Julegaven med stor J.

Det er på høy tid jeg forteller hva jeg fikk til jul. Mer spesifikt: Hva jeg fikk av Ole til jul. Grunnen til at det har tatt 50 dager å skrive dette innlegget er fordi jeg egentlig ikke vet hvordan jeg skal fortelle om det, uten å høres ut som en meget bortskjemt jente som i tillegg liker å skryte av det. Jeg har nå kommet frem til at det er umulig å unngå akkurat det, derfor må jeg allerede nå bare forberede deg på at du ikke kommer til å like meg spesielt godt når du har lest ferdig.

Til jul fikk jeg en boks.

Jeg er veldig glad i bokser, men det alene hadde kanskje vært en smule skuffende. Men vent til du hører hva som var oppi boksen. Du skjønner, til tross for lite gjennomtenkte kommentarer om både trening, vekt og cellulitter, er Ole overraskende dyktig på gaver. Når jeg tenker meg om kan det jo være at Ole ser seg nødt til å være dyktig på gaver, nettopp på grunn av de lite gjennomtenkte kommentarene...
Uansett, jeg har vel fortalt om alle de hjemmelagde kortene har har laget? Om den gangen jeg oppdaget at strykejernet var fullt av rosa glitter fordi han hadde laget bursdagskort til meg? Eller om den gangen jeg åpnet et kort med sløyfe på og det stakk en diamantring opp av esken han hadde integrert inne i kortet? Om den hjerteformede sjokoladekaken og alle de langstilkede rosene? Vel, i år toppet han alle de overraskelsene til sammen!
Før jeg fikk åpne boksen måtte jeg lese kortet. Sammen med en rekke velvalgte adjektiver om mitt tålmodige vesen sto det dette: "Jeg kunne skrevet hva julegaven din er i dette kortet, men siden det er ca 50 år siden vi landa på månen har jeg pimpa opp meldingen litt."

Oppi esken lå det en Samsung Galaxy Tab.


Jeg skjønte nokså raskt at den ikke var til meg. I høst vant jeg en iPad på NSF's studentkonferanse, og Ole har en Galaxy tab. Ingen av oss bruker lesebrettene spesielt mye, de er fryktelig overvurderte! Har du ikke en selv, så ikke kjøp en heller. Etter ca 1 time slutter det å være gøy med gigantiske angry birds som flyr over skjermen i knallklare farger, og da begynner du å skjønne at du egentlig burde brukt pengene på noe annet.


Galaxyen var dekket med en passpartout. Sånn man har i bilderammer ja.

Ole, som satt å så på at jeg pakket ut, forklarte at jeg skulle trykke på play. Da dukket denne filmen opp:

Skjønner du nå dilemmaet mitt? Hvordan skal jeg fortelle folk at jeg fikk en reise til Italia, på et fantastisk hotell, med Andrea Bocelli-konsert utendørs en sommernatt, uten å høres ut som en bortskjemt skrytepave??? 

Men du kan jo forestille deg hvor overrasket jeg ble. Og hvor glad jeg ble! 

12. juli sitter altså jeg og Ole i skumringen på en gressslette i Italia, med Andrea Bocelli foran oss. 

Jeg kan ikke forestille meg en mer fantastisk og romantisk opplevelse og jeg gleder meg så enormt!

Men, et spørsmål: Hva sier man til noe sånt? Først var jeg jo helt stum, og gapte bare mot skjermen. Deretter prøvde jeg meg med "Tusen takk", men det virket liksom litt platt. Det hjalp ikke at han pakket opp gaven fra meg etterpå - greit at det ikke er en konkurranse, men akkurat da kunne jeg jo ønske at jeg hadde vært litt mer kreativ enn en skjorte og en parfyme... Selv om det var det han ønsket seg. 

Nå skal det riktignok sies at han ikke spiller etter reglene! Avtalen var max femtenhundre, og at vi skulle "keep it simple". Når desember er fylt med praksis, eksamen og Gran Canaria-tur er det ikke så mye tid til julegaver. Trodde jeg. 

Men der har dere altså forklaringen på hvordan man får tillatelse til å reise bort 90% av vinterhalvåret for å sykle, og i tillegg bruke så og si all tiden man faktisk er hjemme i sykkelboden, uten at man ender med en piss-sur kjæreste;

Italia. Sommer. Bocelli. Så enkelt som det. :-)

Bilen min og jeg.

Dette er egentlig en av de hendelsene hvor man må ha vært der for å synes at det er morsomt. Likevel kan jeg ikke la være å prøve å få dere til å forstå hvordan det føltes å være meg igår ettermiddag.
Bare på sykepleieutdanningen går det ca 400 studenter, på hele høgskolen flere tusen. Likevel er ikke skolen i nærheten av å matche det tallet med antall parkeringsplasser, så hver morning ved 9-tiden er det stappfullt. Folk parkerer dobbelt, i grøfta, langs veien, i veien. Overalt. I går morrest var jeg faktisk så heldig at jeg fikk skviset den lille puntoen min mellom to biler som tydeligvis syns de var store nok til å okkupere 1 1/2 plass hver. Uansett, jeg var superstressa, husket akkurat å låse bilen og spurtet inn til forelesning.

Da jeg kom ut igjen ble jeg usikker på hvilken rad jeg sto på. Selv om det ikke er nok parkeringsplasser så betyr ikke det at parkeringen er liten. Tvert i mot. Den er stor. Utstyrt med den automatiske fjernkontroll-nøkkelen (hva heter slike? Jeg kaller den bare "trykker'n") begynte jeg å gå i retningen jeg satte fra meg bilen. Jeg hørte låselyden og fant bilen, men idet jeg nærmet meg var det en dame som ropte på meg. Hun trengte hjelp til å få ut bilen sin og lurte på om jeg kunne vinke henne bakover så hun fikk lirket den ut.
Damen kom seg ut, og fornøyd med å ha tjent et par ekstra karma-poeng snudde jeg meg mot min egen bil.
Idet jeg snur meg får jeg øye på en kjekk fyr på vei i min retning. Skikkelig kjekk. Så kjekk at jeg umiddelbart angret på at jeg hadde slumret vekkeklokka lenge nok at jeg ikke rakk å sminke meg. Ikke et drag med mascara-kosten engang. Håret var samlet i en dusk og jeg så generelt sett svært lite sjarmerende ut. Som en bonus hadde jeg på meg "uggs" til 5 pund fra Primark med hull i tuppen. Jeg vet uggs er stygge i utgangspunktet, men fake uggs er enda styggere. Men hallo, det er som å gå i tøfler! Men jeg skal kaste de nå.  Lover.  Kanskje.
Enkelt forklart så jeg ut som en boms.

Dette var looken jeg gikk for:

Jeg vet jeg har en fantastisk kjæreste, og jeg er overhodet ikke interessert i å bytte han ut. (Med den looken der hadde jeg nok ikke klart å bytte han ut heller!) Men det er nå en gang sånn, at jeg likevel ikke vil at så kjekke menn skal se meg så lite velstelt.
Derfor fortet jeg meg bort til bilen min og rev opp døren for å komme meg raskest mulig vekk derifra. Da roper han:

"Hei!"

Jeg stopper opp, halvveis inne i bilen og ser spørrende på han.

"Skal du ta bilen min?" spør han og peker på meg.

Jeg stirrer bare dumt på han. Er dette en spøk jeg ikke forstår?
Jeg kikker på bilen og deretter inn i bilen og skjønner ingenting. Sånn cirka sånn gikk tankene mine:
"Den er burgunderrød. Min bil. Den er liten og rund. Min bil. Den har samme farger innvendig. Min bil. Den er parkert der jeg satte bilen min. Min bil. Jeg låste den opp med trykker'n. Min bil. Vent litt... Er de setene sorte? Har ikke jeg blå seter? Hvem har lagt refleksvesten min i døra?"
Så får jeg øye på volkswagen-logoen på rattet.

"Å HERREGUUUUD! JEG HAR TATT FEIL BIL!"

Dette sa jeg faktisk høyt og mannen stirret på meg med et blikk som sa
"Ditt nek. Velkommen etter".
Jeg knakk sammen i en barnslig latterkrampe og hikset ut usammenhengende setninger, fortsatt med døra til hans bil på vidt gap og med meg halvveis inne i den.

"Jeg har tatt feil bil! HAHAHAHAHAHA! Bilen min står ved siden av din! HAHAHAHAHA! De er begge burgunderrøde! HAHAHAHAHAHA! De ligner på hverandre! HAHAHAHAHAH! Jeg prøvde å stjele bilen din! HAHAHAHA! Unnskyld! HAHAHAHA! Jeg mener det assa, unnskyld for at jeg stjal bilen din! HAHAHAHA!"


Jeg lover; han lo ikke en eneste gang. Etter hvert som jeg fikk  summet meg  tatt meg sammen, forsøkte jeg å beklage på nytt samtidig som jeg, rød i toppen, lukket døren til hans bil og skyndte meg bort til min egen. Han hadde visst en automatisk fjernkontroll-nøkkel han også, og hadde låst opp bilen før jeg rev opp døren.

Jeg skulle ønske historien endte der. Tro meg. Jeg liker ikke å fremstå som en komplett idiot. Det er ikke alltid det skinner gjennom til utsiden, men jeg er ikke dum! Jeg klarer bare ikke å kjenne igjen bilen min.

Idag gikk jeg nok en gang til parkeringsplassen med fjernkontroll-nøkkelen i hånda for å finne bilen min. Jeg fant bilen, men fjernkontrollen virket ikke. Det skjer iblant når det er kaldt nok. Jeg stakk nøkkelen inn i låsen og oppdaget at låsen var fryst igjen. Det skjer også når det er kaldt nok. Jeg gikk over på passasjer-siden og forsøker å stikke nøkkel inn der. Forsatt fryst igjen. Nå begynte jeg å bli både sint og frustrert, hvordan skulle jeg komme meg inn i bilen? Trykker'n fungerte ikke og nøkkelen ville ikke vris rundt.
Dere kan jo bare forestille dere hvor dum jeg følte meg når jeg oppdaget at jeg hadde gjort samme tabben igjen. 2 DAGER PÅ RAD! Jeg følte meg så dum at jeg har vurdert ca 20 ganger idag om jeg skal droppe denne delen av historien. Det skal jo ikke være mulig?
Når jeg kikker inn i bilen ser jeg den samme refleksvesten i lommen på døra. Og volkswagen-logoen på rattet. Jeg kunne ikke gjøre annet enn å skrive en lapp og feste under vindusviskeren hans:

"Nå er det på tide av vi slutter å parkere ved siden av hverandre. Du kommer ikke til å tro det, men jeg prøvde nettopp å låse opp bilen min og ble rasende når jeg skjønte at låsen var fryst igjen... Helt til jeg oppdaget at jeg forsøkte å låse opp feil bil... Jeg lover, jeg er egentlig smart! Jeg klarer bare ikke å se forskjell på en Punto og en Polo. Hilsen biltyven."

Og her er bildebeviset på hvor uvitende jeg er når det kommer til bilmerker:

Dere må jo forstå at jeg kunne ta feil mellom disse? 2 dager på rad...?

Nå er det heldigvis helg, og jeg skal ikke parkere på skolen på lang tid. Fra mandag av er det nemlig praksis i hjemmesykpleien, så forhåpentligvis slipper jeg å støte på Polo-mannen før til sommeren igjen. 

God helg!

Godt nytt år!

Vi er godt igang med 2012. Desember går alltid grusomt fort, og med 12 dager i Sykkelhuset på Gran Canaria, er det ikke rart at det gikk ekstra fort i år. Juleferien ble videre tilbragt på hytta, en fast tradisjon.
Når vi nærmer oss nyttår begynner jeg, som alle andre, alltid å tenke på året som gikk. Nå skal ikke jeg lage en oppsummering av 2011, men det første som slo meg var hvor likt alt er år etter år. Et helt år har gått uten at noe som helst har forandret seg? Er det mulig?
Videre begynte jeg å få litt hetta. Har jeg virkelig stagnert i en alder av 24 år?
For et år siden hadde jeg nettopp kommet hjem Gran Canaria, feiret jul på hytta, spist alt for mye sjokolade, (faktisk så mye at at senga knakk!!!), jeg gruet meg til nok et hardt skolesemester, gruet meg til at Ole skulle reise bort for vinteren og gledet meg til sommerferien.
Jeg kunne strengt talt bare trykket på "copy paste" så kunne jeg sett hva som ville skje i Desember 2012.
Riktignok er alle sengene like hele i år.

Er det en ting jeg er redd for så er det å stagnere, så inni hodet mitt hadde jeg allerede planlagt å flykte til en ashram i India, ala Elizabeth Gilbert i "Spis. Elsk. Lev". Så, like før jeg begynte å få åndenød, kom jeg på et par ting som har skjedd og et par ting som skal skje.
I 2011 jobbet jeg for første gang på en psykiatrisk institusjon, noe som var utrolig spennende.
Jeg hadde hvertfall 10 utenlandsturer, hvorav hvertfall 5 av dem var til byer jeg aldri har besøkt før.
Jeg syklet Raumergutua. Jeg syklet Grenserittet. Jeg var med på en Norgescup i terrengsykling. Herregud, jeg syklet til og med Birken!! Det siste vil jeg forresten ikke gjøre igjen.
I 2012 er jeg endelig ferdig utdannet sykepleier. 3 år på skolen skal avsluttes.
Det blir nok en tur eller to over landegrensen i år også. Noen få er allerede planlagt, og den jeg gleder meg aller mest til skal jeg snaaart fortelle om.
Jeg håper jeg blir pendler høsten 2012. I så fall dreier det seg om pendling fra pikerommet til en spansk øy. Vi får se.
Jeg får ny sykkel! En superstilig hvit og lilla fulldempet Scott Contessa.

Med andre ord slipper jeg heldigvis å flykte til India. Jeg stagnerer ikke enda.

Godt nytt år!

Krøller.

Kusinen min, Marte Blix Iversen 14 år, fikk i skoleoppgave å skrive dikt. Sjangeren heter vistnok "kamp-poesi", en sjanger jeg ikke kan huske at vi hadde i norsktimene for 10 år siden...

Diktet ble, etter ivrig oppfordring fra mamma'n hennes, lest høyt på Lille Julaften. Det jeg (og dere andre i familien, bare innrøm det!) mistenkte at skulle bli en pinlig affære med skole-rim ala "roser er røde" viste seg å fremkalle høye latterbrøl i hele stua. Diktet er altfor bra til å gjemme seg i norskskriveboka til Marte, så jeg har fått lov til å poste det på bloggen min. Dere får dessverre ikke æren av å høre Marte lese det høyt, men dere får legge litt sjel i fremføringen for dere selv.
Jeg gleder meg til flere skriblerier Marte!

Krøller. 

Det er no dritt. 

Shit!

Det jeg ønsker meg mest av alt, 

er det rette håret som er søstra mi sitt.

Men sånn har det nå en gang blitt,

at ser du et krøllete hår, er det mitt

brusete og slitt

svart på hvitt.

Men jeg har blitt bitt,

av fasinasjonen for en duppeditt.

Den kalles en rettetang

og kan holde håret rett hele dagen lang

og PANG!

så er det søte liv igang.

Men det ekke så lett,

alt ekke så fett.

For vil du at håret skal holde seg rett,

må du ha litt vett.

Ikke gå ut i regnet sier jeg deg,

men hvis du allikevel velger å trosse meg,

ikke kom til meg,

når du er trist og lei,

fordi kjæresten din dumpa deg!

Hva var det han sa? spør jeg da.

"Krøller, svære bøller, 

de henger faen meg rundt hue ditt som digre møller!"

men ikke skyld på meg,

jeg bruker jo hele detta diktet på å advare deg!

Så glem alt du vet,

om bra personlighet,

om å ikke være fet,

og å være en del av en menighet.

Det er ingen som bryr seg om hvor bra

du er på innsia da.

Ingen som går i fyr når du forteller hvor du kommer fra.

Ja, 

hvis du ikke finner en som er helt ute da,

som er det folk kaller "bra".

Som bare bryr seg om hva slags verdier du skal ha.

Sånne genier som folk sier

skal du lete lenge etter i da',

sånne fins det jammen ikke mange a'!

Det folk tiltrekkes av er hår.

Ikke om du har fine lår,

hva slags karakterer du får,

eller hvor sexy du går.

Ønsk deg en rettetang til jul i år,

og si hade hæsjens hælvetes krølle-hår!

Uansett om du er sær

ingen bryr seg egentlig om klær,

om du har nylakkerte tær,

eller om magan din etser ut som en kilo med gjær!

Det som er viktig her, er:

Ha alltid en rettetang nær

og ikke gå ut i alt av vær.

Varmt eller kaldt

vinter, sommer, vår eller høst

rettetang er et møst! 

Dette er altså håret som skaper slike bekymringer:

Bøllete møll-krøller:

Heller ikke oppsatser er bra nok for Marte:

Det er Marie, søsterens hår hun ønsker seg:

Sykkelhuset 2011

Det har riktignok vært offisielt noen dager nå, men med verdens tregeste nettforbindelse er det ikke så enkelt å oppdatere. Jeg er endelig på plass i Sykkelhuset, Norges desidert tøffeste reality-ekspedisjon! Det er Henrik Alpers som er seriens produsent og første episode kan du sjekke ut her: Sykkelhuset

Episoden med min ankomst kan sjekkes ut her: En dame i sykkelhuset

Det er et vanvittig tøft liv i sykkelhuset. Hittil har jeg, som eneste jente, bodd 7 dager sammen med 7 sykkelgutter. Hver morning blir vi vekt kl 8 av Frederik Wilmann som synger og tramper. Deretter må jeg faktisk tilbringe mange timer alene på solsenga mens alle guttene sykler. Hver dag må vi selv bestemme hvilken restaurant vi skal spise på. Spørsmålene hoper seg opp hver gang: Italiensk, kinesisk, spansk eller japansk? Amadores, Puerto Rico eller Meloneras? Vin eller ikke vin? Dessert eller ikke dessert?
Presset er enormt, men vi forsøker å holde ut.
Det verste er når noen blir stemt ut, og som dere kan lese på Alpers sin blogg er utstemningene noe av det mest følelsesladede vi noensinne har opplevd. I går mistet jeg Alias-partneren min, Svein-Erik. Hvem jeg skal spille på lag med nå aner jeg ikke, men det blir nok aldri det samme igjen.

Serien oppdateres her nesten daglig.

Spennende nyheter!

Jeg har en liten hemmelighet som snart kommer ut. Jeg har søkt om å være med i en realityserie og har kommet inn! Foreløpig er det ikke offisielt hvilken enda, men det er en av tidenes tøffeste ekspedisjoner... Jeg er faktisk på vei, i fly, til stedet akkurat nå! Oppdatering kommer når jeg får lov til å slippe nyheten. :-)

Bilder & Blåskjell

Siden det har gått så lang tid siden sist jeg oppdaterte bloggen regner jeg ikke med at det er noen som leser den lenger heller. Siden det sannsynligvis ikke er noen som leser, så trenger jeg heller ikke å skrive så veldig mye. Blåskjell-historien får dere da. Riktignok 2 måneder forsinket. Foreldet vil kanskje noen si, men her kommer det uansett litt bilder fra en herlig høsttur til St. Raphael, Frankrike:

Er det rart vi koste oss her?

Årsaken til at vi var der var selvsagt sykling. Roc Azur er et kjempestort ritt, men fordi det går såpass sent på året er det alltid veldig jovial og god steming, både før, underveis og etter. Her er to stk (av mange!) som faktisk sykler tandem. Imponerende i den løypa.

 Lars-Frederic Nordbakken er fast mekaniker for Raumerrytterne. Vi og Christina utgjorde helgens langeteam. Vi strøk med glans på den oppgaven! Jobben er igrunn enkel nok: Gi syklistene drikke. Problemene oppstår når tidsskjemaet er så tett at man ikke rekker i mellom punktene. Legg til fremmed land, ikke fransk-talende, kø, ukjente veier og stress. Det endte med at de stakkars juniorgutta våre ikke fikk drikke, og jeg har fortsatt dårlig samvittighet! Det var tross alt nokså varmt. 

Simen derimot, han fikk drikke! Så litt nytte gjorde vi tross alt.

En uheldig Simen får hjelp av Røde Kors. 

Alle tøffe gutter har bandasje!! Forresten! Tidligere i år tipset jeg om at denne karen her var singel og på leting. Søket er herved avblåst! Dere må slutte å ringe han halv fire om lørdagsnatten!!! NOK ER NOK!

 Dette er Truls og Carina. Vanligvis er de to fredelige, vennliginnstilte mennesker. Hva vi har gjort for få dem på nakken er uvisst, men dette er altså de skyldige som ANBEFALTE blåskjellene på det sterkeste. "Dere MÅ prøve blåskjellene" sa de. 

"Okay" sa vi "Blåskjell blir det!"

Nå skal det sies at de også spiste blåskjell, men de visste hvilken skål kokken hadde lagt de giftige i. True story.

Dette er juniorgutta. De spiste ikke blåskjell og var fornøyde med det.

Dette er kusine Christina. Ja, det er hun som fikk klikkpedaler i sommer. Hun har kommet seg nå og gleder seg til og med til ny sykkelsesong. (HAHAHA)

Og her er altså jeg og Ole. Allerede på bildet under teksten kan man jo se at det er noe alvorlig galt med Ole. Okay. Her er altså historien: 

Syklingen var overstått, og alle vi norske gikk ut for å spise middag sammen. Vi var 6 stykker som bestilte blåskjell, og Carina og Truls hadde helt rett: Beste blåskjellene jeg noen gang har smakt!

