Det er på høy tid jeg forteller hva jeg fikk til jul. Mer spesifikt: Hva jeg fikk av Ole til jul. Grunnen til at det har tatt 50 dager å skrive dette innlegget er fordi jeg egentlig ikke vet hvordan jeg skal fortelle om det, uten å høres ut som en meget bortskjemt jente som i tillegg liker å skryte av det. Jeg har nå kommet frem til at det er umulig å unngå akkurat det, derfor må jeg allerede nå bare forberede deg på at du ikke kommer til å like meg spesielt godt når du har lest ferdig.
Til jul fikk jeg en boks.
Jeg er veldig glad i bokser, men det alene hadde kanskje vært en smule skuffende. Men vent til du hører hva som var oppi boksen. Du skjønner, til tross for lite gjennomtenkte kommentarer om både trening, vekt og cellulitter, er Ole overraskende dyktig på gaver. Når jeg tenker meg om kan det jo være at Ole ser seg nødt til å være dyktig på gaver, nettopp på grunn av de lite gjennomtenkte kommentarene...
Uansett, jeg har vel fortalt om alle de hjemmelagde kortene har har laget? Om den gangen jeg oppdaget at strykejernet var fullt av rosa glitter fordi han hadde laget bursdagskort til meg? Eller om den gangen jeg åpnet et kort med sløyfe på og det stakk en diamantring opp av esken han hadde integrert inne i kortet? Om den hjerteformede sjokoladekaken og alle de langstilkede rosene? Vel, i år toppet han alle de overraskelsene til sammen!
Før jeg fikk åpne boksen måtte jeg lese kortet. Sammen med en rekke velvalgte adjektiver om mitt tålmodige vesen sto det dette: "Jeg kunne skrevet hva julegaven din er i dette kortet, men siden det er ca 50 år siden vi landa på månen har jeg pimpa opp meldingen litt."
Oppi esken lå det en Samsung Galaxy Tab.
Jeg skjønte nokså raskt at den ikke var til meg. I høst vant jeg en iPad på NSF's studentkonferanse, og Ole har en Galaxy tab. Ingen av oss bruker lesebrettene spesielt mye, de er fryktelig overvurderte! Har du ikke en selv, så ikke kjøp en heller. Etter ca 1 time slutter det å være gøy med gigantiske angry birds som flyr over skjermen i knallklare farger, og da begynner du å skjønne at du egentlig burde brukt pengene på noe annet.
Galaxyen var dekket med en passpartout. Sånn man har i bilderammer ja.
Til jul fikk jeg en boks.
Jeg er veldig glad i bokser, men det alene hadde kanskje vært en smule skuffende. Men vent til du hører hva som var oppi boksen. Du skjønner, til tross for lite gjennomtenkte kommentarer om både trening, vekt og cellulitter, er Ole overraskende dyktig på gaver. Når jeg tenker meg om kan det jo være at Ole ser seg nødt til å være dyktig på gaver, nettopp på grunn av de lite gjennomtenkte kommentarene...
Uansett, jeg har vel fortalt om alle de hjemmelagde kortene har har laget? Om den gangen jeg oppdaget at strykejernet var fullt av rosa glitter fordi han hadde laget bursdagskort til meg? Eller om den gangen jeg åpnet et kort med sløyfe på og det stakk en diamantring opp av esken han hadde integrert inne i kortet? Om den hjerteformede sjokoladekaken og alle de langstilkede rosene? Vel, i år toppet han alle de overraskelsene til sammen!
Før jeg fikk åpne boksen måtte jeg lese kortet. Sammen med en rekke velvalgte adjektiver om mitt tålmodige vesen sto det dette: "Jeg kunne skrevet hva julegaven din er i dette kortet, men siden det er ca 50 år siden vi landa på månen har jeg pimpa opp meldingen litt."
Oppi esken lå det en Samsung Galaxy Tab.
Jeg skjønte nokså raskt at den ikke var til meg. I høst vant jeg en iPad på NSF's studentkonferanse, og Ole har en Galaxy tab. Ingen av oss bruker lesebrettene spesielt mye, de er fryktelig overvurderte! Har du ikke en selv, så ikke kjøp en heller. Etter ca 1 time slutter det å være gøy med gigantiske angry birds som flyr over skjermen i knallklare farger, og da begynner du å skjønne at du egentlig burde brukt pengene på noe annet.
Galaxyen var dekket med en passpartout. Sånn man har i bilderammer ja.
Ole, som satt å så på at jeg pakket ut, forklarte at jeg skulle trykke på play. Da dukket denne filmen opp:
Skjønner du nå dilemmaet mitt? Hvordan skal jeg fortelle folk at jeg fikk en reise til Italia, på et fantastisk hotell, med Andrea Bocelli-konsert utendørs en sommernatt, uten å høres ut som en bortskjemt skrytepave???
Men du kan jo forestille deg hvor overrasket jeg ble. Og hvor glad jeg ble!
12. juli sitter altså jeg og Ole i skumringen på en gressslette i Italia, med Andrea Bocelli foran oss.
Jeg kan ikke forestille meg en mer fantastisk og romantisk opplevelse og jeg gleder meg så enormt!
Men, et spørsmål: Hva sier man til noe sånt? Først var jeg jo helt stum, og gapte bare mot skjermen. Deretter prøvde jeg meg med "Tusen takk", men det virket liksom litt platt. Det hjalp ikke at han pakket opp gaven fra meg etterpå - greit at det ikke er en konkurranse, men akkurat da kunne jeg jo ønske at jeg hadde vært litt mer kreativ enn en skjorte og en parfyme... Selv om det var det han ønsket seg.
Nå skal det riktignok sies at han ikke spiller etter reglene! Avtalen var max femtenhundre, og at vi skulle "keep it simple". Når desember er fylt med praksis, eksamen og Gran Canaria-tur er det ikke så mye tid til julegaver. Trodde jeg.
Men der har dere altså forklaringen på hvordan man får tillatelse til å reise bort 90% av vinterhalvåret for å sykle, og i tillegg bruke så og si all tiden man faktisk er hjemme i sykkelboden, uten at man ender med en piss-sur kjæreste;
Italia. Sommer. Bocelli. Så enkelt som det. :-)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar