Raumerrittet 2011

Så var lørdagen der. Den jeg hadde gruet meg til i ukesvis. Det var ikke prestasjonspresset som gjorde at jeg gruet meg, tvert i mot. Det hadde jeg drept for lengst ved å aldri rikke fra påstanden min om at dette skulle bli en tur.
Ikke en konkurranse, men en tur. Det var heller minnet fra to år tilbake som var årsaken til den ugne magefølelsen, den juni-lørdagen for to år siden hvor jeg følte jeg var mer død enn levende da jeg krysset målstreken på Hellerudsletta. Det var klart for Raumerrittet!
Magefølelsen ble ikke bedre da Borghild Løvseth, trønder-syklist, spurte meg etter sin gjennomkjøring av terrenget fredag kveld:

"Bruker det å være mye vann i den elva i første terrengparti?"
"Hvilken elv? Det er ingen elver i første terrengparti?" spurte jeg.
"Joda. Det er hvertfall det nå" svarte Borghild.

Kl 02.00, natt til lørdag, begynte jeg å få skikkelig hetta. Jeg fikk ikke sove, magen lagde rare lyder, og jeg svettet ved den minste bevegelse. Ole sov på hotell med resten av laget, og svarte ikke på meldingene jeg desperat sendte han.
Redningen ble Frederik Wilmann. Han ble overfalt på Facebook-chatten med noe lignende:

"UUUUUUUVVÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆ! Hva har jeg begitt meg ut på??? Dette går aldri i verden bra! Jeg er så nervøs!!! Det er så vått i skogen!! 4 mil er altfor langt for meg!! Jeg har ikke trent på over en uke!!! HJEEEELP!!!"

Svaret fra Frederik var helt avslappa, rolig og tydelig:

"Slapp av Ida. Dette fikser du. Du kjører på overskudd du. Det er riktig å være nervøs. Det skal man være før ritt. Bare tenk lykkelige tanker. Tenk på shopping!"

Ikke noe sludder som at jeg skulle fokusere på målgang, disponere kreftene riktig underveis, ikke noe piss om at smerte er midlertidig, ære er for alltid.
Bare tenk på shopping. Det er nok det beste rådet jeg noen gang har fått. Jeg tenkte på shopping jeg, og det fungerte utmerket. Lørdag morning kom, jeg pakket bagen, tok på fin-trøya jeg fikk av mamma og pappa for et par år siden. Den er litt kort, men veldig fin.

Litt uklart, men den rosa kladden er meg:

Startskuddet gikk, og vi satte igang. Som nevnt tidligere skulle jeg og Christina sykle sammen hele veien. Den planen fulgte vi slavisk. Ingen skulle sykle alene her nei! På Raumergutua sykler man kun det første terrengpartiet, før man svinger av til Gjerdrum og starter på tilbakeveien til Hellerud.
I første terrengpartiet ventet et deilig gjørmebad. Jeg så ikke en eneste stein eller rot, alt var dekket av et tykk søle. Det ble mye gåing, men jeg syklet litt. Ikke mye, men litt. Litt oppi skauen møtte vi på en ivrig heiagjeng! Der sto Grethe (mamma til Ole) og Lena (fra Romeriksåsen sk).
"Se, jeg sykler!" skrek jeg.
Grethe hadde nemlig kommet med antydninger om at hvis jeg ikke satt på sykkelen i gjørma skulle hun mobbe meg fælt. Jeg fortalte om en sjokolade jeg hadde funnet i gjørma, og i motsetning til syklistene rundt meg virket de meget imponert! Heiagjenger er viktig. Det gjør det SÅ mye morsommere når man strever seg fremover.

Ikke engang Ole klarte dette særlig bra:

På drikkestasjonen i Gjerdrum tok vi oss en vel fortjent matpause. Vi ble servert både powerrade, bananer og boller. Klok av skade styrte jeg langt unna bollene, men jeg fikk i meg en medbrakt energibar. De av dere som synes det hørtes godt ut med boller på sykkeltur, og ikke forstår hvorfor jeg takket nei, kan prøve å spise en hvetebolle med høy puls og tørr munn. 

De siste 2 milene var nok litt tøffere for Christina enn meg. Det er ingen hemmelighet at jeg har syklet litt mer enn henne, og det er jo oppløftende å se at treningen gir litt uslag. Who knew!?!? Ved målgang ventet en hyggelig overraskelse. Min yngste kusine Amalie hadde møtt opp som heiagjeng! Hun filmet en liten snutt av spurtoppgjøret mellom meg og Christina, men hun har holdt mobilen sidelengs og jeg vet ikke hvordan jeg vrir og vender på filmer. 

Her er også noen bilder etter målgang:

(Lapskaus har aldri smakt deiligere)

Amalie, meg og Christina:

Ingen er mer overrasket enn meg når jeg nå skriver følgende: Det var KJEMPEGØY å være med på Raumerrittet. Selv om  Fordi jeg syklet den korteste distansen var det veldig passe utfordrende, jeg var absolutt ikke nær døden når jeg gikk over mål og jeg gjør det hele mer enn gjerne igjen neste år. Jeg vet ikke hvor mange andre som tenkte det samme lørdag kveld. 

Men! En kort avstikker (jeg er god på de altså): Rett etter målgang skjedde det noe koselig! En ung dame kom bort til meg og fortalte at hun likte bloggen min! Jeg har aldri sett henne før, og ble igrunn så satt ut at jeg er usikker på om jeg i det hele tatt husket å takke, men om du leser dette: TUSEN TAKK! Det var virkelig dagens hyggeligste hendelse (til og med hyggeligere enn at Raumerrytterne vant. Neida! Joda..) Virkelig en inspiriasjon til å skrive mer! 

Jeg lærte forresten et par nye ting på lørdag:

• Når man triller/bærer sykkelen i 40 cm dyp gjørme og vipper på maxpuls er det  svært få  ingen som er spesielt lystne på å slå av en prat.
• Hvis du finner en uåpnet sjokolade i gjørma er det ingen som gleder seg med deg, ei heller når du entusiastisk skriker ut: "HURRA!!! Se hva jeg fant!!!". Det eneste svaret du får er oppgitte, tomme blikk.
• De fleste sykler altfor sakte nedover. Hallo? Gratistid?
• De fleste har fryktelig dårlig tid når de sykler ritt. Mitt råd er å roe ned. Det er mye morsommere.
• Syklister bør smile og le mer. Det er ikke verdensfred dere kjemper for uti skogen der. 
• Jeg er blitt sprekere enn jeg var.

Nå skal litt ferie nytes i Hellas sammen med Tina! Det er nok flere nordmenn enn grekere her, men det er varmt og godt. Det blir nok veldig bra. Jeg liker syden, okey?

Oppdatering Ida's Premietabell: 20 turer!

Det er helt vilt, men sant: I helgen rundet jeg 20 turer. Det er 18 turer mer enn jeg syklet i hele fjor, og vi er bare i starten av juni. Dette går jo som en drøm! Jeg innrømmer at Norges berømte sommervær tidvis setter en solid brems på sykkellysten, men stort sett klarer jeg å karre meg ut på mine 3 obligatoriske turer per uke. Et nytt problem har riktignok dukket opp. Jeg har ikke så mye sykkeltøy. Igrunn latterlig med tanke på at Ole's hovedsponsor er en av de største produsentene for sykkeltøy i Norge, men jeg tror han glemmer det innimellom. Jeg stjeler et plagg av han i ny og ne, men jeg har mast på han en stund om litt oppfriskning i garderoben. Greit nok at man skal være litt fargerik, men etter at jeg sendte han dette bilde var han endelig enig med meg, jeg må ha nye klær, jeg ser jo helt dust ut:

En av turene jeg er mest stolt av må være tirsdag 31. mai i Drammen. Jeg hadde en avtale kl 12 og ringte Silje, superivrig hobbysyklist og samboer med en av landets beste terrengsyklister.
Kunne hun tenke seg en rooooolig tur med meg på slep? Jada, men hun hadde kveldsvakt, så om vi kunne sykle før 12?? Silje er en skikkelig morgenfugl, jeg er utpreget B-menneske.
I øs pøsende regnvær sto jeg opp kl 7.30, kjørte gjennom rush-trafikken i Oslo for å være på plass i Lier tidligst mulig. Vi var heldige, regnet gav seg, men fytti rakkern så våt skogen var! Digre søledammer overalt, sleipe røtter og regntunge busker som dusjet oss våte hver gang vi kom borti en. Åsene i Lier er ikke akkurat flate heller, så turen startet med den lengste og bratteste grusbakken jeg noen gang har syklet. På et sleipt, sugende underlag pustet og peste jeg meg oppover for å forsøke å holde følge med den nette og lette kroppen til Silje. Hun liker elsker oppoverbakker! Akkurat på det punktet tror jeg hun har en skrue løs, men jeg skjønner at de blir noe enklere å forsere når kroppen er laget av muskler i stedet for bolledeig.

Men Silje gjorde noe smart: I stedet for å fortelle meg at bakken ikke var så aller verst, ikke så veldig lang, og bare bratt et lite stykke, gjorde hun det motsatte. Hun forklarte akkurat hvor jævlig bratt og lang den var og at jeg sannsynligvis kom til å ville gå av halvveis. Ole, Mamma og Pappa gjør som oftest omvendt. For å lokke meg med sier de ting som:

"Det er bare rett rundt den svingen der nå så er vi fremme"
Svingen kommer og går, men fremme er vi ikke.
"Det er ikke så langt, vi skal sykle helt rolig og turen tar max 2 timer"
Det går ikke rolig, og nærmere 3 timer tar turen. Og etterpå er jeg rasende og dødsliten. En dårlig kombinasjon.

Med 20 turer rundet kommer selvsagt det jeg sykler for: Premier. Etter den 10ende turen måtte Ole vaske hele leiligheten, diske opp med en nyyydelig 3-retters middag, og massere såre sykkelmuskler en god time. Jeg må forresten tilføye at Ole lager den beste Crême Bruléen jeg noen gang har smakt. Uansett hvor jeg bestiller det blir jeg alltid skuffet, nettopp fordi hans er så mye bedre. Og oppskriften er latterlig enkel, bare å spørre hvis du vil ha den.
Uansett, denne gangen slipper Ole unna jobben selv. Premien er en deilig hudpleietime hos Monika på Feminin & Maskulin, førstkommende fredag. Jeg gleder meg! I tillegg vanker det bonus-premie til lørdag, da går nemlig Raumerrittet av stabelen, og jeg står utrolig nok på startstreken.
Jeg brygget på en sår hals i går kveld, og uansett hvor våt og kald jeg har gått kledd i dag har jeg dessverre ikke klart å mane den skikkelig frem, den har faktisk forsvunnet helt. Jeg skal jo ikke sykle den lengste distansen, men tro meg, 4 mil er mer enn nok.
Christina, kusine, skal også være med, og vi har avtalt at vi sykler sammen hele veien. Ole og mamma'n hans fnyser: "Det er jo en konkurranse Ida" sier dem. Men det bryr jeg meg ingenting om. Tenk så kjedelig å måtte sykle 4 mil uten selskap, bare fordi en av oss skal sykle noen minutter raskere?
Forøvrig prøvde Christina klikk-pedaler for første gang på lørdag. Det gikk så som så...

De to første fallene gikk bra, litt skrubbsår her og der, men alle lemmer på plass. Etter den tredje tryningsen gikk det litt verre. Blodige og forslåtte knær og forvridde armer og bein. "Nok er nok" tenkte vi og snudde midt oppi skogen. Lørdagens ritt gjennomføres enten med joggesko og vanlige pedaler, eller med litt løsere klikk-pedaler. For de var faktisk fryktelig stramme. 

Er du ikke meldt på rittet og har lyst til å sykle fra meg må du gå inn på www.raumerrittet.no eller møte opp på Hellerudsletta torsdag/fredag kveld. Der er også jeg på plass. Ritt-rapport kommer selvsagt. :-)

Sommer'n er lang.

Jeg har i år forsøkt å gå frem med en helt ny innstilling. Tidligere har jeg tenkt at sommeren starter i juni og varer ut august. I år startet sommeren for meg midtveis av april. Som beskrevet i "Kortvarig" er jeg lei av at ting går så fort.
Jeg føler at jeg aldri riktig henger helt med i svingene, så mitt nye mantra var noe i duren
"siste forbruksdato= HER OG NÅ", ikke i morgen, ikke i går, men akkurat nå. NÅ! NÅ!
Og siden sommeren er en av de tingene jeg virkelig ønsker å forlenge, så bestemte jeg altså at sommeren startet før. Og det virker! Hvis du ser bort i fra været så klart. Det hjelper at vi ikke har hatt skole den siste måneden, at eksamen var skrevet ferdig på et blunk og at jeg og Tina skal til Hellas en uke før den offisielle ferien egentlig starter.

Hit skal vi:

View Larger Map

Det jeg ønsker meg er dette:

Men sannheten er vel at det blir mer som dette:

Uansett skal vi klare å kose oss masse! Vi gjør som oftest det. 

B-)

Rykende ferske nyheter

Kan ikke unngå å legge merke til at VG ikke kjører én, men hele tre forsidesaker på anda som har bosatt seg hos statsministeren vår. I tillegg finnes det opptil flere klipp på VG TV. Jeg har vært bekymret for å gå tom for bloggstoff, men jeg skjønner jo nå at når Norges største avis går for kvantitet fremfor kvalitet, så kan selvsagt jeg gjøre det samme. Her kommer derfor et lite utvalg av mine seneste nyheter:

Oskar trives best i skogen
-HVITVEIS ER FAVORITTBLOMSTEN:

Idas første sokkeskille av møkk:

- DET MÅTTE KOMME!

Satt barnevakt:

- MÅTTE POSERE MED FISKEMUNN

Valgets kval:

TINA (23): - VILLE SPISE BEGGE!

Ida fortviler: Gikk tur i slutten av mai:

- MÅTTE BRUKE ULLVOTTER 

Til Ida 13 år.

Denne sommeren fyller jeg 24 år. Jeg kan ikke lenger kalle meg "godt under 25", en usynlig grense jeg skrev om i Kortvarig. Følgende sto skrevet under punktet alder:
"- Alder
Jeg liker å være godt under 25. Jeg får lov til å ikke bry meg altfor mye om politikk, jeg har god tid til å bestemme "hva jeg skal bli når jeg blir stor", jeg har akkurat passe mengde ansvar, familie-spørsmål er årevis unna, og mamma kan fortsatt være grei med meg når virkelig ønsker meg et nytt par sko. Hadde det vært opp til meg hadde vi kun bursdag annenhvert år etter vi fylte 18."


Det at jeg er et år nærmere 25 betyr ikke at jeg har tenkt til å endre noen ting - tvert i mot! Jeg skal tviholde hardere enn noen gang på å mine rettigheter som "ikke helt voksen enda". Som jeg også nevnte i "kortvarig" synes jeg tiden går forferdelig fort. Idag når jeg gikk tur med Oskar tenkte jeg litt på hva jeg har brukt mine såkalte ungdomsår til, og hva jeg ville sagt til meg selv, om jeg kunne reist tilbake i tid med litt inside information. Jeg har laget en liste:
Ting jeg ville fortalt meg selv

• Snakk høyere, det er ingen som bryr seg om hva du sier hvis du bare mumler.
• Forelskelser går over, det er ingenting som heter "for alltid".
• Hoftebukser ser latterlig ut.
• Ikke spis pariserbaguetter, sjokoladepudding, rispudding og sjokolademelk til lunsj på skolen. Det er ikke mat, du får enda mer kviser og du betaler dyrt for karbohydratene om noen få år.
• Når vi er inne på kviser: ikke bruk billige, feite foundations som du ikke fjerner om kvelden for så å smøre på et nytt lag om morningen. Det gjør det mye, mye verre. (Det burde forsåvidt mamma sagt til meg også!!)
• Svart eyeliner fra ytterste til innerste øyekrok er ikke stilig når du er 13. 
• Ei heller rosa/turkis øyenskygge. (Igjen: Mamma???)
• For å bli bedre til å danse må du trene mer. Enkelt og greit. Det hjelper ikke å sutre over dårlige konkurranser når du ikke gidder å løpe i trapper engang. Du har grunnlaget med god teknikk, men kondisjonen din er ræva. (Noen ting er fortsatt det samme)
• Du er ikke tjukk. Du har flat mage, fast rumpe, store faste pupper og muskuløse danse-bein. Nyt det mens du kan! Selv om alle andre på 10.trinn fortsatt smetter inn i barnestørrelsene på H&M er ikke det noe du bør hige etter. 
• Ikke bli sammen med han selvsentrerte jålebukken når du er 17. Det er mye morsommere å være singel! Han er kul, men du kaster bort tida. 

Så spørs det da, om jeg hadde hørt etter. 

Jente søker jente(r)!

Ikke bli sinna nå Christina, men jeg trenger virkelig en back-up okei? Det er en giga GRAND PRIZE som venter i september og jeg VIL ha den. Jeg gikk derfor inn på terrengsykkel.no, en nettside full av sykkelgærninger som diskuterer hvordan de enklest mulig kan lure kona til å tro at sykkelen kostet 10 000 og ikke 70 000. Det siste der er faktisk sant. Ynkelig, men sant. Her er hva jeg skrev:

"I lang tid har Ole-Christian, kjæresten, irritert seg over min manglende interesse for trening (les: hvor slapp bakenden min har blitt), og i kombinasjon med mitt evige gnål om at jeg ønsker meg flatere mage fikk han til slutt nok.
Han skrek: "DIN LATE SACCOSEKK! SE TIL HELVETTE Å KOM DEG OPP AV SOFAEN!!!" 
Neida. Han gjorde ikke det. 
I stedet satte han seg ned, grublet lenge og vel, og skapte til slutt "IDAs PREMIETABELL". Det rare er at det funker. Jeg, som er mer opptatt av tenke på hvor flink jeg har tenkt til å bli til å trene, har nå fullført mål nr 1, 10 turer, og har bare 44 turer igjen før jeg får THE GRAND PRIZE. (Jeg er ferdig med å skryte nå, og kommer straaaks til poenget)

Det har imidlertid oppstått et problem. Jeg sykler flesteparten av turene mine med kusinen min, men siden hun går på skole og jobber ca hver helg har ikke hun like mye tid å bruke på det her som meg. Jeg mangler altså en jente. Jeg trenger rett og slett en back up. Så dette er grunnen til at jeg skriver, i håp om at en av dere sykkelgærninger, kanskje har en kjæreste dere 
A) Prøver å snik-slanke. 
B) Håper kan få en tiny-liten forståelse for hva som er kult med å sykle i skogen. 
C) Håper noen andre kan ta med ut på tur slik at dere kan sykle så fort dere vil uten henne på slep. 
D) Annet.

Matcher hvilket som helst av alternativene ovenfor kan dere fortsette å lese. Det er nemlig visse kriterier:
1. Hun må bo på Romerike; Lillestrøm, Strømmen, Skedsmo, Gjerdrum, Frogner, er alle gode utgangspunkt. Jeg sykler som oftest i nærheten av Romeriksåsen og Tæruddalen (jeg kan ingen andre stier) og vil ikke sette meg i bilen for å sykle.
2. Hun må tørre å sykle i skogen. Asfalt er dritkjedelig, og jeg liker steiner og røtter. Hun trenger ikke være så flink, for det er ikke jeg heller, men det er gøy når det går litt fort utfor.
3. Hun bør aller helst være litt små-tjukk, sånn som meg, slik at det går like sakte for oss begge oppover. Evt hate oppoverbakker. Det er så kjipt med sånne små tynninger som fiser opp bakkene. Dreper motivasjonen.
4. Når vi snakker om motivasjon. Over-entusiastiske spinning-instruktør-typer bør holde seg unna. Det er ikke fantastisk moro å trene med blodsmak og oppkast i munnen. Ferdig med den saken.
5. Alder spiller ingen rolle.

Så, hvis noen kunne tenke seg en prøvetur med meg (hadde jeg hatt sånn slibrig, dårlig manne-humor hadde jeg ledd en sleip liten latter nå "he-he-he-he-he"), er det bare å sende meg en melding her, evt legge igjen en kommentar på bloggen. Tuddelidu!

Ps! Ikke kjeft på meg fordi jeg har lagt dette under feil emne. Jeg var innom "Trening", men når jeg så alle titlene med pulssoner, intervaller og langturer fikk jeg noia og turte ikke annet enn å legge det under snikksnak, sludder og vås. Tross alt er det mye nærmere min kategori. Okei?"

Hvis dere lurer på hva det siste med emne er, så er det bare at diskusjonsforumet deres er delt opp i masse kategorier som Utstyr, Trening, Ritt osv. Og når noen poster et innlegg i feil kategori er det en haug at terrengsykkel.no-geeks som elsker å påpeke nettopp det. Nå er det lov å le. 

Jeg får komme tilbake til åssen dette går. Om det viser seg at jeg gjør avtale med en øksemorder om å møte meg på sykkel oppi skogen, så får jeg bare si: 

Takk og farvel, det var Ole sin skyld, han fikk meg til å begynne å sykle.

Her er forøvrig to bilder som beskriver godt hvordan det går:

Gjærbakst og vafler.

Som nevnt tidligere var er jeg nokså ubrukelig på kjøkkenet. Jeg har lært meg et par triks opp gjennom åra, og det er akkurat nok til at jeg foreløpig ikke har brent ned noe eller påført noen matforgiftning. Tror jeg. Riktignok har mine matkunstner mang en gang vært et hett tema i diskusjoner mellom meg og Ole, men det begynner å bli en stund siden sist. Det er gjerne når jeg begynner å improvisere at det går riktig galt, som den gangen jeg skulle lage vafler. Tina og jeg så på filmklipp på youtube skrev arbeidskrav i ex.phil og var sultne på noe søtt. Vafler. Vi fant en oppskrift på nettet og Tina dikterte mens jeg blandet i hop. Da hun kom til "kardemomme" støtte jeg på et problem.
Ingen kardemomme i skapet mitt nei. Men, jeg hadde kanel. Det skal sies at jeg spurte Tina først, og hun svarte oppmuntrende "Ja, vi prøver!" (og enda fikk jeg skylda!)
I ettertid har jeg jo fortstått at foruten at begge begynner på "K" så er det svært få likheter mellom disse to.

Kort fortalt ble vaflene forferdelige. De smakte grusomt og ble helt flate og harde. 

Denne uken fant jeg ut at jeg skulle prøve meg på noe nytt og spennende. Gjærbakst. Gjær skremmer meg litt. Temperatur, heving, fersk gjær/tørr gjær, etterheving, konsistens, kjevling. Det er så mye som kan gå galt! Men jeg fant en oppskrift på sunne tacosnurrer, og nysgjerrigheten vant over gjær-redselen.

Og med dette bildet som utgangspunkt satte jeg i gang: 

Deigen ble satt til heving, karbonadedeig og løk stekt, og det hele gikk veldig fint helt til jeg skulle rulle deigen sammen til en pølse. Kjøttfyllet var strødd utover så her gjaldt det å ikke lage sprekker. Problemet var at jeg hadde brukt for mye vann. Det var så utrolig vanskelig å få blandet deigen skikkelig, så jeg trodde jeg hadde brukt for mye mel og prøvde å kompensere for det med ekstra væske. Deigen satt bom fast, til tross for masse kjevle-mel på bordplata. Å rulle deigen var ikke aktuelt, til slutt krafset jeg sammen det jeg klarte og presset det til små, ujevne boller i stedet for. 

Det ser ikke så delikat ut, men det smaken ble heldigvis ikke ødelagt. Bordplata derimot ble et lite prosjekt...

Neste gang låner jeg bakeplast av mutter'n.

Her er oppskriften hvis noen vil prøve seg. De ble merkelig nok kjempegode! God helg!

15 stk Tacosnurrer:

Ingredienser:

3 dl lunkent vann

1/2 pakke fersk gjær

2 1/2 sammalt hvete grov

4 1/2 dl hvetemel

1 ss olivenolje

1/2 ts salt

400 g karbonadedeig

1 pose tacokrydder

1/2 løk

1 liten boks mais

2 dl lettere revet gulost

Gjør slik:

Rør ut gjæren i vannet og tilsett olje, salt og mel (ja, den skal nok være så tørr ja. IKKE tilsett mer vann!!). La deigen heve til dobbel størrelse på et lunt sted. Finhakk løken. Stek karbonadedeig og løk. Tilsett tacopulver og ca 1 dl vann i karbonadedeigen og la det koke i 5 min. 

Kjevle deigen til en avlang firkant, ca 30-40 cm. Smør karbonadedeigen utover, samt mais og revet gulost. Rull sammen til en pølse. Skjær pølsa i ca 2 cm tykke skiver. Legg tacosnurrene på et stekebrett kledd med bakepapir. Dryss over litt ost. Etterhev tacosnurrene i ca 10 min og stek dem deretter på 225*C i 10-15 minutter. En tacosnurr inneholder 120 kcal.

 PS! 3-4 tacosnurrer og salat regnes som 1 middagsporsjon. Jeg fryser dem ned og har de som "back-up" de dagene det blir rask middag (noe som skjer nokså ofte).