onsdag 7. mars 2012

Strikkbukser og gele.

Dette innlegget kommer i stor grad til å handle om gele.



Noen ganger er det helt fantastisk å jobbe med demente. Jeg tror det er demens-sykdommen som gjør dem mer direkte og frittalende, eller kanskje eldre folk er flinkere til å gi komplimenter enn vi yngre.
Årsaken er ikke viktig, det er uansett veldig hyggelig når en herremann roper med den største entusiasme: "Se på det ansiktet! Se så VAKKER du er!" eller når en dame sier med beundring i stemmen: "For et fantastisk smil! Du har jo så flotte HVITE tenner".
At de iblant er så bortkomne at de tror blomsterpottene er toaletter, er ikke så farlig. Det varmer likevel. Her om dagen fikk jeg det ultimate komplimentet.
Jeg hjalp en eldre dame med morgenstellet og på baderommet var det ca 30 varmegrader. Vinterkledd som jeg var, måtte jeg til slutt ta av meg college-jakka, så jeg sto igjen i bukser og t-skjorte.
Det er da hun utbryter:
"For en fantastisk lekker figur du har! En så SLANK og VELDREID kropp!"

At hun ikke klarer å bedømme hva tannbørsten skal brukes til bryr jeg meg ingenting om, jeg svevde på en sky resten av dagen.
Nå skal det også sies, at den stakkars gamle damen ble lurt. Jeg sverger nemlig til klær som lager en optisk illusjon om at jeg er mindre enn jeg egentlig er. Jeg har ikke dratt på meg Spanx riktig enda, men det er ikke langt unna. Her går det i bukser med så høyt liv at det nesten gnager under puppene, og alt blir trykket inn med en god, bred strikk i livet.

For det har faktisk gått så langt. Altså, strikkbukse-langt. Gudene skal vite at jeg er takknemlig for at moten med hoftebukser for lengst er dødd ut. Siden Premietabellen ble avsluttet har jeg nemlig ikke trent så mye. Ok, stryk det siste: Jeg har ikke trent. Punktum.
I juleferien fikk jeg en SMS fra treningssenteret jeg støtter med 400 kr i måneden, om at jeg ikke hadde vært innenfor dørene på over 30 dager. Med andre ord var det over en måned siden jeg hadde tatt solarium. Jeg har virkelig ingen god forklaring på hva som har skjedd og hvorfor jeg ikke trener. Latskap er nok den beste forklaringen.
Samtidig må jeg innrømme at jeg faktisk trodde at jeg var mer forfengelig enn som så. For det er nemlig her gelen kommer inn i bildet.
Utrolig nok har jeg ikke lagt på meg siden siste sykkeltur.
Det kan jo ha noe med at musklene bare er erstattet med fett, men et ørlite positivt fokus må jeg jo forsøke å ha!?
Likevel har det jo skjedd litt med kroppen:
Husker dere denne?



Leggmuskelen som viste seg etter flere års fravær... Borte igjen!
På forsommeren i fjor erklærte Ole med stor entusiasme at jeg hadde fått myyyye mindre cellulitter. Vel, de har dukket opp igjen, alle som en. Og magen!
Herregud, magen!
Den har blitt så flapsete at den ene valken så seg nødt til å flytte til ryggen, grunnet valke-plassmangel. Jeg har fått ryggvalk!!! Plutselig kan jeg gripe fatt i et stykke flesk, like under kanten på BH'n. Det er så ekkelt!!!! Alt som i sommer hadde nogenlunde fast shape er nå forvandlet til geleklump som ved den minste bevegelse rister som en brasiliansk rumpe på karneval.
Det nå virkelig ikke morsomt å handle klær lenger. For selv om klærne passer så ser de så forferdelige ut på.
Her er noen bilder som beskrives elendigheten. Det er ytterst pinlig å legge ut disse, men det er på tide at jeg konfronteres skikkelig med grusomhetene. På TV er det stadig "interventions", venner og familie som griper inn og forteller en stakkars alkoholiker eller narkoman et par sannhetens ord om at hvis han ikke slutter på dagen så er det over og ut.
Vel, dette er min intervention til meg selv.

Bildet jeg brukte i Løp for faen! Jeg trodde jeg overdrev.


Buksestørrelsen jeg trodde passet:

Herregud.

For en liten stund siden gikk jeg inn på Bik Bok. Det i seg selv er jo merkelig, men optimistisk anlagt som jeg er trodde jeg at jeg kunne finne noe som ikke var tilpasset kroppen til en mager 13-åring. En hyggelig jente hjalp meg å finne størrelser i bukser (jeg skjønner fortsatt ikke disse tommer-størrelsene).
Hun holdt en bukse i str 30 opp foran seg og sa 
"Herregud, denne må da være meeeer enn stor nok!" mens hun himlet med øynene som for å understreke hvor gigantisk hun syntes buksen var. Jeg tror ikke hun sa det for å være slem altså, men etter den kommentaren føltes det litt ubehagelig å foreslå at jeg kanskje skulle ta med en større også, "just in case". Under ser dere hvordan det gikk. Når jeg kom ut og hun spurte hvordan det gikk mumlet jeg bare noe om feil passform.


