mandag 22. september 2014

Lost in translation.

"Kunnskap er makt" skrev undervisningsinspektøren med store bokstaver på tavla i 8. klasse. Han påsto deretter at den største kunnskapen er språk og at den som snakket alle verdens språk også hadde mest makt. Jeg har aldri vært spesielt opptatt av makt, men språk har jeg likt siden jeg var liten, kanskje helt siden jeg som 5-åring på ferie fikk hjelp av pappa til å pugge setningen "Can I have a chocolate milkshake, please?" Hver gang jeg uttalte disse magiske ordene dukket det opp høye glass med iskald og puffy sjokolademelk, med sprutende stjerneskudd på toppen!

Jeg gjorde et forsøk på å bli 3-språklig ved å velge fransk på ungdomskolen, men med 4-5 forskjellige lærere de neste tre årene, og min stadig dalende interesse ble det ikke noe sus over det gitt. Det jeg sitter igjen med er "Parce que je le vaux bien" fra L 'Oréal-reklamen og "Voulez-vous coucher avec moi se soir" fra  Moulin Rouge-sangen. Ikke to setninger du kommer spesielt langt med. 
For 6 år siden overtalte Ole meg til å bli med noen måneder til Mallorca for at han skulle få sykle. Jeg gikk med på flyttingen mot at han ble med meg på spanskkurs. Mamma kastet seg også med, men det viste seg raskt at det hadde vært bedre om jeg hadde dratt alene. Ole og mamma ville alltid sitte på bakerste rad, og var til tider mer opptatt av å hviske om hvor teite de andre kursdeltakerne var enn selve undervisningen. På et tidspunkt sendte de til og med lapper til hverandre i timen! Jeg hadde forventet intet mindre fra Ole, som alltid agerer ut med barnslige avledninger så fort han blir konfrontert med noe han ikke umiddelbart behersker, men mamma da! Jeg var rystet. 

Jeg derimot, forelsket meg umiddelbart. Jeg tror det var noe med den banale uttalen, rett frem, akkurat som det står, ikke noe krimskrams som med fransken hvor det finnes hundre forskjellige måter å uttale en vokal på. Dessverre var det nok en mild forelskelse, for utholdenheten min vise seg å være svak. Noen intense kurs i histen og pisten har det blitt, men med alt for lange mellomrom og for lite praktisering til at jeg har fått noe særlig utbytte av det. Egentlig akkurat som med treningen min. Jojo-trening. Jojo-slanking. Jojo-spansking. 

Likevel, hver gang jeg er i Spania koser jeg meg gløgg med å lese skilter, avisoverskifter, smuglytte på samtaler som går altfor fort og ikke minst lufte de få få ordene og setningene jeg kan. 
Ole syns nok jeg er ganske teit og det kan jeg jo godt være enig i, men jaggu viser det seg gang på gang at det lille ordforådet jeg har er ganske så praktisk. 
Jeg lærer hvertfall ingenting hvis jeg ikke prøver. Så så fort sjansen byr seg stotrer jeg ut enkeltord og korte setninger, hvor jeg garantert både uttaler alt feil og i hvertfall bøyer verbene gærent. Men desto større blir gleden når mottakeren forstår hva jeg mener og agerer på måten jeg ønsket. For eksempel ved å servere riktig mat, peke i riktig retning eller stoppe på riktig adresse. 

I kveld fikk jeg min hittil største smekk på hånden. Jeg svarte "sí" når jeg definitivt skulle skreket "NO!"

Jeg er på ferie i Palma og denne gangen er det faktisk ekte ferie. I en periode for noen år siden var jeg så mye på Mallorca for å besøke Ole at det føltes som å reise på hytta. Ole syklet i timesvis hver dag og jeg vandret rundt i byen på egen hånd. Jeg elsker Palma by, i hvertfall vinterstid, men har sett pinlig lite av resten av øya, i motsetning til Ole som har sett absolutt hele. Så nå bestemte vi oss for å dra på ekte ferie til Palma, sykkelfritt, med bikini og strender og hele pakken. Se en ny side av favorittøya vår. Et av de faste innslagene når jeg var på sykkelbesøk var frisørtimene mine, og fordi det er så dustete dyrt å gå til frisøren hjemme måtte jeg nesten benytte muligheten denne gangen også. 
Jeg har gått til den sammen salongen i Palma i mange år og er alltid superfornøyd med resultatet. Jeg hadde helt sikkert blitt fornøyd i kveld også, hvis jeg ikke hadde blitt litt for ivrig med den ikke-eksisterende spansk-kunnskapen min. 

Frisøren som klippet meg snakket ikke et kvekk engelsk, men en av kollegaene oversatte hele planen for henne når jeg satte meg i stolen. Hun spurte så om jeg snakket spansk. Bittelitt og svært dårlig var svaret mitt. Jeg forklarte så godt jeg kunne at jeg forsto litt mer enn jeg kunne prate selv. Hun lyste opp og fortalte meg straks at hun syntes håret mitt var vakkert. Videre i behandlingen kom det enkle spørsmål om jeg ville ha hårkur eller bare balsam, om jeg ville stripe hele håret eller bare deler osv. I det hele tatt fløt alt sammen helt utmerket og jeg frydet meg over hvor mye jeg faktisk forsto, selv om jeg bare klarte å svare "sí" og "no" på alt hun sa. For alt jeg vet kan det jo godt hende ja/nei-svarene mine iblant var totalt ulogiske, men begge smilte og lo uansett. 
Så skulle det klippes. Tuppene takk. Kun det slitte takk. Jevnt bak takk, litt oppklipt foran takk. Spar panneluggen takk. Dette var det jeg sa på engelsk til kollegaen som oversatte. Kanskje hadde frisøren min glemt instruksene, for plutselig spurte hun meg hvordan det skulle klippes. Og her burde jeg svelget stoltheten, bedt henne hente den engelsktalende kollegaen og blåst i hvor sabla gøy det var å late som jeg kunne spansk. I stedet lot jeg frisøren komme med en lang tirade hvor jeg helt ærlig kun forsto at hun snakket om foran og bak og hvor mye hun skulle klippe. Hun viste meg forskjellen på lengden og jeg trodde virkelig at hun bare viste meg at håret var lengre bak enn foran. Og det blir det jo når man klipper det opp foran. Jeg nikket, smilte og svarte "SÍ". 
Det var akkurat her jeg skulle ristet febrilsk på hodet og sagt "NO!". Jeg vet jo det nå. Det hun egentlig mente var at for å få håret rett så måtte hun ta av mye mer enn de 5 cm jeg skisserte. Men det forstår jeg først nå og det er jo litt sent. 

Foran speilet i en klesbutikk dro jeg i håret og lo av hvordan vi hadde snakket forbi hverandre. Jeg sendte en tekstmelding til Ole: "Jeg må advare deg. Det er ganske kort..." Når han så meg likte han heldigvis den nye lengden kjempegodt, og jeg pustet lettet ut og lo av hele misforståelsen en gang til. Så kom jeg hjem til leiligheten vi leier og plutselig sto jeg foran speilet og gråt. Det er jo ganske pinlig å gråte av noe så overfladisk som hår, men nå er det jo en gang sånn at jeg er jente, og litt overfladisk også, til tross for at jeg stadig prøver å minne meg selv på at "sålenge man er frisk osv osv..." Nå ler jeg litt igjen og tenker på nytt at hår faktisk vokser. 

Så har jeg altså fått en liten lærepenge, og jeg lover at jeg skal slutte å svare på spørsmål jeg ikke forstår betydningen av. Konsekvensen kan nemlig bli stor. 
Hvertfall lang. Hele 20 cm faktisk. 

Pre-frisørbesøk. Flettet og lykkelig. 

Pre-frisørbesøk 2. Når håret rakk meg til korsryggen. 

Post-frisør. No hablo español!



Ok da. Kan vel ikke akkurat kalle meg korthåret enda. 




2 kommentarer:

  1. Jeg syntes det ble kjempefint ! :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen takk! :) Hun har klippet det veldig pent, men jeg savner lengden, selv om det føles mye lettere. Kan ikke få både i pose og sekk skjønner jeg. :-P

      Slett