søndag 16. oktober 2011

Supersterke syklist-Ole!

Det er mange fordeler med å være sammen med en idrettsutøver. Flotte kropper, høyt energinivå og mange fine reiser. Men det er noen ulemper også, for eksempel potetgull som har vært nevnt tidligere her på bloggen. Å være sammen med en syklist innebærer at du bør være glad i muskuløse bein... Liker du brede skuldre og store ryggtavler må du finne deg en annen arena. For å vise hva jeg mener har jeg laget en liten filmsnutt. Litt dårlig mobilkvalitet, men jeg tror poenget mitt skinner igjennom likevel.

Enjoy :-)




onsdag 12. oktober 2011

Palma oppned.

Etter min surrealistiske weekend i Barcelona kunne jeg rett og slett ikke reise hjem. Bare tanken på kulde, skole, matlaging og klesvask bydde meg i mot, så jeg bare  måtte  MÅTTE bli med Ole videre til Palma, Mallorca.
Ja, jeg burde vært på skolen. Men tenk deg da... 45 min i fly til Palma sammen med kjæresten du ikke har sett på en uke, eller 3.30 timer i fly ALENE tilbake til Gardermoen??? Valget var nokså enkelt.
Valget var ekstra enkelt siden det var Palma, min favorittby. Jeg elsker Palma.
Det er bare et par år siden jeg besøkte byen for første gang, men da ble vi like godt værende i 2 måneder. Siden den gang har det blitt veldig mange besøk, Ole er der så ofte han kan for å sykle og jeg følger etter så ofte jeg kan.
Det noe uvanlige, hvis man ikke er syklist, er at jeg aldri har besøkt byen om sommeren. Jeg har kun vært der i januar, februar og mars, så jeg forbinder faktisk ikke øya med sol og sommer. Og la meg bare si: Palma by/Mallorca øy vintertid og sommertid er to helt forskjellige ting. Nå i september var det jo ikke engang høysesong og min vakre by var totalforandret!

Varmen var jo en hyggelig overraskelse. Alle de tyske turister var en mindre hyggelig overraskelse. Vi går ikke så godt overens, de tyske turistene og jeg. De liker ompa-lompa musikk, det gjør ikke jeg. De spiser kaker dyppet i stekefett til frokost, det gjør ikke jeg. De snakker bare tysk, det gjør ikke jeg.
Ser jeg tysk ut? Er det derfor de alle snakker tysk til meg, i Spania? Jeg er fortsatt litt småsur på han resepsjonisten jeg forsøkte å snakke spansk til, men som svarte meg på tysk... Jeg kan ikke spansk, men jeg prøver, okei?

Når jeg er i Palma har jeg noen faste "gjøremål". Jeg har et knippe restauranter jeg prøver å få med meg, det er butikker jeg ikke kan gå glipp av, steder jeg må besøke og gater jeg må tusle i. Alt dette var plutselig snudd på hodet. Varmen gjorde at vi foretrakk steder som vanligvis er stengt vinterstid takket være uteserveringen. Butikkene jeg liker hadde bare klær for feil årstid og gatene jeg vanligvis vandrer i var STAPPFULLE av mennesker!!! Så stappfulle at det ikke var noe koselig i det hele tatt. I tillegg var alle de fine parkene og plassene jeg liker å sitte på invadert av sjonglører, levende statuer, "kunstnere" og lommetjuver.
Men altså, jeg klager ikke. Overhodet ikke. Jeg koste meg masse! Jeg kunne for eksempel ligge på stranda hele dagen, og trengte ikke gå med bukser før klokka tippet 8 om kvelden. Det syns jeg er fint.
Så her er noen bilder av hva jeg gjorde i Palma på sommertid. Og bare sånn til opplysning: Det er enda bedre enn det ser ut. B-)

 Jeg elsket Spis, Elsk, Lev. Foreløpig bittelitt skuffet over denne:

Bystranda i Palma. 
Nesten ingen mennesker, koselige spisesteder og hvit sand.


Kusine Andrea jobber som guide. Veldig koselig å se henne igjen:




 Hvit sjokoladesuppe med røde bær på Neo Cultural går jeg ALDRI glipp av:

Ikke rør suppa mi!!!


Neste planlagte Palma-tur blir i påsken, men jeg håper å klare å skvise inn en helg før det. Jeg gleder meg allerede. Trykk HER for noen små-guider jeg og Ole har skrevet. Noe sykkelrelatert, noe spiselig. Dere kan jo gjette hvem som har skrevet hva.

lørdag 24. september 2011

En surrealistisk helg i Barcelona.

Jeg vet at jeg vanligvis skriver mye tullball. Og jeg har skjønt at det er en generell forventing om at man skal kunne le høyt hver gang jeg poster noe på bloggen. (Det var forresten aldri tanken i utgangspunktet, så hvordan jeg har havnet på det humor-kjøret vet jeg faktisk ikke!!!).
Men nå må jeg skrive om noe som slettes ikke er morsomt. Det er bare så rått at jeg må få lov til å dele det med dere, selv om det ikke er noe å le av. Dere må lese likevel, og misunne meg, og rett og slett ønske at dere var meg 17.-19.september.

Forrige helg var jeg nemlig i Barcelona. Grunnen til at jeg ikke har fortalt at jeg skulle dit, er rett og slett fordi jeg ikke visste det selv. Jeg bestilte flybilletter torsdag, og lørdag morning satt jeg på flyet.
Dette var ikke premieturen min, den skal sankes inn senere. 
Grunnen til at jeg var der er litt komplisert... Kort fortalt: Ole er sponset av Herbalife, som selger ernæringsprodukter og hudpleieprodukter. Det går ikke an å kjøpe Herbalife i en butikk, men absolutt alle kan selge det. De som selger det kalles distrubitører, og de velger selv om de bare vil kjøpe det til seg selv eller om de vil tjene penger på det. Ole har forgudet produktene i flere år, og kan virkelig ikke leve uten. Det som er skikkelig flaut er at jeg begynner å forgude de litt jeg også, men HYSJ! Det er faktisk hemmelig. Proteinbarene er så gode at jeg fort kan bli voldelig om noen prøver å ta de fra meg... Uansett, i Barcelona var det et gigantisk seminar for folk som vil tjene penger på dette. 
Faktisk var det ca 16 000 mennesker, samlet på Olymiastadion der... Og Ole, han ble invitert til å snakke foran disse. På engelsk. På scenen.



Det viste seg raskt at verken jeg eller Ole hadde peiling på hva vi hadde meldt oss på. Siden Ole skulle fortelle hva han syns om Herbalife, ble han vistnok en slags VIP-gjest under hele arrangementet. 
Hva det innebar kunne strengt talt ingen forestilt seg på forhånd. Det startet allerede på flyplassen da han ble hentet av privatsjåfør i en griselekker bil... Deretter bar det avgårde til et griselekkert 5-stjernes hotell midt i Barcelona. Dere må jo forstå hvorfor jeg ikke kunne holde meg unna??? 
Det viste seg at det ikke er så mange som slipper til på den scenen. Faktisk er det så få at de som får 2 minutter der oppe blir betraktet som superstjerner etterpå... Jeg vet det høres teit og klin gærent vilt ut, men helt sant!

Her er en filmsnutt. På scenen står en Herbalife-doktor, kjekk å se på, men med litt for store overarmer etter min smak. I tillegg fikk Kjell Kirkeng, Ole og Ragnar Bragvin Andresen 2 minutter hver, på å fortelle om en ny produktserie som heter 24





Som dere kanskje ser er folka i salen klin, kokkos ville. Så ville er de, at Ole og Ragnar knapt fikk gå i fred etterpå. Etter disse minuttene på scenen hoppet vi 3 inn i nok en griselekker bil med sjåføren "vår" og tutet tilbake til hotellet. Vi var nemlig invitert til en fest på kvelden. Alt vi visste var at den var fryktelig fancy og at det bare var kvalifiserte medlemmer som fikk delta. Dette skjønte vi svært lite av, men Ole skjønte såpass at han hadde kjøpt dress på Mallorca et par dager før. Jeg hadde forsikret meg om at det ikke var galla-kjole som gjaldt, men hadde med meg skyhøye hæler, en sort kjole og krølltang til håret. 

Når vi kom frem ble vi veldig overrasket. Jeg hadde sett for meg lysekrone i taket, hvite duker og strykekvartett på scenen. I stedet ble vi geleidet inn i en gate, landsby, jeg aner ikke hva jeg skal kalle det... Utendørs! Et digert torv med gamle bygninger på alle kanter, en stor scene var bygd opp midt på plassen hvor det slettes ikke var noen strykekvartett, men skikkelig party-syngedamer! Det var satt opp langbord på langbord med mat og overalt fløy det kelnere med smaksprøver på brett. På alle kanter var det satt opp vinbarer hvor man kunne forsyne seg med det man ville. 
Jeg skjønte raskt at jeg skulle betale dyrt for skovalget, brostein og stilletthæler er aldri en heldig kombinasjon... Og kjolen jeg hadde på kunne gjerne vært byttet ut med en blomstrete bomullsvariant, 20 grader og satin er heller ingen vinner-kombo! Gotta banen, som jeg svettet!! 

Galskapen startet allerde når vi kom ut på torvet... Ole og Ragnar ble huket tak i umiddelbart:
"Are you the norwegian athletes that were on stage today?"

Hadde det vært opp til meg hadde vi ristet på hodet og tuslet videre, men gutta hadde tydligvis planer om å nyte sine 15 minutter i rampelyset. Kameraet ble raskt tatt frem, og når det bildet var tatt kom det en til og spurte om å få ta et bilde... 
Og en til... Og en til... Til slutt hadde det dannet seg en kø foran gutta med folk som skulle ha bilder sammen med dem! EN KØ?!? Jeg skjønte ingenting, hvorfor i all verden ville voksne mennesker ha bilder av Ole og Ragnar, bare fordi de sto på scenen? 
Det var flere som forsøkte å komme med forklaringer på dette i løpet av kvelden, men jeg skjønner det fortsatt ikke. 
Akkurat da var jeg veldig glad for at terrengsykling er en såpass liten idrett i Norge. Jeg har aldri følt meg så utenfor. Jeg ble til og med spurt om å holde jakker, vinglass og lignende! Snakk om å være veggpryd
Tenk å være en stor idrettshelt, ala Lance Armstrong, og måtte oppleve slikt hver dag. Og enda verre, tenkt å være kjæresten til en slik en! 
Etter hvert fant vi heldigvis en stor norsk gjeng med Heidi og Kjell Kirkeng i spissen. Etter dette ble kvelden myyye morsommere. Jeg kunne tross alt prate med andre, mens kjæresten min ble tatt bilder av. Surrealistisk situasjon å være i, men sånn var det altså. 

Innimellom slagene fikk han heldigvis tid til å ta bilder sammen med meg også:


Oss to med Heidi Kirkeng til venstre:

1 time brukte jeg på å krølle håret. Fuktig varme i 30 min og jeg ser slik ut:

Kvelden holdt ut i de små timer, med "nachspiel" på en tapas-bar med chorizo-pølser og manchego-ost. Mmmmm! Virkelig en utrolig kveld. 
Helgen fortsatte igrunn i samme stil. Søndag var det champagne og iberia-skinke på et fantastisk sted hvor hele taket var fylt med skinker til tørk (eller hva de henger der for).  Videre var det middag på en koselig fiskerestaurant på havnen. 

Mandag morning ble vi hentet på hotellet av sjåføren, og på vei til flyplassen syns jeg igrunn Ole oppsummerte det ganske bra da han sukket tungt og sa:

"Jeg kunne ønske det kunne vare lenger jeg..."

Så, tusen millioner takk til Herbalife-folka for en uforglemmelig weekend, vi kommer gjerne tilbake neste år! (hi hi)

onsdag 14. september 2011

Hykleren Ole.

Idrettsutøvere er spesielle folk. Syklister er ekstra spesielle. Å leve med en slik en er.... Vel, la oss kalle det "utfordrende".
Treningen er alltid i fokus, selv de dagene den ikke er det. Da kaller de nemlig treningen "restitusjon", men spør du meg er det bare en dårlig unnskyldning for å ligge på sofaen med beina høyt.
For en idrettsutøver passer det aldri å bli syk, ergo må de for enhver pris unngå mennesker som hoster eller harker litt ekstra. Det spiller ingen rolle om det ender med at de reiser hjem fra julemiddagen med kjærestens besteforeldre, syklingen kommer først. Maten står allerede på bordet, men det hjelper lite når et familiemedlem sier han hadde influensa FORRIGE UKE. Ja, jeg er fortsatt bitter.

En annen ting som gjør syklister.... Igjen, "utfordrende" er et fint ord, er fokuset på vekt. De betaler 1000vis av kroner ekstra om det betyr noen gram lettere på sykkelen, og de har også et ekstremt fokus på egen vekt. Jeg antar at det blir for dumt å bruke tid og penger på å slanke sykkelen, om de selv har mulighet til å skrape vekk en kilo eller to på egen kropp. Mindre å bære på i bakkene. Det innebærer også mye fokus på mat. Sunn mat, riktig mat, næringsrik mat, pulvermat... Og det er jo fint for syklisten.  Utfordrende blir det når dette fokuset flyttes over på andre... For eksempel meg. Jeg er absolutt for lett og sunn kost, det er jo ikke slik at jeg forsøker å tviholde på bilringene mine. Men jeg er da glad i litt kos også.

I sommer, etter ferien i Italia, skulle vi direkte på sykkelritt i Belgia. Vi fløy til Tyskland, og fredag morning hadde vi en nesten 4 timers lang biltur foran oss. Etter en stund stoppet vi på en bensinstasjon for litt påfyll. Jeg hentet meg en vannflaske med kullsyre, og fant ut at jeg ville ha noe å knaske på også. 4 timer i bil er jo en stund. Jeg tok en titt i kake-hyllen, men samvittigheten skriker så fort øynene treffer noe med myk deig, hasselnøtter, sjokoladetrekk og ca titusen kalorier i hver bit.
Så fikk jeg øye på noe interessant:


"Grove" potetflak med urter, 70% mindre fett, og hele posen inneholdt ca 450 kcal. Ja, jeg vet at det er en hel middag. Og ja, jeg er også klar over at det hele er en ernæringsmessig spøk, at det sannsynligvis ikke er noe verre å spise noe i kakedisken. Men jeg liker å tro at det hjelper. Og det må jo være bittelitt bedre enn å velge en vanlig potetgullpose????
Uansett. Jeg var strålende fornøyd med valget, tok posen ned fra hyllen og skulle til å gå mot kassen.
Bak meg ventet Ole med et heller misfornøyd uttrykk.

"Potetgull?? Du skal ikke spise potetgull???" sa han med en nokså hånlig tone.
"Ehh. Jo. Jeg har lyst på potetgull og vi skal kjøre bil i mange timer" svarte jeg.
"Skal du spise hele den posen? Det er potetgull." igjen denne hånlige tonen.
"Jeg er klar over at det er potetgull, men det er 70% mindre fett enn i de andre posene" sa jeg, denne gangen med sammenbittetenner, og et stigende irritasjonsnivå.
"Det er fortsatt potetgull... Og er det ikke litt spesielt å sitte i bilen å spise potetgull a?" Ole vet virkelig ikke når han skal holde munn.

"NEI!!! DET ER IKKE SPESIELT!!! DET ER DET NORMALE FOLK GJØR NÅR DE ER PÅ FERIE OG MÅ SITTE FIRE TIMER I BILEN!!!! DA SPISER MAN POTETGULL!!!!! DET GJØR NEMLIG BILTUREN LITT KOSELIGERE!!!!!!!" ropte jeg med posen min i hånda.
"MEN HVIS DU SYNS DET ER SÅ JÆVLA EKKELT Å SITTE SAMMEN MED NOEN SOM SPISER POTETGULL SÅ SKAL JEG DA FAEN MEG SPARE DEG FOR DET!!" med dette som siste ordet, kastet jeg posen tilbake, marsjerte bort i en hylle med litt frukt og rasket med meg diverse sunnere alternativer.
"GULLERØTTER!!! ER DET GODKJENT KANSKJE??? EPLEBÅTER!!! FOR MYE FRUKTSUKKER KANSKJE???" jeg kan ikke si at jeg er spesielt veltalende når jeg er sint, men jeg tror Ole tok poenget. Tyskerne rundt oss glante mens Ole prøvde å dytte potetgullposen tilbake i kurven, forhåpenligvis med et snev av dårlig samvittighet.
Han forsøkte å si at jeg kunne spise hva jeg ville, men dette ble altså fangsten:



Syklisten ville også ha:

Men historien slutter ikke der. I helgen var vi nemlig på vei til Halden. Den bilturen varer bare halvannen time max, men vi måtte stoppe da også. Jeg rakk ikke frokosten og endte opp med Litago sjokolademelk (lørdag, okey?) og en grov baguett med ost og skinke.
Gjett hva Ole kjøpte...
Cappuchino (ikke med lettmelk hvertfall), baguett med KREMET KYLLINGSALAT og MAJONES, iste MED sukker og verst av alt; KANELGIFFLAR!


For en hykler! Her skal han altså trykke i seg det der? Mens jeg som var på sommerferie ikke fikk spise potetgull? Kanelgifflar er greit, men potetgull er bannlyst? Dette skal plasseres trygt i minneboka for å si det slik! Neste gang han kommenterer bil-snacksen min har jeg bare ett ord: KANELGIFFLAR!!!!

torsdag 8. september 2011

Ferdig med Ida's Premietabell

En gang i april satt Ole for seg selv og funderte på følgende:

"Idas bakende blir større og slappere for hver dag som går. Magen er så snart så feit at folk tror vi skal ha barn! Jeg kan ikke la denne utviklingen fortsette! Hva i all verden skal jeg gjøre for å få henne opp fra sofa'n?"

Ok, dette er min versjon, men jeg forestiller meg at det var noe lignende. I hvertfall ble Ida's Premietabell laget. Meningen var at jeg skulle få litt ekstra inspirasjon til å røre på skrotten, og Ole kunne lokke med både massasjetimer, smykker og shopping. Ole la opp til at jeg skulle sykle 3 ganger i uka fra 25. april til 1. september. Det utgjorde ca 55 turer og om jeg klarte det ventet The Grand Prize!

Det skal sies at jeg, i hele fjor sommer, hadde 2 sykkelturer. I vinter har jeg tenkt mye på å trene, men det har svært ofte blitt lite action... Jeg er derfor ikke helt sikker på om Ole trodde jeg kom til å klare dette. I hvertfall har han underveis klaget over hvor dyr Premietabellen har blitt... Hey, ikke min feil! Jeg har bare syklet jeg.
Reglene var enkle: Hver tur måtte vare minimum 1 time. På regnværsdager fikk jeg lov til å løpe i stedet for å sykle. Ole forsøkte en stund å si jeg måtte løpe en time, men det klarte jeg å overbevise han om at ble urettferdig. Det ble oppfordret til å delta på ritt, både for motivasjon og ekstra-premier.
Underveis har dere kunnet lese om utviklingen. Det har blitt noen ritt; Raumergutua, Grenserittet Midt, NORGESCUP på Skullerud og ikke minst, mitt personlige helvete: FredagsBirken.

Vi er noen dager inn i september og jeg kan, lykkelig og STOLT, fortelle at
JEG KLARTE DET! 
55 turer gjennomført, noen hardere enn andre, men felles for dem alle har vært den lange dørstokkmila. Jeg hadde aldri i verden syklet så mye hadde det ikke vært for Premietabellen min. Det har vært den eneste motivasjonen for å komme meg ut (med unntak av de turene jeg har syklet i strålende solskinn, i morsomt terreng og i godt selskap, med andre ord toppen fem stk!).
Og nå får jeg endelig lov til å avsløre hva jeg har syklet for:
Jeg har vunnet en langweekend i en europeisk storby, 100% sykkelfri, med min nydelige kjæreste! 
Paris, Roma, Barcelona, Praha, jeg får velge selv! Jeg gleder meg enormt. For selv om jeg og Ole reiser mye sammen, så tror jeg vi har hatt kun én tur hvor sykkelen ikke var med. Og det var fordi han hadde knekt kragebeinet. Jeg gleder meg sånn!

Paris???

Roma???

Barcelona???


Så, jeg ønsker meg tips! Hvilken by bør jeg velge? Andre forslag enn de jeg har nevnt? Hvilket hotell bør jeg bo på? Hvor bør jeg spise? Og hvilke forferdelige museumer burde jeg besøke?



Forøvrig kan dere lese Oles versjon av premietabellen HER!

onsdag 31. august 2011

FredagsBirken 2011

På forhånd må jeg advare: Dette blir et langt innlegg. Birken er langt. Ikke min feil.

Nå er det overstått! Jeg syklet over fjellet fra Rena til Lillehammer, sammen med 7000 andre sprekinger. Som nevnt på bloggen var jeg svææært skeptisk til å delta, men når verdens snilleste mamma sa hun kunne sykle fredag sammen med meg, i stedet for å delta lørdag selv, kunne jeg jo ikke gjøre annet enn å slå til. Mamma har syklet flere ganger tidligere, så hun kjenner løypa godt og vet hva det dreier seg om.

Jeg er alltid nervøs før ritt. Frederik Wilmann sier at det skal man være. Men jeg har aldri vært nervøs for å ikke klare å gjennomføre. 4 mil, det VET jeg at jeg kommer meg gjennom uansett hva. Norgescup på Skullerud er jo en runde, så da kunne jeg stoppet når som helst. Men 9,46 mil over et jævla fjell. Jeg var rett og slett skikkelig redd for at jeg ikke skulle klare å trå så langt. Den forrige rekorden var ca 5 mil.
Og det var ikke over et fjell.
Natt til fredag sov jeg lite og urolig, og nervene var i helspenn. Magen var urolig, pulsen konstant høy og beina føltes som gele. Når vi sto opp prøvde jeg å lure mamma og Ole til å tro at Birken var avlyst pga rasfare. Men de pokkerns iphonene med konstant internettilgang altså.