Problemet var at ingen hadde advart Ole mot å spise skjellene som ikke hadde åpnet seg. Blåskjell er som kjent levende og man skal visst ikke spise skjell som ikke er helt åpne da disse kan ha dødd før tilberedningen og dermed være råtne. Siden blåskjell allerede ser ut som gule busemenn antar jeg at det ikke er så lett å se om innholdet er råttent eller ikke. 

Vi antar at det er feilen til Ole ligger. 

Tilbake på soverommet etter en hyggelig kveld klager Ole over at han er kvalm. Jeg har et par kilo for mye, men at jeg gjør kjæresten min kvalm er det heldigvis noen desserter til. Årsaken måtte være noe annet. Det ble et par glass vin også, så han antok at det skyldtes rittet på dagen, solsteika, kanskje litt lite væske og et glass vin for mye. 

Jeg sovner, men senere på natten vekker Ole meg og sier han har så vondt i magen. I tillegg fryser han og skjelver under dyna. 

Ja, jeg vet. Her burde sykepleieren i meg trådd til. Det er bare det at jeg ikke har en iboende pleierske. Det lille som er der fungerer kun på jobb. Jeg var trøtt og ba han prøve å sove han også.

I stedet går han på badet og kaster opp. Han kommer tilbake og begynner å vri seg som en mark fordi han har så vondt i magen. 

"Du må ringe en lege" stønner han.

La meg minne om at klokka var 4 om morningen i FRANKRIKE. 

Jeg ringte forsikringselskap og ble henvist til et legekontor. Der snakket de kun fransk. Selv om jeg kan sangteksten til Christina Aguilera og de andre jentene i "Lady Marmalade" så var ikke det mye til hjelp. Ei heller L´oreals "Pasque je le vaux bien" gav utslag. 

Til slutt stotret damen frem "You call ambulance" og et telefonnummer. 

Altså, jeg ringer ikke nødnummeret fordi kjæresten min har feber og oppkast. Ole var igrunn enig i det og vi fant ut at vi skulle se an om det gikk over. Det gjorde det ikke. 

I løpet av 5-10 minutter ble det myyye verre. Ole lå i fosterstilling og ropte av smerte. På nødnummersentralen snakket de engelsk, men til tross for haugevis av forklaringer om at hvilket leilighetskompleks vi bodde på, hvilken by og hvilken leilighet, så MÅTTE de ha adressen! Det er fortsatt totalt uforståelig for meg. Når jeg kom til Nice trykket jeg inn "Cap Estereel" på GPS'n og det dukket opp. Ambulansen har visst ikke GPS.

Eksakt adresse hadde vi selvsagt ikke, så jeg måtte vekke Simen, få han til å passe på Ole, mens jeg løp avgårde mot hovedhuset for å finne noen som snakket fransk og visste hvilken adresse vi var på. 

Nevnte jeg at jeg løp rundt i rosa silketruser med sløyfer i sidene? Sikkerhetsvakten jeg møtte på så meget forskrekket ut og snakket heller ikke engelsk, men denne gangen kunne jeg heldigvis bare gi han telefonen så snakket han fransk med nødsentralen. 

Ambulansen ble sendt, og de stormet opp på soverommet med oksygen, blodtrykksapperater og båre. 

Rommet de kom inn i var ikke akkurat delikat, Ole hadde dekorert veggene med halvfordøyde blåskjell. 

Jeg trodde litt av poenget med ambulanse var at de kunne kjøre fort, men dette var virkelig den tregeste bilturen noensinne. På humpete småveier sneglet de seg fremover og jeg satt bak uten utsikt. Bilsyk? Å jadda. Vel fremme på sykehuset og ute av bilen begynner JEG også å kaste opp. Jeg var så flau at jeg hadde lyst til å hevde at jeg også hadde spist råtne blåskjell.

Natten ble altså tilbrakt på sykehuset. Morningen etter var nesten Ole piggere enn meg og kvelden kunne tilbringes i Cannes.

Hva lærte vi?

1. Ikke spis blåskjell

2. Vit alltid eksakt adresse for hvor du oppholder deg.

 Verdens kosligste gutter å være på tur med, ikke verst når den yngste er 16 og den eldste 28: