mandag 13. juni 2011

Raumerrittet 2011

Så var lørdagen der. Den jeg hadde gruet meg til i ukesvis. Det var ikke prestasjonspresset som gjorde at jeg gruet meg, tvert i mot. Det hadde jeg drept for lengst ved å aldri rikke fra påstanden min om at dette skulle bli en tur.
Ikke en konkurranse, men en tur. Det var heller minnet fra to år tilbake som var årsaken til den ugne magefølelsen, den juni-lørdagen for to år siden hvor jeg følte jeg var mer død enn levende da jeg krysset målstreken på Hellerudsletta. Det var klart for Raumerrittet!
Magefølelsen ble ikke bedre da Borghild Løvseth, trønder-syklist, spurte meg etter sin gjennomkjøring av terrenget fredag kveld:

"Bruker det å være mye vann i den elva i første terrengparti?"
"Hvilken elv? Det er ingen elver i første terrengparti?" spurte jeg.
"Joda. Det er hvertfall det nå" svarte Borghild.

Kl 02.00, natt til lørdag, begynte jeg å få skikkelig hetta. Jeg fikk ikke sove, magen lagde rare lyder, og jeg svettet ved den minste bevegelse. Ole sov på hotell med resten av laget, og svarte ikke på meldingene jeg desperat sendte han.
Redningen ble Frederik Wilmann. Han ble overfalt på Facebook-chatten med noe lignende:

"UUUUUUUVVÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆ! Hva har jeg begitt meg ut på??? Dette går aldri i verden bra! Jeg er så nervøs!!! Det er så vått i skogen!! 4 mil er altfor langt for meg!! Jeg har ikke trent på over en uke!!! HJEEEELP!!!"

Svaret fra Frederik var helt avslappa, rolig og tydelig:

"Slapp av Ida. Dette fikser du. Du kjører på overskudd du. Det er riktig å være nervøs. Det skal man være før ritt. Bare tenk lykkelige tanker. Tenk på shopping!"

Ikke noe sludder som at jeg skulle fokusere på målgang, disponere kreftene riktig underveis, ikke noe piss om at smerte er midlertidig, ære er for alltid.
Bare tenk på shopping. Det er nok det beste rådet jeg noen gang har fått. Jeg tenkte på shopping jeg, og det fungerte utmerket. Lørdag morning kom, jeg pakket bagen, tok på fin-trøya jeg fikk av mamma og pappa for et par år siden. Den er litt kort, men veldig fin.

Litt uklart, men den rosa kladden er meg:


Startskuddet gikk, og vi satte igang. Som nevnt tidligere skulle jeg og Christina sykle sammen hele veien. Den planen fulgte vi slavisk. Ingen skulle sykle alene her nei! På Raumergutua sykler man kun det første terrengpartiet, før man svinger av til Gjerdrum og starter på tilbakeveien til Hellerud.
I første terrengpartiet ventet et deilig gjørmebad. Jeg så ikke en eneste stein eller rot, alt var dekket av et tykk søle. Det ble mye gåing, men jeg syklet litt. Ikke mye, men litt. Litt oppi skauen møtte vi på en ivrig heiagjeng! Der sto Grethe (mamma til Ole) og Lena (fra Romeriksåsen sk).
"Se, jeg sykler!" skrek jeg.
Grethe hadde nemlig kommet med antydninger om at hvis jeg ikke satt på sykkelen i gjørma skulle hun mobbe meg fælt. Jeg fortalte om en sjokolade jeg hadde funnet i gjørma, og i motsetning til syklistene rundt meg virket de meget imponert! Heiagjenger er viktig. Det gjør det SÅ mye morsommere når man strever seg fremover.

Ikke engang Ole klarte dette særlig bra:

På drikkestasjonen i Gjerdrum tok vi oss en vel fortjent matpause. Vi ble servert både powerrade, bananer og boller. Klok av skade styrte jeg langt unna bollene, men jeg fikk i meg en medbrakt energibar. De av dere som synes det hørtes godt ut med boller på sykkeltur, og ikke forstår hvorfor jeg takket nei, kan prøve å spise en hvetebolle med høy puls og tørr munn. 
De siste 2 milene var nok litt tøffere for Christina enn meg. Det er ingen hemmelighet at jeg har syklet litt mer enn henne, og det er jo oppløftende å se at treningen gir litt uslag. Who knew!?!? Ved målgang ventet en hyggelig overraskelse. Min yngste kusine Amalie hadde møtt opp som heiagjeng! Hun filmet en liten snutt av spurtoppgjøret mellom meg og Christina, men hun har holdt mobilen sidelengs og jeg vet ikke hvordan jeg vrir og vender på filmer. 


Her er også noen bilder etter målgang:
(Lapskaus har aldri smakt deiligere)

Amalie, meg og Christina:



Ingen er mer overrasket enn meg når jeg nå skriver følgende: Det var KJEMPEGØY å være med på Raumerrittet. Selv om  Fordi jeg syklet den korteste distansen var det veldig passe utfordrende, jeg var absolutt ikke nær døden når jeg gikk over mål og jeg gjør det hele mer enn gjerne igjen neste år. Jeg vet ikke hvor mange andre som tenkte det samme lørdag kveld. 

Men! En kort avstikker (jeg er god på de altså): Rett etter målgang skjedde det noe koselig! En ung dame kom bort til meg og fortalte at hun likte bloggen min! Jeg har aldri sett henne før, og ble igrunn så satt ut at jeg er usikker på om jeg i det hele tatt husket å takke, men om du leser dette: TUSEN TAKK! Det var virkelig dagens hyggeligste hendelse (til og med hyggeligere enn at Raumerrytterne vant. Neida! Joda..) Virkelig en inspiriasjon til å skrive mer! 

Jeg lærte forresten et par nye ting på lørdag:
  • Når man triller/bærer sykkelen i 40 cm dyp gjørme og vipper på maxpuls er det  svært få  ingen som er spesielt lystne på å slå av en prat.
  • Hvis du finner en uåpnet sjokolade i gjørma er det ingen som gleder seg med deg, ei heller når du entusiastisk skriker ut: "HURRA!!! Se hva jeg fant!!!". Det eneste svaret du får er oppgitte, tomme blikk.
  • De fleste sykler altfor sakte nedover. Hallo? Gratistid?
  • De fleste har fryktelig dårlig tid når de sykler ritt. Mitt råd er å roe ned. Det er mye morsommere.
  • Syklister bør smile og le mer. Det er ikke verdensfred dere kjemper for uti skogen der. 
  • Jeg er blitt sprekere enn jeg var.
Nå skal litt ferie nytes i Hellas sammen med Tina! Det er nok flere nordmenn enn grekere her, men det er varmt og godt. Det blir nok veldig bra. Jeg liker syden, okey?



1 kommentar: