Oppdatering Ida's Premietabell: 20 turer!

Det er helt vilt, men sant: I helgen rundet jeg 20 turer. Det er 18 turer mer enn jeg syklet i hele fjor, og vi er bare i starten av juni. Dette går jo som en drøm! Jeg innrømmer at Norges berømte sommervær tidvis setter en solid brems på sykkellysten, men stort sett klarer jeg å karre meg ut på mine 3 obligatoriske turer per uke. Et nytt problem har riktignok dukket opp. Jeg har ikke så mye sykkeltøy. Igrunn latterlig med tanke på at Ole's hovedsponsor er en av de største produsentene for sykkeltøy i Norge, men jeg tror han glemmer det innimellom. Jeg stjeler et plagg av han i ny og ne, men jeg har mast på han en stund om litt oppfriskning i garderoben. Greit nok at man skal være litt fargerik, men etter at jeg sendte han dette bilde var han endelig enig med meg, jeg må ha nye klær, jeg ser jo helt dust ut:

En av turene jeg er mest stolt av må være tirsdag 31. mai i Drammen. Jeg hadde en avtale kl 12 og ringte Silje, superivrig hobbysyklist og samboer med en av landets beste terrengsyklister.
Kunne hun tenke seg en rooooolig tur med meg på slep? Jada, men hun hadde kveldsvakt, så om vi kunne sykle før 12?? Silje er en skikkelig morgenfugl, jeg er utpreget B-menneske.
I øs pøsende regnvær sto jeg opp kl 7.30, kjørte gjennom rush-trafikken i Oslo for å være på plass i Lier tidligst mulig. Vi var heldige, regnet gav seg, men fytti rakkern så våt skogen var! Digre søledammer overalt, sleipe røtter og regntunge busker som dusjet oss våte hver gang vi kom borti en. Åsene i Lier er ikke akkurat flate heller, så turen startet med den lengste og bratteste grusbakken jeg noen gang har syklet. På et sleipt, sugende underlag pustet og peste jeg meg oppover for å forsøke å holde følge med den nette og lette kroppen til Silje. Hun liker elsker oppoverbakker! Akkurat på det punktet tror jeg hun har en skrue løs, men jeg skjønner at de blir noe enklere å forsere når kroppen er laget av muskler i stedet for bolledeig.

Men Silje gjorde noe smart: I stedet for å fortelle meg at bakken ikke var så aller verst, ikke så veldig lang, og bare bratt et lite stykke, gjorde hun det motsatte. Hun forklarte akkurat hvor jævlig bratt og lang den var og at jeg sannsynligvis kom til å ville gå av halvveis. Ole, Mamma og Pappa gjør som oftest omvendt. For å lokke meg med sier de ting som:

"Det er bare rett rundt den svingen der nå så er vi fremme"
Svingen kommer og går, men fremme er vi ikke.
"Det er ikke så langt, vi skal sykle helt rolig og turen tar max 2 timer"
Det går ikke rolig, og nærmere 3 timer tar turen. Og etterpå er jeg rasende og dødsliten. En dårlig kombinasjon.

Med 20 turer rundet kommer selvsagt det jeg sykler for: Premier. Etter den 10ende turen måtte Ole vaske hele leiligheten, diske opp med en nyyydelig 3-retters middag, og massere såre sykkelmuskler en god time. Jeg må forresten tilføye at Ole lager den beste Crême Bruléen jeg noen gang har smakt. Uansett hvor jeg bestiller det blir jeg alltid skuffet, nettopp fordi hans er så mye bedre. Og oppskriften er latterlig enkel, bare å spørre hvis du vil ha den.
Uansett, denne gangen slipper Ole unna jobben selv. Premien er en deilig hudpleietime hos Monika på Feminin & Maskulin, førstkommende fredag. Jeg gleder meg! I tillegg vanker det bonus-premie til lørdag, da går nemlig Raumerrittet av stabelen, og jeg står utrolig nok på startstreken.
Jeg brygget på en sår hals i går kveld, og uansett hvor våt og kald jeg har gått kledd i dag har jeg dessverre ikke klart å mane den skikkelig frem, den har faktisk forsvunnet helt. Jeg skal jo ikke sykle den lengste distansen, men tro meg, 4 mil er mer enn nok.
Christina, kusine, skal også være med, og vi har avtalt at vi sykler sammen hele veien. Ole og mamma'n hans fnyser: "Det er jo en konkurranse Ida" sier dem. Men det bryr jeg meg ingenting om. Tenk så kjedelig å måtte sykle 4 mil uten selskap, bare fordi en av oss skal sykle noen minutter raskere?
Forøvrig prøvde Christina klikk-pedaler for første gang på lørdag. Det gikk så som så...

De to første fallene gikk bra, litt skrubbsår her og der, men alle lemmer på plass. Etter den tredje tryningsen gikk det litt verre. Blodige og forslåtte knær og forvridde armer og bein. "Nok er nok" tenkte vi og snudde midt oppi skogen. Lørdagens ritt gjennomføres enten med joggesko og vanlige pedaler, eller med litt løsere klikk-pedaler. For de var faktisk fryktelig stramme. 

Er du ikke meldt på rittet og har lyst til å sykle fra meg må du gå inn på www.raumerrittet.no eller møte opp på Hellerudsletta torsdag/fredag kveld. Der er også jeg på plass. Ritt-rapport kommer selvsagt. :-)