Premietabellen: 42 turer og 3 uker igjen.

Sommeren er over, og i dag var det tilbake på skolebenken. Høsten er nok kommet for å bli, men jeg lever fortsatt i håpet om at vi skal få noen siste, varme solstråler før kulda virkelig setter seg. Det hadde vært hyggelig med en sykkeltur i Norge uten regn. Jeg har hørt om noen som har opplevd det, men det kan godt hende det bare er usanne myter. 

Etter Grenserittet har det blitt litt smått med sykling. Visdomstanna ødela hele ukeplanen min, og dette er faktisk første gang i mitt liv at jeg irriterer meg over treningsforbud! Man skal visst helst vente 3 dager før man bedriver "hard, fysisk aktivitet", men jeg snek meg ut på 2 rolige turer i helgen. 

Det begynner nemlig å bli litt krise. Ida's Premietabell varer egentlig kun til 1. september og innen den tid skal jeg helst ha syklet 55 turer. Pga tanna har jeg riktignok fått en liten utsettelse, så jeg får telle turer til søndag 4. sept. 21 dager og jeg har 13 turer igjen. Puh. Jeg kjenner jeg blir sliten bare av tanken på å sykle 5 dager i uka. Jeg syns 3 hørtes voldsomt ut. 

For å friske opp litt: 

Om jeg ender på mellom 40 og 55 turer så får jeg en superfin premie. La oss bare si at det involverer flerfoldige timer i Bogstadveien. Om jeg klarer 55 eller mer (hahaha) blir det noe en noe mer langvarig premie, og det beste er at den er 100% sykkelfri! Om jeg sykler Birkebeinerrittet eller lignende så får jeg en ekstra-premie som passer til hovedpremien. Å, jeg har så lyst til å fortelle! Men har altså lovet Ole å holde tett. Hvorfor vet jeg ikke. 

Personlig føler jeg har toget har gått for The Grand Prize. Skole, jobbing, birkenhelg og det hele + 13 sykkelturer? Men jeg kan da ikke gi opp heller? Det har tross alt kommet noen positive bivirkninger av all denne syklingen. 

• I stedet for å gå opp 5 kilo i sommer har jeg kanskje gått opp 1... Okay... Kanskje 2... 
• Når jeg står på tå eller går i høye hæler så popper det ut en klump på leggen som jeg ikke har sett siden jeg danset. Velkommen tilbake!

Der er'n! 

• Jeg tror ikke lenger jeg er i ferd med å få et illebefinnende når jeg går opp lange trapper. 
• Som Ole så fint påpekte for en stund siden: "Du har jo fått myyye mindre cellulitter jo! Du hadde myyye mer før!

Sånn på ordentlig, er det meningen at jeg skal bli glad eller sint av en sånn kommentar???

Jeg har også fått et tilbud som ville gjøre det litt lettere, men også vanvittig mye tyngre. FredagsBirken. 94,6 km. 3,5 kilo på ryggen. Forferdelig mange høydemeter. Det er så langt! Men ifølge Ole så teller FredagsBirken 4 turer. FIRE TURER! Da er jeg tilbake på 3 ganger per uke og det kan jeg jo faktisk klare. Jeg innrømmer at jeg har vært inne på finn.no og søkt etter ledige startnummer. Jeg vurderer det. Men foreløpig går jeg fortsatt på antibiotika og smertestillende hver dag for tanna som er røska ut. Så punkt 1 er å ikke ha vondt i hele kjeven. Punkt 2 er at det ikke regner/sludder og generelt ligner på det været som har vært de siste årene. Punkt 3 er at jeg klarer å TA MEG SAMMEN. 

Dessuten ville jo Birken vært en glimrende mulighet til å vise frem de flotte klærne Ole kom med i kveld.  Han har ryddet i skapet og der lå det noen godbiter fra Assos. Verdens beste bukser!!! Og veldig, veldig stilige jakker om jeg så må si det selv. 

FredagsBirken eller ikke? Det er ukas spørsmål!!!

La meg være dum!

Ok, så har kanskje ikke visdomstenner noe med visdom å gjøre, sånn på ordentlig. Men heldige er de som slipper unna dem hvertfall. Min har krangla skikkelig denne uka. Så kranglete var den at jeg ble nødt til å fjerne den.
Tirsdag: Murring. Verking. Ubehag. Smerte. Verre og verre utover kvelden. Pappa sender sms til tannlege-kompisen sin kl 23 om kvelden, og fikser time til meg morningen etter. Jeg tar ibux og nobligan for å få sove.
Onsdag: Våkner opp med tidenes hangover, og blir minnet på gjennom hele dagen at jeg ALDRI skal prøve dop! Besvimer nesten på badet og må sitte naken på trappa med hodet mellom knærne. Frisk luft hjelper, helt til jeg prøver å reise meg. Løper inn på badet og den første spy-strålen rekker akkurat doskålen. Ingen hyggelig måte å våkne på for Ole. Må be pappa kjøre meg til tannlegen, men før jeg rekker å si noe spyr jeg ned doen deres også. Må fortelle damen som tar bilder av tennene mine at jeg ikke er en raring, bare veldig svimmel. Hun virker som hun tror meg og viser litt sympati, hvertfall helt til jeg løper ut av røntgen-rommet og spyr ned tannlege-doen også.
Jeg håper i det lengste at jeg bare har fått en matbit mellom jekslene, men neida. Tannlegen smiler bredt når han konkluderer med at "joda, denne er det bare å få røsket ut!". Bentent og trangt er det blitt.

Ikke rart jeg syns det har blitt smalt mellom tennene nede:

Ole prøver å få meg til å ta tog hjem, men går til slutt med på å hente meg i Oslo. Han forstår hvorfor jeg insisterte når jeg spyr i bilen hans. Heldigvis i en kiwi-pose.
Torsdag: Svimmelhet og kvalme er heldigvis forduftet. Til tross for at tannlegen forsikrer meg gang på gang at operasjonen ikke er noe å grue seg til, klarer jeg ikke la være. Jeg ler nervøs av et par tørre tann-vitser og lener meg tilbake i den super-komfortable tannlegestolen. Hvorfor selges ikke de som møbler på ikea??? Hadde det ikke vært for det generelle ubehaget hadde jeg sovnet hver gang.
Når tungen, leppen og halve ansiktet er numment og jeg prater like utydelig som en narkis, snittes tannkjøttet opp. Det går fint helt til tannlegen sier han må knuse tanna i flere biter for å få den ut. Når jeg hører lyden av borret og kjenner ilingen nedover kjeven har jeg mest lyst til å skrike høyt og dytte vekk hendene, men i stedet kniper jeg øynene igjen og forsøker "å puste rolig med magen".
Tannlegen har en ekstra hyggelig nyhet når han er ferdig: Jeg kan fortelle resepsjonisten at jeg har lyst på en ny time i november, for den andre visdomstanna mi er nemlig i ferd med å lage bråk den og.
Tilbringer resten av dagen hengende over vasken, klarer ikke å spytte og vil hvertfall ikke svelge, så blodet og sikkelet renner sakte ut. Spiser suppe og rømmegrøt.

Syns ikke dette var så stas:

Idag er det fredag og jeg lover at jeg er ferdig med å synes synd på meg selv. Selv om jeg knasker ibux som sukkertøy. Ha en strålende helg! Min går bort med jobbing og desperate sykkelturer, for å forsøke å berge premietabellen. Det kommer snart en oppdatering om den også. Promise. 

Grenserittet Midt 2011

Så var sommerens andre mål kommet: Grenserittet Midt.
En nysatsing for året - i stedet for å lide oss gjennom 8 mil, gikk starten "på midten" av den lange løypa, Prestbakke. 4 mil er mye hyggeligere enn 8, det skjønner jo enhver potetsekk. Så jeg og Christina meldte oss på i våres, med tanke om at hvis vi hadde et ritt tidlig på sommeren og et på slutten av sommeren, så ble vi selvsagt nødt til å trene mer. Og hvis vi trente mer enn vi tidligere har gjort i sommerferier (les: ingenting), så måtte jo også det bety at grillkos-kiloene for en gangs skyld skulle holde seg unna?!?!
Veeel. Gillkos-kiloene skal jeg ikke si noe mer om, men jeg har fått syklet litt. Ikke mye, men litt. Med sommerferie på hver sin ende av Europa er det ikke så enkelt å trene sammen, så Christina har sverget til Sats.

Siden Ole deltok i EM i Slovakia sto jeg plutselig ovenfor noe nytt:
Jeg, Ida, alene på et sykkelritt???
Jeg har vært med på sykkelritt i hele Norge og Europa i 4 år, men ALDRI har jeg reist alene, og hvertfall ikke for å delta selv. Plutselig måtte jeg tenke på alt! Umbraco-nøkkelen i lomma, henting av startnummer, frakt fra mål til start, proteinbarer og gel, regntøy, skift til etter målgang, overnatting, bil som har plass til sykler (Punto'n ble liten ja)... Det er jaggu mye styr for å sykle 4 mil! Men med mine eksepsjonelle logistikk-evner (kremt) gikk den delen heldigvis smertefritt!

Starten gikk kl 14, fredag 5. august. 
Christina, som ikke hadde satt stumpen på et sykkelsete siden 11. juni, gruet seg skikkelig.
I bussen på vei til start kom det følgende kommentarer:

"Jeg håper jeg punkterer jeg. Hahahaha" (punktering=å bryte. Vi har da ikke med slanger og slikt)
"Vi skal vel sykle sakte?"
"Husk at du har syklet mer enn meg da!"
"Jeg tror jeg blir med bussen tilbake jeg..."
"Jeg håper den lastebilen har stukket av med alle syklene våre. Hahahhaha"

Men, som vanlig var avtalen at vi skulle sykle sammen, så ensomt skulle det hvertfall ikke bli. Etter 3 km kveilet kjedet mitt seg sammen. Det var full stopp, men med litt giring og røsking i det ene og det andre fikk vi det til slutt opp. Etter ca 1 mil skjedde det samme med kjedet til Christina. Etter ca 2 mil hoppet kjedet til Christina av. Etter ca 3 mil hoppet det av igjen. Når det var igjen ca 3 km skjedde det igjen. Men da var hun alene, ettersom vi avtalte at det var "fritt frem" på slutten. Teknisk trøbbel er noe dritt. Mest av alt fordi det er irriterende å stå i grøftekanten mens den ene etter den andre fyker forbi, men også fordi vi ikke aaaner hva vi driver med når vi leker mekanikere. Men som de råtassene vi er fikser vi det meste! Jeg ble faktisk meget imponert over meg selv da jeg klarte å løsne klikkpedalen til Christina før start! Med en umbraco-nøkkel! Helt fantastisk!

Bortsett fra at det ikke fantes teknisk terreng var løypa kjempefin. Masse nedoverbakker, og ikke altfor forferdelige oppoverbakker. Perfekt! Den var også passe lang, jeg var langt ifra utslitt når jeg kom til mål, men sov veldig godt den natten. Riktignok var det ikke alle som syns det var passelige oppoverbakker... Like etter 2-mils skiltet hører jeg en mann rope til en løypevakt like bak meg:

"Dette er vel siste oppoverbakken?"
Løypevakten roper tilbake: "Jada, nå er det strake veien inn! Masse nedover!"

Dette syns jeg hørtes fabelaktig ut, så jeg roper entusiastisk til mannen:
"Er det virkelig sant? Er de siste 2 milene virkelig uten oppoverbakker?"
Akkurat hva jeg sa feil er jeg usikker på, men i det han kommer opp på siden av meg får jeg et surt svar tilbake:
"Du burde kanskje ta hensyn til at det er yngre folk i løypa her enn deg!"
"HÆ?" var svaret mitt.
"Du burde tenke på at det er med yngre folk enn deg, som kanskje er litt slitne og som kanskje trenger litt ekstra motivasjon!" fortsatte mannen i et lite blidt toneleie.

Forklaringen fikk jeg når jeg snudde meg og fikk se en ung gutt, som pustet og peste. Det var tydeligvis sønnen, og faren forsøkte nok å "motivere" gutten med at det ikke var flere oppoverbakker. TIDENES FAIL! Hvorfor tror foreldre at om de lyver for barna sine om vanskelighetsgrad, lengde, utstyr og løypeforhold, så går turen mye lettere? Tror de virkelig at barna ikke oppdager at det ikke var mål rundt neste sving, eller at den "siste oppoverbakken" kom 10 ganger til? Hva med å heller ta en rask stopp i veikanten, drikke litt ekstra, spise en sjokolade?

Men som på Raumergutua har jeg også på Grenserittet lært noe:

• De fleste sykler fortsatt alt for sakte nedover. Ikke brems, TRÅ! Jeg sier det igjen: Halloooo! GRATISTID!!!
• De som sykler korte ritt er blidere enn de som sykler lange ritt. Likevel er det fortsatt stort forbedringpotensiale. SMIL! Vink til de langs løypa og vær glade!
• Ingen hjelper til hvis du står i grøfta og knøler med sykkelen. Ikke jeg heller for den saks skyld. 
• Man trenger ikke være tynn for å sykle. De aller fleste er faktisk helt motsatte. Og det er sjukt imponerende. 

Jeg klokket inn på 1.58 t, Christina på 2.01 t. Helt akseptabelt spør du meg, og særlig med alle de kjede-stoppene vi hadde. Blide var vi selvsagt uansett:

Jeg har vært superheldig og har fått låne sykkelen til Miriam på laget til Ole:

Blåbærmuffins har aldri smakt så godt:

Veldig glade vi slapp unna dette været:

På Grenserittet pynter de med blomsterpotter. Det er koselig:

Mamma's venninne Heidi Holmerud er mye sprekere enn oss, og vant sin klasse i lørdagens rittt:

Sykkelhelgen fortsatte på hytta hos kjekke, snille, fantastiske, spreke og single Simen (jenter kan sende meg en mail, I fix!!!), med nydelig mat kokkelert av Anne-Berit. Så koselig var det at vi lot oss lure med på en 4 kilometers løpetur lørdag kveld. Da fikk jeg faktisk hakeslep av både meg og Christina. 

Alt i alt var dette en så positiv og hyggelig opplevelse at allerede nå er planen å melde seg på neste års ritt. Det er ikke verst for to sofaglade jenter!

Punto'n og jeg.

Innimellom kan jeg forstå hvorfor jenter og biler ikke er kjent for å være helt på lag. Helsike heller, noen ganger skjønner jeg hvorfor Ole blir frustrert over mine tekniske evner... men hallo, det burde faktisk ikke gå an å sette batteriet til digital-kameraet inn feil vei... og oppned... Det skled rett inn, jeg trengte ikke dytte i det hele tatt!! Uansett, jeg har nettopp vært på butikken. Det er sol ute og overraskende varmt. 
Og klimaanlegget mitt har gått dukken. Jeg har sittet hele veien hjem og tenkt på grusomme høye summer, 100tusenvis av kroner, som dette kommer til å koste meg! Jeg er våt av svette, og ikke bare fordi bilen er kokvarm. Jeg aner ikke hva det koster å fikse en bil, men jeg har jo hørt det er dyrt. Jeg har air-condition på fullt, og fortsatt blåser det bare lunka luft. Det var først når jeg begynte å bære inn matvarene at det gikk opp et lite lys... Bokstavelig talt.

Av:

På:

Jauda...

Tapas ala Pappa

Jeg har nettopp funnet ut hvor mine mindre begavede kokke-evner stammer i fra. Vi er på hytta og pappa spurte idag tidlig hva vi skulle ha til middag i kveld. Ingen hadde noen gode forslag så han erklærte: Vi lager tapas!
Alle stemte ja, men så dukket det, ifølge pappa, opp et problem:
"Da må vi til Lillehammer for å handle da. De har jo ingenting på Kiwi'n på Sjusjøen."
Det er jeg uenig i. Til tross for at matbutikken kun brukes av hyttefeltene rundt, er det en helt standard Kiwi-butikk med akkurat det samme utvalget du finner på Kiwi i Lillestrøm. Ikke at det er noe å juble for, men selv jeg klarer å snekre sammen litt enkel tapas fra Kiwi. Så det ble aldri noen matvarehandling i Lillehammer. Pappa kjørte til lokal-Kiwi'n for å handle, og dette er hva han kom hjem med:
 

1 pakke Bali-saus til 5 porsjoner. 2 Pasta di Parma til 4 personer. 1 Bali-gryte til 3 personer. Og kylling til 4 personer.
Disse ingrediensene klarer INGEN å lage tapas av. Så jeg spurte pappa:

"Hva er egentlig planen med dette?"
Pappa svarte entusiastisk:

"Jeg tenkte vi kunne lage litt av hvert. Bali kyllinggryte til forrett, pastarett med ostesaus til hovedrett og kylling i Bali kyllingsaus med ris til tjaa... 2.hovedrett!

?????????????

En ting er sikkert: Pappa har misforstått konseptet Tapas. 2 Bali-smaker blandet med pasta i ostesaus??? Det kan umulig smake godt. Vi har heldigvis funnet en pakke ris i skuffen, og selv om pappa ikke kjøpte fløte til hverken saus eller gryte har vi litt skummetmelk som sikkert er myyyyye sunnere uansett! Og han har faktisk kjøpt en pose med ferdig hakket salat, så det blir vel noe ut av det. Men neste gang vi vil ha tapas tror jeg vi sender noen andre i butikken...

GULL :-)

NM-helgen er over, og for en helg! I strålende solskinn gikk startskuddet, og mine nerver var i helspenn. Kvalm, skjelven og utafor er stikkord som passet bra på meg lørdag. Jeg var grisenervøs! Ikke for at Ole skulle tryne i en utforkjøring og skade seg - nei, jeg regner da med at han har kontroll på slikt! Men jeg vet hvor mye den tittelen betyr. Forresten, ikke tittelen. Men trøya!! Å kunne stå på startstreken i Italia, England, Tyskland, Frankrike, hvor som helst igrunn, med flaggtrøye på brystet, det er stort. Da vet alle konkurrentene at du er best i hjemlandet ditt. Det gir en ekstra selvtillitsboost og litt ekstra respekt fra konkurrentene. Tror jeg. Helt ærlig har jeg ikke peiling, men det er sånn jeg innbiller meg det. Hvertfall hadde det føltes sånn for meg om det var jeg som syklet med en slik en.

Ole trøkket til etter et par runder og tok ledelsen. Det holdt inn, og han kan enda et år kalle seg Norgesmester, og attpåtil få lov til å bære den prestisjefylte trøya. Ikke verst.

Jeg er i hvertfall superstolt.

Pallen: Ole 1., Ola Kjøren 2. og Håkon Austad 3. plass. Massevis av bilder på Terrengsykkel.no

Oppussing.

Da har bloggen fått en liten oppussing. Min snille, kjære Ida har holdt ut med maset mitt og snekret sammen et fin-fint bloggbanner for meg.

En annen ting som skal pusses opp er Norgesmester-trøya i terrengsykling. I morgen, lørdag 16. juli, arrangeres NM i Horten. Forhåpentligvis bytter ikke mestertrøya eier, forhåpentligvis fortsetter nemlig min flinke Ole å bære den et år til. Forhåpentligvis. Jeg har trua. Min Ole er nemlig ganske flink til å sykle, til og med der hvor det ikke ser ut som det går an å sykle. Det er andre som også er flinke, men min Ole er best. Jeg står ved siden av startstreken i morgen, kl 16.30, med skjelvende knær og høy puls. Det håper jeg veldig mange andre gjør også. Heiagjenger er viktig, og terrengsykling er kjempegøy å se på. Så ta turen til skogs i morgen, hei frem Norgesmesteren og vær med å skape knallstemning.

Jeg håper Ole kan kle seg sånn på søndag også: