Løp for faen!!!!

Noen dager føler jeg meg mer vel enn andre, og sånn er det bare. Riktignok kan jeg påvirke mye; fine og komfortable klær, velstelt hår, sminke, nok søvn, osv. Men det er noen ganger jeg har større behov for å føle meg vel. Det er ikke så farlig når jeg skal på matbutikken, men en danserunde på byen kan lett bli mislykket hvis skoene gnager, eller håret kollapser så fort man går ut døra.
Et annet sted jeg liker å føle meg vel er på treningssenter. Jeg trenger ikke å se pen ut, håret er som regel surret sammen i en dott og om jeg har på sminke er det bare fordi den sitter igjen fra tidligere på dagen. Det handler om komfort. Klær som sitter godt, og som ikke strammer på feil steder er avgjørende for om det er helt ok tålbart å trene, eller grusomt. Som dere sannsynligvis har forstått fra tidligere innlegg, så liker ikke jeg å trene. Eneste grunnen til at jeg innimellom utsetter meg for denne grufulle aktiviteten er for å slippe å være kjempetjukk. Jeg gir totalt beng i helsegevinsten det gir, her handler det om forfengelighet.
Onsdag kveld klarte Ole å hale og dra meg med på en økt. (Det i seg selv er en prestasjon han fortjener heder og ære for!!) Jeg hadde latterlig dårlig tid, og kastet noen klær oppi den fine rosa bagen min og løp ut døra.
Vel fremme i garderoben skjønte jeg raskt at jeg hadde driti på draget. For det første hadde jeg glemt sports-BH. Å løpe på mølla uten sports-BH for meg er... Tja, la oss kalle det problematisk. Heldigvis selger de klær i respsjonen, så jeg løp ut for å kjøpe en. På stativet hang det Small og Medium. Fint. Tilbake i garderoben stappet jeg fettet ned i den litt-for-trange BH'n. Så la jeg merke til buksa jeg hadde tatt med. Ikke den gode fra Adidas, med bred strikk og høyt liv, neida.
Jeg hadde tatt med en Nike-bukse jeg kjøpte for 6 år og 8 kilo siden, på den tiden hvor bukselinningen sluttet like under hoftekammen. Hvorfor jeg den fortsatt ligger i skapet er jo en gåte. Jeg får den fortsatt på, men den skviser kjærlighetshåndtakene godt inn for å si det slik. Dette kan jo imidlertid fikses med en lang, løs og ledig topp, så jeg var ikke altfor bekymret. Hadde jeg bare hatt en slik topp. I bagen min lå det en sykkel-singlet beregnet på spreke og flate mager (jeg har fått den av Ole, kanskje ment som et lite hint???). I tillegg er sykkeltopper forholdsvis korte, da de er beregnet å ha utenpå sykkelbukser, hvor strikken slutter rett innunder armhulene. Så der sto jeg med for liten sports-BH, med en kort og trang bukse og topp utenpå. Jeg kikket meg i speilet og så dette, minus smilet og snakkeboblen:

Lysten til å gå ut av garderoben og vise meg frem var, naturligvis, nokså liten. Jeg vurderte lenge å legge meg i solariummet i stedet for. Til slutt sugde jeg inn magen, holdt pustet og fortet meg bort til møllene. Jeg eier ikke konkurranseinstinkt. Ole er motsatt, han ser ikke poenget med å konkurrere uten muligheten til å vinne. Men, når noen overhodet ikke tror jeg får til en ting, så hender det at det går en liten faen i meg som skal bevise det motsatte. Ole har lenge trodd at han kan bruke dette som en motivasjonsfaktor.

"Jeg vedder på at du ikke klarer å sykle Raumerrittet..."

Det funker ikke. Jeg har ingen interesse av å vise han at jeg kan/kan ikke sykle langt. Men, på onsdag, i altfor trange klær, og med en selvfølelse som sa elefant, dukket det opp en slik liten faen. Og denne lille faen planta seg godt fast og sa noe sånt:

"Hvis du skal se feit ut, må du hvertfall ikke trene som en feit! Her er det bare å løpe!! LØP FOR FAEN, LØP!!!"

Så det ble personlig løpe-rekord på mølla. Hva den ligger på vil jeg ikke si, jeg er jo ikke ute etter sympati. Og igjen: Det er så grusomt. Jeg blir svimmel, kvalm, får ikke puste, jeg gulper, stønner og peser. Det er ikke gøy å trene. Den som sier noe annet er en lort. Når jeg la meg ned for å ta sit-ups etterpå, trodde jeg at jeg hadde fått omgangsyken. Seriøst. Feber, oppkast og vondt i kroppen, jeg hadde alle symptomer.
Men hva skal man gjøre da, når man elsker mat og søtsaker? Da må man bare løpe da.

På barneavdelingen på ahus har de tulle-speil.

Liker:

Liker ikke:

Mars=Vår

JA! JA JA! Sommeren er på vei! Så fort vi gikk inn i mars, var det som om små vår-tegn poppet opp her og der. For det første er jo tempraturen himmelsk i forhold til hva den var, og snøen SMELTER faktisk på dagtid når sola steiker på. Små drypp fra istappene fra taket er som vakker musikk i mine ører! Igår kunne jeg tidvis gå på bar asfalt når jeg gikk tur med Oskar. Jeg nøt den harde, ruglete og ikke-glatte overflaten for hvert skritt jeg tok. At jeg ikke har knekt et bein eller to i vinter er egentlig helt utrolig. Jeg har hatt daglige nesten-ulykker og kan vel bare takke mamma og pappa for litt-for-dyre vinterstøvletter med skikkelig såle. 

Dessuten har det blitt myyye lysere. Etter en hel uke med kveldsvakter la jeg merke til at lampen utenfor inngangsdøren ikke slo seg på når jeg åpnet døra 06.45 for å dra på jobb. Den har bevegelsessensor og har lyst hver eneste morning hele vinteren. Det føles litt lettere å være på jobb når man kan se dagslys både før og etter dagvakt. 

Ski-VM er over i dag, og jeg syns igrunn vi kan sette en strek for vintersport for denne gang. Det kan jo uansett ikke toppe de fantastiske VM-ukene som har vært?

Ole kommer hjem om et par dager, og hadde det vært skikkelig vår så hadde han kanskje blitt her noen uker også. Forresten, alle vet vel hvordan man best viser at man har savnet kjæresten sin??? Her er noen eksempler:

Kanebo Sensai Liquid Eyeliner, farge Black

Lancôme Juicy Tube, farge Candy

Guerlain Mascara, farge Black

He he he he he he...

Argh!!!!

Noen ganger blir jeg sint. Denne gangen ble jeg sint på meg selv, men aller mest på Ikea. Forrige uke var jeg og Grethe, mamma'n til Ole, på Ikea. Hun tør ikke å kjøre bil i Oslo, og Alnabru er visstnok for nære bygrensa, derfor må hun alltid ha en sjåfør. Som vanlig klarte jeg ikke helt å styre impulskontrollene og endte opp med mye fint i handlevognen. Den ene planlagte tingen var en barstol ved navn Henriksdal. Den kostet 565 kroner, hadde eikeben og hvitt trekk. Den var ca 90 cm høy og så slik ut:

Jeg trenger en slik barstol, for barstolen jeg har fra før er uten rygg, og jeg blir sliten når jeg skriver blogg eksamensoppgaver. Først idag hadde jeg tålmodighet til å skru sammen min nye stol og hentet fornøyd frem både hammer og drill, og rev av plast og papp. Jeg burde kanskje ha stusset når jeg så forsiden på bruksanvisningen:

Det gjorde jeg ikke. Først når jeg pakket ut stolbena syns jeg det var noe som manglet. Rettere sagt 50 cm!!!

Jeg har nemlig ikke kjøpt Henriksdal barstol til 565 kr med eikeben, hvitt trekk og 90 cm høy. I stedet har jeg kjøpt Henriksdal stol til 585 kr med eikeben, hvitt trekk og 97 cm høy! Du kan jo selv forestille deg hvor sint jeg ble når jeg oppdaget min egen feil. Jeg må riktignok klandre Ikea også. Hvorfor i all verden skal de alltid kalle haugevis av produkter det samme? Jeg forstår at det er en serie som heter Henriksdal (faktisk er det 77 stk stoler som heter det), men kunne de ikke kalt serien for en ting og produktet noe annet?
Om jeg har kvitteringen og kan bytte? Nei. Selvsagt ikke. Noen som vil kjøpe en stol???

Et av mine mindre planlagte kjøp var disse:

Tenk så koselig å kunne krydre maten med hjemmedyrkede urter! Mynte, persille og oregano. Jeg har strødd i frø, vannet og pleiet for å få best mulig resultat.
Hittil har jeg kun dyrket frem mugg:

Jeg vet ikke helt hva jeg har gjort for å hisse på meg dårlig karma, men noe ille må det være. Noen som vil kjøpe en stol???

??????

Hvordan i all verden skrur jeg fast disse?

Ikea-drillen min har ingen bits som passer... Hammer? Tang? Muskelkraft? HELP!

Handywoman

Ole har for lengst flyktet sørover og forlatt meg i kulda. Før han dro forsøkte jeg å få han til å hjelpe meg med endel "mannejobber", men jeg tror det ville vært enklere å forføre en nonne. Så de siste dagene har jeg kastet meg helhjertet over oppgavene selv. Først måtte jeg gå til innkjøp av endel utstyr, jeg er lei av å måtte rote i verktøykassa til pappa for å henge opp et bilde. Når jeg betalte på claes olsson fortalte jeg stolt han bak kassa at "Jeg er nå eier av min første hammer og spiker". Han snøftet, så dumt på meg og svarte "Høh. Lykke til a" med dårlig forkledd sarkasme. Uansett, jeg er skikkelig fornøyd:

Ikea har alt:

Så satte jeg igang! Jeg husket fort hvorfor jeg gjerne ville at Ole skulle gjøre det for meg. Etter 15 min ble denne tekstmeldingen sendt: 

"Jeg har nettopp brukt et kvarter på å skru inn 4 skruer! MED DRILL!!!!!!! Hvis du noen gang tvinger meg til å være handyman sjøl igjen, så slår jeg opp!!!!!!"

Det var tydelig at han ikke tok truslene mine på alvor da svaret jeg fikk besto av to bokstaver:

"HAHAHAHAHA"

Etter et par timer hadde jeg fått til følgende: 

Magnetlist til kniver:

Den første som påpeker at de henger skjevt får juling.

Deretter var det bare å brette opp armene og pusse kjøkkenbenken med pussepapir og olje den blank og fin:

Før:

Etter:

Det er ca 3 uker siden jeg sist kunne tyde skiltene på bilen, så idag bestemte jeg meg for at det var på tide med en vask. Jeg tutet inn på statoil og spurte fjortenåringen bak kassa hva vasken kostet. Sjefen hennes burde vært stolt. Hun fremførte en enestående tale om gull-, sølv- og bronse-vask, og påpekte fordelene ved å velge den dyreste. Jeg må innrømme at jeg stusset ved at det kun var gullvasken som gjorde bilen ren. De to andre var vistnok ikke nok for å få en bil ren. Hmm... Bilvask som ikke vasker bilen ren. Er ikke det litt som å selge en paraply med hull i?

Uansett, dette var første gangen jeg vasket bilen i vaskemaskin alene. Virkelig en skremmende opplevelse. Det burde stå varselskilter utenfor om hvor svære og bråkete maskinene er, jeg trodde de skulle sluke både meg og bilen. Så redd var jeg:

I tillegg hørte jeg plutselig en sildrende lyd inne i bilen. Jeg kikket bakover og der sto jaggu vinduet på gløtt. Vann fosset inn og jeg satt fast i sikkerhetsbelte og strevde fælt for å komme meg bak i bilen. Jeg var nesten på gråten da maskinene heldigvis sluttet. 

FREEDOM!!!!

Det jeg ikke tenkte på var at det fortsatt er den &!%$#?=!! vinteren, og ute ser det slik ut:

Så når jeg kom hjem var bilen like møkkete igjen. Jeg vil ha sommer. Nå.

En liten fordel er det jo at Ole har reist bort for 3 uker. Jeg kan sitte usminket i kosedressen min og se så mange Mad Men-episoder jeg vil.

Eller venta. Det gjør jeg jo når Ole er hjemme også... 

Ok. Det jeg forsøker å få frem her er: Jeg savner Ole. 3 uker er lang tid, og når han ikke snakker så mye om sykling, trening, sunn mat og at han kunne ønske at jeg drev med alt sammen, så er han igrunn ganske ålreit. 

Kroppen.

Kroppen er komplisert, det er det liten tvil om. Hvor komplisert den virkelig er, begynte jeg først å forstå når jeg strøk på anatomi-eksamen, det første semesteret på sykepleien. Siden har det gått bra, men jeg synes fortsatt kroppen er forferdelig vanskelig. Generelt sett vet vi veldig lite om kroppen vår. Vi vet når den fungerer og når den er ute av drift, men hva som skjer under den tynne huden vår, er for de fleste et mysterium.

I barndommen lærte vi at "på innsiden er vi alle like". 

Men vi er ikke like i det hele tatt, hverken kvinner og kvinner, eller menn og menn. 

Jentekropp og guttekropp er jo to helt forskjellige ting, og akkurat det trodde jeg barn også visste. Men det stemmer ikke. Når jeg etter videregående fant ut at det var godt betalt å være fangevokter på barneskoler, fant jeg ut at jeg skulle jobbe som vikarlærer et år. Der fikk jeg flere anledninger til å se hvor fæle barn er, og ikke minst hvor uvitende de er.

Ved en anledning hadde jeg ansvaret for en 5.klasse, hvor barna altså er 10 år. Klassen var vilter og krevende og jeg hadde gitt opp for lengst da jeg overhørte noen jenter snakke om kroppen. Og så var det ei som sa:

"På innsiden er vi alle like"

"Det stemmer jo ikke", sa jeg, irritert over bråket og enda mer irritert over denne feil-informasjonen.

"Jooo, på innsiden er vi alle like" var det flere som sa.

"Det er ikke sant. For det første er jo ikke gutter og jenter like", sa jeg.

Mange kom med kommentarer om de mest berømte delene våre: 

Guttetissen og jentetissen. 

"Det er ikke tissen jeg snakker om. Dere vet jo at jenter har organer som gutter ikke har for eksempel?"

Aldri har så mange 10-åringer sett så dumt på meg, og alle lo, for dette måtte jo være tull. 

"Jammen, dere vet jo hvor babyene holder til når damene er gravide?" forsøkte jeg.

"I magen" sa alle.

"Ja, den er i magen, men den svever jo ikke løst ved siden av magesekken og tarmen. Den ligger jo i livmoren".

Plutselig hadde jeg oppmerksomheten til hele klassen, for kroppen, den er visst spennende den. Livmor var fremmedord, så jeg kastet meg over tavle og kritt og tegnet både skjede, livmor og eggledere. Alle hadde hender i været og fyrte løs med nye spørsmål. Jeg tegnet og forklarte det jeg kunne. Når det var på tide med friminutt hørte jeg diskusjonen fortsatte nedover gangen. Litt senere fikk jeg klar beskjed fra klasseforstanderen at neste gang jeg skulle leke helsesøster var det fint om jeg kunne advare henne først.

En annen dag hadde jeg naturfag i 2. klasse. Temaet var kroppen. Jeg ble utstyrt med en dukke som denne:

Jeg fikk beskjed om å konsentrere med om de største organene og om å holde det enklest mulig. Greit nok. Da jeg kom til leveren tok jeg den ut og spurte om noen visste hva det var. Bæsj var et forslag. "Dette er leveren vår" sa jeg, "og alle sammen har en, dere barna også".

Plutselig hører jeg et skrik! Jeg kikker opp og midt i klasserommet står en liten jente med musefletter, likblek i ansiktet, gaper og peker på den gråbrune leveren.

"Hva i all verden er galt?" spurte jeg.

"Å herregud! Er det derfor det er bilder av barn på leverpostei-boksen? SPISER vi de barna sin lever???"

Hadde det ikke vært for den åpenbare frykten som spredte seg i klasserommet hadde jeg nok ledd meg fillete, men jeg forklarte kjapt at menneskeleveren ikke hadde noe som helst med leverpostei å gjøre, og at det hvertfall ikke var bilder av ofrene på boksen.

Man skulle tro at det ikke kunne bli så mye mer dramatisk i løpet av en naturfagtime i 2.klasse, men da jeg kom til lungene skjærte det seg helt:

"Dette er lungene. Det er de som gjør at vi kan puste frisk luft. Hvis vi ikke hadde hatt lunger kunne vi ikke overlevd. De blåser seg opp når vi puster inn." forklarte jeg så pedagogisk jeg kunne, og fikk alle barna til å trekke pusten og kjenne på brystkassen som blåste seg opp. Deretter ba jeg barna kikke nøye på fargen og beskrive den for meg. Så spurte jeg om de visste hvordan lungene til de som røykte så ut. Ingen visste, så jeg forklarte noe sånt som dette:

Barna lurte på om det var farlig, og jeg var raskt ute med å ramse opp lungesykdommer som KOLS og kreft og konsekvensene av disse. Det var visst ikke så lurt. Plutselig hører jeg nok et hyl, denne gangen fylt av snørr, og på bakerste rad sitter en liten jente og gråter.

"Hva skjedde?" spør jeg, og antar umiddelbart at gutten ved siden har stjålet viskelæret hennes.

Med snørr og tårer rennene hikster hun frem følgende:

"Mamma og pappa kommer til å dø!! De røyker masse og nå får de kreft og KOLS!"

"Neeei da, de kommer ikke til å dø" forsøkte jeg nytteløst.

"Jooooooooooo", hikstet hun, "det var jo det du nettopp saaaaaaa".

Stadig flere kastet seg på:

"Bestemoren min røyker også! Kommer hun til å dø? Hva med tante og onkel? Får de kreft?

Mer snørr og tårer.

Det er vel ikke nødvendig å si at jeg kort tid etter gav opp lærer-karrieren? I stedet skal jeg bli sykepleier, så kroppen må jeg fortsatt lære mye om. Kroppen byr nemlig på mye problemer når den ikke virker. Det som kanskje er mer merkelig er hvor store problemer den kan skape når den virker helt fint. For tjukk og for tynn, usynlige feil her og der, den friske kroppen er kilden til mye ondsinnede grublerier. Fordelen med å jobbe med kropper som virker så dårlig at de stopper opp, er at jeg lærer å sette litt større pris på min egen, som tross alle sine wobbly bits, faktisk fungerer helt utmerket.

Shopping og sex. Same Same.

Den siste tiden har gått utrolig fort. Den gjør gjerne det når man har det travelt, og med ny sykehuspraksis godt igang flyr dagene avgårde. Litt ekstra blir det også når man er på ferie, og i forbindelse med min spreke fars 50-års dag reiste hele familien en langweekend til London.
Ingen blir vel overrasket når jeg sier det ble mye shopping i løpet av disse dagene? Jeg liker å kjøpe ting. Spesielt ting jeg kan putte på meg selv, enten det er klær, sko, smykker, make-up.
Men, akkurat som jeg ikke fatter og begriper interessen noen kan ha for nav, krank og andre sykkeldeler, er det ytterst få av det mannelige kjønn som kan forstå hvordan vi jenter kan nyte tiden i en butikk.
Jeg påtar meg nå en umulig oppgave; å prøve å forklare gutta nettopp dette.

Jeg ble overrasket over meg selv, da jeg sto opp kl 08.00 fredag, ene og alene for å rekke åpningen av en butikk i Oxford street. Som utpreget B-menneske må jeg ha vekkerklokke i helgene for å stå opp til kl 11. Jeg spiste ikke engang frokost, men satte nesen målrettet mot inngangen til paradis (helvete for noen). Resten av familien lå å sov. Årsaken til at jeg gjorde dette er enkel; FØLELSEN jeg får når jeg går inn i en butikk er noe av det beste jeg vet. Det starter gjerne ved utstillingsvinduene. Jeg suger til meg de friske fargene, sammensetningen av tilbehør, den deilige følelsen av at noe nytt og bedre venter innenfor dørene.
Jeg tipper jeg kan sammenlignene det med kriblingen syklistene følte da de så bilder av den nye Scott Scale 899.

Så sto jeg der da. De elektriske skyvedørene hadde akkurat lukket seg bak meg. Dørvakten hilste meg med et blidt "Good morning", men jeg hørte egentlig ikke etter. Blikket mitt hadde allerede flyttet seg til de uendelige radene med klær, og tankene raste avgårde: "jeg vil prøve den, jeg kler ikke den, snittet på den er fint" osv osv. I løpet av få sekunder har jeg absorbert de første 60 kvadratmeterne med klær, og i tillegg funnet ut hva jeg liker. På dette tidspunktet ligger pulsen og vipper på maxgrensen og jeg hyperventilerer nesten av entusiasme!
Her gutter, kan jeg ikke la være å sammenligne med sex. Når jeg skriver kjole, kan dere sette inn "jente" i stedet for:

I det blikket mitt treffer kjolen vet jeg at jeg må ha den. Den (/hun) har perfekt form, er riktig størrelse, riktig proporsjoner, den smiler nærmest i min retning. Den er akkurat passe sexy og vågal, samtidig som den har en liten touch av uskyld over seg. Jeg kan nesten ikke vente med å føle stoffet inntil huden min for jeg vet at det kommer til å bli full klaff! Noen vil kanskje påstå at denne kjolen er klin lik alle de andre kjolene jeg har kastet meg over tidligere, men jeg ser at denne har det lille ekstra som kommer til å sende meg opp til syvende himmel. Plutselig er det som hjernen kobler ut, lysten tar fullstendig overhånd og det er kun ren selvbeherskelse som hindrer meg i å kle av meg der og da, men selv jeg forstår at jeg må vente til jeg kommer til prøverommet. Og når den endelig er min er jeg utålmodig etter å få skryte av min perfekte erobring til vennene mine. Tilfredsheten er enorm! Dessverre er den tilfredse følelsen kortvarig, og etter relativt kort tid begynner jakten på en ny dose.

Okei, det der var en småklein beskrivelse av hvordan det føles, men det er jaggu ikke langt fra sannheten! Begynner jeg å nærme meg noe som ligner forståelse? Jeg vet at noe av det dere misliker aller mest er kaoset på en handletur. Det er tettpakket med mennesker, det er kø, man blir varm når man går rundt med vinterjakken, beina blir slitne av det harde underlaget og alt er jo igrunn nokså likt i alle butikkene. Og her kommer en hemmelighet: Jeg er helt enig. Jeg avskyr akkurat de samme tingene, og jeg kan ikke forestille meg et verre mareritt enn Oslo City, den andre lørdagen i desember. Helst vil jeg gå alene i butikken, med dempet musikk og ryddige, enkle hyller. Jeg ønsker meg god service, men ikke en påtrengende selger som kommer med falske komplimenter for hvert plagg jeg drar på meg.

Jeg antar at det ikke alltid er så enkelt for dere å forstå hvor denne intense kjøpelysten kommer fra. Ole slet spesielt i den perioden jeg jobbet i en klesbutikk, til slutt valgte jeg å spare både han og meg for klagetiradene og gjemte rett og slett handleposene innerst i skapet. Når han dagen etter lurte på om jeg hadde på meg noe nytt sa jeg enkelt "å nei nei nei, den er kjempegammel, jeg har bare ikke brukt den på evigheter". Jeg vet ikke om det virket, men jeg slapp hvertfall å få tyn for å bruke opp alle pengene mine på det han anså som tull. Søppel for den ene er gull for den andre. Og sånn er det med den saken.