesteder og faste klokkeslett.
En demokratisk stemmegivning har ført til at det blir hver tirsdag og torsdag, med gode muligheter for ekstraøkter lørdag og søndag. 


Det betyr at hver eneste tirsdag og torsdag kl 18.30 møtes det jenter som skal sykle en time eller to sammen. Men ikke helt enda, jeg må få scott-sykkelen min først. (Hint hint Ramo). Jeg skal si ifra hvilken uke vi starter.


Og her kommer en liten oppfordring:
Jeg håper at ALLE jenter som har lyst til å trene bittelitt, og syns at den treningen godt kan foregå på et sykkelsete i selskap med andre jenter blir med! Du trenger ikke å være med på blogglaget, du trenger ikke være med på noe sykkelritt, du trenger ikke kjenne noen av oss. Du trenger bare å ta med sykkelen og hjelmen din og møte opp. 


Har du lest noe av det jeg har skrevet før, så du vet du sannsynligvis også hvor dårlig form jeg er i, så ingen trenger å være redd for å bli syklet fra. Dette er skikkelig lav-terskel-sykling. Du kan godt ha bagasjebrett på sykkelen. Jeg har ikke det, men det er bare takket være x antall utstyrsgærne familiemedlemmer. 
Eller forresten, bagasjebrett hadde jeg ikke hatt uansett, men det kan du ha. 
Det er helt greit.


Jeg syns en liten presentasjon av de spreke damene er på sin plass. Hadde det vært litt rettferdighet her i verden hadde vi fått trommevirvel på direktesendt TV, men vi får nøye oss med bloggen min.

Jeg lover å aldri kjøre denne komboen igjen.

Navn, alder og bosted:
Ida, 24 år, bor på Skedsmo.
Sivilstatus: 
Kjæreste med Ole.
Deltatt på sykkeritt før?
Raumergutua 2009 og 2011, Grenserittet Midt 2011, Norgescup i rundbane på Skullerud 2011, FredagsBirken 2011.
Hvorfor vil du være med på blogglaget og Olavs Døtre?
Motivasjon til å komme seg ut, vise flere jenter at hobby-sykling ikke er forbeholdt 45-årige menn som leser Dagens Næringsliv. I tillegg støtter vi Hjertelig Hilsen-aksjonen til LHL (Landsforeningen for Hjerte og Lungesyke) og det er jo alltid positivt.
Trener du noe nå? Bakgrunn?
Eeeh. Nei. Syklet litt i fjor, i vinter har det blitt bråstopp. Var konkurransedanser i 10 år, også på hobby-nivå.
Hva hindrer deg fra å trene?
Sofaen er for behagelig, leiligheten må vaskes, jeg må gjøre en skoleoppgave, Oskar må få en luftetur, jeg må lage middag, jeg må få med meg favorittserien min, jeg må skrive et blogginnlegg om hvor dårlig form jeg er i, noen har skrevet noe på Facebook, noen har skrevet noe på Twitter, jeg må finne på et nytt ord i Wordfeud, jeg skal treffe en venninne, jeg har ingen å trene med, det er ingen morsomme gruppetimer på timeplanen, det er ikke gøy å trene innendørs, det er for kaldt ute, det er for varmt ute, det er vått i skogen, det er snø og isete, det er juleferie, det er påskeferie, det er sommerferie, det er ikke ferie, jeg er for tjukk, jeg er i for dårlig form, jeg har mensen, jeg har ikke riktig treningstøy, jeg mangler sko, jeg har ikke spist, jeg har nettopp spist... Herregud, er det noe som IKKE hindrer meg?
Hva er din motivasjon for å sykle/trene?
Jeg vil ikke bli tjukk.

Navn, alder, bosted:
Ann-Christin, 32 år, Sørumsand.
Sivilstatus:
Gift, 2 barn på 12 år og 4 mnd + 2 stedøtre på 14.
Deltatt på sykkelritt før?
Raumertråkket 2010 og Hallingrittet 2010.
Hvorfor vil du være med på blogglaget og Olavs Døtre?
Jeg vil gjerne være med, for å få en grunn til å komme igang med treningen igjen etter 1 års pause pga svangerskap og fødsel. Har blitt litt i overkant lat...
Trener du noe nå? Bakgrunn?
Har nettopp startet opp treningen igjen. Hatt en tur på sykkelen i år. Startet med trening høsten 2009 pga fibromyalgi. Trening var det eneste som gjorde at jeg klarte å fungere. Startet med terrengsykling våren 2010 og meldte meg på ritt samme år. 
Var da bitt av basillen og har hatt mange treningstimer i skogene rundt Sørumsand.
Hva hindrer deg fra å trene?
Ble veldig uventet gravid for nøyaktig 1 år siden. Slet da mye med kvalme og etterhvert bekkenløsning og høyt blodtrykk. Fikk da ikke lov til å trene, og måtte ha veldig ro. Fødselen endte i hastekeisersnitt, som da også bidro til at jeg måtte vente en stund før jeg fikk begynne å trene igjen. Startet litt med zumba etter 8 uker. Fikk da en låsning i ryggen, som følge av ustabilt bekken. Måtte da kutte trening igjen. Men nå, nå har jeg egentlig ingen grunn for å ikke trene. Unnskyldningen nå er at det er mye mer behaglig å ligge på sofaen og spise sjokolade..
Hva er din motivasjon for å sykle/trene?
Det som motiverer meg er ritt. Da vet jeg at jeg må trene, for ikke å stryke med i første bakken. I tillegg så er jeg blitt veldig overvektig (alltid hatt litt ekstra, men la på meg veldig mye i svangerskapet!!).

Navn, alder, bosted:

Irene, 43, Lindeberg/Frogner

Sivilstatus:

Gift, 2 barn

Deltatt på sykkelritt før?

Nei, egentlig ikke noen sånne ritt som Raumer, Birken o.l. Men, var med i en bedriftssykkel-karusell sent på 90-tallet.

Hvorfor vil du være med på blogglaget og Olavs Døtre?

Var ikke helt klar over at jeg skulle være med på "blogglaget", men lot meg friste av å være med på et lag istedenfor å sykle alene. Så; blogglaget "it is"!

Trener du noe nå? Bakgrunn?

Jeg løper 2-3 ganger i uka, prøver å smette inn litt styrketrening i blant. Har gjort dette det siste året ++. Tidligere har det vært mer sporadisk ifm. trening etter graviditet, deltakelse i forskjellige "timer" på treningssenter etc. Danset sportsdans, spilte håndball og fotball i barne- og ungdomsår. Så kom "voksenlivet" og tok meg...

Hva hindrer deg fra å trene?

Jobb (driver som selvstendig), koordinering av ungers aktiviteter + at jeg har engasjert meg i idretten på Frogner som lagleder + at det er mye interessant å se på TV på kveldstid .... ække mye egentid igjen da.

Hva er din motivasjon for å sykle/trene?

Holde meg frisk, redusere bilringene over bukselinningen og føle meg "litt" yngre enn jeg er...

Navn, alder, bosted:

Christina, 22 år, Lillestrøm.

Sivilstatus:

Kjæreste med Hans-Jørgen.

Deltatt på sykkelritt før?

Raumergutua 2009, Raumergutua 2011, Grenserittet Midt 2011.

Hvorfor vil du være med på blogglaget og Olavs Døtre?

Jeg trenger en morsom treningsform så jeg kan gå i bikini til sommeren, uten å egentlig ville ha på burka. Siden dørstokkmila er så utrolig lang er det fint å ha ett mål å jobbe mot og å ha noen å trene med. (Jeg trodde heller ikke at jeg hadde noe valg, siden jeg er kusina di. haha)

Trener du noe nå? Bakgrunn?

Trener på SATS Lillestrøm. VELDIG varierende hvor ofte jeg kommer meg dit. Danset med Ida når vi var yngre.

Hva hindrer deg fra å trene?

Trenger jeg svare på det her? Sofa vs. trening? Det sier seg selv hva som er vanskelig med det! Men syns det er veldig gøy når jeg har kommet meg opp og ut, så egentlig ett lite mysterium. Mangel på viljestyrke er vel min største utfordring.

Hva er din motivasjon for å sykle/trene?

Jeg vil ikke bli feit.

Navn, alder, bosted:

Marte, 14, Skedsmo

Sivilstatus:

Singel.

Deltatt på sykkelritt før?

Nei, aldri. Sykler til skolen om sommeren, that's it!

Hvorfor vil du være med på blogglaget og Olavs Døtre?

For å trene, og at det virker morsomt å være med på et sykkelritt. 

Trener du noe nå? Bakgrunn?

Er ikke gammel nok for treningssenter, så kun løping og annen egentrening frem til august. 

Har drevet med litt forskjellig trening, bl a håndball i ca 2 år og dansing i 4, har også vært innom fotball og allidrett.

Hva hindrer deg fra å trene?

Som regel lekser, latskap og andre ting som frister mer

Hva er din motivasjon for å sykle/trene?

Komme i god form, og få en lekker kropp! Hehe...

Navn, alder, bosted:

Marie, 16, Skedsmo

Sivilstatus:

Singel.

Deltatt på sykkelritt før?

Nei, dette blir første gang.

Hvorfor vil du være med på blogglaget og Olavs Døtre?

Jeg vil være med for å komme i bedre form og fordi jeg tror det kan bli morsomt, på en slitsom, grusom, forferdelig smertefull måte...

Trener du noe nå? Bakgrunn?

Jeg trener på Fresh Fitness på Skedsmokorset. Tidligere har jeg bla. danset og drevet med friidrett.

Hva hindrer deg fra å trene?

For det meste latskap. Jeg er flink til å ta ting "etterpå", skal bare se litt på TV først.

Hva er din motivasjon for å sykle/trene?

At det snart er sommer med lette, luftige klær! Jeg vil også få bedre kondis. Det er slitsomt å være i dårlig form.

Navn, alder, bosted:

Monika, 20 år, utkanten av Trondheim. 

Sivilstatus:

Kjæreste med Frederik.

Deltatt på sykkelritt før?

Aldri. Aldri syklet i terrenget før heller.

Hvorfor vil du være med på blogglaget og Olavs Døtre?

Synes du er så morsom og hærlig, og de andre jentene er sikkert helt super de også. Tror dette kan bli gøy, og ikke BARE slit. Bloggen din er veldig morsom, og du kommer nok til å skrive mye bra om oss framover mot Raumerrittet. Det er motiverende! Og på den måten følger vi framgangen litt. Jeg trenger et mål å trene for, og tror Olavs døtre er midt i blinken! Jeg hadde aldri meldt meg på et sykkelritt alene! Supert at vi kan være et lag. Nå kan vi støtte og motivere hverandre underveis, og det er ekstra morsomt å dele suksess med andre! 

Trener du noe nå? Bakgrunn?

Er medlem på 3T. Gikk på turn og fotball, men sluttet i tenårene. Har jogget en del, men det dabber av det også. Tror ikke det skal så alt for mye til før jeg kommer i en OK form. 

Hva hindrer deg fra å trene?

Orker ikke? Tenker at det ikke er noe vits i å trene, at jeg ikke "tjener" noe på det...? Det er ikke morsomt å trene alene. Så føler jeg at jeg må sykle så utrolig langt og lenge, hvis det skal ha noen effekt. Det er demotiverende. 

Hva er din motivasjon for å sykle/trene?

Det å ha et mål å se frem til motiverer meg. Også det at denne gangen er det ikke bare meg selv jeg skuffer hvis det går dårlig, da skuffer jeg hele laget. Det kan vi ikke ha noe av, så nå MÅ jeg trene!

Navn, alder, bosted:

Nina, 45 år, Askim

Sivilstatus:

Samboer og 2 barn.

Deltatt på sykkelritt før?

Har aldri deltatt på sykkelritt før.

Hvorfor vil du være med på blogglaget og Olavs Døtre?

Det hørtes spennende ut og skal få meg mer motivert til å trene.

Trener du noe nå? Bakgrunn?

Kjøpte ny sykkel i fjor og har brukt den endel til trening, fra før har jeg veldig liten treningsbakrunn.

Hva hindrer deg fra å trene?

Ren skjær latskap.

Hva er din motivasjon for å sykle/trene?

Tanten min Grethe. 

(Mamma'n til Ole, som er både maratonløper, skiløper, syklist og alt mulig annet. Ida)

Så her er vi, Team...? Ja, hva skal laget hete? Forslag i kommentarfeltet mottas med takk. 

Jentelag til Raumerrittet????

Jeg har nå gjennomført min første styrkeøkt med Linn.
Linn jobber som personlig trener og om et års tid er hun ferdig utdannet fysioterapeut. Linn elsker å trene og kroppen hennes bærer preg av det for å si det slik. Hun ser rett og slett råbra ut. Hvis jeg kunne velge meg en kropp hadde den med stor sannsynlighet lignet på hennes, så da passet det jo også bra at hun fikk æren av å bryte min treningsfrie periode med det hun beskrev som en "lett styrkeøkt". Jeg er ikke helt enig i den beskrivelsen, men én ting skal hun ha: Det har aldri vært så morsomt å trene styrke. Enkle, men akk så forbanna tunge øvelser og en god porsjon entusiasme fra hennes side gjorde at timen fløy avgårde. Det gjør den sjeldent når jeg trener, så det var en hyggelig forandring.
Dagen etter derimot var et mareritt. Å gre håret var så smertefult at jeg måtte bøye meg fremover og gre håret opp ned. Jeg klarte ikke å løfte armen til toppen av hodet. Magen var så øm at jeg for enhver pris unngikk å både hoste og le. Jeg fikk nesten ikke på meg klærne om morningen og om kvelden var det like vanskelig å få dem av. Med andre ord ble jeg utsatt for nokså uvante bevegelser. Men herregud, det trengs! Målet nå er at jeg skal fortsette.
Neste avtale er gjort i morgen: Joggetur med tante. Hun fyller 40 år i dag faktisk, men min metabolske alder er bare et år under, så vi stiller nokså likt.

Som nevnt er jeg helt avhengig av å gjøre avtaler for å motivere meg til å ta på treningstightsen. Det er mye vanskeligere å endre en avtale med en venninne, enn det er å endre avtalen jeg gjør med meg selv.
Et mål med treningen er også nyttig.
Det syns også de som arrangerer Raumerrittet, og jeg har fått et kjempespennende tilbud av dem.
I fjor syklet jeg og Christina Raumergutua. Det at vi hadde en dato å forholde oss til og en løype som skulle forseres gjorde at vi enklere kom oss på sykkelsetet.
I år lurer Raumerrittet på om jeg kan lage et helt eget jentelag! De har nemlig en helt egen gren som heter Olav's Døtre. Man kan velge om man vil sykle 39 km eller 64 km, men man må være minimum 4 jenter og maksimum 7. I år er løypa, det betyr at det kjedelige (asfalten) kommer først og det morsomme (skogen) til sist. I tillegg arrangerer de i år Raumergilde på Hotel Arena på kvelden. Her vil det bli mat, underholdning, premieutdelingen og mye annet gøy.

Raumerrittet håper at jeg kan samle sammen 6 andre jenter som også syns det er fryktelig tungt å komme seg ut alene, jenter som ellers aldri ville stilt opp på et sykkelritt. Med andre ord kan man gjerne være som meg; i fryktelig dårlig form!

Så da lurer jeg på: Er det noen spreke jenter (mentalt mener jeg) som har lyst til å bli med meg?


Du må stille med sykkel og utstyr selv, men deltakeravgiften sponser Raumerrittet.
Om du bor i nærheten kan vi gjerne trene sammen, hvis ikke må du selv sørge for at du klarer å sykle Raumergutua på ca 2 timer. :-)

Jeg har allerede samlet familie-troppen, så foreløpig har jeg 3 plasser ledig.

Har du lyst til å bli med kan du sende meg en mail: idablix@gmail.com

Strikkbukser og gele.

Dette innlegget kommer i stor grad til å handle om gele.

Noen ganger er det helt fantastisk å jobbe med demente. Jeg tror det er demens-sykdommen som gjør dem mer direkte og frittalende, eller kanskje eldre folk er flinkere til å gi komplimenter enn vi yngre.
Årsaken er ikke viktig, det er uansett veldig hyggelig når en herremann roper med den største entusiasme: "Se på det ansiktet! Se så VAKKER du er!" eller når en dame sier med beundring i stemmen: "For et fantastisk smil! Du har jo så flotte HVITE tenner".
At de iblant er så bortkomne at de tror blomsterpottene er toaletter, er ikke så farlig. Det varmer likevel. Her om dagen fikk jeg det ultimate komplimentet.
Jeg hjalp en eldre dame med morgenstellet og på baderommet var det ca 30 varmegrader. Vinterkledd som jeg var, måtte jeg til slutt ta av meg college-jakka, så jeg sto igjen i bukser og t-skjorte.
Det er da hun utbryter:
"For en fantastisk lekker figur du har! En så SLANK og VELDREID kropp!"

At hun ikke klarer å bedømme hva tannbørsten skal brukes til bryr jeg meg ingenting om, jeg svevde på en sky resten av dagen.
Nå skal det også sies, at den stakkars gamle damen ble lurt. Jeg sverger nemlig til klær som lager en optisk illusjon om at jeg er mindre enn jeg egentlig er. Jeg har ikke dratt på meg Spanx riktig enda, men det er ikke langt unna. Her går det i bukser med så høyt liv at det nesten gnager under puppene, og alt blir trykket inn med en god, bred strikk i livet.

For det har faktisk gått så langt. Altså, strikkbukse-langt. Gudene skal vite at jeg er takknemlig for at moten med hoftebukser for lengst er dødd ut. Siden Premietabellen ble avsluttet har jeg nemlig ikke trent så mye. Ok, stryk det siste: Jeg har ikke trent. Punktum.
I juleferien fikk jeg en SMS fra treningssenteret jeg støtter med 400 kr i måneden, om at jeg ikke hadde vært innenfor dørene på over 30 dager. Med andre ord var det over en måned siden jeg hadde tatt solarium. Jeg har virkelig ingen god forklaring på hva som har skjedd og hvorfor jeg ikke trener. Latskap er nok den beste forklaringen.
Samtidig må jeg innrømme at jeg faktisk trodde at jeg var mer forfengelig enn som så. For det er nemlig her gelen kommer inn i bildet.
Utrolig nok har jeg ikke lagt på meg siden siste sykkeltur.
Det kan jo ha noe med at musklene bare er erstattet med fett, men et ørlite positivt fokus må jeg jo forsøke å ha!?
Likevel har det jo skjedd litt med kroppen:
Husker dere denne?

Leggmuskelen som viste seg etter flere års fravær... Borte igjen!
På forsommeren i fjor erklærte Ole med stor entusiasme at jeg hadde fått myyyye mindre cellulitter. Vel, de har dukket opp igjen, alle som en. Og magen!
Herregud, magen!
Den har blitt så flapsete at den ene valken så seg nødt til å flytte til ryggen, grunnet valke-plassmangel. Jeg har fått ryggvalk!!! Plutselig kan jeg gripe fatt i et stykke flesk, like under kanten på BH'n. Det er så ekkelt!!!! Alt som i sommer hadde nogenlunde fast shape er nå forvandlet til geleklump som ved den minste bevegelse rister som en brasiliansk rumpe på karneval.
Det nå virkelig ikke morsomt å handle klær lenger. For selv om klærne passer så ser de så forferdelige ut på.
Her er noen bilder som beskrives elendigheten. Det er ytterst pinlig å legge ut disse, men det er på tide at jeg konfronteres skikkelig med grusomhetene. På TV er det stadig "interventions", venner og familie som griper inn og forteller en stakkars alkoholiker eller narkoman et par sannhetens ord om at hvis han ikke slutter på dagen så er det over og ut.
Vel, dette er min intervention til meg selv.

Bildet jeg brukte i Løp for faen! Jeg trodde jeg overdrev.

Buksestørrelsen jeg trodde passet:

Herregud.

For en liten stund siden gikk jeg inn på Bik Bok. Det i seg selv er jo merkelig, men optimistisk anlagt som jeg er trodde jeg at jeg kunne finne noe som ikke var tilpasset kroppen til en mager 13-åring. En hyggelig jente hjalp meg å finne størrelser i bukser (jeg skjønner fortsatt ikke disse tommer-størrelsene).

Hun holdt en bukse i str 30 opp foran seg og sa 

"Herregud, denne må da være meeeer enn stor nok!" mens hun himlet med øynene som for å understreke hvor gigantisk hun syntes buksen var. Jeg tror ikke hun sa det for å være slem altså, men etter den kommentaren føltes det litt ubehagelig å foreslå at jeg kanskje skulle ta med en større også, "just in case". Under ser dere hvordan det gikk. Når jeg kom ut og hun spurte hvordan det gikk mumlet jeg bare noe om feil passform.

 Ok. Nå har vi kommet til det verste. Dere trodde kanskje muffins-magene var ille, men de kan jo tross alt reddes med strikkbuksene. Dette er verre. Det skal sies at jeg prøver en pysjamasbukse med en forferdelig passform (de skal da ikke være trange i baken!!!), men det er virkelig ingen unnskyldning.
Ladies & Gentlemen, la meg presentere verdens styggeste rumpe:

Flat, hengende gele:

Hadde dette vært et av de amerikanske intervention-programmene, så ville dette vært tidspunktet hvor den narkomane endelig innser alvoret, bryter sammen i krampegråt, mens han trygler om tilgivelse for brutaliteten han i så lang tid har påført sin egen kropp. Vennene og familien ville sett på han med medfølelse, men også med en stor dose sunn skepsis, for de har tross alt hørt løftene om bot og bedring før. "Hva er annerledes denne gangen?" tenker de, "Har han egentlig selvdisiplin nok til å gjennomføre de tøffe tiltakene?"
Programmet avsluttes alltid med at en passelig sympatisk programleder ser den narkomane dypt inn i de tårevåte øynene mens han sier
"Remember kid, this is the beginning of a whole new life. Are you ready for it?"
hvorpå den narkomane svarer med et tappert nikk og skjelvende lepper. Foran TV-skjermen sitter et helt publikum som ler seg skakk i hjel, for aldri i verden at den tafatte taperen klarer å gå så mye som en helg uten å sette et nytt skudd.

Så hva er egentlig annerledes denne gangen? Har jeg egentlig selvdisiplin til å gjennomføre de tøffe tiltakene som må til? Gudene veit. Vanligvis så holder det en liten stund før alt skeier ut. Alle sier at du må holde på med trening over såpass lang tid at det til slutt blir en vane. Å sykle 3 ganger i uken fra april til september er tydeligvis ikke lenge nok for min del.
Kostholdet er jeg trygg på. Med unntak av utskeielser med godteri og snop, så er måltidene og mellommåltidene forholdsvis bra. (En av få fordeler med å bo sammen med en idrettsutøver). Å kutte ut snopet bør være overkommelig, for det er faktisk ikke spesielt mye. Brus drikker jeg aldri. Det er treningen som er utfordringen her. Jeg tror stikkordet må være avtaler og utfordringer.
På fredag traff jeg på en venninne som er både personlig trener og snaaart fysioterapeut. I tillegg går hun for merket i alle Birken-grener. I dag har jeg avtalt å treffe henne for "en lett styrkeøkt". Jeg må ærlig innrømme at jeg er skikkelig nervøs. Hvor mye kan en 24-årig kropp forfalle på 4-5 måneder? Kommer jeg meg i det hele tatt gjennom oppvarmingen?
Som du skjønner gleder jeg meg ikke. Men nå får det faen meg være nok også. Grensen for hva som er greit er passert for lengst.
Det er på tide å komme seg ut av strikkbuksa.

Gutter, les og lær av Ole!

Det var morsomt å høre hvor mange som var overrasket over hvor stor innsats Ole la i årets julegave. Selv om jeg aldri i verden kunne luktet verken gaven eller presentasjonen han laget, så er det igrunn litt typisk Ole å gå litt "over the top" når det kommer til overraskelser. Så, dette innlegget er rett og slett for alle de som var totalt lamslåtte over hvor sukkersøt Ole var med tanke på årets julegave. En liten "dere-skulle-bare-visst". For selv om jeg har beskrevet hjemmelagde kort og diverse annet, er det jo noe helt annet med bilde-bevis??? Så dette er til ære for tvilerne... Og jeg anbefaler gutta å ta notater... La meg presentere: 

Ole's romantiske skole:

Ca 2 uker etter at vi flyttet sammen ble jeg hentet på jobb og før jeg fikk gå inn døra til leiligheten måtte jeg love å ikke kikke før jeg fikk beskjed. Vel inne i stua fikk jeg åpne øynene, og der sto det et bilde jeg hadde siklet på i flere uker, vel vitende om at det kostet altfor mye til at jeg kunne kjøpe det midt i flytteprosessen. Bildet sto lent inntil veggen og som en hyggelig bonus hadde han gjemt en diger rosebukett bak bildet. Selvsagt henger Marilyn fortsatt på veggen min:

Dette er en liten rosa pelsdott. Den stammer fra den gangen Ole fikk det for seg at han skulle kle innsiden av julegaveesken min med rosa pels. Jeg fikk nemlig en diger eske fylt med ting jeg hadde ønsket meg, og innsiden av den esken var altså dekket med rosa pels. Det var litt rart, veldig morsomt, og fryktelig søtt at han hadde brukt så mange timer med limpistol og saks for å få pelsen til å sitte som den skulle. Jeg lo godt, tingene som lå oppi måtte nemlig vaskes i maskin før de kunne brukes... Alt var dekket med pels. 

I hvilken anledning dette kortet ble laget husker jeg ikke, men det jeg husker er at Ole kom hjem fra hobbybutikken på Lillehammer med en diger bærepose. På kvitteringen sto det at han hadde brukt over 600 kr på stempler, glitter, papir og klistremerker. Jeg var sjokkert, Ole var fornøyd. Han nektet å si hva han skulle med alt sammen, men kjøkkenet og stua var i hvertfall dekket med glitterstøv i lang tid etterpå. Han brukte strykejernet til å smelte glitteret ned i papiret, han har da heller ikke spart på hjertene. Jeg tror han må ha vært inspirert av barokken, han var hvertfall ikke tilhenger av dagens "less is more".

Dette er det første bursdagskortet han lagde, hvis jeg ikke husker helt feil. Sammen med kortet kom det en nydelig blomsterbukett og en hjerteformet sjokolade. Jeg mistenker riktignok at Grethe, Oles mamma, bakte kaken, men det er ubekreftede rykter. Deretter fikk jeg pakke opp både gull og diamanter. Herregud. Jeg blir litt små-kvalm bare av å skrive dette jeg. Inni kortet hadde han laget en liten lomme med et klippekort på massasjetimer. Jeg tror jeg fikk bruke 1/10, men tanken var jo fin.

Hvorfor jeg fikk denne husker jeg ikke helt, men det var hvertfall ingen spesiell anledning. I kortet står det at det er kompensasjon for en vespa jeg tydeligvis ikke kjøpte, men jeg kan egentlig ikke huske å ha nesten kjøpt scooter. Uansett, dette er "Ida's rosa kosepakke". Oppi denne hadde han puttet et rosa champagne-glass, rosa champagne (de søte mini-flaskene), en body-scub med roseduft, bodylotion og blomster. Hverdagsromantikk på sitt beste! Jeg elsket det. 

Denne gavevarianten kjenner nok mange til. Dette er "unnskyld"-gaven. Ole dumpet meg og middagsselskapet vi var invitert i, fordi han fikk vite at en av deltakerne nylig HADDE HATT infulensa, som i "var syk, men er frisk nå". Nevnte jeg at han faktisk møtte opp og snudde i døren? Han fant på en unnskyldning for at han måtte dra og lot meg være igjen alene. Jeg har aldri skammet meg så fælt på vegne av han. For å dempe raserianfallet og skuffelsen han visste jeg ventet med, kjøpte han en bok jeg hadde snakket om evigheter. Jeg elsker Vindens Skygge, kunne nesten ikke vente med å lese Engelens Spill. Det var nettopp det at han kjøpte en bok som gjorde at jeg skjønte at han faktisk skammet seg litt han også. Ole hater nemlig bøker. Han hater også at jeg leser bøker, for jeg blir rar og innesluttet og tror at alt i boken er virkelig. Det lille kortet som fulgte med er fullskrevet med tette linjer om hvor vanskelig han er og hvor fantastisk tålmodig jeg er. Ole vet hva som funker. 

Dette albumet fikk jeg som en "ekstra-gave" til jul for 2 år siden. Jeg er klar over at det egentlig er min jobb å lage slikt, men jeg er superfornøyd med at Ole tar jobben. Riktignok har jeg fylt ut etter hvert, så nå er albumet dekorert med både bilder, kinobilletter, teaterbilletter, visittkort fra yndlingsrestaurantene våre, boardingkort fra landene vi har reist til sammen og annet "rask" jeg tar vare på. Minner må tas vare på.

Dette er årets bursdagave. Jeg har lenge fablet om at jeg har lyst til å tatovere et sitat fra Paulo Coelho som jeg syns er så veldig vakkert. Ole syns jeg skal gjøre alvor ut av planene så han har laget en liten "konvolutt" inne i kortet som er fylt med penger til nettopp tatovering. Utenpå står det "åpnes når du er klar". Kanskje jeg blir klar snart? I tillegg fulgte det med en liten test. Hvis noen lurer på hvorfor han har klistret føtter rundt omkring er det fordi jeg har lyst til å ha den på foten. 

I går var det som kjent valentines-dagen, men verken jeg eller Ole har noen gang markert den. Derfor var det en stor overraskelse når jeg fikk overlevert 20 røde roser! Ole er på 3-ukers samling på Kypros med laget så avstanden gjorde ikke overraskelsen noe mindre. Så fine var blomstene, at jeg rett og slett måtte vaske litt før jeg kunne sette de på bordet. Var på tide for å si det slik. Om kjæresten min er borte noen uker, så har jeg hvertfall noe pent å se på som i tillegg minner meg på at han snaaaart kommer igjen. 

Dessverre finner jeg ikke kortet med ring-lommen. Det ble etterspurt av Kari Jyssum, også sykkel-enke. Jeg samler på alle disse tingene i en eske, og jeg ble kanskje litt vel ivrig når jeg helte kakepynt oppi. Jeg hadde litt til overs etter bursdagsmuffinsene jeg lagde til Ole et år. Det var sånne bittesmå, rosa hjerter, i stedet for vanlig multifarget strøssel. Jeg burde nok ha tenkt på at de kan spises og at de dermed også kan råtne... Det tok litt tid før jeg forsto hva den brun-grønne klumpen i bunnen av esken var for noe. Var ikke mye som minnet om rosa hjerter nei. Endel papirer ble ødelagt, og det kan hende at jeg rett og slett måtte kaste ring-kortet. Jeg tror kanskje det betyr at Ole må lage et nytt til neste bursdag? Eller hva? :-)

Julegaven med stor J.

Det er på høy tid jeg forteller hva jeg fikk til jul. Mer spesifikt: Hva jeg fikk av Ole til jul. Grunnen til at det har tatt 50 dager å skrive dette innlegget er fordi jeg egentlig ikke vet hvordan jeg skal fortelle om det, uten å høres ut som en meget bortskjemt jente som i tillegg liker å skryte av det. Jeg har nå kommet frem til at det er umulig å unngå akkurat det, derfor må jeg allerede nå bare forberede deg på at du ikke kommer til å like meg spesielt godt når du har lest ferdig.

Til jul fikk jeg en boks.

Jeg er veldig glad i bokser, men det alene hadde kanskje vært en smule skuffende. Men vent til du hører hva som var oppi boksen. Du skjønner, til tross for lite gjennomtenkte kommentarer om både trening, vekt og cellulitter, er Ole overraskende dyktig på gaver. Når jeg tenker meg om kan det jo være at Ole ser seg nødt til å være dyktig på gaver, nettopp på grunn av de lite gjennomtenkte kommentarene...
Uansett, jeg har vel fortalt om alle de hjemmelagde kortene har har laget? Om den gangen jeg oppdaget at strykejernet var fullt av rosa glitter fordi han hadde laget bursdagskort til meg? Eller om den gangen jeg åpnet et kort med sløyfe på og det stakk en diamantring opp av esken han hadde integrert inne i kortet? Om den hjerteformede sjokoladekaken og alle de langstilkede rosene? Vel, i år toppet han alle de overraskelsene til sammen!
Før jeg fikk åpne boksen måtte jeg lese kortet. Sammen med en rekke velvalgte adjektiver om mitt tålmodige vesen sto det dette: "Jeg kunne skrevet hva julegaven din er i dette kortet, men siden det er ca 50 år siden vi landa på månen har jeg pimpa opp meldingen litt."

Oppi esken lå det en Samsung Galaxy Tab.


Jeg skjønte nokså raskt at den ikke var til meg. I høst vant jeg en iPad på NSF's studentkonferanse, og Ole har en Galaxy tab. Ingen av oss bruker lesebrettene spesielt mye, de er fryktelig overvurderte! Har du ikke en selv, så ikke kjøp en heller. Etter ca 1 time slutter det å være gøy med gigantiske angry birds som flyr over skjermen i knallklare farger, og da begynner du å skjønne at du egentlig burde brukt pengene på noe annet.


Galaxyen var dekket med en passpartout. Sånn man har i bilderammer ja.

Ole, som satt å så på at jeg pakket ut, forklarte at jeg skulle trykke på play. Da dukket denne filmen opp:

Skjønner du nå dilemmaet mitt? Hvordan skal jeg fortelle folk at jeg fikk en reise til Italia, på et fantastisk hotell, med Andrea Bocelli-konsert utendørs en sommernatt, uten å høres ut som en bortskjemt skrytepave??? 

Men du kan jo forestille deg hvor overrasket jeg ble. Og hvor glad jeg ble! 

12. juli sitter altså jeg og Ole i skumringen på en gressslette i Italia, med Andrea Bocelli foran oss. 

Jeg kan ikke forestille meg en mer fantastisk og romantisk opplevelse og jeg gleder meg så enormt!

Men, et spørsmål: Hva sier man til noe sånt? Først var jeg jo helt stum, og gapte bare mot skjermen. Deretter prøvde jeg meg med "Tusen takk", men det virket liksom litt platt. Det hjalp ikke at han pakket opp gaven fra meg etterpå - greit at det ikke er en konkurranse, men akkurat da kunne jeg jo ønske at jeg hadde vært litt mer kreativ enn en skjorte og en parfyme... Selv om det var det han ønsket seg. 

Nå skal det riktignok sies at han ikke spiller etter reglene! Avtalen var max femtenhundre, og at vi skulle "keep it simple". Når desember er fylt med praksis, eksamen og Gran Canaria-tur er det ikke så mye tid til julegaver. Trodde jeg. 

Men der har dere altså forklaringen på hvordan man får tillatelse til å reise bort 90% av vinterhalvåret for å sykle, og i tillegg bruke så og si all tiden man faktisk er hjemme i sykkelboden, uten at man ender med en piss-sur kjæreste;

Italia. Sommer. Bocelli. Så enkelt som det. :-)

Bilen min og jeg.

Dette er egentlig en av de hendelsene hvor man må ha vært der for å synes at det er morsomt. Likevel kan jeg ikke la være å prøve å få dere til å forstå hvordan det føltes å være meg igår ettermiddag.
Bare på sykepleieutdanningen går det ca 400 studenter, på hele høgskolen flere tusen. Likevel er ikke skolen i nærheten av å matche det tallet med antall parkeringsplasser, så hver morning ved 9-tiden er det stappfullt. Folk parkerer dobbelt, i grøfta, langs veien, i veien. Overalt. I går morrest var jeg faktisk så heldig at jeg fikk skviset den lille puntoen min mellom to biler som tydeligvis syns de var store nok til å okkupere 1 1/2 plass hver. Uansett, jeg var superstressa, husket akkurat å låse bilen og spurtet inn til forelesning.

Da jeg kom ut igjen ble jeg usikker på hvilken rad jeg sto på. Selv om det ikke er nok parkeringsplasser så betyr ikke det at parkeringen er liten. Tvert i mot. Den er stor. Utstyrt med den automatiske fjernkontroll-nøkkelen (hva heter slike? Jeg kaller den bare "trykker'n") begynte jeg å gå i retningen jeg satte fra meg bilen. Jeg hørte låselyden og fant bilen, men idet jeg nærmet meg var det en dame som ropte på meg. Hun trengte hjelp til å få ut bilen sin og lurte på om jeg kunne vinke henne bakover så hun fikk lirket den ut.
Damen kom seg ut, og fornøyd med å ha tjent et par ekstra karma-poeng snudde jeg meg mot min egen bil.
Idet jeg snur meg får jeg øye på en kjekk fyr på vei i min retning. Skikkelig kjekk. Så kjekk at jeg umiddelbart angret på at jeg hadde slumret vekkeklokka lenge nok at jeg ikke rakk å sminke meg. Ikke et drag med mascara-kosten engang. Håret var samlet i en dusk og jeg så generelt sett svært lite sjarmerende ut. Som en bonus hadde jeg på meg "uggs" til 5 pund fra Primark med hull i tuppen. Jeg vet uggs er stygge i utgangspunktet, men fake uggs er enda styggere. Men hallo, det er som å gå i tøfler! Men jeg skal kaste de nå.  Lover.  Kanskje.
Enkelt forklart så jeg ut som en boms.

Dette var looken jeg gikk for:

Jeg vet jeg har en fantastisk kjæreste, og jeg er overhodet ikke interessert i å bytte han ut. (Med den looken der hadde jeg nok ikke klart å bytte han ut heller!) Men det er nå en gang sånn, at jeg likevel ikke vil at så kjekke menn skal se meg så lite velstelt.
Derfor fortet jeg meg bort til bilen min og rev opp døren for å komme meg raskest mulig vekk derifra. Da roper han:

"Hei!"

Jeg stopper opp, halvveis inne i bilen og ser spørrende på han.

"Skal du ta bilen min?" spør han og peker på meg.

Jeg stirrer bare dumt på han. Er dette en spøk jeg ikke forstår?
Jeg kikker på bilen og deretter inn i bilen og skjønner ingenting. Sånn cirka sånn gikk tankene mine:
"Den er burgunderrød. Min bil. Den er liten og rund. Min bil. Den har samme farger innvendig. Min bil. Den er parkert der jeg satte bilen min. Min bil. Jeg låste den opp med trykker'n. Min bil. Vent litt... Er de setene sorte? Har ikke jeg blå seter? Hvem har lagt refleksvesten min i døra?"
Så får jeg øye på volkswagen-logoen på rattet.

"Å HERREGUUUUD! JEG HAR TATT FEIL BIL!"

Dette sa jeg faktisk høyt og mannen stirret på meg med et blikk som sa
"Ditt nek. Velkommen etter".
Jeg knakk sammen i en barnslig latterkrampe og hikset ut usammenhengende setninger, fortsatt med døra til hans bil på vidt gap og med meg halvveis inne i den.

"Jeg har tatt feil bil! HAHAHAHAHAHA! Bilen min står ved siden av din! HAHAHAHAHA! De er begge burgunderrøde! HAHAHAHAHAHA! De ligner på hverandre! HAHAHAHAHAH! Jeg prøvde å stjele bilen din! HAHAHAHA! Unnskyld! HAHAHAHA! Jeg mener det assa, unnskyld for at jeg stjal bilen din! HAHAHAHA!"


Jeg lover; han lo ikke en eneste gang. Etter hvert som jeg fikk  summet meg  tatt meg sammen, forsøkte jeg å beklage på nytt samtidig som jeg, rød i toppen, lukket døren til hans bil og skyndte meg bort til min egen. Han hadde visst en automatisk fjernkontroll-nøkkel han også, og hadde låst opp bilen før jeg rev opp døren.

Jeg skulle ønske historien endte der. Tro meg. Jeg liker ikke å fremstå som en komplett idiot. Det er ikke alltid det skinner gjennom til utsiden, men jeg er ikke dum! Jeg klarer bare ikke å kjenne igjen bilen min.

Idag gikk jeg nok en gang til parkeringsplassen med fjernkontroll-nøkkelen i hånda for å finne bilen min. Jeg fant bilen, men fjernkontrollen virket ikke. Det skjer iblant når det er kaldt nok. Jeg stakk nøkkelen inn i låsen og oppdaget at låsen var fryst igjen. Det skjer også når det er kaldt nok. Jeg gikk over på passasjer-siden og forsøker å stikke nøkkel inn der. Forsatt fryst igjen. Nå begynte jeg å bli både sint og frustrert, hvordan skulle jeg komme meg inn i bilen? Trykker'n fungerte ikke og nøkkelen ville ikke vris rundt.
Dere kan jo bare forestille dere hvor dum jeg følte meg når jeg oppdaget at jeg hadde gjort samme tabben igjen. 2 DAGER PÅ RAD! Jeg følte meg så dum at jeg har vurdert ca 20 ganger idag om jeg skal droppe denne delen av historien. Det skal jo ikke være mulig?
Når jeg kikker inn i bilen ser jeg den samme refleksvesten i lommen på døra. Og volkswagen-logoen på rattet. Jeg kunne ikke gjøre annet enn å skrive en lapp og feste under vindusviskeren hans:

"Nå er det på tide av vi slutter å parkere ved siden av hverandre. Du kommer ikke til å tro det, men jeg prøvde nettopp å låse opp bilen min og ble rasende når jeg skjønte at låsen var fryst igjen... Helt til jeg oppdaget at jeg forsøkte å låse opp feil bil... Jeg lover, jeg er egentlig smart! Jeg klarer bare ikke å se forskjell på en Punto og en Polo. Hilsen biltyven."

Og her er bildebeviset på hvor uvitende jeg er når det kommer til bilmerker:

Dere må jo forstå at jeg kunne ta feil mellom disse? 2 dager på rad...?

Nå er det heldigvis helg, og jeg skal ikke parkere på skolen på lang tid. Fra mandag av er det nemlig praksis i hjemmesykpleien, så forhåpentligvis slipper jeg å støte på Polo-mannen før til sommeren igjen. 

God helg!

Godt nytt år!

Vi er godt igang med 2012. Desember går alltid grusomt fort, og med 12 dager i Sykkelhuset på Gran Canaria, er det ikke rart at det gikk ekstra fort i år. Juleferien ble videre tilbragt på hytta, en fast tradisjon.
Når vi nærmer oss nyttår begynner jeg, som alle andre, alltid å tenke på året som gikk. Nå skal ikke jeg lage en oppsummering av 2011, men det første som slo meg var hvor likt alt er år etter år. Et helt år har gått uten at noe som helst har forandret seg? Er det mulig?
Videre begynte jeg å få litt hetta. Har jeg virkelig stagnert i en alder av 24 år?
For et år siden hadde jeg nettopp kommet hjem Gran Canaria, feiret jul på hytta, spist alt for mye sjokolade, (faktisk så mye at at senga knakk!!!), jeg gruet meg til nok et hardt skolesemester, gruet meg til at Ole skulle reise bort for vinteren og gledet meg til sommerferien.
Jeg kunne strengt talt bare trykket på "copy paste" så kunne jeg sett hva som ville skje i Desember 2012.
Riktignok er alle sengene like hele i år.

Er det en ting jeg er redd for så er det å stagnere, så inni hodet mitt hadde jeg allerede planlagt å flykte til en ashram i India, ala Elizabeth Gilbert i "Spis. Elsk. Lev". Så, like før jeg begynte å få åndenød, kom jeg på et par ting som har skjedd og et par ting som skal skje.
I 2011 jobbet jeg for første gang på en psykiatrisk institusjon, noe som var utrolig spennende.
Jeg hadde hvertfall 10 utenlandsturer, hvorav hvertfall 5 av dem var til byer jeg aldri har besøkt før.
Jeg syklet Raumergutua. Jeg syklet Grenserittet. Jeg var med på en Norgescup i terrengsykling. Herregud, jeg syklet til og med Birken!! Det siste vil jeg forresten ikke gjøre igjen.
I 2012 er jeg endelig ferdig utdannet sykepleier. 3 år på skolen skal avsluttes.
Det blir nok en tur eller to over landegrensen i år også. Noen få er allerede planlagt, og den jeg gleder meg aller mest til skal jeg snaaart fortelle om.
Jeg håper jeg blir pendler høsten 2012. I så fall dreier det seg om pendling fra pikerommet til en spansk øy. Vi får se.
Jeg får ny sykkel! En superstilig hvit og lilla fulldempet Scott Contessa.

Med andre ord slipper jeg heldigvis å flykte til India. Jeg stagnerer ikke enda.

Godt nytt år!