 Ok. Nå har vi kommet til det verste. Dere trodde kanskje muffins-magene var ille, men de kan jo tross alt reddes med strikkbuksene. Dette er verre. Det skal sies at jeg prøver en pysjamasbukse med en forferdelig passform (de skal da ikke være trange i baken!!!), men det er virkelig ingen unnskyldning.
Ladies & Gentlemen, la meg presentere verdens styggeste rumpe:

Flat, hengende gele:

Hadde dette vært et av de amerikanske intervention-programmene, så ville dette vært tidspunktet hvor den narkomane endelig innser alvoret, bryter sammen i krampegråt, mens han trygler om tilgivelse for brutaliteten han i så lang tid har påført sin egen kropp. Vennene og familien ville sett på han med medfølelse, men også med en stor dose sunn skepsis, for de har tross alt hørt løftene om bot og bedring før. "Hva er annerledes denne gangen?" tenker de, "Har han egentlig selvdisiplin nok til å gjennomføre de tøffe tiltakene?"
Programmet avsluttes alltid med at en passelig sympatisk programleder ser den narkomane dypt inn i de tårevåte øynene mens han sier
"Remember kid, this is the beginning of a whole new life. Are you ready for it?"
hvorpå den narkomane svarer med et tappert nikk og skjelvende lepper. Foran TV-skjermen sitter et helt publikum som ler seg skakk i hjel, for aldri i verden at den tafatte taperen klarer å gå så mye som en helg uten å sette et nytt skudd.

Så hva er egentlig annerledes denne gangen? Har jeg egentlig selvdisiplin til å gjennomføre de tøffe tiltakene som må til? Gudene veit. Vanligvis så holder det en liten stund før alt skeier ut. Alle sier at du må holde på med trening over såpass lang tid at det til slutt blir en vane. Å sykle 3 ganger i uken fra april til september er tydeligvis ikke lenge nok for min del.
Kostholdet er jeg trygg på. Med unntak av utskeielser med godteri og snop, så er måltidene og mellommåltidene forholdsvis bra. (En av få fordeler med å bo sammen med en idrettsutøver). Å kutte ut snopet bør være overkommelig, for det er faktisk ikke spesielt mye. Brus drikker jeg aldri. Det er treningen som er utfordringen her. Jeg tror stikkordet må være avtaler og utfordringer.
På fredag traff jeg på en venninne som er både personlig trener og snaaart fysioterapeut. I tillegg går hun for merket i alle Birken-grener. I dag har jeg avtalt å treffe henne for "en lett styrkeøkt". Jeg må ærlig innrømme at jeg er skikkelig nervøs. Hvor mye kan en 24-årig kropp forfalle på 4-5 måneder? Kommer jeg meg i det hele tatt gjennom oppvarmingen?
Som du skjønner gleder jeg meg ikke. Men nå får det faen meg være nok også. Grensen for hva som er greit er passert for lengst.
Det er på tide å komme seg ut av strikkbuksa.


8 kommentarer:

  1. Kjære Ida,

    jeg ELSKER bloggen din! Det er som å lese om meg selv!;-) Jeg bor også sammen med en semisatsende syklist som er godt over middels opptatt av vekt og trening, og her prøver jeg så godt jeg kan å holde følge! Kjøpte meg sykkel i fjor, men kiloene klamrer seg fast og buksene er stadig trange. Men; vi prøver i det minste!! Jeg blir så glad av at noen gidder å ha en ærlig blogg og i tillegg legger ut bilder.

    Keep up the good work, jeg gleder meg til nye oppdateringer!:-)

    SvarSlett
    Svar
    1. Wow - så hyggelig å høre! Tilbakemeldinger er alltid kjempemoro, spesielt når de er så positive. :-)
      Det er iblant litt skummelt å vise frem de mindre flatterende sidene ved seg selv, så godt å høre at de blir satt pris på! :-)

      Hvis du har en semisatsende syklist i hus, så kan det jo hende at du er med på ritt rundt omkring? I så fall ses vi kanskje, du får gripe fatt i meg og si hei. :)

      Slett
  2. Du er helt fantastisk Ida, og slett ikke så ille som du skriver ! Jeg synes faktisk du ser helt smashing ut, og jeg er ikke senil.....

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen takk for det Heidi. Det er godt å høre at kamuflasje-klærne mine virker som de skal. :-)

      Slett
  3. Om jeg noen gang ser deg så skal jeg si fra! Vi bor i Trondheim, så det meste av syklinga foregår her nord, men man vet jo aldri! :-) Skulle gjerne hatt en på mitt nivå å sykle litt med nå som våren kommer, men det blir litt langt å pendle til østlandet! Synd;-)

    SvarSlett
    Svar
    1. Så morsomt! Vi landet nettopp i Trondheim, vi er i byen for at Ole skal holde et foredrag om trening, kosthold og Herbalife i kveld kl 18.30. Hvis du og kjæresten din er interessert i å komme er det bare å sende meg en mail på idablix@gmail.com så fikser jeg billetter. :-)

      Slett
  4. Så utrolig morsom blogg, Ida! :-) Gleder meg til vi treffes på Mallorca rund påsketider. Da kan vi sykkle sammen! Du sykkler nokk lett ifra meg, men jeg skal ta noen spinningøkter på 3t før jeg reiser ned, så formen blir litt bedre!
    Jeg kom akkurat hjem fra ei suuper uke der med Frederik. Så koselig plass! :-) Elsker Mallorca allerede! Prøvde foresten reser for første gang på søndag, har vondt i rompa enda...

    SvarSlett
  5. Ja, jeg fikk med meg at han skulle oppover! Men, siden jeg ikke så dette strålende tilbudet før i dag, får vi ha det til gode .. ;-)

    SvarSlett