Ole kjørte meg og mamma til Rena og jeg må jo si jeg er veldig heldig som får alt servert på et sølvfat. Sykkelen var strøken og i orden, med riktige dekk og ekstra flaskeholder. Sekken var pakket og drikkeflaskene blandet. Men ærlig talt, etter så mange år som støtteapperat for Ole skulle det igrunn bare mangle! Men heldig lell. Rena var et kaos, og jeg er merket for livet etter å ha gått på de portable doene som 7000 andre hadde brukt den dagen. Men, før start fikk jeg lykkeønskninger fra SELVESTE Norgesmesteren i maraton-sykling Borghild Løvseth, så det måtte jo gå bra!

Redd, men håpefull:

Opp til Skramstad var jeg livredd for å brenne opp alt kruttet. Jeg har riktignok aldri deltatt på Birkebeinerrittet, men Birkenfesten, den er jeg ekspert på! Så mang en gang har jeg hørt
"....skulle aldri tatt meg så hardt ut opp til Skramstad..."
Og guri malla så glad jeg er for at jeg ikke syklet fortere! Jeg syns det gikk litt for sakte, men mamma var flink til å holde igjen. Sliten rakk jeg å bli senere.
Det var flaut å bli syklet ifra mannen på énhjul-sykkel oppover, men jeg tok han heldigvis igjen litt senere i løypa. Det var heller ikke stas å bli syklet fra av mannen med én arm, men da måtte jeg bare tenke at det tross alt er beina man trår med.
På vei oppover rakk jeg mange ganger å forbanne norske meterologer som påsto at et tett skylag skulle henge over Rena og Lillehammer fredag. I stedet fikk vi sol, og det er jo flott, men jeg hadde kledd meg litt heavy. Løse armer og bein ble raskt rullet ned og ull-buffen fikk jeg aldri bruk for. Jeg hadde ikke med meg korte hansker, så jeg kjørte uten helt til jeg begynte å få vannblemmer i håndbaken.

Nedover til Djuposet var kjempegøy, og terrengpartiene gikk jo fint. Selv om vi gikk i kø i gå-bakken:


Den er skikkelig bratt altså. Ole sier at ikke engang han sykler der.

Man har alltid tid til litt bilder


En liten stundt følte jeg meg kjekk og fin, og turte til og med å tenke at dette kom til å gå bra!
Så, på Bringebu eller hva det heter, fikk jeg meg en ordentlig ørefik. Ryggen.
Litt etter litt kom smerten. Verre og verre. Det begynte med et lite verkende punkt i korsryggen. Deretter spredde det seg utover som ringer i vannet. En konstant, stikkende, verkende, uutholdelig følelse. Jeg forsøkte å knipe igjen øynene for å tenke på noe annet, men synet er man merkelig nok avhengig av på sykkelen. Jeg sto oppreist, lå flat fremover på sykkelstyret, bakover på setet, strakk meg hit og dit, rullet med skuldrene og hoftene, og ålte meg rundt som en mark. Alt for å prøve å bevege ryggen litt.
På Kvarstad fikk jeg en neve Ibux av mamma, og mens jeg ventet på litt effekt rullet jeg rundt på bakken sånn her:

Jeg hadde så vondt at jeg vurderte å stå av. På ordentlig. Jeg var ikke sikker på om jeg skulle fortsette. Men med Ole og Oskar som heiagjeng, og mamma som motiverte som best hun kunne måtte jeg jo trå videre.
Fra Kvarstad var det ordentlig tungt. Rosinbakken gikk jeg. Det var fantastisk å strekke ryggen! Opp mot Storåsen var det bare grusomt. Hele veien. Det var aldri ålreit. Det var vondt og slitsomt og frustrerende at det var så inmari langt.

Jeg hadde faktisk gledet meg til å spise sjokolade og kaker med goood samvittighet underveis i rittet, men maten smakte bare dritt. På toppen av Storåsen måtte jeg legge meg ned igjen. Jeg så sikkert bra dum ut der jeg rulla rundt på bakken, men jeg hadde ikke noe valg hvis jeg ville sykle videre.
De sier det bare er nedover til Lillehammer derifra, men det er løgn. Det er også lange, kjedelige asfalt-partier med tett skog på alle kanter. Men nedoverbakkene var faktisk gøy. "Stiene" var morsomme. Ballettbakken var gøy.
Svingene ned til Håkons hall var gøy. Og det var gøy å sykle over målstreken.

Utslitt, men glad:

Grunnen til at jeg sitter på bakken er fordi jeg ikke klarer å stå på beina. 
True story.



Men alle jeg har snakket med sier at den følelsen du får når du er i mål, den veier opp for alle de vonde timene i forkant. Her må jeg bare få lov til å si: 

DET ER OGSÅ LØGN!!!!!!!!!! DET ER IKKE SANT!!!!!!!!! 

Selvsagt er jeg fornøyd og STOLT over at jeg klarte å fullføre. Men hadde jeg visst på forhånd hvor fysisk vondt jeg kom til å ha i ryggen, hadde jeg aldri startet. Pusten og låra gikk det ok med underveis. Men å sitte på sykkelsetet så lenge var det verste av alt. Fortsatt tenker jeg mye mer på hvor tungt det var underveis, fremfor hvor lettet jeg var når jeg så mål-banneret. 
Og jeg tenker at jeg aldri skal sykle Birken igjen. Nå kjenner  riktignok jeg ganske mange som årlig sier: "Neste år gidder jeg ikke å være med på dette tullet" og likevel stiller opp, gang på gang. Men jeg tror faktisk at det holdt med én deltakelse. 
Tiden ble 05.41 timer og det er jeg skikkelig fornøyd med. Målet var 6 timer, og med alle de stoppene vi hadde underveis må jeg jo være glad for at jeg klarte det. 

Når jeg kom i mål fikk jeg SMS av Christina:
"Gratulerer! Har du vondt i tissen nå?"
Veldig fornøyd tekstet jeg tilbake:
"Takk. Nei, jeg hadde en kjempegod sykkelbukse, så det går bra!"

De ordene fikk jeg spise i meg litt senere på kvelden. Det viste seg at grunnen til at jeg ikke hadde vondt nedentil var fordi hele nedentil-delen var NUMMEN! Det var først når jeg gikk i dusjen og det begynte å SVI SOM FAEN at jeg oppdaget det. Seriøst, det er kanskje ikke det de fleste Birkensyklistene snakker om på 
after-bike'n etterpå, men jeg kan da ikke være den eneste????? 

Resten av kvelden ble tilbragt på følgende måte:


Jeg har aldri vært så sliten, så lenge, etter en treningsøkt. Til og med dagen etter var jeg helt utkjørt. Så utkjørt at jeg nesten ikke rakk årets fabelaktige BirkenFEST. Alltid fantastisk moro. Bra folk, bra mat og braaaa med drikke. Den kvelden har jeg ingen bilder fra. Og det tror jeg er like greit. :-)


mandag 22. august 2011

Norgescup på Skullerud

Fredag fikk jeg et uforklarlig innfall: Jeg kikket på film fra Skullerudrittet og fikk lyst til å sykle. Det så jo veldig lett ut, mannen på filmen suste opp bakkene og lekte seg over både røtter og steiner.

Det var ikke mye spanske rytmer over syklingen min gitt...

På søndag ble det nemlig arrangert Norgescup i rundbane-sykling (terrengsykling som går i en sløyfe, så start og mål er på samme plass, høy intensitet og vinnertid på ca 1.40 i elite menn).
Jeg har selvsagt aldri syklet et rundbaneritt. Jeg har jo kun syklet kortversjonene av Raumerrittet og Grenserittet. Men jeg har sett på utallige rundbaneritt, både i innland og utland. Og i mitt hode hørtes det ut som erfaring nok!
Så pappa'n til Ole meldte meg på søndag morning og jeg troppet opp i sykkelklær. Som en hyggelig bonus ble Linn Sødal, sprek mosjonist, med på galskapen! Hun hadde heller aldri syklet noe slikt, men når man er så beintøffe som oss spiller det liten rolle.
Lørdag ettermiddag var jeg å kikket på en liten del av løypa. Ifølge Ole gikk vi nesten hele løypa, men det var løgn. Jeg hadde ikke sett halvparten engang. Kanskje var det en taktisk, hvit løgn, for hadde jeg sett hva som ventet meg oppi skogen er det ikke sikkert jeg hadde startet.

Her vet jeg fortsatt ikke hva jeg har begitt meg ut på:


Men starten gikk! Og jeg sto der, uten oppvarming og med hjelmen på snei. Sportsklassen for kvinner startet sammen med alle de gærne manne-mosjonistene, så leirespruten sto metervis i været når dem suste avgårde foran meg.
Et lite tips, om du selv har lyst til å sykle ritt. Husk å skifte gir før du stiller deg på startstreken. Å starte med minste skiva foran og bak som jeg prøvde er ikke smart. Det vispa greit for å si det slik, men høy fart ble det ikke.
Dermed begynte jeg på mine 3 runder nokså alene. Det verste med rundbaneritt, har jeg lært nå, er at den grusomme, bratte, lange, steinete bakken du må slite deg opp, kommer igjen og igjen og igjen. Det er psykisk tortur å tenke på at de samme hindrene må forseres på nytt og på nytt.
Etter en halv runde var jeg 100% sikker på at jeg HVERTFALL IKKE skulle sykle 3 runder.
Det var så slitsomt. Jeg trodde på et tidspunkt at jeg var i ferd med å besvime. Jeg hadde alle symptomer! Hjertet løp løpsk, synet begynte å bli svart og tåkete, og jeg hørte bare en summende lyd inne i hodet. Jeg måtte gå opp den lengste bakken, og der fikk jeg tilbud om en mariekjeks av ei lita jente. Den var god! Vokste riktignok i munnen, men hjalp på motivasjonen.
Etter 1 runde var planen å stoppe etter 2. Og når det begynte å regne på slutten av andre runden fristet det å stoppe opp med en gang. I tillegg skulle eliteklassene snart starte. Så jeg ropte til en løypevakt:

"Nå kommer vel eliten snart... Får jeg lov til å sykle da a?"
Jeg var sikker på at jeg skulle få svaret jeg ønsket meg, de er alltid strenge på slikt:
"Det er nok lurt om du står av nå ja."
Men nei.
"Klart du skal få fullføre! Du er jo så flink! Kom igjen, ut på siste runden nå! Bare hold høyre når de store gutta kommer."

Jeg spurte en ny løypevakt oppi åsen om jeg kunne få lov til å kjøre tvers over sperringene hans, og dermed droppe hele terrengpartiet som på dette tidspunktet var som et brunt badebasseng. Han trodde tydeligvis at jeg spøkte, for han lo bare og sendte meg videre.
Jeg var hele tiden livredd for å være i veien for Ole og de andre supergutta, så hver gang jeg så en bevegelse kastet jeg meg ut i lyng og mose for unngå kjeft. De passerte meg et par ganger (kanskje 3 til og med), og jeg heiet alt jeg kunne. De var ikke så flinke til å heie tilbake, men det gikk greit. Jeg ble ikke sååå lei meg. Et par trynings ble det. Ingenting alvorlig, gress, røtter og steiner ble nokså glatte etter hvert. Men i mål kom jeg, utrolig nok! Ole brukte vistnok 13 minutter på én runde. Uten sammenligning forøvrig brukte jeg ca 40.

Klissblaut og møkkete, men fornøyd:

I did it!!!!



Etter målgang var det bare å vrenge av seg de våte klærne, men når jeg sto i sokkelesten, BH og halvveis avkledd sykkelbukse ropte de opp navnet mitt! Det var premieutdeling! Jeg ble så forskrekket at jeg løp ut og opp på podiet, men bukseselene dinglende.
Til tross for at vi bare var 2 stk på start var det fantastisk gøy å stå foran den grønne veggen! Jeg fikk til og med premie! Linn hadde god tid til å skifte, hun kom nemlig i mål 43 minutter før meg. Gratulerer så mye med en overlegen og velfortjent seier! :-)


Forøvrig syns jeg mange flere kunne vært med i sportsklassene. Å stille opp på rundbaneritt er mye lettere praktisk sett med kjøring og parkering, og det er mer teknisk terreng å bryne seg på. Men, drit i det, når JEG kan, så kan HVEM SOM HELST! 

Forøvrig er det blitt mange spekulasjoner om hvorvidt jeg skal sykle Birken eller ikke. Jeg har nå skaffet meg startnummer og er påmeldt, men gradestokken bestemmer om jeg skal trå eller ikke. Uansett er jeg på plass på Håkons hall lørdag og jeg gleder meg vilt til BIRKENFEST som alltid er en høydare med gode venner, god mat og godt i glasset. Lykke til med oppladingen!