Kjæresteforhold Level 100 - Del 1

Jeg vet at det er lenge siden jeg sist skrev. Ok, mer enn lenge da. Plutselig var det bare gått nesten halvannet år. Jeg vet også at det derfor ikke er noen som leser bloggen min lengre. Hvis det er det, må dere i så fall være de mest håpefulle og tålmodige sjelene på denne jord. Og litt gærne. Det er på mange måter litt sånn at jeg har glemt at jeg har en blogg. Jeg fikk en påminnelse i sommer en gang, da det kom årlig regning for domene eller hva det heter. Selvsagt kunne jeg bare sagt det opp, men da ville jo alle tekstene forsvinne og jeg må jo innrømme at jeg syns det er gøy å titte litt i arkivet innimellom. Litt som å kikke i gamle fotoalbum.

Her om dagen fikk jeg en mye hyggeligere påminnelse. En fremmed mann kom bort til Ole på et sykkel-arrangement og sa at kona hans stadig uttrykte savn for skribleriene mine. Han innrømte faktisk at han hadde humret litt i skjegget selv også, men påpekte ettertrykkelig at det var kona som var fast leser, ikke han. Det syns jeg er dødstøft. At noen jeg ikke kjenner husker at jeg en gang i tiden skrev altfor lange innlegg om en eller annen rar ting som hadde skjedd meg, og i tillegg gidder å fortelle det. 

Påminnelsen har jo tydeligvis hatt litt effekt for her sitter jeg jo og skriver.

Det er ikke slik at jeg har tenkt til å oppsummere 1 år og 4 måneder, men det kan jo være greit å stadfeste et par fakta. Jeg er fortsatt i 20-årene, og jeg er fortsatt livredd for å bli gammel. Siden sist har jeg gått både ned og opp i vekt. 

Dessverre mest av det siste. Jeg gyver fortsatt løs med den største lyst og selvfølge hver gang jeg skal komme i superform og tror like mye på det hver gang at DENNE GANGEN SKAL JEG KLARE DET!!! 

Jeg er fortsatt kjæreste med Ole. Nå er det sikkert noen av dere som er ganske overrasket. Både over at han har holdt ut med mine gale utbrudd, latskap, overvekt, sutring, manglende praktiske evner og urealistiske Disney-drømmer, men også at jeg stadig tilgir hatefulle utsagn om vekten min, fremtredende egoistiske trekk, en viss empatisk mangel og organisatorisk kompetanse som en orangutang. Jeg antar at vi holder ut fordi vi er glad i hverandre eller noe sånt. Den siste uken har imidlertid bydd på helt nye utfordringer. Dette er kjæresteforhold Level 100, og jeg anbefaler INGEN å begi seg ut på lignende med mindre man har minimum 5 år på kloss hold, eventuelt bindende kontrakt av noe slag. 

Det hele startet med en (eller heter det et?) prolaps. I godt over ett år har jeg hatt en litt kjip prolaps i ryggen som for 6 dager siden ble operert. Det i seg selv er jo dritskummelt, hvertfall når man er sykepleier og jobber på ortopedisk sengepost. Mange tror at man som helsepersonell takler slike ting bedre, muligens fordi man er så vant til det eller noe sånt. Men det er helt feil. Jeg taklet det mye dårligere enn de fleste vanlige pasienter. Jeg grein både før og etterpå, og kanskje underveis også, men da var jeg jo så dopet ned at det husker jeg i så fall ikke. 

Når jeg våknet på post-operativ avdeling og sykepleieren sa det hadde gått fint, begynte jeg med tidenes ugly cry, virkelig hikstet og hulket, og forklarte tårene med at jeg hadde vært helt sikker på at jeg kom til å våkne opp lam. Du tror meg kanskje ikke når jeg påstår at jeg i forkant likevel hadde full tiltro og stolte 100% på mine kollegaer som skulle operere ryggen min, men det er sant altså. Frykten handlet vel mer om at alle, uansett hvor dyktige, en eller annen gang kan være uheldig, og jeg med mine minuspoeng på karmafronten var sikker på at det skulle skje meg. Jeg har nemlig latt være å betale regningene fra SOS Barnebyer og resirkulerer så og si ingenting. Men operasjonen gikk altså bra. Jeg var en smule omtåket etterpå, så selv om det var meningen at jeg skulle reise rett hjem fra dagkirurgisk avdeling, ble jeg til slutt trillet opp på ortopedisk sengepost. Det var en veldig hyggelig opplevelse det altså, og jeg jobber virkelig med verdens fineste mennesker. 

 

Noen burde konfiskert mobilen min før jeg fikk smertestillende.

              Slik så jeg altså ut innvendig.       Og slik så altså innholdet mitt ut. 

Jeg har hørt veldig mange pasienter si at de gruer seg til å reise hjem fra sykehuset, og jeg har veldig ofte forstått hvorfor. Nå forstår jeg det enda bedre. Jeg var jo sprek, men jeg hadde for eksempel enda ikke klart å gå på do, uten å bruke handikap-håndtakene til å senke meg langsomt ned på setet, og deretter dytte meg opp igjen. Jeg har altså ikke sånne håndtak hjemme. Jeg måtte hjelpes med påkledning og støttet meg på prekestol når jeg gikk tur. Men dette tenkte jeg overhodet ikke på, jeg har jo sett hundrevis av pasienter som ikke klarer å snyte nesa engang, reise rett hjem. Når de klarer, klarer selvfølgelig jeg det også. 

Jeg burde heller ha tenkt på om Ole kom til å klare det. 

En av oss var i det minste klar.

En halvtime etter hjemkomsten fra sykehuset, ringte Ole moren sin for å spørre om hun kunne være barnevakt for meg, slik at han kunne dra ut å sykle. Så mye passing var det jo ikke jeg behøvde, jeg sov for det meste, total knockout av smertestillende, men jeg måtte nå engang ha hjelp til å komme meg opp av sofaen og fysisk støtte opp trappen til toalettet i 2. etg. Svigermor kom, vasket huset i samme slengen og Ole var veldig fornøyd. Dagen etter var jeg fortsatt slått ut av pillene (som sykepleier burde jeg jo selvsagt forsøkt å redusere dosen, men det var så himla vondt at det hadde jeg jo ikke lyst til!!!) så matlysten uteble og når jeg ikke kunne svare på hva jeg ville ha til middag, ble det jo heller ingen middag. Det ble dog kokt spagetti med smør og salt, og mamma var rystet over mitt postoperative kosthold. Hun troppet derfor opp og lagde kyllingsuppe, fra bunnen av. Jeg er veldig bortskjemt. Det er forresten Ole også. Nå var det jo gått noen dager siden operasjonen, og jeg bevegde meg mer og mer, men nokså langsom i vendingene var jeg jo. 

Den natten fikk jeg ikke sove. Ikke fordi jeg ikke var trøtt, men jeg var så forferdelig kvalm. Jeg skjønte jo hvorfor. Etter all "treningen" min hadde jeg så vondt at jeg tok en ekstra smertestillende. Det tippet tydeligvis lasset for hva jeg tålte. 

Til slutt gikk det bare ikke mer. 

Du kan jo prøve å forestille deg hvordan du kaster opp når du ikke engang klarer å bøye deg ned og berøre dine egne knær. Det funker liksom ikke å stå rett oppreist når du spyr. Kroppen tvang seg derfor ned i knestående og brekningene rev gjennom hele meg. Jeg tror Ole først og fremst ble vekket av det ulet som kom ut av meg, for hittil er det noe av det mest smertefulle jeg har opplevd. Ikke engang når jeg var nyoperert for blindtarmen som barn og ble tvangs-mobilisert kan jeg huske at noe har vært så vondt. Jeg begynte å grine og Ole trøstet meg i halvsøvne og fikk meg tilbake til sengen. Jeg sovnet lettet over at det var over, men så våknet jeg igjen.
Og denne gangen hastet det virkelig.
Dessverre lå jeg med ryggen til utgangen av sengen. Jeg brukte på det tidspunktet ganske lang tid på å forflytte meg fra venstre sideleie, til ryggleie og deretter til høyre sideleie for å kunne sette meg opp og putte beina på gulvet. Innen jeg hadde tatt noen få skritt bort fra sengen var det for sent. 

Avstanden som ble for lang.

Det var ingenting jeg kunne gjøre. Strålen sto fremfor meg, og jeg fortet meg så godt jeg klarte de 4 meterne det er fra soverommet til badet. En ny runde med knestående og uling. Denne gangen våknet imidlertid ikke Ole. Det var oppkast utover hele gulvet, både på badet, i gangen og inne på soverommet. Jeg begynte selvsagt å grine igjen, haltet bort til skapet og dro ut mopp og bøtte. Det bråkte tydeligvis nok til at Ole kom subbende og lurte på hva som foregikk. 

Innen jeg rakk å hyle: "Ikke tråkk der!" sto han med foten i en slimpytt. 

"Men herregud Ida! Hva er egentlig planen din nå?" ropte han fortvilet.

"Hva mener du med plan? Jeg har spydd på gulvet!" hikstet jeg. 

"Hadde du virkelig tenkt til å vaske gulvet selv? Er du helt ko-ko?" 

Etter hvert forsto jeg at fortvilelsen og irritasjonen hans ikke handlet om at han hadde blitt vekket for andre gang, at jeg ikke rakk do, at han tråkket i oppkastet mitt eller at han nå måtte vaske gulvet. Han var fortvilet fordi jeg sto gråtende, i bare trusa, med bandasje på ryggen, spy i håret og med moppen i den ene hånda og bøtta i den andre og ikke hadde vekket han for å be om hjelp.

Han virket nesten såret når jeg stotret frem en unnskyldning for at han ble nødt til å rydde opp mitt søl. Akkurat som jeg ikke hadde tiltro nok til at han behersket dette også. Det hadde jeg jo heller ikke, men det lot jeg jo være å påpeke.

Som du skjønner gikk det greit dette også. Dessverre var dette bare begynnelsen. Fortsettelsen kommer i Kjæresteforhold Level 100 - Del 2.